Sommerfugler og forbrytelser

Austen mysteries!

2011-11-15T18:01:00.001+01:00

Av og til kan virkeligheten være minst like spennende som fantasi:

VG har i dag en sak med overskriften:

Krimforfatter: - Jane Austen kan ha blitt myrdet

- Jeg tror ikke man kan utelukke drap. Etter å ha gjort et dypdykk i hennes familiebakgrunn har jeg forstått at det var mye som utspant seg som aldri har blitt avslørt. Det kan ha vært motiver for mord, sier Lindsay Ashford, en britisk krimforfatter.

Ashford viser til et brev Jane Austen skrev noen måneder før hun døde, der det står skrevet: «Jeg har fått litt friskere utseende, og det har jo vært ille, sort, hvitt og enhver feil farge».

Arsenikkforgiftning gir disse symptomene, i følge en artikkel i Tidsskriftet for legeforeningen: "Gjentatt eksponering for lave doser uorganisk arsen, for eksempel inntak av drikkevann med høyt innhold av arsen, kan føre til kronisk arsenforgiftning. Hyperkeratose i håndflater og fotsåler, pigmentforandringer i hud, konjunktivitt, trakeitt og polynevropati er vanlig (7). Brun pigmentering kan ses rundt øyelokk og brystvorter samt i lysker og aksiller, mens pigmenteringen i nakke og tinning gjerne er flekkevis og dråpeliknende (4). Pasientene beskriver gjerne uspesifikke symptomer som generell muskelsvakhet, redusert energi og appetittløshet. Hårtap, heshet, vekttap, variabel grad av demens og perifere polynevropatier er vanlig. Perifer vaskulær skade kan forårsake akrocyanose og Raynaulds fenomen, eventuelt utvikling av endarteritis obliterans og gangren i tær og føtter, kalt svartfotsyken (1, 3, 9). Ved langvarig eksponering for uorganisk arsen vil det være økt risiko for utvikling av kreft i lunger, hud (Bowens sykdom, plateepitelkarsinom, keratoakantom og basalcelleepiteliom), urinblære og nyrer (1, 26)."

Det var jo ikke så veldig spesifikt - men det er gøy å spekulere og lage små mysterier for seg selv (kanskje det blir krimbok av det)! =D

Da mennene dro

2011-10-10T20:34:00.000+02:00

Ammonite av Nicola Griffith

Planeten Jeep er tidligere kolonisert av mennesker - og nå gjenfunnet. The Company er svært interessert, store områder med ubrukte ressurser, uendelige muligheter og stor profitt. Det er bare et problem - på Jeep finnes det et virus, svært dødelig som sådann - faktisk 100% dødelighet blant menn. Koloniene av mennesker på planeten - etterkommere av de første menneskene som landet på planeten for mange hundre år siden, består nå utelukkende av kvinner. En naturlig konsekvens av viruset.

Antropologen Marghe Taishan blir sendt ned til Jeep, for å studere befolkningen, og teste ut en ny vaksine mot viruset. Det er mange spørsmål hun vil ha svar på - hvordan reproduserer kvinnene? hvor kommer viruset fra? hvem stammer befolkningen fra? og stemmer ryktet om at personell som forlater Jeep aldri blir sett igjen?

Det er mange spørsmål Griffith legger opp til som det ikke gis tilfredsstillende svar på. Først og fremst brukes "det mystiske viruset" som forklaringsmodell på veldig mange spørsmål. Dersom du vil ha realistiske, vitenskapelige forklaringer - ala Michael Crichton - blir du skuffet. Det problematiseres dessuten svært lite over at det ikke finnes et eneste eksemplar av hannkjønn på hele planeten - deres rolle i samfunnet diskuteres ikke i det hele tatt, og personellet som kommer utenfra tilpasser seg de rent kvinnelige samfunnene uten problemer. Ser de ikke menn rundt seg, vil de heller ikke tenke på dem - i det hele tatt! Denne enkle avskrivelsen av menn irriterer meg likevel mer nå i ettertid, enn mens jeg leste boka.

Samtidig kan det være nettopp derfor det fungerte så godt. Griffith presenterer hele sin verden "so matter of fact" at man bare henger med på lasset. Hun er ikke hele tiden inne i teksten og påpeker at "shit - du, her er det bare kvinner - tenk så rart". Personene som presenteres representerer mange ulike mennesketyper - de blodtørstige, de fornuftige, de omsorgsfulle, de eventyrlystne, de psykisk utabile, osv.- romanen inneholder hele spekteret, og understreker at personene er "mennesker" og ikke kun "kvinner".

Hovedpoenget med romanen er ikke å utforske hvilke samfunnsmessige og biologiske konsekvenser det ville hatt dersom alle menn plutselig sa takk for seg. Romanen handler om personlig utvikling, mellommenneskelige forhold, tilpasningsdyktighet, og fundamentale endringer i livet.

Dessuten er den kjempespennende - anbefales!

Vårt litterære genom

2011-09-29T20:53:00.000+02:00

Cute and deadly

2011-09-19T16:26:00.002+02:00

Santa Olivia av Jacqueline Carey

Jane Eyre møter Million Dollar Babymøter Billy Elliot møter The Golden Compass møter Twilight.

Jeg leste en anmeldelse av denne bokenog følte med en gang kribling i fingrene. I det siste har jeg hattproblemer med å starte på bøker, komme inn i dem, og bli drattmed. Jeg var på utkikk etter en katalysator for å få lesegledentilbake – og jeg fant det.

Jeg har ikke lyst til å skive noe ombokas handling – den grep meg fra første side og holder lengeetter siste – så jeg vil ikke ødelegge det for noen.

Dette er en lettlest bok, med spenningog romantikk, for «unge voksne», og scorer dermed høyt på underholdningsverdien. Det var likevel en del ting jeg bet merke i,som gjorde at den ble konsumert på få timer.

Boken begynner lenge før hovedpersonen, Loup, begynner. Uten å gå for mye i detaljer og dvele, uten å være for overfladisk og rask tar bokens aller første del for seg livet til Loups foreldre. Det gir et godt bakgrunnsteppe for å virkelig forstå hovedpersonen, og komme under «huden» på henne.
Boken er troverdig. De «fantastiske» elementene fungerer fordi de får forklaringer jeg tror på, og som ligger tett opptil vår egen virkelighet – det handler om GMOs, pandemier, stengte grenser, militærbaser – det hele med herlig hinting til superhelter, varulver og magi.
Fantastiske kommentarer og dialogvekslinger. Jeg lo høyt mange ganger – og koste meg over de kjappe og vittige replikkene.
Boken har en Kick-ass-kvinnelig hovedkarakter!

Det er flere ting ved historien og karakterene i den som kan sees på som noe klisjeaktiv. Du har den bekymrede og snille storebroren, de smårampete barnehjemsbarna, den røffe, gamle treneren som ikke lever for annet enn boksing, osv osv. De nye elementene Jaqueline Carey legger til i historien, de uventede venningene og (jeg nevner det igjen) det faktum at hovedpersonen er kiss-ass-Loup ("Though I’ve gotta tell you, the whole cute and deadly thing gets me, too.") gjør at det ikke blir kjedelig eller føles klisjefylt.

Jeg gleder meg vilt til neste bok som slippes i USA i november en gang.

Do you dream of androids?

2011-09-17T22:09:00.001+02:00

Do androids dream of electric sheep? av Philip K. Dick

I en, allerede forbigått, post-apokalyptisk framtid - 1992 - jobber Rick Deckard som dusørjeger. Hans jobb for politiet i San Francisco, går ut på å finne og drepe ("pensjonere") androider, menneskelignende roboter.
Etter "World War Terminus" er jorda full av radioaktivt støv, som stenger for sola og stjernene, og gjør folk syke og elendige. Heldigvis har de "mood organs", en maskin som kan stilles inn på den sinnstemningen du vil ha, eller trenger, for anledningen.

Det er to hovedreligioner som dominerer blant menneskene på jorda. Mercerism - som utøves ved hjelp av såkalte Empathy Boxes. Disse boksene kobler brukernes bevissthet opp mot hverandre, slik at de alle kan føle på lidelsene til Wilbur Mercer, en mann på vei opp et endeløst fjell, mens steiner kastes ned på ham. På TV vises 23 timer daglig av Buster Friendly, som representerer den andre religiøse troen, bygget på å undergrave Mercerism. Til tross sin enorme popularitet viser det seg at hverken Mercer eller Buster Friendly faktisk er ekte mennesker.

De fleste menneskene har allerede emigrert til nye kolonier på Mars, i håp om at menneskerasen ikke skal dø ut. Emigrantene mottar hver sin "Andy", som personlig tjener. Etterhvert som utviklingen av disse robotene går framover, blir de smartere og mer lik mennesker i både utseende og oppførsel. Fordi mange av dem rømmer til jorda, for å leve selvstendige og fri liv, trengs dusørjegere som Deckard. Den eneste måten Deckard kan avsløre en andy på er å teste dens empatiske evner - androider har nemlig ikke de samme empatiske evene som mennesker - og særlig manglende blir disse når det kommer til dyr.

Deckard har en elektrisk sau. Det er viktig både for statusens skyld, og for å vise frem sine empatiske evner. Mange dyrearter har allerede dødd ut. Det største et menneske kan eie er et levende dyr, men de er veldig dyre. Heldigvis finnes det veldig gode elektriske kopier.

Bokas handling spinner rundt Deckard, i det han får i oppdrag å pensjonere seks nye androider av typen Nexus 6. Den helt nye typen roboter er nesten helt umulig å skille fra mennesker.
Deckard begynner etterhvert å tvile på jobben han gjør.

Mye kan sies om tematikken som tas opp i boken. Men da blir dette innlegget mye lenger enn jeg har tid til. Det handler om virkelighet, om moral, etikk og om hva som gjør mennesker til mennesker.

Boken har gitt opphav til filmen Blade Runner. Filmen bruker mange av de samme elementene, og tar opp en del av de samme tingene som det boka gjør.

Les mer om filmen og boka bak hos gjengen i Bokmerker.

For mange prosjekter

2011-08-31T22:42:00.000+02:00

Dinosaurens fjær av Sissel-Jo Gazan

Boken ble oversatt og utgitt på norsk i 2008. Jeg har holdt på å kjøpe den flere ganger siden da, men har ikke gjort det før den plutselig ble flylektyre på vei hjem for noen uker siden. På vaskeseddelen presenteres den som en "vitenskapelig roman, en kjærlighetshistorie og et psykologisk drama". Jeg så for meg en spenningsroman ala. Michael Crichtons bøker, satt i nordiske universitetsforhold. Det lovte godt.

Bokens hovedperson er Anna. Hun har skrevet en hovedoppgave om fuglenes opprinnelse. Debatten om slektskapet mellom fugler og dinosaurer har gått i flere år, og Annas oppgave skal knekke hovedmotstanderen i dinosaurdebatten, den irriterende, påståelige professor Clive Freeman, en gang for alle. Fra vaskeseddlen: "Anna er sint. På moren, livet, biologiavhandlingen og ikke minst veilederen ved Biologisk Institutt, som har vært vanskelig gjennom et helt år." Så blir veilederen, professor Helland, funnet død på kontoret sitt, med avbitt tunge og et blodig eksemplar av Annas oppgave i fanget. Anna blir enda sintere. Hvordan våger han å dø rett før hun skal ta eksamen? Annas frustrasjon med veilederen er vel kjent på instituttet, og dette blir også kjent for politiet.

Fra Aftenpostens anmeldelse: "Gazan fører leseren - på begripelig og fascinerende vis - inn i denne høyst spesialiserte debatten, etter hvert utvikler den seg ikke minst til å handle om vitenskapsteoretiske problemstillinger, om redelighet. Vi føres inn i en akademisk verden der kampen om prestisje, innflytelse og om de skrantne bevilgningene kan ta luven fra vitenskapelighet."

Det var mitt håp, og min forventning, at boka skulle gå inn i de vitenskapelige temaene, den akademiske verden og debatten, og bruke dette som hovedelement i utvikling av handlingen. Det synes jeg ikke den klarte. Disse elementene ble brukt som bakteppe og miljøet rundt handlingen, men ikke, når det kom til stykket, som et direkte element i den.

Det vi får istedet, og som holder boken oppe, er gode skildringer av flere av personenes liv. Gazan skildrer barndom og ungdom, og gir forklaringmodeller for det livet som føres som voksne. Det er Annas liv som alenemor, politimannen Søren som gikk fra kona si fordi han ikke vil ha barn, og den påståelige professor Freemans tvetydlige kjærlighet til den yngre vennen Jack.

Delene som tar for seg disse bakgrunnshistoriene er, etter min mening, bokens sterkeste deler. Hadde Gazan holdt seg til dette, og bygget resten av romanen på det kunne det blitt riktig så bra. Men det gjør hun ikke, for de er bare bakgrunnstoff(?), og hun må tilbake til hovedhistorien, og drapene på biologisk institutt. De blir dermed hengende litt i løse lufta - jeg føler at historiene ikke er avsluttet, og at mange løse tråder kunne blitt spunnet videre.

Godt mulig at mine forventninger hadde liten rot i virkeligheten. Kanskje litt dårlig gjort å sammenligne med Crichton, og ikke rart at jeg ble skuffet. Jeg kunne likevel ha blitt med på at det er "En roman om fedre og mødre og barn, og om de hemmelighetene som forpester liver." (vaskeseddelen). Hadde dette bare blitt gjennomgående gjennomført. Jeg føler at Gazan prøver seg på to prosjekter samtidig, og dermed mislykkes litt i begge.

På bokens forside siteres Dagbladet, "overveldende god... overraskende og imponerende.", og Aftenposten, "intelligent, dramatisk og fascinerende". Det er godt vi forskjellige...

Til Ungdommen

2011-07-24T11:21:00.001+02:00

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

(...)

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

- Nordahl Grieg (1936)

"Det finnes ikke blinde, bare forskjellige typer blindhet"

2011-07-20T14:13:00.000+02:00

En beretning om blindhet av José Saramago

En mann blir plutselig blind. I bilen sin, mens han venter på grønt lys, blir alt helt hvitt - "lik et lys som blir tent". Øyelegen han oppsøker finner ingenting galt, og skjønner ikke hvor blindheten kommer fra. Kan det være et tilfelle av psykisk blindhet?

Men mannen i bilen er bare den første som blir blind. Snart dukker det opp flere tilfeller av mennesker som plutselig har fått "en tykk, melkeaktig hvitfarge lagt over øynene". Og før kvelden er omme er øyelegen selv blitt en av dem.

Myndighetene skjønner raskt at det dreier seg om en epidemi, og internerer de rammede i et nedlagt asyl i utkanten av byen. De blinde samles på en side, og de "antatt rammede" på den andre. Utenfor murene står bevæpned militære vakt - klar til å skyte alt som beveger seg utenfor den grensen de selv definerer.

I takt med at større og større deler av populasjonen får "hvitesyken" kollapser flere deler av samfunnets institusjoner, orden og struktur. I møte med en verden der ingen kan se, der ingen har mulighet til å hjelpe hverandre, der vannforsyninger, strøm og matproduksjon forvitrer forsvinner menneskenes verdighet og moral.

I alt dette kaoset er det bare én som ser - én som har mulighet til å fortelle om forfallet og grusomhetene. Det er legens kone. Når mannen blir hentet for å interneres i leiren later hun som om hun er blind, og følger med. Det blir redningen for den lille gruppen av de første blinde: øyelegen, den første blinde, kona til den første blinde, gamlingen med den svarte lappen, den skjeløyde gutten og piken med solbrillene.

José Saramago, 1922 - 2010

Dette er den andre boken av Saramago jeg leser. Den første var Jesusevangeliet, der jeg slet litt med språkbruken hans. Denne gangen var jeg derimot forberedt på den karakteristiske skrivestilen med lange setninger, kreativ bruk av tegnsetting, og ingen synlig forskjell på dialog og beskrivelser. Det kler også historien godt - man glir mellom førsteperson og tredjeperson, mellom beskrivelser og dialog, miljøskildringer og følelser. Det er som å bruke alle sansene på en gang - eller som å være blind?

"Du snakker som om du også var blind, sa piken med solbrillene, På en måte er jeg det, jeg er blind for deres blindhet, kanskje jeg ville se bedre hvis vi var flere som så, (...) Slutten nærmer seg, råttenskapen griper om seg, sykdommene finner dørene åpne, vannet tar slutt, maten er blitt gift, det ville vært mitt første vitnesbyrd, sa legens kone, Og det andre, spurte piken med solbrillene, At vi må åpne øynene, (...) Det ligger en stor sannhet i det at den mest ynkverdige blinde er han som ikke ønsker å se, (...) Å gå ved siden av de døde og ikke se dem, er noe menneskeslekten alltid har gjort, sa legens kone."

Hva blindheten kommer av får vi aldri vite, men legens kone gir oss sin tolkning i løpet av de siste sidene av boka. "Vil du vite hva jeg tror, Gjerne, Jeg tror ikke at vi ble blinde, jeg tror at vi er blinde, Blinde som ser, Blinde som ser uten å se." Så hva er det vi ikke ser? I lys av Saramagos mangeårige engasjement i politiske spørsmål, medlem av det potugisiske kommunistpariet og kritiker av det stadige økende skillet mellom fattig og rik, begynner allergorien å blir tydeligere. I følge The Guardian, foreslo Saramago selv at historiens parabel kunne oppsummeres med følgense spørsmål "Is a world in which the richest 300 people own as much as the poorest 40% combined a great achievement?"

Samtidig tenker jeg at historien også kan leses i en annen retning - for å vise oss hvor avhengig vi mennesker er av hverandre, hvor mye som skal til for at samfunnet vårt skal opprettholdes, og hvor skjørt disse båndene som holder oss sammen er.

Mens jeg leste boka tenkte jeg flere ganger på at dette kunne blitt en bra film. Til tross for at historien handler om blindhet, og de fleste av karakterene er blinde, skriver Saramago veldig billedlig. De scenene han maner fram for mine øyne er veldig tydelige og klare.
Og så fant jeg plutselig ut at det har blitt gjort. I 2008 kom filmen Blindness ut, med Julianne Moore som legens kone, og Mark Ruffalo som øyelegen. Jeg har ikke sett den, så kan ikke si noe om hvorvidt de lyktes, men traileren ser i det minste lovende ut. Kanskje noen andre har sett den?

Every man has but one destiny

2011-07-14T21:46:00.003+02:00

The Godfather av Mario Puzo

Gudfaren - Vito Corleone - Don Corleone, eller bare the Don (kjært barn har mange navn) er øverste leder i familien Corleones mafiaimperie. Han har bygd opp sitt imperie ved å drive olivenolje-import, og etterhvert blitt landets største. Ikke bare takket være ærlig, redelig og hardt arbeid. Som en av New Yorks største mafiafamilier har Corleonene makt til å kontrollere både sine økonomiske og politiske interesser.

Don Corleone har fire barn - sønnene Sonny, Fredo, Michael og datteren Connie. I tillegg har han en "adoptert" sønn, Tom Hagen, og gudsønnen, sangeren og filmstjernen, Johnny Fontane.

I det Don Corleone blir skutt, men ikke drept, på grunn av avslag på å innvolvere seg i narkotikahandel, er det den eldste sønnen, Sonny, som tar over ledelsen av familien. Han er godt hjulpet av familiens "consigliere" - rådgiver, Tom Hagen. Michael har aldri vært interessert i familiens business, og prøvd å distansere seg fra sin families gesjeft så mye som mulig - blant annet ved å verve seg til militæret og finne seg en amerikansk kjæreste. Når familien kommer i krise blir han likevel nødt til å innvolvere seg - og gjør det til de grader, og langt utover "point of no return".

Historien handler i stor grad om Michael Corleone, og hans vei fra å holde seg på utsiden av familien, til å ta over for sin far, og bli den nye Don Corleone. Det er mye menneskelig utvikling og ulike valg som belyses og fremstilles gjennom boken. I tillegg får vi stadig servert subhistorier, som er minst like gode og interessante som hovedhistorien.

Jeg har ikke sett filmen - rangert blant de beste filmene gjennom tidene - men skjønner at boken har potensialet til å være bra film. I tillegg til en god historie - som er spennende, men ikke "mindblowing", er det virkelig gode karakterer - ikke minst er de troverdige, med både dybde og utvikling, selv hos bikarakterene.

Anbefales!

Favorittbøker fra A til Å: F

2011-07-10T14:55:00.000+02:00

Jeg oppdaget at jeg ikke har skrevet noe om Bjørneboe på denne bloggen. Det til tross for at han var en av mine yndlingsforfattere i lang tid, og at jeg har lest mye av ham. Da passer det å velge en Bjørneboe som favorittbok på F

Før hanen galer av Jens Bjørneboe

Boken bygger på dokumentasjon om de vitenskapelige eksprimentene som ble gjort på mennesker i konsentrasjonsleirer under krigen. Det er lenge siden jeg har lest boken, så jeg kan ikke si noe særlig om språket eller oppbyggning av boken. Jeg har likevel valgt den fordi jeg fortsatt husker hvordan jeg følte meg mens jeg satt å leste - for dette er en av de bøkene jeg virkelig har kjent inn til margen.

Jeg håper på en snarlig gjenlesning, slik at det kan kommer en fyldigere omtale.

Det er en bok du fysisk merker at du leser - anbefales!

Favorittbøker fra A til Å: E

2011-06-23T17:22:00.000+02:00

Det er vanskelig å velge én favorittbok på en bestemt bokstav. Jeg merker at bøkene jeg nylig har lest, og husker best, kommer best ut. Derfor føler jeg at jeg ikke er helt rettferdig mot de bøkene som ble lest for 2-3 år siden.

De som nesten ble valgt denne gangen var
- Egalias døtre av Gerd Brantenberg (denne boken gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg leste den, men det er temmelig lenge siden nå, så vanskelig å vite om det fremdeles holder stand).
- Eragon av Christopher Paolini (ukomplisert og lettfattelig fantasy, som er fantastisk til sommerlesing på alt for varme dager. Men akkurat nå er været grått ute, og jeg trenger noe med litt mer substans).

Dermed falt valget på - ikke en roman denne gangen, men dramatikk:

Eit draumspel av August Strindberg.

Min omatale av stykket, og oppsetningen på Hålogaland teater finner du her: Min största smärtas barn

Bildene under kommer fra en oppsetning av Ingmar Bergmann i 1970. Bildene er tatt av Beata Bergström, og er fra denne siden.

Her er to utdrag fra teksten:

"Mannen: (Til kona) Lykka mi er så utan grenser at eg kunne døy...
Kona: Kvifor døy?
Mannen: Samstundes veks eit frø til ulykka midt i lykka: den et seg sjølv som flammen... den kan ikkje brenne evig, men må slokne, og denne førekjensle av slutten gjer ende på lykka når den er på det høgaste.
Kona: La oss døy saman, nettopp no!
Mannen: Døy? Ja vel! For eg fryktar lykka! Den svikefulle!"

"Dottera: (...) Det har eg drøymt.
Diktaren: Det har eg dikta ein gong!
Dottera: Da veit du kva dikt er...
Diktaren: Da veit eg kva draum er... Kva er dikt?
Dottera: Ikkje røyndom, men meir enn røyndom... Ikkje draum, men vakne draumar...
Diktaren: Og menneskebarna trur at vi diktarar berre leikar... hittar på og finn opp!"

Glansbílætasamlararnir

2011-06-21T11:32:00.000+02:00

Glansbildesamlarane av Jóanes Nielsen

Jóanes Nielsen, fra nrk.no

Denne boken jeg plukket opp under Mamut-salget i universitets-bokhandelen her i Tromsø. Den kostet bare 59 kr, var innbundet, skrevet av en færøysk forfatter jeg aldri har hørt om, og handler om livet i Torshavn. Det hørtes sånn passe eksotisk ut - så jeg tok den med meg.

Nielsen forteller om oppvekst i Torshavn på 60-,70- og 80-tallet, gjennom skildring av livene til seks gutter. Alle guttene er fra årskullet 1952, og de går i samme klasse på den katolske privatskolen, Sankt Frans' skole, i Tórshavn. Opp gjennom ti-årene blir det færre og færre igjen av dem, og på midten av 90-tallet sitter den siste av kameratene, Kári, og skriver minneord over sine fem døde kameratene.

Fra å sitte i skolegården og bytte glansbilder, er veien til den harde, vanskelige virkeligheten kort for de seks guttene. Da Djalli blir uskyldig mistenkt for å ha klippet i stykker den vakre bildebibelen, og hardt straffa for det, er den lille resten av uskyld, og ufarlig lek med glansbilder, revet bort.
I mellom historiene om guttene, får vi også rik utbrodering av miljø, slekt, naboer og andre Tórshavningers liv og virke, alt knyttet til de skjebnene guttene får.

Boken er delt inn i fem deler - der hver av guttene har sin del, bortsett fra Ingimar og Kári som har en del sammen. Historien blir ikke oppstykket, for alle de seks guttenes historier flettes til en viss grad inn i hverandre og hører sammen. Nielsen unngår likevel å repetere seg selv, og de ulike delene er lange nok til at man virkelig kommer inn i hver og én av de unike historiene og enkeltskjebnene.

Fra bokkilden: "I ein rikt fasettert mosaikk skildrar forfattaren fem klassekameratar frå den katolske privatskolen i Tórshavn og skjebnane deires opp gjennom 1960-, 70- og 80-åra. Dei er glansbildesamlarane som altfor tidleg blir drivne ut av den blanke, reinslege og raudkinna uskyldsverda som dei samlar på og inn i ei verd av løgn, hykleri, forråding og vold. Dei dør alle i ung alder. Men før dei dør, får vi i forfattaren sitt karakteristiske ramsalte og poetiske språk fortalt historiene deires om kjærleik, lykke, forteiing, svik - og "ein sjukdom som det ikkje er lov å dø av i Færøyane". "

Det er en god bok, som skildrer en interessant periode og et spennende miljø. Færøyene er så langt borte og annerledes at det blir eksotisk, likevel såpass nærme og tilknyttet Norge og resten av Skandinavia at man kan ta del i historien med det man vet om Norge i samme periode.
Jóanes Nielsen er en spennende forfatter, som har vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris fire ganger. Han skriver på færøysk, og Glansbildesamlarane er utgitt av forfatteren selv.

Boken er som sagt godt skrevet, men det som jeg nok synes er finest med hele boken fant jeg ikke før en stund etter at jeg hadde lest den ut. Det er nemlig omslaget. Her er forsiden av boka:

Og her er innsiden av omslaget:

På utsiden ser man bare konturer og skygger av det som skjuler seg på andre siden. Og ser man nøyere etter så finner man kanskje noe så uskyldig og rent som glansbilder av engler.

Favorittbøker fra A til Å: A

2011-06-15T14:36:00.001+02:00

Anettes boktema går ut på å finne din favorittbok på de de ulike bokstavene i alfabetet. Jeg henger, som vanlig i slike utfordringer, en del etter, men her kommer hvertfall bokstaven A.
Jeg har ikke lest så mange bøker på A ser jeg - men denne boken er uansett et godt valg.

At the mountain of madness av H P. Lovecraft

Jeg har skrevet en omtale av boka, som du finner her.

H.P. Lovecraft (1890-1937) var en amerikansk forfatter, innenfor sjangrene horror, fantasy og science fiction. Han brukte selv uttrykket "kosmisk horror" om sitt arbeid, noe som innebar ideen om at universet er fundamentalt fremmed, og dermed også umulig å forstå for mennesker. De som skulle være så (u)heldige å forstå noe likevel, ender opp som gale. Det ligger altså ikke i vår natur å forstå det universet vi omgir oss med.

Dette pesimistiske og kyniske verdensbildet danner grunnlag for de fleste av Lovecrafts mest kjente arbeid. Og disse har vært brukt til inspirasjon og har påvirket flere generasjoner av forfattere - særlig innen science fiction og horror. Stephen King, Neil Gaiman Jorge Luis Borges, Michel Houellebecq og Joyce Carol Oates er blant dem som har skrevet om ham eller blitt inspirert av ham.

Lovecrafts inpirasjoner kom fra flere hold - blant annet hans egne mareritt, studier av biologisk, astronomisk og geologisk vitenskap, samt skrekkfortelligene fra Poe. Den salige blandingen gir en unik atmosfære av skrekk i bunn, med kjølig vitenskapelig fakta på toppen, og jakten etter denne kunnskapen driver handligen framover.

Mens han levde hadde Lovecraft helt minimal suksess med sine historier. Livet hans er heller ikke en særlig suksessfull historie - på noen som helst områder. Hans far døde av langtkommet syfilis da sønnen var 8 år gammel, og Lovecraft vokste opp sammen med sin mor, to tanter og morfaren. Da han var tre år kunne han resitere lange dikt, og i seksårsalderen skrev han dem selv. Likevel var skolegangen hans heller mangefull, han var ofte syk, og plagdes med mareritt. Da morfaren døde ble den økonomiske situasjonen brått endret for familien, og de måtte flytte til et mye mindre hus. Den 14 år gamle gutten tok dette så tungt at han vurderte selvmord. Lovecraft giftet seg med Sonia Green i 1924, og de flyttet til New York. Etterhvert skulle Lovecraft komme til å hate denne byen. I en historie han skrev i 1925, He, står det blant annet "My coming to New York had been a mistake; for whereas I had looked for poignant wonder and inspiration (...)I had found instead only a sense of horror and oppression which threatened to master, paralyse, and annihilate me." Etterhvert flyttet han tilbake til sine tanter i Providence. I 1937 døde han av kreft - fattig, og ikke særlig berømt.

(Basert på artikkelen om Lovecraft fra Wikipedia. )

Bedrag og selvbedrag

2011-06-14T14:06:00.004+02:00

Kunzelmann & Kunzelmann av Carl-Johan Vallgren

Fra forlagets (Tiden) omtale: Når Viktor Kunzelmann dør foran staffeliet sitt 83 år gammel, rulles en utrolig historie opp for hans sønn, Joakim. Historien har sine røtter i mellomkrigstidens Tyskland, utspiller seg under andre verdenskrig og løper videre inn i 1940- og 60-tallets Sverige. Den fremgangsrike og berømte malerikonservatoren, kunstsamleren, enkemannen og tobarnsfaren Viktor Kunzelmann viser seg å ha levd et ufattelig dobbeltliv. Hans tilværelse er tuftet på en løgn.

Sønnen (Joakim) lever på begynnelsen av det nye årtusenet en annen type dobbeltliv, i en hektisk virvel av penger og sex, og på god vei til å knekkes av selvforakt. Gjeld og trøbbel vokser ham over ørene. Han har mislyktes som skribent og med ekteskapet sitt, og den fornedrende ferden fører ham fra luksusrestauranter og dokusåperedaksjoner til pornofilmmiljøer og lysskye forretningsavtaler av ulike slag. Alt mens han forsøker å forstå hvem faren hans egentlig var.

Denne boken appelerte åpenbart til meg - i og med at jeg faktisk har kjøpt den to ganger. Noe jeg ikke oppdaget før begge plutselig stod i hylla mi.

Jeg liker stilen Vallgren skriver med. Han slenger rundt seg med kulturelle, litterære, medisinske, historiske, økonomiske, politiske, og sikkert en hel del andre -iske begreper - som om han har stålpeiling på hver minste detalje rundt hvert pensum som er å oppgrave på universitetet. Ikke sikkert alt stemmer like godt - men skitt au, det virker troverdig. (Og tror man det er ekte, er det så godt som ekte, ifølge Viktor Kunzelmann).

Boken drives framover av sin egen fortelling, helt til de siste kapittlene. Her går det litt tregere. Aftenpostens anmelder skriver at "Måten romanen blir avsluttet på, tyder likevel på at forfatteren brått er gått grundig lei", og det er et inntrykk jeg også satt igjen med. Dermed ble slutten litt merkelig. Plutselig lever Joakim i en rosenrød virkelighet, men barn og kone og lykke - det stemmer dårlig med den selvutslettende oppførselen han har vist gjennom resten av boka. Men som Moshonista skriver i sin omtale av boken - kanskje dette bare er nok en forfalskning? Er det Joakims fantasi vi får servert? Eller slik han prøver å fremstå for omverdenen?

Samtidig reagerte jeg ørlite på at Vallgren bruker de samme frasene sine flere ganger - som om han er så fornøyd med en formulering at han må bruke den flere ganger - f.eks "olfaktoriske ekko" som jeg merket meg to ganger - sannsynligvis fordi jeg syntes det var en fin formulering første gang jeg leste den. Andre gang tenkte jeg - ah, allerde oppbrukt! Muligens dette er med vilje - f.eks for å skape sammenhenger mellom Kunzenmann den eldres og Kunzelmann den yngres fortellinger?

Har man tid kan man også fordype seg i og skrive om alle undertemaene Vallgren er borti - fra bokens bakside: "dypt underholdende og samfunnssatirisk roman om ekthet og falskhet, genialitet og selvbedrag, lovbrudd og opportunisme. Og ikke minste handler den om historiens makt over enkeltskjebner".

Rent bortsett fra de små pirkene jeg har merket meg syntes jeg det var en knall bok - boblende med fortellergelde og fantasi. Anbefales!

Better Book Titles

2011-06-09T21:54:00.000+02:00

Det har visst gått en stund - men nå er eksamen unnagjort og det er lov å lese skjønnlitteratur igjen!
Dette er kanskje gamle nyheter, men som sagt har jeg ikke fulgt med på så mye som skjer utenfor lesesalen de siste månedene. Oppdaget hvertfall plutselig denne morsomme siden her: Better Book Titles

Noen av mine favoritter så langt:

Rhonda Byrne - The Power

William Golding - Lord of the Flies

Italo Calvino - If on a winter's night a traveler

Fitzgerald - The Great Gatsby

Margaret Atwood - The Handmaid's Tale

Sophocles - Kong Oidipus

Favorittbøker fra A til Å: B

2011-04-27T22:49:00.000+02:00

Jeg jobber meg bakover på Anettes boktema. Og her er bokstaven B. Jeg har valgt Brødrene Løvehjerte fordi dette er en av de fineste bøkene jeg vet om. Den var blant de bøkene jeg leste om og om igjen da jeg var liten, og for et år siden bestemte jeg meg for å lese den på nytt. Den var like bra som jeg husket. Det er en barnebok - men jeg kjente spenningen i brystet likevel, og gråt som da jeg var 6 både da Jonathan døde, og på slutten av boka. Et av yndlingssitatene mine fra boken er noe Jonathan sier til Kavring, lillebroren sin. ”Hadde ikke du vært sånn hyggelig og stygg liten bleikfis med skjeve bein, så var du jo ikke min Kavring, den som jeg er så glad i.” Det er en fantastisk bok - den var det da jeg var 6 år, og den er det nå over 15 år senere.

Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren

God påske!

2011-04-19T22:26:00.000+02:00

Det er påske! Og jeg liker påsken godt. Påsken er skillet mellom vintersko og småsko - mellom vinter og vår. For mange er denne tiden er av de viktigste religiøse høytidenen i løpet av året. Det er det ikke for meg, men jeg tenkte likevel at jeg skulle dele en liten lignelse - ikke fra Bibelen direkte, men fra Enquists Kaptein Nemos bibliotek.

"Jeg kom på lignelsen fra Johannesbrevet i Det nye testamentet, et av de stedene Sven Hedman og jeg fant den natten i Bibelen.
Lignelsen er denne. Det er Jesus som forteller lignelsen om eselet og den tomme hunningkrukken.
Eselet Tussi, forteller Jesus disiplene, skulle fylle år, og for å glede eselet kom eselets to venner, Nasse Nøff og Ole Brumm, de kom på å gi hver sin fødselsdagspresang til Tussi, som var ganske fåmælt og tankefull og ote sukket tungt. Derfor kjøpte grisen Nasse Nøff en ballong, og Ole Brumm kjøpte en krukke honning til sin gode venn. På veien til Tussi ble imidlertid Ole Brumm sulten, og smakte på honningen, som var meget god; og før han var kommet frem, var honningkrukken tom. Nasse Nøff løp ivrig ved hans side med ballongen i armene, men snublet plutselig og falt, så ballongen sprakk og bare ble til en fille.
Da de kom fram, hadde de bare en tom honningkrukke og en sprukken ballongbit.
Da de overrakte presangen, fortalte de to vennene skamfullt til eselet Tussi hva som hadde hendt. Tussi betraktet en stund presangen med sitt vanlige, sørgmodige blikk, og de to vennene visste ikke sine arme råd av sorg og skam. Med da tok eselet ballongfillen og la den i krukken. Og så tok Tussi, etter en tids ettertenksomhet, ballongresten på ny, ut av krukken. Og så la eselet restene oppi igjen. Dette, sa eselet Tussi så med glede til sine venner, er en meget praktisk krukke å ha saker og ting i. Og denne ballongfillen er en ting å ha i denne praktiske krukken.
Og de forstod plutselig at det som de hadde trodd var ingenting, nå var noe, og de ble meget glade.
Det var lignelsen om elset og honningkrukken. Man får seg en smell, men ingenting er ubotelig. Man beholder det som gjorde vondt, og så er det mer verdt enn lykken.
Slik var det med Bibelen. Man kunne finne, om man bare lette. Og da hjelper det en over det som er vanskelig. Alltid er man jo en tom krukke, eller fillete ballong, hvilket kan være meget verdifullt, fortalte Jesus sine disipler."

Favorittbøker fra A til Å: C

2011-04-17T22:50:00.000+02:00

Jeg jobber meg bakover fra D, og har kommet til C. Det var ikke så mange bøker på listen min som begynte direkte på C, så jeg jukset bittelitt. Men det blir nok sånn framover også. Dersom jeg skulle regnet alle bøkene som begynner med "the" under bokstaven T hadde det blitt veldig mange der, og velig få på de andre bokstavene. Så denne gangen er det altså den etterhvert temmelig populære boken:

the curious incident of the dog in the night-time av Mark Haddon

Det er faktisk litt morsomt at den har blitt så populær, for da jeg kjøpte den hadde jeg aldri hørt om den. Det var helt tilfeldig at jeg plukket den fram fra en hylle, den stod ikke spesielt utstilt, og jeg faltpladask for coveret. Og her er innlegget jeg skrev om den en gang i tiden:
Dette er den fineste boka jeg har. Jeg elsker coveret på den (hunden som ligger død, opp ned, og er klippet ut og det svarte fra siden bak synes gjennom!), og tittelen er jo nok til å gjøre enhver bokelsker mo i knærne. Så det var helt tilfeldig at jeg kom over denne boka i butikken. Bokas forteller er en autistisk gutt på 15 år. Den er nydelig skrevet og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg forstår autisme bedre enn jeg gjorde før. De fleste handlinger Christopher gjør er ”logiske” utifra den tankerekken vi blir presentert i boka. Et enkelt plott, men verdt å lese bare for gleden av at man forstår verden og menneskene i den litt bedre etterpå.

Favorittbøker fra A til Å: D

2011-04-16T19:47:00.000+02:00

Som mange sikkert allerede vet har Anette satt igang et boktema med favorittbøker fra A til Å. Jeg kaster meg med på ukens bokstav: D. Så kommer kanskje A-C en gang de neste ukene. Det var vanskelig å velge kun én bok. Jeg velger Dagenes skum av Boris Vian fordi det er en bok som gjorde et veldig inntrykk på meg da jeg leste den. Her er innlegget jeg postet for to år siden:

Dagenes skum av Boris Vian

Dagenes skum: Boken forteller historien om Colin, som lengter etter kjærlighet. Så møter han sin Chloé og de gifter seg. Alt er fint helt til Chloé blir syk og Colin må ut og søke arbeid for å kunne betale for medisiner. Samtidig er Colins venn, Chich, på vei utover stupet på grunn av sin fasinasjon av filosofen Jean-Sol Partre.

Det er en enkel og alminnelig historie som vi har hørt før, helt til du begynner å lese. Boris Vians univers er surrealistisk. Her kommer det fisker ut fra kaldtvannskranen, kunstløpere verper egg midt i en piruett og skyene lukter kandissukker og hvitkløver. Chloé og Colin har det mest fantastiske bryllupet og er lykkelige. Men Chloé får en vannlilje på lungen, og den gjør henne syk. De prøver å drive den ut med blomster, men den er for sterk og ødelegger og tærer på alt og alle. Samtidig med at Chloé svinner hen, eldes både kokken Nicholas og hus-musen. Veggene i leiligheten deres trekker seg sammen og solene skinner mindre og mindre.

Nesten alt i boken er skrevet på en totalt uventende måte. Det er blomster og rosa skyer og to soler som skinner – og det er vakkert, vakkert, vakkert. Men under alt det fantastiske får jeg følelsen av å skimte konturer fra den virkelige verden – så finnes vannliljen egentlig på lungen til Chloé, og fisket Nickolas virkelig ålen ut av kaldtvannskranen? Er dette slik virkeligheten ser ut bare i hodene på hovedpersonene? Eller er det slik fortelleren forestiller seg den tragiske historien for å klare å leve med det? Ikke vet jeg.

Boris Vian bruker språket på en ny måte – setter uventede elementer sammen og får nye virkninger ut av det. Hvis du synes det høres merkelig ut med en mus som tar selvmord, så kommer du til å få et nytt syn på det etter denne boken. I tillegg er noen av setningene hans så fine at jeg stoppet helt opp, og måtte lese dem om igjen. ”Ytterdøren gled igjen bak ham med en lyd som et kyss på en naken skulder.” Jeg kunne høre det for meg, klinkende klart.

I pose og sekk

2011-04-15T18:58:00.001+02:00

Prey av Michael Crichton

I likhet med Jurassic Park, av samme forfatter, tar også denne boken opp utfordringer i forhold til raskt voksende felt innenfor vitenskap og teknologi. Denne gangen er det nanoteknologi, genmodifisering og kunstig intelligens som danner bakgrunn for dramaet.

Hovedpersonen i historien er Jack Forman, arbeidsledig softwareprogrammerer, som er sparket fra sin jobb i et datafirma for å ha avslørt en intern skandale. Jack blir dermed pappa på heltid, og med tre unger er det slitsomt nok. Hans kone, Julia, jobber i et firma som driver med nanoroboter, Xymos. I takt med at Jack har blitt mer hjemme, har hun fått lengre og lengre dager på jobb. De få gangene Julia er hjemme oppfører hun seg merkelig, og Jack mistenker at hun er utro. Historien starter i det Jacks ett-årige datter, Amanda, blir syk med et frykelig utslett som sprer seg i løpet av minutter. På mystisk vis forsvinner det i dét Amanda, etter flere timer på legevakten, blir sendt inn i en MR-maskin. Jack får en telefon fra sin tidligere arbeidsgiver, med et tilbud om en jobb som konsulent for firmaet, på et oppdrag de har for firmaet Julia jobber for. Jack takker ja til tilbudet, interessert i å finne ut av sin kones mistenksomme oppførsel. Jack drar ut til Xymos forskningslaboratorie, ute i Nevadaørkenen. Firmaet jobber, på oppdrag fra militæret, med å lage en nanorobotsverm som tilsammen danner et kamera, ideelt for spionering, i det det er umulig å skyte ned og nesten umulig å se. Det kommer fort fram at noe har gått riv ruskende galt, og at en sverm har blitt sluppet løs i ørkenen. Den er umulig å kontrollere, og i de siste dagene har det blitt observert flere og flere døde dyr rundt i området. Det viser seg at svermen faktisk kan reprodusere og utvikle seg på egenhånd. Spenningen stiger når det viser seg at i evolusjonsprosessen er svermen predatoren, og menneskene byttedyret.

Michael Crichtons bok er en relativt lettlest spenningsroman, bygget på vitenskap og forkning. Leseren får med andre ord både i pose og sekk. Historien griper én fra første side, spenningen bygges opp som i de aller beste spenningsromanene, vitenskap og forskning på høyt nivå danner romanes grunnlag og leseren blir sittende igjen med ny kunnskap, ny innsikt og nye tanker.

Er det lenge igjen nå?

2011-03-20T19:01:00.000+01:00

Jeg lengter etter våren. Det er ikke mye jeg ber om - bare litt sol, og noen striper med tørr asfalt. Jeg har vært håpefull flere ganger den siste uka. Men nei, etter noen timer/minutter med sol kommer det alltid mer snø eller regn. Det ser altså ut som det kan bli en stund til ennå. Jeg fant et dikt av Henry Van Dyke (ikke hørt om han? nei, ikke jeg heller - les mer her), og han og jeg er visst litt på bølgelengde når det gjelder denne våren.
"The snow-drops came so long ago, /It seemed that Spring was near! /But then returned the snow /With biting winds, and all the earth grew sere"
Første vers fra diktet Late Spring passet bra til de siste dagers småfrustrasjoner. (Hele diktet finner du her)

lånt fra skiforeningen.no

Late Spring by Henry Van Dyke

Ah, who will tell me, in these leaden days,
Why the sweet Spring delays,
And where she hides, -- the dear desire
Of every heart that longs
For bloom, and fragrance, and the ruby fire
Of maple-buds along the misty hills,
And that immortal call which fills
The waiting wood with songs?
The snow-drops came so long ago,
It seemed that Spring was near!
But then returned the snow
With biting winds, and all the earth grew sere,
And sullen clouds drooped low
To veil the sadness of a hope deferred:
Then rain, rain, rain, incessant rain
Beat on the window-pane,
Through which I watched the solitary bird
That braved the tempest, buffeted and tossed,
With rumpled feathers, down the wind again.
Oh, were the seeds all lost
When winter laid the wild flowers in their tomb?
I searched their haunts in vain
For blue hepaticas, and trilliums white,
And trailing arbutus, the Spring's delight,
Starring the withered leaves with rosy bloom.
The woods were bare: and every night the frost
To all my longings spoke a silent nay,
And told me Spring was far and far away.
Even the robins were too cold to sing,
Except a broken and discouraged note, --
Only the tuneful sparrow, on whose throat
Music has put her triple finger-print,
Lifted his head and sang my heart a hint, --
"Wait, wait, wait! oh, wait a while for Spring!"

Feil tid, feil sted - bedre lykke neste gang

2011-03-16T14:46:00.000+01:00

Oryx and Crake av Margaret Atwood

Jeg liker science fiction, og jeg liker Margaret Atwood (i det minste innbiller jeg meg det). Så Oryx and Crake burde ha vært midt i blinken.
Fra Bokklubben:
"Snømann er fortelleren i denne fremtidsromanen. Han er en av få overlevende etter en miljøkatastrofe som har etterlatt en jord full av vrakgods og avfall og lumske rovdyr som er avlet fram i laboratoriene. Han er omgitt av crakerne, genspleisede menneskelignende vesener, som han har reddet fra utryddelseskatastrofen. Hver dag blir en kamp for mannen som opprinnelig het Jimmy, som ble fanget inn av den maktglade og geniale Crake, og som elsket Oryx."

Likevel kapitulerte jeg omtrent halvveis gjennom. Jeg ble ikke grepet av historien - det var ikke så mye å bli grepet av. Jeg hadde følelsen av at det skjedde utrolig lite over veldig mange sider. Det er kanskje litt lite å ta seg til i en postapokalyptisk verden, og særlig når du er det eneste overlevende mennesket, men jeg hadde forventet meg noe som drev historien framover.
Romanen veksler mellom å følge Snowman etter katastrofen, og Jimmy, den han var før omtrent hele verdens befolkning tilsynelatende ble utryddet. Gjennom Snowmans tilbakeblikk får man etterhvert et slags bilde av hva som kan ha skjedd - men det blir for oppstykket og delt til at jeg blir engasjert i handlingen.

Jeg skulle gjerne ha lest resten av boka. Mens jeg sitter her og prøver å si noe om den går det jo opp for meg at jeg vil lese den ferdig. Jeg er tross alt litt interessert i å finne ut hva som skjer videre, og ikke minst hva som har skjedd. Hadde jeg tatt opp denne boka i sommerferien, med uendelig av tid til å lese, hadde jeg nok vært fort ferdig med den. Når jeg kun har 20 min på sengekanten før jeg legger meg fungerer det tydeligvis ikke å ha en historie som går så langsomt fremover. I travle tider må jeg ha en bok som engasjerer så mye at jeg ignorerer trøttheten om kvelden, bruker tiden på bussen til å lese istedet for å duppe av, og pausene på lesesalen til å lese skjønnlitteratur, ikke sove eller hente kaffe.

Jeg tror faktisk at jeg skal gi denne boka en ny sjanse om ikke så alt for lenge. Foreløpig konklusjon får blir at det hele skyldes feil timing - så får det heller tas opp til revurdering på et senere tidspunkt. Altså, tilbake på skal-lese-listen!

Kur mot tomme vegger (og fulle lommebøker)

2011-03-08T18:00:00.000+01:00

Har du fått med deg de fantastisk kule Postertext-plakatene? Jeg har siklet på dem i flere måneder nå - i påvente av at de skal shippe til flere land enn Canada, USA og England.
Plakatene viser en kjent scene fra en bok, og deler av, eller hele teksten brukes til å fremstille scenen.

På nettsiden deres kan du se alle de ulike plakatene som selges. Her finner du blant annet The Great Gatsby, The Metamorphosis, Jane Eyre, Crime and Punishment og Alice's adventures in wonderland. Og de jobber stadig med nye. Dessuten har de en blogg, med mye spennende stoff.

Foreløpig er jeg veldig begeistret for The War of the Worlds-plakaten, og skulle mer enn gjerne hatt den på veggen:

Mot strømmen

2011-02-14T11:35:00.002+01:00

Balzac og den lille kinesiske syersken av Dai Sijie

Fra baksideteksten: «To kinesiske bygutter i tenårende sendes under kulturrevolusjonen til en landsens avkrok for å omskoleres av fattige bønder. I bagasjen har de blant annet en fiolin, en ukjent gjenstand i deres nye omgivelser og derfor mistenkelig.

Som alle unge menn i distriktet forelsker de seg i en vakker syerske. Og da de kommer over en koffert med forbudte bøker, av vestlige forfattere som Balzac, begynner de å lese høyt for henne. Resultatet er høyst utilsiktet.»

Jeg liker romaner som omhandler annen litteratur, jeg liker i alle fall ideen. Så denne vaskeseddelen var nok til å få meg interessert. Dessverre gikk det nedover derfra. En elendig oversettelse, med merkelige formuleringer, dårlig tegnsetting (eller mangel på sådan) og irriterende skrivefeil gjorde sitt til at førsteinntrykket ikke var helt godt.

Historien i seg selv er ganske fin. Og den ble filmatisert allerede i 2002, to år etter utgivelsen. Jeg tror at det kan fungere bra på film, og traileren ser veldig bra ut, med fantastiske naturomgivelser.

Dessverre følte jeg ikke at jeg som leser kom nærme nok til å få ordentlig kjennskap til hverken miljøet eller personene. Jeg føler aldri at jeg kommer ordentlig under huden på hverken jeg-fortelleren, eller vennen hans, Luo. I beste fall står jeg og observerer fra 15-20 meters avstand. Det virker som forfatteren prøver å gape over for mye. Ved å la jeg-personen fortelle en historie som handler mest om Luo og den lille syersken, men som likevel også handler om han selv (boken er i store trekk selvbiografisk), blir resultatet blir at jeg ikke forstår meg på noen av dem.

Boken har fått mye ros og gode kritikker. Noe av rosen går på forfatterens bruk av detaljer. Jeg kan ikke si at jeg bet meg merke i en «fantastisk sans for detaljer» (som Bjørn Tore Brøske skriver i Bergensavisen) mens jeg leste. Det jeg heller la merke til var hvordan forfatteren tar opp ting, enkelte detaljer eller hendelser, som så bare blir liggende. Jeg irriterer meg grønn over hentydninger og frampek som ikke fører noe sted.

Det er merkelig hvordan man kan oppleve den samme boken så ulikt. Anne Cathrine Straume, konkluderer vel omtrent 180 grader motsatt av det jeg gjør i Kulturnytt på P2.
«Skulle en bok egne seg for å bli filmet, så må det vel være denne. Eksotisk, romantisk, dramatisk, men også realistisk, (...) Og den er så visuelt fortalt at bildene strømmer på, fargerike, luktbare. (...)At Sijie egentlig er utdannet filmregissør, kunne jeg vel nesten gjettet meg til. Så får vi bare håpe filmen blir like fascinerende som boken - som forøvrig er glimrende oversatt fra fransk av Bente Christensen.»

52 noveller: 4. uke

2011-01-29T19:57:00.001+01:00

Aleksander Melli, fra nrk.no

Tilfeldighetsmorderen av Aleksander Melli

Aleksander Melli er en norsk-italiensk forfatter. Han har gitt ut både diktsamlinger, novellesamlinger og flere ungdomsbøker. Den mest kjente er kanskje Barneregjeringen fra 2008. Novellen Tilfeldighetsmorderen er fra en novellesamling med samme navn, utgitt i 1993.

Denne novellen fikk grep om meg fra første avsnitt.
"Landsbyen Spaccaforno, plassert i et bakkelandskap i Sicilias sørligste provinsd, var høsten nittito vertskap for fem voldsomme dødsfall. I løpet av en halvtimes galskap fikk man fem lik; en ulykkesfugl, to mord, ett selvmord. Dessuten et dyremord, noe bare denne forteller finner vesentlig."

Det er en tekst med et fangstnett på samme måte som en god krimbok. Likevel er det ikke en "krimnovelle" (er det noe som heter det?), i den forstand at det er en fortettet og minimert krimhistorie. Vi jakter ikke på en morder - vi får vite hvem det er allerede i andre avsnitt. Spenningen ligger først og fremst i hvorfor, og deretter hvem som dør. Og det hele slutter med en uventet tanke.

Til tross for en ytterst tragisk historie blir den ikke fremstilt svart og grå. Melli holder en lett tone gjennom hele teksten, og lar seg ikke friste til å gå dypere inn i det groteske og grusomme. Ved å holde teksten såpass positiv og lett får han frem noe av tilfeldigheten over hendelsene. For tilskuerne er dagen som en hvilken som helst annen - bare spritet opp med noen spennende hendelser. Det hele var tilfeldighetens spill, og det forandret alt for de som var direkte innvolvert.

Jeg har bare en ting å si, "wow - for en bra novelle". Dette er nok en av de beste novellene jeg har lest noen gang (nå har jeg ikke lest så forferdelig mange, så ikke sikkert det sier så mye). Det er skikkelig skuffende at Melli ikke har skrevet noen voksenromaner. Kanskje jeg må sjekke ut flere av novellene hans. Anbefales!

Love Story - trekantdrama

2011-01-28T22:00:00.001+01:00

So long Marianne - Ei kjærleikshistorie av Kari Hesthamar

I fjor en gang leste jeg Kari Hesthamars biografiske roman om Marianne Ihlen. Til den historien hører både Axel Jensen, Leonard Cohen, greske øyer, vin, mat og kunstnermiljøet som blomstret på Hydra på 50- og 60-tallet. Jeg fikk aldri skrevet en anmeldelse av boka. Jeg leste nemlig Cohens Yndlingsleken omtrent samtidig, og tenkte å lese Epp av Axel Jensen før jeg skrev noe om alle tre. Jeg leste aldri ferdig Epp, og dermed ble det heller ingen anmeldelse av de to andre.

Boken bygger på en radiodukementar laget av Hesthamar i 2005. Den kan du høre her, hos NRK.

Her er Bokklubbens omtale av boka:

"22 år gamal rømte Marianne Ihlen til den greske øya Hydra saman med forfattaren Axel Jensen. Etter ei tid forlet Axel henne og den nyfødde sonen deira for ei anna kvinne. Ein av desse grå dagane er Marianne i den vesle kolonialen på øya og handlar. Då kjem ein mann bort til henne og spør om ho kan tenke seg å sitte med han på terrassen utanfor. Han presenterer seg som Leonard Cohen. Dette vert starten på ei kjærleikshistorie som varer det meste av 1960-talet, og som tek dei til Oslo, Montreal og New York og attende til Hydra. I denne boka fortel Marianne si eiga historie for første gong. Den er eit medrivande tidsbilete frå eit annleis norsk liv på 1960-talet. Illustrert med private foto, brev og tidlegare upubliserte dikt av Leonard Cohen."

Marianne Ihlen og Leonard Cohen på Hydra

Liker du Leonard Cohens musikk, greske øyer, og alternative kunstnermiljøer anbefales boken. Dessuten også for deg som liker å drømme deg bort i spennende kjærlighetsforhold. Det at historien ikke handler om glitrende vampyrer og overbeskyttende varulver, men faktisk er helt sann, gjør det bare enda bedre.

52 noveller: 3. uke

2011-01-25T19:26:00.005+01:00

Merethe Lindstrøm, fra dagbladet.no

Borte, men savnet av Merethe Lindstrøm: Litt lykke

"Jeg er kommet "hjem". Det er moren min som insisterer på at jeg skal kalle det "hjem", men egentlig har jeg aldri bodd her. Moren min har giftet seg på nytt, med en mann jeg ikke kjenner noe særlig. Han virker hyggelig, men holder seg mest i bakgrunnen, som om han er redd for å bli blandet inn i noe ubehagelig. Det forstår jeg godt."

Slik begynner Lindstrøms novelle Litt lykke. Utover i novellen brettes hovedpersonens forhold til moren ut. Et forhold som opprettholdes av de obligatoriske julekortene og bursdagshilsningene. For første gang på lenge har hun kommet på besøk - til et hjem hun ikke kjenner seg igjen i, med små søsken hun ikke kjenner og en stefar hun ikke har noe forhold til.

Stemningen i novellen er dempet. Det er ingen roping eller skriking, ingen smelling og skjelling, men det ligger et trykkende nag under teksten. Det virker som om det er blitt svelget noen store kameler hos både mor og datter. Mot slutten av teksten øyner man et lite glimt av håp om at forholdene skal bli litt bedre - det er likevel tydelig at det er en lang vei å gå.

Jeg likte novellen sånn passe godt. Den er ikke dårlig skrevet, men den satt seg ikke fast i hodet, og var ganske fort glemt. Jeg tror novellen hadde hatt godt av å strippes ned litt. Noen setninger føltes som om de ikke hadde noe egnetlig mening, bare til fyll. Kanskje jeg ikke har lest godt nok, ikke sett godt nok på teksten, og ikke analysert nok. Men jeg tror jeg hadde likt den bedre dersom teksten hadde vært litt mer konsis og konkret.

52 noveller: 2. uke

2011-01-17T21:22:00.002+01:00

Bikubesong av Frode Grytten: Kamerat Måne

Året er 1969, og fire kamerater fra Odda bygger en månerakett. De vil være først på månen. Selv om oppdraget skal være topphemmelig lekker det ut, som det alltid gjør. Og Gagarin vil være med. Han tvinger seg med, og plutselig er ikke de fire kameraten astronauter lenger. Nå er de kosmonauter og raketten heter ikke lenger Apollo, men Luna - faren til Gagarin er nemmelig kommunist. I månedene før ferden gjennomgår de harde treningsprogram, omstendige medisinske undersøkelser, driller på rutiner og kommandoer og gjennomfører flere treningsturer.
På den store dagen går likevel ikke alt som planlagt. Gagarin tar med seg storebroren sin til utskytningen - Galne Finn, og insisterer på at han tar den ene av de to plassene i fartøyet. For Finn blir det hele litt for mye og i det han skal trå ut på månens overflate, som det første mennesket noen sinne, tar han av seg månehjelmen og løper mot kanten av taket på Rådhuset. Etter mye panikk og hyling klarer Betty, fra kinoen, og den fineste dama i hele Odda, å roe ned Finn og får han med seg ned fra taket.

Grytten skriver godt - selvsagt, han er rost opp i skyene... Han har en måte å leve seg inn i verden til de personene han skriver om som er spesiell. De fire kameratene som bygger månerakett reiser faktisk til månen - i heisen i Rådhuset. Det er god balanse mellom beskrivelsen av den barnlige innlevelsen i måneferden og de små dryppene av realitet. Og skiftet i dette kommer brått i det Finn løper mot kanten av taket. Leken er over, og det er alvor.

"Eg veit kva eg skal tenke på når stjerneskota kjem susande over den mørke hausthimmelen.

Det er å få vite kva Betty sa til Finn den sommarkvelden for mange år sidan, kva ho sa som gjorde at han blei ståande og kom ned igjen frå plattforma.

Eg skulle ha visst kva det er som får eit menneske til å endre seg slik på eit par minutt, og eg skulle ønske at Betty kunne komme frå den sommaren 69 og stå her ved sida av meg og kviskre dei same orda i øyret mitt, at ho kunne seie det same til meg som ho sa til Finn.

Det ønsker eg meg, her eg står og ventar på stjerneskota, røyker og kjenner at det er like før eg sjølv fell, at det er like før eg fell tvers gjennom mitt eige univers."

Årets fineste?

2011-01-15T21:59:00.002+01:00

Guden for små ting av Arundhati Roy

Da jeg var liten hadde jeg noen bøker med kjempefine bilder i. Det var sånne bilder som man kunne sitte å studere lenge, lenge - fordi de inneholdt så mye farge og detaljer at man kunne synke langt inn i det. Sånn er språket til Arundhati Roy i Guden for små ting. Det som i utgansgpunktet er en ikke så alt for lang bok på 276 sider har tatt meg over to uker å lese. For jeg vil ha med meg hver eneste setning. Ingen side er skumlest eller bare øye-lest (sånn når hodet ikke helt er med, og det bare er øynene som leser...)

Til tross for at vi foreløpig bare har kommet til midten av januar, ser jeg ikke bort fra at dette muligens kommer til å bli min fineste leseropplevelse i 2011. Arundhati Roy skriver morsomt, sart, uendelig vakkert og uendelig trist. I tillegg har hun sin helt egne stil - her finnes ikke en eneste klisje, men bøttevis av originale og treffende metaforer. På bokens vaskeseddel står er sitat fra anmeldelsen i The New Yorker. John Updike skriver "En ambisiøs roman må oppfinne sitt eget språk, det gjør denne..." Jeg er så enig.

Historien kretser om de toeggede tvillingene Rahel og Estah. De kommer fra en relativt velstående familie i Ayemenem, delstaten Kerala i India. I huset bor flere generasjoner. Mammachi, bestemor, som startet en pickelsfabrikk, ble banket av mannen sin, og forguder sin sønn. Chako, onkel, utdannet fra Oxford, skilt, med en datter i England, og familiens selvutnevnte overhode. Baby Kochamma, grandtante, evig bitter pga. tapt kjærlighet, og glad i en hver anledning til å få andre i trøbbel. Og Ammu, moren, skilt fra sin voldelige ektemann, og litt av en skamplett på familiens rulleblad.

Bokklubbens beskrivelse av boka sier at den "handler om kjærlighetens og livets vilkår i det indiske klasse- og kastesystemet, som setter ubrytelige og ubønnhørlige grenser mellom mennesker." Og den gjør det også. Men etter min mening kommer dette i bakgrunnen. Hovedtematikken i boken gjenspeiler seg i tittelen - Guden for små ting. Det er de små tingene, barnas verden og deres evne til å oppleve og reflektere over små hendelser, små opplevelser som står fram i boken. Og hvordan enkelthendelser, noen få timer eller en dag kan endre et menneskeliv, og sette standaren for mange år framover. Som det sies i boka "Kanskje er det sant at ting kan forandre seg på en dag. At noen få timer kan berøre utfallet til hele livsløp."

"Og så meldte det seg noen spørsmål som krevde svar, i hodene på visse toeggede tvillingmedlemmer av publikum i Abhilash Filmteater, dvs:
a) Skalv kaptein von Plapretrapp med benet? Gjorde han det?
Det gjorde han ikke.
b) Blåste kaptein von Plapretrapp spyttbobler? Gjorde han det?
Det gjorde han så absolutt ikke.
c) Buldret han?
Det gjorde han ikke.
Å, kaptein von Trapp, kaptein von Trapp, kunne du elsket denne lille fyren med appelsinen i den illeluktende kinosalen?
Han har nettopp holdt tissen til appelsinbrus-sitronbrus-mannen i hånden, men kunne du elsket ham likevel?
Og tvillingsøsteren hans? Bikket opp med fontenen sin i en hårstrikk med kuler i? Kunne du elsket henne også?
Kaptein von Trapp hadde også noen spørsmål.
a) Er de rene, hvite barn?
Nei. (Men det er Sophie Mol.)
b) Blåser de spyttbobler?
Ja. (Men ikke Sophie Mol.)
c) Skjelver de med benet? Som kontorister?
Ja. (Men ikke Sophie Mol.)
d) Har de, en eller begge, noen gang holdt tissen til en fremmed?
N... Nja. (Men ikke Sophie Mol.)
"Da beklager jeg," sa kaptein von Plapretrapp. "Det er utelukket. Jeg kan ikke elske dem. Jeg kan ikke være Babaen deres. Absolutt ikke."
Kaptein von Plapretrapp kunne ikke."

De papirløse - Maria Amelie

2011-01-14T11:47:00.007+01:00

"Mennesket kan være så bra det bare vil, det, og likevel ikke bli anerkjent."

I går var jeg på støttemarkeringen for Maria Amelie, som så mange andre rundt om i landet. Janke kom med en appell på Østlandssendingen, og oppfordrer bokbloggere til å blogge om boka Ulovlig Norsk. Etter markeringen tok jeg en tur på biblioteket. Tenkte jeg kunne finne noen novellesamlinger til årets utfordring. Helt tilfeldig plukket jeg ut og bladde gjennom noen bøker, og fant denne lille teksten:

Fra Flyktningesamtaler – om Passets Betydning av Bertolt Brecht

Det passet så bra at jeg må sitere noen avsnitt.

”Ziffel: Dette ølet er ikke noe øl – men det jevner seg ut ved at sigarene ikke er noen sigarer. Passet, derimot, det må være et ordentlig pass for at de skal slippe inn i ladet.

Kalle: Passet er menneskets edleste del, og det blir heller ikke til like lett som et menneske gjør. Mennesker kan bli til overalt – på lettsindigste måte, og uten noen virkelig grunn. Det går ikke med passet, men derfor blir det også anerkjent når det er i orden. Mennesket kan være så bra det bare vil, det, og likevel ikke bli anerkjent.

Ziffel: Mennesket er egentlig bare en mekanisk bærer av et pass. Man stikker passet i brystlommen på det, akkurat som man deponerer en aksjeportefølje i en safe. Safen har ikke noen verdi i seg selv, men den inneholder verdigjenstander.

Kalle: Og likevel kan man påstå at mennesket på sett og vis er nødvendig for passet. Passet er hovedsaken, det er klart, men uten det mennesket som hører til, ville passet ikke være mulig, eller i hvert fall ikke komplett.”

Knirk skriver omtale av boka til Maria Amelie her.
Les mer på Amnesty sine nettsider her, og signer oppropet.
Ta også en titt på siden til kampanjen Ingen mennesker er ulovlige

Fra engleskole til dommedag

2011-01-07T16:43:00.003+01:00

Jern av Torgrim Eggen

Jern har tre hovedpersoner. Ina, sosialantropolog og doktorgradsstipendiat på temaet nyreligiøse bevegelser. Ove, blandingsnarkoman og på rømmen fra den litauiske mafiaen som er ute etter å knuse kneskålene hans. Og Gro, som blogger under navnet Yasmina, etter at datteren ble drept i en tragisk bilulykke.

Alle tre havner på Folkvang, en nedlagt folkehøyskole i Østfold, der PESPIC (Perennial Spirituality Center) holder til. Det bugner av økologisk mat, new-agespiritualitet, kanspirasjonstenkning, hasj-røyking og gudinnedyrkelse. Her kan alle tro på hva de vil, og kritisk tenkning holdes høyt i hevd.

Gruppens/sektens leder er den karismatisk Biv Boeser. Han drar etter hvert medlemmene lenger og lenger inn i sine dommedagsprofetier, under et dekke av åpen informasjon, kritisk tenkning og tydelige tegn.

Boken er skrevet med bruk av blogginnlegg, e-poster, utdrag fra en refusert dokumentarroman, dagboknotater og flere lengre foredrag. Det gjør det hele mer virkelighetsnært - for sjekker du litt rundt om på nettet så finner du garantert flere blogginnlegg som kan ligne svært på Yasminas, du finner masser av youtube-videoer av karismatiske ledere med ulike konspirasjonsteorier og dommedagsprofetier som kan minne om Biv Boesers og du finner mange nettsider med nyreligiøst budskap. Boken kunne vært direkte copy-paste.

Childhood's end av Arthur Clarke var en av
bøkene Eggen brukte som inspirasjon

Det er likevel noen ting jeg ikke var så begeistret for. Før det første ble karakteren Gro litt lite troverdig. At hun tøyer sin intimgrense og utleverer seg så til de grader på nettet, samtidig som språket hennes er håpløst fullt av feil og smileys =) er troverdig nok. Men Gro viser seg å ha intellektuell kapasitet som ikke helt står i stil til språket sitt, og det blir tydelig at det er Eggens egne setninger skinner gjennom en i utgangspunktet mye dummere Gro. Vel, åpenbart er det jo Eggens setninger, men jeg føler at han ikke har klart å senke seg ned på det intellektuelle nivået som står i stil til språket han bruker. (Og ja, her skinner mine egne fordommer svært tydelig gjennom).

Inas åpenbare seksuelle flørting med veilederen sin blir litt i meste laget for min del. Nå har ikke jeg noe særlig erfaring med å flørte med veiledere over e-post, men det ble påtatt og lite troverdig.
Boken refererer fra fire av Biv Boesers foredrag. Disse ble noe langdrøyde. Å lese side opp og side ned med beviser og argumenter for at Obama er antikrist, at jødene styrer verden via the New World Order og at verden går under i nærmeste framtid, sannsynligvis i 2012, blir litt kjedelig i lengden. Det er som å lese artikler fra Nyhetsspeilet. Gøy en liten stund, så drepende kjedelig (og hvis du forsetter enda litt til, blir det litt skremmende).

Knut Hoem i Bok i P2 sier at "I forhold til i tidligere romaner, hvor Eggen har skutt hardt og rammende mot alt fra sosialdemokratiske karrierejegere til designkåte norsk middelklasse, virker valget av en dommedagssekt som et lite presserende tema for meg. Men her er det mulig jeg tar feil. For alt jeg vet kan dommedagssekter bli det store i 2010. Eller i alle fall senest i 2012."

Jeg er litt uenig med Hoem. Slik jeg leser Eggens roman er det ikke nødvendigvis selve dommedagsprofetien som er det mest pressende temaet. Men heller alle new-age og alternativ bevegelsens merkverdige påfunn. Og er det noe som mange mennesker er opptatt av i dagens samfunn, så er det nettopp nyreligiøsitet og ionisert rensevann.
Slik som Folkvang fremstår på begynnelsen av boka, som et sted der sunt kosthold, meningssøking og kunnskap står i sentrum, er lett gjenkjennelig bare man går i selvrealiseringsseksjonen i bokhandelen, skrur på kanalen FEM på TV eller besøker bloggen til Trine Grung.

Eggen klarer på en morsom måte å vise hvor lett det være å bli dratt med inn i noe du i utgangspunktet ville sagt nei, ellers takk, til. Hvordan det kan være vanskelig å sortere klinten fra hveten når det kommer til påstander og vitenskapelige fakta - og konklusjonene man kan komme til når ting settes sammen på den "riktige" måten.

Les det interessante intervjuet med Torgrim Eggen på Fri Tanke, der han blant annet forteller om hvordan han har jobbet for å konstruere dommedagssekten.

Før huset ditt ble ditt hus

2011-01-05T15:02:00.005+01:00

Anleggsprosa av Tina Åmodt

Vet du hva pilkeline, forskalingskassetter, jernkorger, vegghester, stag, og tobb er? Ikke jeg heller. Men det gjør Tina Åmodt, for hun har skrevet bok om det. Om byggeplassen og byggeprosessen, og hvordan huset du bor i har blitt akkurat det huset.

Gjennom 75 korte tekster følger leseren to betongarbeidere, eller forskalingssnekker som det heter (jøss, alt man ikke vet). De bærer og plasserer og fester og hamrer og støper og jeg vet ikke hva. For jeg vet virkelig ikke hva det er de driver med - men det er utrolig spennende å lese om likevel.

Jeg leste en anmeldelse av boken på Virrvarrs roteloft for en ganske langt stund tilbake. Hun skriver blant annet at "Anleggsprosa handler ikke om gjenkjennelse for meg, men om virkelighetsutvidelse." Og det kan jeg være enig i, for dette er ting jeg aldri ville ha vært borti, utenfor disse tekstene (og sannsynligvis aldri vil heller).

Forskalingssnekker lånt fra BT.no

Som leser får jeg innblikk i prosesser jeg ikke ante fantes, og oppdager nye sider ved det å være bygningsarbeider som jeg ikke kunne tenkt meg til på egenhånd. Har du tenkt på at når en arbeider har jobbet med et hus, kanskje i flere måndeder, så plutselig, fra en dag til den neste har ikke vedkommende tilgang til det lenger? Det du har lagt ned mange timer svetting og hardt arbeid i er utenfor din rekkevidde, og de som nå har tilgang til det vet kanskje ikke en gang hva du har gjort. Merkelig...

"Salinger av planker er spikret opp og satt ved hvert av de fire hjørnene. Vi kan ane hvor huset begynner og hvor det tar slutt. Med selvlysende pilkeliner vikler vi ut vegger fra saling til saling. Under linen legger vi plankebord. Hvor blir det rom, hvor blir det vegg. Tilfeldigheter finnes ikke. (...) Fantasien er den eneste begrensningen. Begrensningen er at når huset er ferdig, får vi aldri mer komme inn i det." (Fra teksten Hjørnepunkter)

Her finner du NRKs intervju med Tina Åmodt.

52 noveller: 1. uke

2011-01-05T13:23:00.006+01:00

Bavian av Naja Marie Aidt: Bulbjerg, Myggestikk

Jeg har lest Bulbjerg, som er den første novellen i samlingen, og Myggestikk som er den siste. Til tross for ulik handling og persongalleri er tematikken i bunn og grunn den samme. Idyllen som forsvinner. De små irritasjonene som vokser seg store og uhåndterbare, og overskygger alt annet.

Novellesamlingen ble utgitt i 2006, men ikke oversatt til Norsk før i 2008. Den har blitt rost opp og ned i mente av anmeldere, og i 2008 mottok Aidt Nordisk Råds Litteraturpris for samlingen.

Bulbjerg: Et ungt par er ute på sykkeltur med sin seks år gamle sønn. Det er sommer og de befinner seg i nærheten av Bulbjerg på Jylland. Men alt er ikke som det skal. De sykler i ring, og finner ikke veien. Etterhvert blir de mer og mer slitne og irriterte.

Så krasjer de med syklene, og gutten faller og slår hodet mot en stein. Han er bevisstløs og har et kutt i leppa. Fortvilet og sliten får det mannen til å fortelle at han har en affære - med sin kones søster. Det som kunne lignet på sommeridyll er for lengst forsvunnet, og Jylland blir et ganske uhyggelig sted å være.

Myggestikk: Det er påskeferie og godt vær. Gresset klippes ved sommerhuset, det settes brøddeiger, lages god mat og drikkes og spises sammen med gode venner. Så kjenner han et myggestikk. En liten irritasjon i idyllen. Liten nok til å kunne være en del av og gjøre harmonien enda mer komplett. Irritasjonen vokser, og snart har myggestikket utviklet seg til en byll - en klump på setemuskulaturen.

"Charlotte så på ham og sa noe, men øynene hennes var forvandlet til mørke huler, hun lignet et skjellett, tenkte han og stanset for å pisse." Men en setning endrer Aidt hele stemningen i teksten. Etter dette er idyllen brutt.

Problemet fortsetter å vokse, og tilslutt må han legges inn på sykehuset. Byllene skjæres bort, men han får infeksjon - resistente bakterier. Inn og ut av sykehus, mens han vipper fram og tilbake mellom liv og død.

PS: Begge disse novellene har en mannlig jeg-person, til tross for at forfatteren er en kvinne. Dette gjør på ingen måte novellene noe svakere slik jeg ser det - det er fortsatt troverdige karaktere. Men det var litt forvirrende da jeg leste den første novellen. Jeg forventet meg at det skulle være en dame, og prøvde å få det til å passe hele veien, helt til jeg skjønte hvordan det lå an.

52 noveller

2011-01-04T11:02:00.001+01:00

Bai, på Boklesebloggen min, har bestemt seg for å lese 52 noveller på 52 uker. Som den ekstremt dårlige novelleleseren jeg er kaster jeg med meg, med et foreløpig åpent sinn.

Det fine med noveller, som det har blitt poengtert på flere av bloggene, er at de hver for seg ikke tar så lang tid å lese. Så får du ikke lest en novelle den ene uka, så tar du det fort igjen ved å lese to den neste.
Eller - finner du ut at du gjerne skulle vært med på novellelesingen litt utpå nyåret så er det bare å slenge seg på - du rekker nok å ta igjen oss andre =)

Han møter henne

2011-01-03T11:40:00.005+01:00

Karin og Kareem av Mattis Øybø

Karin er snart ferdig med mastergrad i fransk litteratur på Blindern. Hun jobber som værdame på TVNorge, og har den siste måneden fått slibrige sms og telefonopprigninger fra kåte menn som har sett sexvideoen ekskjæresten hennes lekket ut på nettet. Hun er lei av all medfølelsen og blikkene som omringer henne.
Kareem er filmstudent fra Frankrike. Familien kommer opprinnelig fra Irak, men han har vokst opp i Oslo og bor i London. En internasjonal mann, og ”født på den internasjonale terminalen i Damaskus”, som han pleier å si.

Karin er på Film-fra-sør-festivalen i Oslo. Den åpner med debutfilmen til Kareem, Huset, – ”den første filmen fra det nye Irak”. Filmen hylles for å være kritisk til okkupasjonen og krigen i Irak, og Bush. Kareem begynner å tvile på om han er så fornøyd med de strålende mottakelsene filmen har fått. I følge han selv viser ikke filmen et tydelig politisk budskap, men heller en tvetydighet, individer, og deres frykt og forvirring. Hater han Bush så mye som kritikerne ser ut å anta? Og hva betyr det at filmen kanskje er laget med penger fra amerikanerne selv? Karin og Kareem treffes, og det går som det må gå, som i en film der ”han møter henne”.

Dette er Øybøs tredje roman. Han har tidligere skrevet Ingen er alene, og Alle ting skinner. Begge to har vært noen av de fineste leseropplevelsene jeg har hatt i løpet av de siste årene. Øybø skriver på en helt spesiell måte, og det er tydelig også i hans siste bok. På mange måter minner han meg om Paul Auster, som jo er svært så bejublet på mange bokblogger. Begge skriver på en slik måte at det er helt uanstrengende å lese, man rives rett og slett med fra side til side. Og mens jeg leser Øybø sitter jeg hele tiden med en følelse av at alt er så klinkende klart. Det er akkurat nok detaljert til å få et klart og tydelig bilde, som om jeg ser på en film i HD-kvalitet, eller ser i et helt nypusset speil.

I forhold til Øybøs to andre romaner synes jeg Karin og Kareem er den svakeste. Historien i seg selv blir litt kjedelig, og i om med at handlingen kun foregår over ett døgn blir det litt kort. Absolutt verdt å lese, men jeg vil anbefale Alle ting skinner og Ingen er alene over denne.

Årskavalkade

2010-12-30T14:38:00.148+01:00

En liten gjennomgang av noen av årets bøker som har satt spor etter seg - på en eller annen måte.

via http://libraryland.tumblr.com/

Årets overraskelse: Jurassic Park – Michael Crichton. Spennende, spennende, spennende.
”Jeg har ikke hatt noe særlig forhold til Jurassic Park. Litt for ung til at jeg dro på kino da den ble en publikumsuksess i 1993, og litt for pysete til at jeg turte å se den da de tøffeste på barneskolen skrøt av at de hadde sett den en del år senere. (…) Men da jeg satte meg på bussen for en 8 timers lang reise tilbake til Oslo, var det eneste som var igjen av lesestoff min venninnes utgave av Jurassic Park. (…)Jeg ble altså grepet av historien ved de første kapitlene og interessen holdt seg gjennom hele boka.”

Årets nerdete: Faresonen - Richard Preston. Thriller/grøss fra virkeligheten.
”Faresonen forteller den sanne historien om oppdagelsen av to av verdens farligste virus. Med en dødelighet på mellom 50 og 90%, uten noen effektiv behandling er det nok å skjelve i buksene av.”

Årets ”har du vært i min dagbok?”: Roskilde – Linn Strømsborg. Sommer og sol, sukk!
”Dersom du har vært på festival og ligget i telt, så kjenner du deg igjen i denne boka."

Årets skuffelse: La meg synge deg stille sanger – Linda Olsson. Kjempegode kritikker over alt, men jeg ble rett og slett litt skuffet.
”I begynnelsen av boka satt jeg mest og irriterte meg over det som virker som et påtvunget poetisk språk fra Olssons side. Det bedret seg imidlertid utover i boka – mulig at jeg bare ble vant til det.”

Årets nostalgiske: Brødrene Løvehjerte, Ronja Røve rdatter og Mio, min Mio av Astrid Lindgren.
”Bøkene var like fantastiske som da jeg var 6 år gammel – nesten bedre. Og minst like skumle. At Lindgren aldri har fått nobelprisen i litteratur er noe jeg ikke skjønner.”

Årets ”det var noe nytt”: Du er et dyr, Viskovitsj – Alessandro Boffa. Møt Viskovitsj, en snegl, møkkbille, gris, rotte, fisk, svamp og skorpion. (For å nevne noe).
”Forfatteren, Alessandro Boffa, har uttalt at ”dette er ikke en bok som handler om meningen med tilværelsen.” Slik jeg oppfatter det er det heller en bok som viser hvordan tilværelsen gir mening.”

Årets fineste: Styrtet Engel - Per Olov Enquist
”Det gikk fort, det gikk lett, og det var fantastisk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si.”

Årets fineste tittel: Den veven av hendelser vi kaller verden – Simon Stranger. Det er en fin tittel, men boka var ganske god den også. Litt rar, men fin. Men den huskes som bedre enn det jeg har anmeldt den som. Mulig det har noe å gjøre med at jeg leste den mens jeg lå og svettet i skyggen i en park på Love&Peace-festivalen i Borlänge, og rett og slett hadde det ganske fint.
”Stranger er flink til å formidle de gode historiene – han kommer opp med spennende sammenhenger, og interessante innfallsvinker i historiene."

Årets ”hvorfor har jeg ikke lest denne før”: The book of illusions – Paul Auster
”Jeg har hørt mye bra om Paul Auster – virker som om de fleste er rimelig ivrige lesere han hans bøker. Og nå er jeg en av dem!”

Årets "dette topper alt annet": Kindelen min selvsagt. Hvis du har en, så vet du hva jeg mener!

(HJELP - jeg får ikke til å legge inn bilder i bloggposten. Noen som har noen råd å gi? Oppdatert: jeg gikk tilbake til det gamle redigeringprogrammet. Noen som får til å legge inn bilder ved den oppdaterte versjonen?)

Julaften nr. 2

2010-12-27T22:11:00.006+01:00

Oppdatering:
Nå er den tygd, sovet på og fordøyd, og jeg må si meg tilfreds med filmen.

Tre grunner til at jeg er fornøyd:
• Jeg skvatt så jeg hoppet i stolen
• Jeg gråt så jeg måtte tørke litt tårer
• Jeg levde meg helt inn i filmen og glemte tiden

Tre småpirk:
• For lite Susan, yndlingskarakter (men det visste jeg jo fra før av). Disney har faktisk puttet inn litt flere scener med Susen enn det som faktisk er i boka, så skal egnetlig ikke klage.
• Litt overload på kristenanalogien (men det visste jeg jo også fra før av) - det tok likevel litt mye fokus når jeg først var bevisst på det.
• Det skjer VELDIG mye på det som føles som veldig kort tid. Synes likevel de har vært flinke til å fikse og trikse litt med historien så det ikke blir alt for mye - men kjente likevel at det hadde vært godt med noen pustepauser underveis.

Så alt i alt: perfekt romjulsfilm!¨

God solsnu!

2010-12-22T12:08:00.009+01:00

I går var det solsnu, eller vintersolverv om du vil. Det var den lengste natta og den korteste dagen. Fra og med i dag, blir dagene stadig lengre og lysere. Og er ikke det noe å feire, så vet ikke jeg. Dette diktet av Rolf Jacobsen synes jeg passer veldig fint.

Bare tynne nåler

Det er så tynt, lyset.
Og det er så lite av det.Mørket
er stort.
Det er bare tynne nåler, lyset
I en endeløs natt.
Og det har så lange veier å gå
Gjennom så ødslige rom.
Så la oss være varsomme med det.
Verne om det.
Så det kommer igjen i morgen.
Får vi tro.

Og er du ferdig med julegavehandel, julevask og bare sitter å tvinner tommeltotter fram til juleaften, så kan du sjekke ut Google Ngram Viewer. Det er et program Google Labs har laget som viser deg hvor ofte de ordene du søker på har opptrådt i en haug med bøker og tekster i en viss tidsperiode. Gøy!

Kjærleik og Distrikts-Noreg

2010-12-17T21:51:00.011+01:00

Kjærleikens ferjereiser av Edvard Hoem

Vi befinner oss på kysten av nordvestlandet. Det er tidlig på 70-tallet, loven om selvbestemt abort er ennå ikke virkelighet, bygdenorge trues av industriutbygging og Klassekampen selges ved dørene. Mellom det lille tettstedet Ramvik, og øya Eikøy går ferja fram og tilbake.

I løpet av tre dager utfoldes livene og vanskelighetene til flere personer som lever i lokalsamfunnet. De har hver sine problemer å stri med, men felles for dem alle er følelsen av avmakt, og vanskeligheter for å gjøre noe med sin egen situasjon. Marianne er blitt gravid. Hans, som er far til barnet, kan ikke stoles på for hjelp, og det er ikke mange leger i Ramvik som er villige til å utføre aborter. Karl Magnus Skogman er ensom, og savner tiden da han drev øyas lokale postkontor. Han prøver å følge med i de politiske sakene i kommunen og lokalmiljøet, men byråkratiet i Storkorset er ugjennomtrengelig for ”vanlige folk”. Mariannes mor, Anne-Marja, sliter med nervene, noe som ikke blir bedre av at datteren flytter hjemmefra. Hun føler seg usynlig og overflødig blant sine egne. Olver, mannen til Anne-Marja, har innsett at industrieventyret som han ventet på da han bosatte seg på Eikøy, ikke kommer til å komme. Alt han noen gang kommer til å gjøre er å traske i gangene på Storkorset og bytte en ødelagt pære i ny og ne. Øyas lærerinne, Henriette, har innsett at drømmene hun hadde som yngre ikke kommer av seg selv. Men med mann og barn på Eikøy er det vanskelig å gjøre noe med det. Konstante beskyldninger fra mannen om utroskap gjør ikke annet enn å fyre opp under den utrivselen og mistilpassningen hun allerede føler. Mette, Mariannes venninne, er kommunist og selger Klassekampen. Hun er alltid tilstede for å hjelpe andre, men sliter med å finne ut hva hun selv vil.

Da romanen ble utgitt, i 1974, fikk den gode kritikker. I Dagbladet skrev Harald Backe-Wiig ”Med sine 25 år er Hoem allerede en erfaren forfatter med fruktbare forsøk bak seg innenfor alle genre. «Kjærleikens ferjereiser» er ikke et forsøk, men en moden og dyktig roman som bør skaffe Hoem innpass hos det store publikum.” (Les hele anmeldelsen fra 1974 her).

Jeg likte også det jeg leste. Baksideteksten var ikke akkurat det som frista mest. ”På tettstaden Ramvik møter vi nokre menneske som på kvar sin måte opplever samanhengen mellom individ og samfunn, og korleis systemet set grensene i eit firkanta byråkrati. Boka fortel om mennskelege problem i eit Distrikts-Noreg som har gått gjennom store omveltningar.” Distrikst-Norge og byråkrati er kanskje noen av de gråeste ordene som finnes. Men dette er ikke grått og kjedelig i det hele tatt. Hoem skriver slik at jeg blir revet med i skjebnene og livene til personene i Ramvik. Han skildrer personer, liv, problemer og ikke minst en tidsepoke i Distrikts-Norge med klinkende klarhet.

Hoem har som sagt et godt grep om leseren. Dette kommer nok som en stor del av skivemåten hans, og hvordan han aktivt bruker seg selv i fortellingen. De første sidene beskriver forfatteren seg selv mens han modellerer og dikter opp stedet der det hele foregår – Ramvik. ”Han legg til ti nye sjømil uryddig hav på det landet, og ei samling forblåsne fjordbygder innanfor.(…) Fører opp nokre ekstra strekningar på rutenettet til Møre og Romsdal Fylkesbåtar, og ein landkommune ingen har høyrt om før: Ramvik.”

I løpet av fortellingen dukker stadig ”han som skriv” opp i små avsnitt. Leseren er dermed hele tiden bevisst på gapet mellom tekst og virkelighet. Likevel skurrer det litt – for forfatteren selv blir en fiksjonskarakter med det samme han settes på papiret, så hvem er det da som egentlig skriver boka? Etter hvert som fortellingen skrider fram kommer ”han som skriv” nærmere og nærmere det han skriver om. Men det er ikke før i siste tredjedel av boka at han selv dukker opp som en aktiv karakter.
”slik inne i den halvmørke kaféen sit ein mann og skriv og lagar til setningar i ei notisbok. (…) Dei sit i bilen inn mot Modle, Hans spør:
- Kva sat du og noterte etter, det såg merkeleg ut.
- Eg skriv på ei bok.
- Jaså ja, kva handlar den om?
- Det er ikkje lett å svare på. Om folk kanskje.
- Kva slags folk?
- Det kan eg ikkje svare på før boka er ferdig.”

Ved å bruke visse trekk ved metafiksjon får Hoem fram en tydelig avstand mellom leseren og fortellingen. Som leser ser jeg forskjell på ”han som skriv” og historien som utspiller seg. I det ”han som skriv” blir dratt inn i sin egen fortelling hviskes dette skillet ut, og jeg drar den oppdiktete fortellingen inn i min og forfatterens virkelighet. Nå ”VET jeg” hvordan det var å bo på en liten øy, i et lite lokalsamfunn i begynnelsen av 70-årene. Er det det man kan kalle et eksempel på at less (reality) is more (reality)…? Jeg tror jeg må si meg enig med Rune Sørland, som i Bergens Tidende kalte boka ”noko bortimot ein romanteknisk genistrek.” Det er så jeg nesten kunne ønske at jeg gikk på videregående igjen, og kunne bruke tid på et nytt særemne. (Uansett hvor nerdete det måtte høres ut…)

Det er innsiden som teller

2010-12-16T17:41:00.008+01:00

Denne fant jeg hos Tehme Melck på aroundbooks

Denne viste forelseseren vår i introduksjonstimen til Øre-Nese-Hals-kurset...

Hvis du er klar for å ta den et skritt videre så er neste steg...

Lesehåp for 2011

2010-12-13T18:39:00.005+01:00

Inspirert av en haug med andre bloggere skriver jeg min egen liste med nyttårsforsetter for neste leseår. Jeg er ikke særlig glad i ordet nyttårsforsetter, da erfaring tilsier at de aldri gjennomføres. Lager derfor en liten liste over lesehåp for nesteår.

1) Lese mer på ikke-bokmål. Etter å ha tatt en kjapp oppsummering av året som har gått ser jeg at det meste som leses er på bokmål. Noe av det oversatt fra språk jeg ikke kan i det hele tatt (fransk, tysk, italiensk), men mye av det kunne jeg nok ha lest på orginalen (svensk, engelsk). Dessuten har det vært flaut lite nynorsk i år.
2) Lese flere kvinnelige forfattere. Usj, jeg liker egentlig ikke dette punktet. Jeg velger jo ikke bok ut fra forfatteren, men innholdet. Men kanskje, bare kanskje, er det sånn at jeg uten å vite det velger bort kvinnelige forfattere fordi jeg har en fordom om at de skriver kjedelig og klissete. Så – kompromiss – de gangene jeg ikke klarer å bestemme meg for å lese bok A eller B, og jeg har like lyst til å lese begge, så velger jeg den med kvinnelig forfatter.
3) Lese noveller. Jeg er ekstremt dårlig på dette. Kommer meg nesten aldri gjennom en hel novellesamling. Så i løpet av året skal jeg lese HELE Bikubesong av Frode Grytten (JA, det er flaut, men jeg har lest flere av novellene (og likt dem), klarer bare ikke å få lest alt sammen, det er en eller annen sperre der).
4) Lese Sveve over vatna av Ragnar Hovland. Denne har jeg visst skrevet opp hele tre ganger på ”Vil/skal lese”-listen min, så er kanskje på tide å få gjort det.
5) Lese Harry Potter-bøkene på nytt. Dette har jeg tenkt på lenge, og særlig før jeg var å så filmen nå i november. Men fikk selvsagt ikke tid. Lurer på om jeg skal spare det til eksamensperioden, og bruke det som belønning til meg selv (1 time eksamenslesing =1/2 time koselesing).
6) Kommentere på andres blogginnlegg. Jeg er ganske god til det til tider, synes jeg selv, men det skader ikke å huske litt ekstra på det. Å få kommentarer er jo noe av det koseligste med det å blogge.
7) Ha flere lesestunder. I travle perioder blir lystlesing bortprioritert. Til nød blir det noen sider på sengekanten (hvis jeg ikke er for trøtt), eller på bussen (hvis jeg ikke er for trøtt). Selv om føler at jeg ikke har tid til å lese, så betyr ikke det at jeg aldri har pauser og stunder der jeg ikke gjør skolearbeid/trener/jobber/etc. Det betyr bare at jeg bruker pausene på så mye annet tull – f.eks TV, pc. Så jeg skal bli flinkere til å bruke tiden min på å lese – sette meg ned i en god stol, kanskje en kopp te, og kose meg med en bok uten å gjøre alt mulig annet samtidig.
8) Finne nye blogger. Jeg er litt dårlig på å finne blogger jeg ikke har på lista. Det er jo så mange fine og spennende blogger der ute. Så jeg skal bli flinkere til å finne nye blogger, og kanskje ta bort fra lista de som er døde, eller i svært langdrøyde dvaler.

Lister er gøy, og vil du bli inspirert så sjekk disse nyttårsforsettlistene: Bokorm, Julies bokbabbel, Migrating Coconuts og Sukkerrør.

The chances of anything coming from Mars are a million to one, but still, they come...

2010-12-10T15:56:00.007+01:00

The War of the Worlds av H. G. Wells

”No one would have believed in the last years of the nineteenth century that this world was being watched keenly and closely by intelligence greater than man’s and yet as mortal as his own (…)Yet across the gulf of space, minds that are to our minds as ours are to those of the beasts that perish, intellects vast and cool and unsympathetic, regarded this earth with envious eyes, and slowly and surely drew their plans against us”

For å komme i skikkelig stemning til lesestunden...

En meteor faller ned nær Woking, Surrey, sørvest for London. Lokale entusiaster og vitenskapsmenn nærmer seg, og finner ut at det ikke er en meteor, men en slags metallsylinder. Den anslås å ha sammenheng med flere eksplosjoner observert på Mars kvelden før.

”He was full of speculation that night about the condition of Mars, and scoffed at the vulgar idea of its having inhabitants who were signaling us. (…) He pointed out to me how unlikely it was that organic evolution had taken the same direction in the adjacent planets. ‘The chances against anything manlike on Mars are a million to one,’ he said.”

Men hvor små sjansene enn syntes å være, så er det faktisk en Marsboer i sylinderen. (Det var omtrent her jeg ventet på at Torchwood skulle komme løpende). Det er snart klart at jorda og hele menneskeheten er under angrep. Og for en liten stund er ikke lenger menneskene herrer over jorda, men kun som små maur å regne. Det blir en kamp for "survival of the fittest”.

The War of the Worlds ble skrevet av Wells i 1897, mindre enn 50 år etter at Darwin publiserte Om artenes opprinnelse og lanserte evolusjonsteorien sin. Wells var dessuten en av Huxleys (også kjent som Darwins bulldog) studenter, og er tydelig influert av dette.

PS: Da en adapsjon av War of the Worlds ble sendt på en Amerikansk radiostasjon i 1938 var innspillingen så realistisk at mange lyttere faktisk trodde at jorden ble invadert av marsboere. Les mer om det på Wikipedia.

Mens vi venter

2010-12-06T16:39:00.005+01:00

Jeg er svak for tradisjoner. Særlig jule- og adventstradisjoner. Problemet er bare at det nesten hvert år oppstår diskusjoner i familien om hva som er tradisjon og ikke. Typisk utarter det seg slik at vi barna i familien er veldig enige om at vi alltid har gjort ditt eller datt, og at dette er en tradisjon i vår familie. Mamma nekter sterkt for det og hevder at ditt eller datt bare var noe vi gjorde i fjor, og dermed ikke kan kalles en tradisjon. Det er nesten blitt en tradisjon… sammen med kranglingen om glitter vs. ikke glitter på juletreet.

Uansett – da jeg var yngre hadde en jeg en egen tradisjon i desember. Hvert år leste jeg de samme ”jule”-bøkene for å komme i riktig julestemning. Det var noe spesielt med å ligge og smuglese etter leggetid i desember. For det første trengte jeg ikke styre med lommelykter og små lys som ikke kunne bli oppdaget utenifra – for jeg hadde jo en adventsstake i vinduet. ”Mamma, det er så koselig å sovne med de lysene på, så kan dere bare slokke dem når dere går og legger dere” – bingo, så har du tre timer ekstra lesetid uten fare for å bli oppdaget =)

Bøkene varierte nok litt fra år til år, men de jeg kan huske som jeg tilslutt regnet som ”fast inventar” på lista var

O jul med din glede av Anka Borch (fra Damms barnebokbibliotek)
Nøtteknekkeren av E.T. A. Hoffmann
Nissen på Haugen av Ove Røsbak
Barnas jul, fra Barnas beste-serien

O jul med din glede er en bok fra Damms barnebokbibliotek fra 1957. Jeg husker små glimt fra fortellingen, men ikke hele sammenhengen. Kanskje på tide med en gjenlesning med julestemning og nostalgi.

Alle kjenner vel Nøtteknekkeren i en eller annen form – mest kjent er den vel fra Tsjajkovskijs ballett. Jeg hadde en stor praktbok med hele fortellingen. Den var ganske stor, relativt mye tekst og kjempefine bilder. Bildene var valig detaljerte og jeg pleide å studere dem nøye – brukte ca. like lang tid på bildet som på hver side med tekst =)

Nissen på Haugen er en kjempesøt fortelling om Gubbe Grå som bor på gården Haugen. Han er en fjøsnisse av det gamle gode slaget, som gjør både streker og gode gjerninger. Selv om ikke bonden på gårde, Anders, tror på ham, er han så heldig å ha Anna, mora til Anders, for hun tror på Gubbe Grå og setter ut grøt hvert eneste år.

Jeg hadde alle eksemplarene i Barnas beste-serien, og hver desember var det Barnas Jul som ble lest. Mulig at jeg snek meg til å lese litt i den i november også, men aldri ellers i året. Boken inneholder masse småfortellinger og utdrag fra kjente og ukjente barnefortellinger og eventyr. De jeg husker aller best er Kjetta på Dovre (på grunn av et kjempeslummelt bilde av den store Kjetta, som jeg fortsatt husker) og Bygda som glømte at det var jul.

Så hvis du trenger noen tips til hvordan få skikkelig julestemning så kan jeg trygt anbefale alle disse!

All of the true things that I am about to tell you are shameless lies

2010-11-21T20:23:00.012+01:00

The Cat’s Cradle av Kurt Vonnegut

Bokens forteller, John, beskriver den tiden da han planla å skrive en bok om hva berømte amerikanere gjorde den dagen da atombomben ble sluppet over Hiroshima. I forbindelse med dette får han kontakt med de tre barna av Felix Hoenikker, en av vitenskapsmennene som var med på å lage bomben.

Han finner etter hvert ut at Hoenikker jobbet med å lage noe han kalte ice-9. Dvs. en alternativ struktur av vann, som er i fast form ved romtemperatur. Når ice-9 kommer i kontakt med flytende vann vil molekylene i vannet arrangere seg selv som i ice-9, og bli til fast form. Det kommer etter hvert fram at Hoenikker faktisk klarte å lage ice-9 før han døde, og at hans barn nå har det i sin besittelse.

John reiser til øya San Lorenzo for å treffe Frank Hoenikker, den eldste broren av de tre Hoenikker-barna. På flyet er også Angela og Newt, de to andre søsknene.

Øya ledes av diktatoren Papa Monzano, med et, ved første øyekast, beinhardt regime. Alle Papas fiender trues med dødsstraff, via spidding av en stor krok. Særlig er det den lovløse stifteren av religionen bokononisme, Bokonon, som er samfunnets fiende nr. 1.
Etter hvert oppdager John at Bokonon og Papa kjenner hverandre godt, og en gang styrte øya sammen. Bokononismen ble oppfunnet av begge to, som et middel for lettere å kontrollere folket. Forbudet mot religionen ble innført for å gi det hele et mer attraktivt og mystisk preg – alt som er forbudt, er jo som kjent mer attraktivt og spennende. Og de aller fleste innbyggerne på øye er faktisk bokononister, og praktiserer religionen, inkludert Papa selv.

Historien er proppet med sarkasme, ironi og galgenhumor, på bekostning av religion, politikk og vitenskaplige institusjoner, i beste Vonnegut-stil. Det hele ender selvsagt med verdens undergang.

“No wonder kids grow up crazy. A cat's cradle is nothing but a bunch of X's between somebody's hands, and little kids look and look and look at all those X's . . . No damn cat, no damn cradle.”

Vonnegut viser hva som skjer når vi går bak teppet som forestiller meningen med livet. Når vi ikke lenger er tilfredse med kun å være til, men vil utforske livet, universet og alt sammen. Vi finner selvsagt ingenting.

” ‘Everything must have a purpose?’ asked God. ‘Certainly,’ said man. ‘Then I leave it to you to think of one for all of this,’ said God. And He went away.”

PS: Tittelen på innlegget er forresten hentet fra The Book of Bokonon

Min största smärtas barn

2010-11-08T12:01:00.010+01:00

Eit Draumspel av August Strindberg

”Indras røyst: Stig ned og sjå… Eg talar ikkje stygt om barn av skaparen, men det du høyrer hit opp, er deira språk.
Indras dotter: Det lyder som… det kling ikkje så lystig.
Indras røyst: Det trur eg meir enn gjerne! Deira morsmål heiter klage. Ja! Ei misfornøgd uttakksam ætt er desse jordiske.
(…)
Indras røyst: Stig ned og sjå, og høyr, men kom tilbake, fortel meg så, om deira klagemål og jammer har si årsak og sin grunn…”

Så Guden Indras datter drar ned til jorda, og lever et liv bant menneskene for å finne ut hva som skyldes denne evige klagingen, om den er berettiget, og om livet bare er lidelse.
På scenen kan alt skje, ”alt er mogeleg og sannsynleg. Tid og rom eksisterer ikkje; På ein spinkel realitetsgrunn spinn fantasien og vev nye mønstre, ei blanding av minne, opplevingar, frie påfunn, urimelege påfunn og improvisjonenar. Personane blir kløyvd, fordobla, dampar bort, blir fortetta, flyt ut og samlar seg.” (Fra Strindbergs forord).
Det er duket for et heftig sammensurium av scener fra en drøm, et liv - der dikt og fantasi bryter mot virkelighet, lykke mot ulykke, kjærlighet mot plikt og det komiske tangeres av det tragiske. Som en undertone gjennom hele stykket går Datterens utsagn ”Det er synd på menneska.”

Stykket ble skrevet på slutten av året 1901. I august samme år hadde Strindberg mottatt et brev fra sin (tredje) kone, Harriet Bosse, der hun skrev at hun ville forlate ham for alltid. I førti dager var de atskilt før Harriet kom tilbake. I et brev beskriver Strindberg stykket som "min största smärtas barn", men også som "mitt mest älskade drama”. Første gang stykket ble spilt var i Stockholm i 1907, med Harriet Bosse i rollen som Indras datter.

Hålogaland teater satte i høst opp stykket, og Hilda Hellwig hadde regien. Scenen er omgjort til et galehus, og Indras datter/Agnes er en syk middelaldrende dame. Jeg hadde ikke lest Strindbergs tekst da jeg så oppsetningen, og hadde heller vage forventninger til hva det handlet om. Det hadde nok vært lurt å lese seg opp på forhånd. Det var mye forvirring, og vanskelig å ha oversikt over hva som skjedde. Temmelig mye av forvirringen ligger nok i Strindbergs tekst og stykkets natur, men jeg vil påstå at Hålogaland ikke har gjort stykket så altfor tilgjengelig for folk flest. Ved å fjerne alle de ulike scenerommene og kulissene som finnes hos Strindberg, og kun bruke den samme bakgrunnen gjennom hele stykket, forsvant mye av drømmens natur – der man konstant hopper fra sted til sted, ført av assosiasjoner og innfall. Som publikum ble jeg mye mer bundet til scenerommet, og klarte ikke å løsrive meg og bli dratt med rundt i drømmen. Jeg prøvde derfor konstant å finne orden og struktur i kaoset. Dette var mye tydeligere i teksten, der jeg godtok "hoppene" lettere. Det var likevel verdt å se – veldig bra musikk, og gode skuespillere. Jeg er glad for å ha sett det, og har veldig lyst til å se en annen oppførelse av samme stykke.

Her finner du Therese Bjørneboes anmeldelse i Aftenposten.

Stay away from the Mountain of Madness!

2010-11-06T13:15:00.006+01:00

At the Mountain of Madness av H. P. Lovecraft

En ekspedisjon, ledet av geologen Dyer fra Miskatonic Universitet i Arkham, drar til Antarktis for å utforske en tidligere uoppdaget fjellkjede. De skjønner snart at deres oppdagelser er større enn det noen av dem ventet, i det en gruppe fra ekspedisjonen finner fjellkjeder som strekker seg lengre og er høyere enn noen noen gang har sett før. I en underjordisk hule finner de rester etter urgamle livsformer. Livsformer som de verken kan plassere i dyre- eller planteriket.

Vinden øker i styrke og været viser seg fra sin dårligste side. Dyer mister kontakt med gruppen som har funnet de nye livsformene, og så fort været tillater det drar de av gårde for å undersøke hva som har skjedd ved campen. Det de finner er grusomt – mennesker og hunder slaktet ned og hele campen totalt ødelagt. Mye av utstyret er forsvunnet, i tillegg til en av mennene, en hund og alle eksemplarene av det levende materiale. Dryers gruppe prøver å overbevise seg selv om at det hele må skyldes menneskelig galskap, at noe har klikket for den stakkars mannen som er forsvunnet.

Dyer og studenten Danforth flyr videre innover i fjellene og finner en stor og gammel by, ulikt noe de noen gang har sett. Det de to finner endrer dem for alltid, og også deres syn på menneskenes og jordas historie.

Lovecraft bygger opp en uhyggelig undertone som går gjennom hele boka. Dyer påpeker til stadighet at dette er noe han helst ikke vil fortelle, og at han gjør det kun for å advare andre. Han prøver nemmelig å stoppe en ny ekspedisjon som planlegger en tur til de samme områdene de utforsket. Som leser opplever jeg derfor Dyer som pålitelig. Jeg tror ikke at han overdriver, for han kommer stadig med ”alternative” forklaringer på det de ser og opplever. Dyer er like uvillig til å tro på det uforklarlige ved det de opplever som det jeg som leser er, og det hele blir derfor så mye mer uhyggelig.

”I am forced into speech because man of sience have refused to follow my advice without knowing why. It is altogether against my will that I tell my reason for opposing this contemplated invastion of the antarctic – with its vast fossil hunt and its wholesale boring and melting of the ancient ice cap. And I am more reluctant because my warning may be in vain.

Doubt of the real facts, as I must reveal them, is inevitable; yet, if I suppressed what will seem extravagant and incredible, there would be nothing left.”

Lovecraft skrev At the Mountains of madness i 1931. Historien er noe utilgjengelig grunnet til tider vanskelig engelsk, med mye terminologi og gammelt språk. Det hele er dessuten skrevet som en uavbrutt monologisk fortelling fra Dyer. Den er likevel verdt å få med seg, ikke minst på grunn av den enorme innflytelsen Lovecraft har hatt på populærkulturen, både når det gjelder litteratur, musikk, film, spill og tegneserier.

Jesus Christ!

2010-10-24T15:59:00.004+02:00

The Good Man Jesus and the Scoundrel Christ ble skrevet for bokserien Canongate Myth Series. En serie der gamle myter blir omskrevet og omgjort av moderne forfattere. Blant annet har Odyseen blitt omskrevet av Margaret Atwood, fra Penelopes perspektiv – The Penelopiad, utgitt i 2005.

Pullman har tatt for seg noen av verdens mest kjente tekster – evangeliene. Forfatterens utgangspunkt er imidlertid å fortelle historien om Jesus og Christ – de to brødrene, født på samme dag. Jesus er frisk, rask og oppfører seg som barn flest. Christ er sykelig og svak, får all sin mors beskyttelse og bruker mest tid på å lese bibeltekster og bønn.

Det er lett å følge Pullmans fortelling – de fleste kan man jo fra før. Og Jesus følger sin egen, vante historie. Han går i lære og blir snekker, han er ute i ørkenen og snakker med Gud, han får sine disipler og preker for folk, helbreder syke og utfører miraklene som vi kjenner dem i dag. Christ har en idé om en kirke av tilhengere som skal tjene Gud – organisert rundt Jesus. Jesus er helt uenig. Christ får imidlertid besøk av en mann, som oppfordrer ham til å skrive ned alt Jesus sier og gjør.

”There is time, and there is what is beyond time. History belongs to time, but truth belongs to what is beyond time. In writing of these things as they should have been, you are letting truth into history. You are the word of God.” Og dermed er alle brikkene lagt på plass for bibelhistoriene slik vi kjenner dem i dag. ”For, above all, this book is about how stories become stories” i følge Pullmans egen nettside.

Ann-Helen konkluderte veldig fint i sin anmeldelse av boka: ”Jesus fremstår som en karakter som i utgangspunktet ønsker å være god, men som også er naiv. Christ beundrer broren, men svikter ham likevel for en drøm han ikke kan forestille seg konsekvensene av. Christ skaper sannhet, uten snev av virkelighet. Og poenget er: Jesus var en virkelig mann, men Christ og hans mirakler er oppdiktet. Pullman foretrekker Jesus, men liker Christ sin lidenskap for historier. For det er alt dette er, en historie.” (les hele hennes anmeldelse her)

Jeg har fått en yndlingsdings

2010-10-16T21:52:00.005+02:00

... og det er Kindelen min selvsagt. Nå har jeg hatt den i snart en uke, og vi har blitt ganske vant til hverandre. Jeg bruker den mye, mye mer enn jeg faktisk trodde på forhånd.

Her kommer en liten gjennomgang av hvordan jeg har opplevd Kindelen så langt – mitt liv med Kindle 01 (eller noe sånt).

Fordeler:
- Jeg har den med meg overalt, og det er lett å dra den fram å lese noen sider nå og da. Jeg har alltid pleid å ha med meg bøker overalt, men det kan være irriterende å måtte ta med seg en stor veske eller sekk kun fordi boka du leser er så stor… Men Kindle slipper du det problemet. Du kan faktisk ta med deg hele bokhylla di i en liten veske.

- Foreløpig har jeg hatt Kindelen i så kort tid at det er gøy å lese på den kun fordi den er ny. Den lukter av lær og elektronikk og er uten en skramme. Det er fint å holde den i hendene og gøy å bla ved å trykke på en knapp.

- Det er lett å lese på den. Blikket trenger kun å flytte seg opp og ned, ikke fra venstre til høyre side. Det er en fordel når jeg leser i sengen om kvelden. Trenger ikke å bytte posisjon kun fordi jeg må bla om siden, og lese siden i en annen vinkel enn den forrige, som jeg må med en papirbok.

- Det er lett å lese. Teksten er tydelig, og man kan variere bokstavstørrelse og linjeavstand selv, etter smak og behag. Har ikke prøvd ut dette noe særlig, for synes det fungerer veldig bra slik den er stilt inn fra før av. Selve siden er ganske smal, så lesingen går fortere enn det vanligvis gjør i en papirbok.

- Det er lett å markere avsnitt og setninger. Bare trykk på noen knapper og marker. Så blir de samlet opp, og det er bare å gå inn og se på alle stedene du har markert. Det vises også i teksten de stedene andre Kindlebrukere har markert i sine bøker. Det er litt gøy – det blir litt som å lese en gammel, brukt bok med masse understrykninger…

- Du kan laste ned utdrag fra bøker før du kjøper dem. Det her har jeg brukt MYE. Hvis jeg ikke har vist helt hva jeg skal lese, så har jeg bare søkt litt rundt, lastet ned noen utdrag fra bøker som ser interessante ut, og så er det bare å se hva som fenger.

- Gratis e-bøker finnes det masse av. Jeg har til og med fått en norsk bok på Kindelen min – temmelig fornøyd med den! Flere nettsider gir deg muligheten til å laste ned e-bøker i Kindle-format. Det er bare å koble Kindelen til PCen, og laste boka rett inn – helt gratis.

- Du kan sortere bøkene i ulike mapper. På den måten går det lettere å holde oversikt. Det samler seg fort temmelig mange bøker. Jeg har hatt min i under en uke nå, og har allerede 15 ulike ”bøker” der inne. Noen er bare utdrag, men de kan du også sortere.

- Du har hele tiden kontroll over hvor langt du har kommet i boka, i form av en prosentandel som står nederst på siden. Så i stedet for ”å bare lese de neste 10 sidene”, leser jeg nå ”bare de 5/10 neste prosentene”.

- Hver gang jeg slår av Kindelen kommer det opp et bilde på skjermen, som oftest tegninger av kjente forfattere. Kjempekoselig!

- Du kan laste inn musikk på Kindelen. Genialt dersom man liker å ha litt bakgrunnsmusikk til lesingen.

Ulemper:
- Kindelen angir ikke sidetall. Prosenten er selvsagt et mål på det, men det hadde vært greit å ha sidetallet også. Kanskje som en brøkandel, f.eks side 5 av 340.

- Allerede den første dagen etter at jeg fikk Kindelen nektet den å slå seg på. Gjett om jeg fikk panikk… Jeg prøvde meg på diverse triks, og til slutt begynte den å virke igjen. Jeg vet ikke hva som skjedde, kanskje den ikke tålte det kalde, norske været? Håper likevel at det ikke skjer igjen…

- Musikken kan ikke styres. Slår jeg den på, så spilles sangene i den rekkefølgen jeg har lagt dem inn på.

Åpenbart angrer jeg ikke – dette var pengene vel verdt!

På sammenbruddets rand

2010-10-10T17:26:00.003+02:00

Bare et lite sammenbrudd av Ebba Haslund

Det har tatt litt tid å lese denne korte flisen av en bok. Grunnen: jeg blir sliten – jeg blir sliten av å lese om Lillemor og hvor sliten og lei hun er. Hvor mye hun har å gjøre, hvor lite verdsatt hun er, eller føler at hun er, og hvor utmattende det er å være husmor. Og det verste er at selv om min mamma er langt unna den husmoren Lillemor er, så kjenner jeg mye igjen. Jeg har ofte tatt for gitt at mamma skal gjøre både ditt og datt – og har hun fått noe særlig anerkjennelse for det? Nei.

”Happy birthday, dear mother, altfor høyt naturligvis; det skar i øret. Happy birthday to you. (…) Og nå var det hennes tur. Ikke tale om å smyge seg under dynen. Man ventet noe av henne. Stå opp å lage frokost? (…) Det var bare hun selv som fortsatte og fortsatte å pålegge seg selv en mengde unødvendige plikter. (…) Nå måtte hun få opp øynene, se dagen i ansiktet. Noe ventet de jo av henne. At hun skulle være overrasket, takknemmelig, glad. Slik var spillereglene som hun selv hadde innøvet med dem gjennom mange og lange år. ”

Lillemor er gift med direktør Harald Berge, har stor hus og tre barn. Hun har nettopp arrangert det mest vellykkede selskapet på mannens 50årsdag. Nå nærmer hennes egen 50årsdag seg, og selvsagt skal hun også ha selskap – hun vil også bli sett og anerkjent, med like mange og like fine ord som det Harald ble på sin dag. Men dagen nærmer seg og det blir tyngre og tyngre å holde huset plettfritt, arrangere vellykket påskeferie for familien og besøke sin demente mor – for Lillemor kan ikke se noen tegn på at resten av familien er i gang med forberedelser til hennes store dag.

”Hytta så nydelig ut da se låste og dro. (…) Forpleiningen hadde vært førsteklasses. Hun hadde jo proviantert som for en polarekspediasjon, men jammen gikk det med nesten alt i hop. Egg og bacon for syv personer hver morgen, juice og syltetøy og marmelade, hjemmelaget sursild og leverpostei, fire forskjellige osteslag, variert kjøttpålegg, ferske rundstykker annenhver dag. Og alle tok det helt som en selvfølge. (…) – Alle skal hjelpe til, hadde Harald dekretert. (…) Og der satt hun, mens de andre vrimlet omkring, skumpet borti hverandre, sølte, skjente, satte melken i boden der den frøs, mens det som skulle i boden ble plassert i kjelleren. Vel, dette var straffen fordi hun hadde latt ord falle om husmorens påskeferie.”

Det blir selskap, men den blir nærmest som en parodi på Lillemors forventninger, og på Haralds flotte dag. Ved desserten blir det for mye for henne, og sammenbruddet kommer.
Stakkars, stakkars Lillemor.

Havregrøt i to uker? Helt greit!

2010-10-03T21:42:00.006+02:00

Det tok meg to dager. To dager med hjertebank, nøye overveininger og stålkontroll. Så plutselig var en Kindle 3G på vei hjem til meg.

Jeg har gått og hatt litt smålyst på lesebrett en stund. Men det har vært så mye å måtte sette seg inn i – de ulike typene, hvordan de fungerer, hvordan de kommer til å fungere i fremtiden, forholdet til eventuelle norske e-bøker, pris og vekt og ditt og datt. Så da Julie tok en liten gjennomgang på sin blogg om temaet var jeg kjempefornøyd. Et skritt nærmere en beslutning. Jeg hadde fortsatt ingen konkrete planer om å skaffe meg det i nærmeste fremtid.

Men på fredag møtte jeg en som var stolt eier av en tredjegenerasjons Kindle. Og jeg fikk se på det. Egentlig ble jeg nok overbevist der og da – kunne nok ha dratt hjem med det samme og bestilt fra amazon. Heldigvis ventet jeg litt, (greit å ikke gjøre beslutninger som innebærer firesifrede tall midt på natten…), så hele lørdag og dagen i dag har gått med på å tenke på lesebrett. Hvor praktisk det er, hvor mange trær i regnskogen jeg sparer, hvor fint det vil være å kunne ha med seg alle bøkene jeg leser selv bare på en snartur til byen, hvor mange flere bøker jeg kommer til å kjøpe på impuls og i hvor mange uker jeg må spise havregrøt og knekkebrød som en følge av mine utskeielser.

Uansett – nå er det gjort, og denne snasne lille saken er på vei til meg om ikke lenge

Å blande fag og fritid

2010-10-02T14:02:00.009+02:00

Georgs magiske medisin – Roald Dahl
Faresonen – Richard Preston
Øya – Victoria Hislop

Medisinstudiet er ikke sprekkferdig av skjønnlitterære referanser, så når de først dukker opp prøver jeg å gjøre det meste ut av dem. I semesterets første kurs, Biomedisin, dukket det opp hele tre, ikke bare referanser, men faktiske anbefalinger til skjønnlitterære bøker. Alle som på sin måte har forbindelse til de ulike fagene vi vanligvis sitter og sliter med i tunge fagbøker.

Georgs magiske medisin:
Eksempel på farmakologi i praksis. Georg har en ufyselig, gammel bestemor. Han holder snart ikke ut lenger, og kommer fram til at en magisk medisin nok kan gjøre susen. Hårfjerningsmiddel, grisepiller, skokrem, loppepulver og tennvæske er noen av ingrediensene Georg putter i gryta. Bestemor fungerer som sin egen prøvekanin, mens Georg observerer effekt og bivirkninger.

”Slapp av, bestemor,” sa Georg. Men han fikk et lite sjokk da han så at det kom røyk ut av nesen og munnen hennes. Skyer med svart røyk som seilte rundt i rommet. ”Gubbendarius, du brenner!” sa Georg. ”Selvfølgelig brenner jeg,” vrælte hun. ”Jeg kommer til å bli et avsvidd potetgull! Jeg kommer til å bli et stykke sprøstekt bacon! Jeg kommer til å bli en hardkokt rødbete!”

Faresonen:
Virkeligheten er ofte mye, mye skumlere enn all verdens oppdiktete busemenn. Hvem trenger spøkelser og zombier når vi allerede har filovirus som Ebola og Marburg? Faresonen forteller den sanne historien om oppdagelsen av to av verdens farligste virus. Med en dødelighet på mellom 50 og 90%, uten noen effektiv behandling er det nok å skjelve i buksene av. Preston tar utgangspunkt i de virkelige hendelsene. Det er godt underbygd av intervjuer med de som var der da det skjedde, både under utbruddene i Zaire (Ebola Zaire) og Sudan (Ebola Sudan), og da en søster av disse to, Ebola Reston, kom til Washington DC i en forsending aper i 1989.

Språket er ikke det viktigste i denne boka – handlingen får deg til å sitte klistrer til siden uansett hvor dårlig setningsoppbyggingen er. Jakten på virusets naturlige tilholdssted får spenningen til å fly i taket. ”Gene kjente at det begynte å prikke i hårbunnen. Bare et sted på kloden hadde Charles Monet og Peter Cardinals (begge døde av Marburg) spor krysset hverandre, og det var inne i Kitum-hulen. Hva hadde de gjort inne i hulen? Hva hadde de tatt borti? Hva hadde de pustet inn? Hva var det som bodde inne i Kitum-hulen?” Det er fortsatt uvisst hvor viruset holder til.

Preston skriver detaljert om hvilke kliniske konsekvenser virusets herjinger i kroppen får – og det er ikke et pent syn som danner seg på netthinnen. Jeg skal ikke komme med et utdrag av det, rett og slett for å spare de som evt. har litt dårlige mager for slikt. Men kan si så mye som at folk gjerne dør av hemorrhagisk (blødende) feber.

Øya:
Beskriver det viktige medisinske prinsippet om isolasjon for smittsomme sykdommer, og oppdagelsen av en kur for ”verdens eldste sykdom” – spedalskhet.
Boka forteller historien om Spinalonga, verdens siste leprakoloni, og noen av menneskene som måtte bo her. Helt fram til 1957 var de spedalske grekerne forvist til øya. Da ble det imidlertid oppdaget et antibiotikum som kunne kurere sykdommen, dipson. I dag er øya en stor turistattraksjon.

Øya har fått strålende kritiker etter at den ble utgitt i 2008, og har nok vært en slager i mang en bokklubb og lesesirkel de siste årene. Jeg synes imidlertid ikke at den er noe å heise flagget for. Kjenner at jeg er litt lei av ”ung kvinne, med god jobb og fint liv, men må finne seg selv, i en jakt på foreldrenes fortid”-konseptet. Dermed blir også bokas innleding og avslutning de dårligste partiene. Her møter vi Alexis som drar til Kreta for å finne ut av morens fortid. Mesteparten av boka forteller selve historien om Alexis oldemor, hennes etterkommere og deres forhold til leprakolonien. Og det er ganske interessant å lese om hvordan de spedalske skapte et samfunn for seg selv – utstøtt og misforstått som de var.

Lepra forekommer i dag i Norge kun som en sjelden importsykdom. Likevel er den et stort helseproblem i områder som Sørøst-Asia, Afrika og Sør-Amerika. Aller størst er problemet i India, og ca. 70% av alle lepratilfellene i verden kommer herfra.

Er jeg en gammel grinebiter?

2010-09-28T10:57:00.006+02:00

Av og til synes jeg det er så godt å ta meg noen ”timer fri” inne på biblioteket. Bare meg og bøkene. Da kan jeg labbe rundt og titte på bøker, sette meg ned i en god stol og lese litt i dem – dersom en fenger, kanskje lese halve boka før jeg i det hele tatt låner den med meg hjem.
En forutsetning for dette er at det er stille og rolig på biblioteket. Det er sånn det skal være der, det er sånn jeg er vant til at det er. Før jeg går inn slår jeg alltid telefonene på lydløs, og dersom jeg skal prate med noen gjør jeg det stille.

(Tromsø bibliotek er forresten kåret til Norges beste - bare se her. Bildet er fra nrk.no )

Da jeg var på biblioteket forrige uke var imidlertid ikke dette tilfellet. Jeg hadde nettopp lusket rundt og funnet meg en stabel med bøker, satt meg godt til rette i en stol, og begynt å lese. Da begynner plutselig en hel gjeng med folk i etasjen under meg å synge! Ikke stille synging, eller synging for å holde en konsert – bare synge høyt og skjærende. Det var faktisk ikke skjærende, og jeg tror at de var fra et ordentlig kor, for de kunne faktisk synge – flerstemt til og med. Men det hjelper ikke! De satt bare midt i biblioteket og snakket høyt med hverandre, og sang litt innimellom, sånn som venner gjør (og hvert fall hvis de går i samme kor). Det var som en uformell korøvelse på biblioteket.
Litt etterpå setter en gutt seg ned i en stol ikke så langt fra meg. Han drar frem PCen og skal til å skru den på da telefonen hans ringer. Ok, han glemte sikkert å sette den på lydløst, det får gå. Men så tar han telefonen og brøler inn i den. Det er i alle fall slik det høres ut for meg. Han snakker med ”utestemme” i telefonen inne på biblioteket.

Etter flere avbrytelser av samme type som de overnevnte gadd jeg ikke å sitte der mer. Jeg tok med meg bøkene mine, og gikk. Jeg har vært på biblioteket der flere ganger tidligere, uten å oppleve så mye bråk. Kanskje kom jeg på et veldig uheldig tidspunkt. Det var mange mennesker der, og rett etter skoletid, så en del ungdomsskole/vgselever stakk innom. Kanskje jeg bare må planlegge bedre neste gang, og satse på å komme etter at rushet har gitt seg?

Men jeg bare lurer – er det normalt? Pleier det å være bråkete på biblioteket? Jeg husker til og med at inne i ”mediateket” på barneskolen så var man litt ekstra stille. Alle snakket med dempet stemme og man løp ikke rundt og hojet og skrek. Er det ikke lenger vanlig å være stille på biblioteket, respektere de menneskene som leser og jobber og konsentrerer seg?

På bølgelengde

2010-09-22T21:18:00.005+02:00

Styrtet engel - En kjærlighetsroman – Per Olov Enquist

Noen bøker er slik at det bare klikker med det samme – tekster som er skrevet på en så behagelig bølgelenge at jeg ikke merker at jeg leser – der ordene bare stryker forbi. Styrtet engel er en sånn bok.

Enquist skriver om mennesker som nesten ikke er mennesker – de er monstre, i ulik forstand av ordet. De lever på grensen av hva vi klarer å akseptere. Er du monster når du har to hoder? Blir du menneske når de rundt deg oppdager at du elsker ”kona” di, som du bærer på hodet, som en gruvearbeider bærer lykta si? Er du et monster når du dreper små jenter? Blir du et menneske når det er krefter du ikke en gang selv forstår som får deg til å gjøre det? Krefter som gjør deg sinnssyk og suicidal?

Dette er mennesker som ikke er skapt i Guds bilde – de er ”styrtede engler”, Satans barn. Eller?
”Nå skjønte de at deres lidelse hadde vært et offer til den Gud de hadde valgt, ikke han som hadde kastet ned Satan, men til Mennesket. (…) De skjønte derfor at de var blitt tildelt en høyere, tyngre og større oppgave ved å tilhøre de laveste, de ytterste. De var selv prøvestenen: det deformerte menneske som viste hvilken side man stod på: den fullkomne Guds, eller det ufullkomne menneskets.”

Det gikk fort, det gikk lett, og det var fantastisk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si.

Tillegg:
Bortsett fra at den anbefales på det sterkeste, selvsagt. (Takk til Torbjørn for den påminnelsen)

2000 bøker i året!

2010-09-20T22:10:00.009+02:00

Leser 5-6 bøker daglig
Stopper ikke før boka er utlest
Låner 80 bøker på biblioteket i slengen
Hopper av studiet for å lese bøker
Bruktbutikk av egne bøker i en alder av 23

I dag var jeg på en forelesning der temaet var Etikk - i et samfunnsmedisinsk perspektiv. Den går definitivt inn i kategorien "veldig interessant forelesning, men litt vanskelig å se at det er pensumrelevant". Men midt mellom trøtte studenter, som satt og glippet med øynene dukket det opp en godbit for en bokelsker.

Til min store fornøyelse introduserte foreleseren med å vise klippet om Geir Hovin Frøysedal fra Volda, som gjerne leser fem-seks bøker om dagen. Høyst overraskende og interessant. Han brukte eksempelet videre for å ta opp diskusjonen om hva avhengighet er, og hvordan vi definerer det. Uten å slå fast at Frøysedal er avhengig/ikke-avhengig, ble det en ganske spennende diskusjon. For kaller vi det avhengighet når det er snakk om noe som de fleste ser på som positivt - nemmelig det å lese bøker? Eller er han bare en litt ekstrem lesehest, en bokmonsterorm eller en bokfanatiker? (Foto: Hans Olav Landsverk/NRK )

Se reportasjen om Geir Hovin Frøysedal her: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/more_og_romsdal/1.7285203

Philip Pullman - i kamp med Autoriteten

2010-09-19T11:46:00.013+02:00

Denne teksten ble opprinnelig skrevet for fylkesbladet til Human-Etisk Forbund i Rogaland.

Philip Pullman ble født i Norwich i England i 1946. Han tilbrakte mye av barndommen sin i andre deler av verden, og bodde både i Zimbabwe, Australia og Wales. Han studerte engelsk ved Exeter College i Oxford, og begynte å undervise ved ulike ungdomskoler i området allerede da han var 25 år gammel. Samme år fikk han utgitt sin første roman, The haunted storm. Han skrev hele tiden mens han underviste, og i 1982 kom den første barneboka – Grev Karlsten (utgitt på norsk i 2004).

I løpet av karrieren som forfatter har han utgitt godt over 20 bøker, 2 skuespill og flere essays og artikler. Tidlig på 90-tallet begynte Pullman å skrive på det som mer enn noe annet skulle gjøre han berømt og anerkjent. Trilogien Den mørke materien ble utgitt i tidsrommet 1995 til 2000, og består av bøkene Det gylne kompasset (utgitt på norsk i 1997), Den skarpeste kniven (utgitt på norsk i 1999) og En kikkert av rav (utgitt på norsk i 2002).

På nettsidene til British Humanist Assosiation, Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon i Storbritannia, finnes det en liste over anerkjente tilhengere av organisasjonen. Her finner vi blant annet Philip Pullman. I takt med at han ble anerkjent som forfatter etter utgivelsen av Den mørke materien, har han blitt mer og mer kjent som samfunnsdebattant på områder innenfor litteratur, utdanning og religion. Han har særlig fått oppmerksomhet for sine krasse utspill mot organisert religion. "When you look at organized religion of whatever sort …wherever you see organized religion and priesthoods and power, you see cruelty and tyranny and repression. It's almost a universal law.”

I Den mørke materien finner vi et univers som består av parallelle verdener og mange fantastiske elementer. Her møter vi daimoner, hekser og panserisbjørner, kniver som kan skjære hull gjennom to verdener, engler og Autoriteten. Det er mye å ta tak i, og mye som kan tolkes.
I den første delen av trilogien befinner vi oss i et univers som ved først øyekast ligner på vårt eget. På Jordan College i Oxford bor elleve år gamle Lyra. Hun er en nysgjerrig og frempå jente, og finner på mye spennende sammen med daimonen sin – Pan. I Lyras verden har alle mennesker en daimon, som er en slags inkarnasjon av deres sjel. Alle daimonene har dyreskikkelser og representerer på en eller annen måte eierens personlighet. Lyra er helten og hovedpersonen gjennom alle de tre bøkene. Fra Oxford legger hun ut på en utrolig reise, som tar henne til Svalbard, over til andre verdener, hun er innom dødsriket, og kommer til slutt tilbake til sitt eget univers.

Lyra oppdager i første bok at skulme saker skjer i Oxford. Kirken har oppdaget de merkelige elementærpartiklene som kalles støv, og er overbevist om at dette er et bevis på arvesynden. Støvet tiltrekkes av voksne mennesker, og er helt uinteressert i unge barn. Det merkelige fenomenet må utforskes og kirken driver derfor farlige eksperimenter på kidnappede barn. Lyras venn Roger er et av barna som kidnappes, og Lyra drar av sted for å redde ham.
I andre bok møter vi Will, en gutt fra vår egen verden. Helt tilfeldig kommer han seg over i en annen verden, gjennom et vindu han finner i løse luften. I byen Cittàgazze svermer det av geister, usynlige vesener som tar livet av voksne, men som er ufarlige for barn. Her møter han Lyra, og blir bærer av Den skarpeste kniven. Dette er en kniv som kan skjære hull gjennom ulike verdener. Sammen legger de to barna ut på en reise – Will for å finne sin far, og Lyra for å lære mer om støv.
I tredje og siste bok har Lyra blitt kidnappet av kirken. De har funnet ut at hun er ”den neste Eva”, all kunnskapens mor. Fri tenking og kunnskap er farlig for kirkens posisjon og Lyra må derfor drepes. Will drar etter for å befri henne, og på slutten av trilogien står det store, endelige slaget mellom Autoriteten (Gud) og opprørerne, med Lyras far, Lord Asriel i spissen.

Pullmans store skurk er kirken. Kirken vi møter i Lyras verden er autoritær, verdensomspennende og har elementer fra det verste innenfor både protestantiske og katolske tradisjoner. Dette har ført til mye kritikk og anklager om en anti-kristen agenda. Forfatteren selv sier at det ikke er kristendom han angriper, men kirkens bruk av religion for å legitimere sin bruk av makt og undertrykkelse. I følge American Library Association var Det gylne kompasset i 2007 den fjerde mest provoserende boken ved amerikanske biblioteker og skoler. Pullmanns bok mottok over 420 klager som argumenterte for å få den fjernet fra hyllene på bakgrunn av bokens provoserende religiøse standpunkt.

Pullmans trilogy og filmatiseringen av Det gylne kompasset har ofte blitt portrettert som et ledd i en kamp mellom ateister og religiøse. Da filmatiseringen av Det gylne kompasset kom på kino i 2007 utga en katolsk gruppe, The Catholic League, en pamflett med tittelen ”The Golden Compass: Agenda Unmasked”, der de advarer foreldre mot å la barn sine se filmen. ”The film is being sold as an innocent children’s fantasy, but in reality there is nothing innocent about it: the movie is based on a book that was written to promote atheism and denigrate Christianity.” Erkebiskopen av Canterbury, Dr Rowan Williams, har imidlertid tatt det på en annen måte. Han mener at kristne kan lære mye teologi ved å lese Pullmans bøker. ”He (Philip Pullman) takes the Christian myth, or a version of it, seriously enough to want to disagree passionately with it,” sier han, og mener at boken dermed kan gi utspring til interessante teologiske motargumenter. (Bildet: Pullman og Erkebiskopen av Canterbury i samtale - fra www.telegraph.co.uk)

Den mørke materien ble i utgangspunktet regnet som en barnebok. Dette er imidlertid et verk som har fanget både unge og gamle lesere. Både gutter og jenter blir dratt inn i Pullmans univers, og fanget av historien om Lyra og Will, og kampen mot Autoriteten. Trilogien kan leses kun som en spennende fantasybok. Men for de som er interessert i livssyn og religion er det imidlertid vanskelig å unngå alle symbolene, hentydningene og referansene til religion, kirken og Bibelen. Det hele kan dermed også leses som en kamp for fri vilje, der det å vokse opp er essensielt for å få visdom og kunnskap.

Medisinens fantastiske verden

2010-09-16T12:59:00.007+02:00

Utdrag nedenfor er fra Per Olov Enquists Styrtet Engel, der han beskriver gastroskopi, en undersøkelse der et kamera blir ført ned gjennom munn og svelg, så man kan se på magesekk, og tarmer:

"Først bedøvde de halsen, jeg lå på siden, med slangen med sideoptikken festet ved venstre øye, og så førte de det lille kuleformede TV-kameraet ned gjennom strupen. Det kunne være halvannen centimeter i diameter, men det gikk lett, svært lett, og jeg kunne se alt i direkteopptak, alt, i farger, alt sammen.

Se alt sammen, med en plutselig stigende, tørr, lett, underlig ekstatisk opphisselse.

Først gled kameraet ned gjennom en veldig, nesten uendelig dyp sjakt, en brønn med nesten hvite, svakt ringformede vegger. Men det var en bunn i brønnen, en slags fiskemunn med myke, slørlignende lepper, som langsomt gav etter, og øyet sank inn mot fiskemunnen, som åpnet seg nesten lokkende og ikke hadde tenner og bare gav etter, nesten som et kjærtegn mot øyet, et forbiflytende system av lepper og slør strøk mot øyets sider.

Og så, plutselig, befant vi oss i hulen.

Det var en kjempemessig hule, en veldig underjordisk hule med blåhvitt skinnende tak med rødhvite toner som kom mykt listende, den løftet seg i en veldig bue over innsjøen som dekket hulegulvet – det var mer et hav, et gult, boblende, slimaktig hav, et levende hav som beveget seg og forvandlet seg, et Solarishav, et hav som så ut til å snakke, bare stumt, i andre former enn dem jeg kunne oppfatte og tyde. Om litt begynte øyet å bevege seg igjen, meget langsomt og tett over dette levende havet som forøkte å meddele meg noe som jeg ikke forstod, enda jeg ville vite, jeg ville vite. Men øyet beveget seg bare videre, tett, tett over havflaten, sank langsomt ned mot den borteste enden av hulen, der det avtegnet seg en inngang, en munn beveget seg, på samme måte som alt annen beveget seg og pulserte og snakket. Og da, plutselig, for første gang, og med en kraft så voldsom at den nesten tok livet av meg, skjønte jeg at jeg befant med inne i meg selv."

Jeg synes det er en helt fantastisk beskrivelse av et så klinisk inngrep – og jeg har aldri lest noe lignende før. Er snart ferdig med hele boka, og den er knakende god – fullstendig innlegg om den kommer senere. Måtte bare dele denne biten!

Livets absurditeter

2010-09-11T20:13:00.004+02:00

Den fremmede – Albert Camus

Romanen fortelles av Meursault, en mann som er fremmed for sin egen tilværelse og sitt eget liv.

Historien begynner i det Meursault får vite at hans mor er død. Han drar i begravelsen hennes, og deltar på hennes vake. Vi får en beskrivelse av det som skjer, men Meursault viser ingen følelser og reaksjoner slev. Han virker mer opptatt av å få en røyk og kaffe, samt å beskrive de andre menneskene i begravelsen og under vaken.

I de neste dagene gjenopptar Meursault sitt bekjentskap med en tidligere kollega, Marie, får et seksuelt forhold til henne. Når hun spør ham om han er glad i henne svarer han at det er uten betydning, men at han antagelig ikke er det.

En nabo og kamerat, Raymond, har hatt et forhold til en dame, som han mistenker for å være utro. Meursault hjelper ham med å skrive et brev, med eneste hensikt å få henne til leiligheten, slik at Raymond kan ha sex med henne og banke henne opp – som hevn.
Senere dreper Meursault en arabisk mann, som har fulgt etter Raymond, for å ta hevn for overgrepet som har skjedd. Selv om araberen er død etter det første skuddet, skyter Meursault ham fire ganger til.

Meursault er fremmedgjort for seg selv og sin egen tilværelse. Han har ingen kontakt med sine egne følelser, og har liten interesse eller vilje til å styre og endre de hendelsene som skjer med ham. Gjennom hele teksten merker man distansen mellom det som skjer og Meursaults følelser overfor det. Selv om det er hans liv, beskriver han det som om det et er en glassvegg mellom ham selv (hans følelser og inntrykk) og handlingene han gjør. Dette får konsekvenser når rettsaken mot ham begynner, og han er tiltalt for drap.

Camus drøfter kort og godt livets absurditeter og meningsløshet. Det krever litt tankevirksomhet fra leseren, men anbefales som et innblikk i eksistensialismens filosofi, og som et av hovedverkene i det 20. århundrets litteratur.

Nok en Auster

2010-09-02T18:01:00.009+02:00

Orakelnatt av Paul Auster

For fire måneder siden ble forfatteren Syndey Orr utskrevet fra sykehuset – et mirakel i følge legende, som hadde bedt kona kontakte begravelsesbyråd og foreberede seg på siste farvel. En dag han er ute på en av sine daglige turer i nabolaget finner han en ny butikk – Paper Palace – drevet av kineseren Chang. Her finner han noen svært tiltrekkende notatbøker fra Portugal. Sid kjøper en blå notatbok – og for første gang siden han ble syk kjenner han en trang til å skrive igjen.

Sid begynner å skrive en historie inspirert av en hendelse i romanen Malteserfalken av Dashiell Hammett, der en mann så vidt unngår å bli drept av en fallende bjelke. Rystet av tilfeldigheten i hans overlevelse bestemmer mannen seg for å forlate det vante livet sitt og begynne på nytt – totalt styrt av tilfeldighetene.

Hovedpersonen i Sids historie er Nick Bowen, en forlagsredaktør som en dag holder på å få en fallende kalksteinsfigur i hodet. Nick bestemmer seg for å dra fra kona si, og tar bare med seg et manuskript han nettopp har fått til gjennomlesning. Et gammelt manuskript fra forfatterinnen Sylvia Maxwell – Orakelnatt. Historien hennes handler om en krigsveteran som har fått den merkelige evnen å kunne se inn framtiden.

De neste ni dagene er Sidney bergtatt av historien sin – i tillegg skjer det flere og flere bemerkelsesverdige hendelser i hans eget liv. Han har noen merkelige opplevelser med butikkeieren Chang, og i forhold til kona, Grace, og bestevennen John Trause, den berømte forfatteren, skjer det ting som endrer forholdene deres for alltid.

For å spe på parets inntekt prøver Sidney å skrive et filmmanus – inspirert av H.G. Wells Tidsmaskinen. Ikke bare her blir tid, fortid, fremtid og nåtid viktig, men også i de andre historiene vi får presentert. Nick møter taxisjåføren Ed Victory, som samler på gamle telefonkataloger i sitt enmannsforetak Byrå for historiske gjenstander. Og hovedpersonen i Sylvia Maxwells Orakelnatt kan se inn i framtiden. Dessuten får vi vite mye om fortiden til Claire og John Trause, en fortid som er i ferd med å innhente dem. Sidney blir etter hvert mer og mer forvirret over hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. Både i hans egen verden og i historiene han dikter opp finner han stadig flere likheter. Er det sånn at det han skriver på papir blir virkelig? Eller er det han skriver allerede noe som har hendt, er dømt til å skje?

Til tross for mange historier inni historien, mange personer å holde styr på, og Austers begeistring for fotnoter er ikke denne boken veldig komplisert eller vanskelig. Språket er så godt at jeg rives med fra side til side. Det blir aldri vanskelig å følge med på hvilken av fortellingene man er i – til tross for stadig mer sammenblanding fra Sidneys side. Dette var min tredje Austerbok – og jeg er fortsatt bitt av basillen!
(Ekstra gøy å lese beskrivelse av historien om Konføderasjonen, som finnes mer utfyllende i Reiser i skriptoriet…)

Mine ti bud

2010-08-30T20:56:00.006+02:00

I et av de første medlemsbladene i Epp-bokklubben fant jeg en liste med ti bud som jeg klipte ut og hang opp på veggen. Nå har den hengt der noen år - og jeg tror det er på tide med en revidering.

Bokklubben Epps ti bud
1. Du skal lese forfattere som har noe på hjertet
2. Du skal bli overrasket av bøker
3. Du skal holde leselyset hellig
4. Du skal ikke begjære din nestes bøker, men finne dine egne
5. Du skal være kompromissløs i bokvalget
6. Du skal lese bøker i alle sjangere (med mindre dine sjangerfordommer viser seg å stemme)
7. Du skal elske og hate litteratur
8. Du skal hedre din mors og din fars bokhylle – eller kaste den på dynga
9. Du skal aldri bruke adjektiver om bøker uten å mene det (med mindre det er forbløffende talentfullt, dypt rystende verk)
10. Du skal ikke bryte medlemskapet

Mange av dem er gode, men jeg er ikke enig i alle. Så det er nok på tide å lage sine egne ti bud. So here it goes:

Odas ti bokbud:
1. Du skal lese bøker du synes er interessante – blås i forfatteren (med mindre hun/han også er veldig interessant)
2. Du skal la deg selv bli revet med av boka – le og gråt på bussen om du må
3. Du skal holde leselyset og lesebrillene hellig – husk alltid lommelykt på telttur
4. Du bør begjær din nestes bøker – la deg inspirere av andre lesere (gjerne bokbloggere)
5. Inngå gjerne kompromisser med boka di – ”Jeg gir deg 50 sider til, men hvis du ikke lever opp til forventningene da, så havner du på hylla”
6. Du skal ikke bry deg om sjanger, men om innhold – vær gjerne vågal
7. Du skal elske og hate bøker – men prøv å begrunne det
8. Du skal hedre din far og din mors bokhylla – og stjel gjerne med deg det beste
9. Du skal spre det glade budskap om litteraturens fantastiske vesen – bruk alle argementer du klarer å finne på, jmf. f.eks denne artikkelen
10. Du bør alltid opptre beredt – husk å ta med deg en bok når du går ut av huset

Bokklubben Epp har forresten byttet navn til Litteraturklubben, og slått seg sammen med Dagbladet. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om det ennå. Foreløpig er jeg mest skeptisk, men får ikke være alt for bastant – kan jo hende at det viser seg å bli veldig bra. Ellers kan det hende at jeg bryter det tiende budet…

Samler du også på flotte bokmerker?

2010-08-29T20:53:00.012+02:00

Julie har en konkurranse gående på bloggen sin Tanker om bøker. Du kan vinne en bok, og et helt nydelig bokmerke, laget av moren hennes (Papirdama - definitivt også verdt et besøk). Alt du trenger å gjøre er å fortelle verden om at Julie har konkurranse og linke til siden hennes.

OBS! fristen er 12. september

Bøkene du kan være så heldig å vinne er:

Parfymen av Patrick Süskind – veldig god bok. Litt grotesk, men veldig spennende.
Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna – tror denne er morsom. De utgavene jeg har hatt har jeg gitt bort i bursdagsgaver før jeg har fått lest dem. Snart på tide å få en egen utgave =)
Illusjonenes bok av Paul Auster – veldig, veldig bra! Jeg har skrevet om den her.

Jeg er veldig glad i fine bokmerker. Har dessverre vært litt dårlig til å bruke de jeg har – er så redd for å miste dem. Og ofte glemmer jeg dem igjen i bøkene. Men da er det ekstra koselig å finne dem igjen en gang senere. ”Ååja – var det DER det var. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde et så fint bokmerke. Må finne en bra bok med det samme for å bruke det.” =) Dessuten har nesten alle bokmerkene sine egen historier, og minner meg på koselige mennesker, steder eller hendelser.

De to første kommer fra Firenze. Kjøpt da jeg var på jentetur med mamma og søsteren min der for 2 år siden.

Det neste fikk jeg i bursdagsgave en gang. Synes det er så søtt, med kongen som må bære alle bøkene og dronningen på toppen!

Det neste fant jeg en dag jeg var innom bokhandelen. Det var så fint at jeg bare MÅTTE kjøpe det. Er laget som et glassmaleri, og forestiller en øyenstikker.

De to siste kommer fra det året jeg bodde i England. Det ene er april-utgaven av en kalender med nakne menn som romvenninna mi hadde - som jeg selvsagt fikk i bursdagsgave (1.april...). Og det andre er en tobakkreklame fra kina, som jeg har fått fra min engelske vertsmamma.

Skjønnlitteratur vs. faglitteratur

2010-08-29T16:53:00.010+02:00

Jeg har en fascinasjon for bøker – altså den fysiske boka. Derfor liker jeg å eie bøker. Jeg har funnet ut at dette gjelder både skjønnlitteratur og fagbøker, og synes det er litt merkelig – i og med at det er såpass ulik type sjangre. Problemet er at bøkene hoper seg opp grunnet en eller annen merkelig idé om at jeg en gang kan få bruk for dem igjen. Sannheten er at de fleste bøkene jeg har lest - og hvertfall når det kommer til faglitteraturen - aldri blir lest på nytt. De kunne godt ha blitt solgt eller gitt bort. Så - her kommer et oppgjør med meg selv...

Skjønnlitteratur:
Biblioteket har alltid vært populært, men det har vært sånn at de biblioteksbøkene som jeg liker godt må inn i hylla. Så derfor har jeg en del uåpna bøker der – for jeg hadde jo allerede lest biblioteksboka. Men hva om jeg plutselig kommer på en setning i boka, eller et ekstra fint avsitt, og vil lese det igjen MED EN GANG! Da må jeg jo ha boka i hylla…

Tidligere kom jeg alltid hjem med nye bøker etter en tur i byen. Har alltid lurt meg selv til å tro at bøker er noe man aldri får nok av – og det er sunt, og oppbyggende for sjelen og alt det der. Mye bedre enn for eksempel å kjøpe for mange sko, eller klær, eller sminke… Men det blir litt dyrt i lengden. Jeg har heldigvis blitt bedre på dette de siste årene (muligens det er det litt trangere studentbudsjettet som har fått meg til å ta til fornuften), og kan nå gå inn i en bokhandel uten nødvendigvis å komme ut med en bok under armen.
Noe av det som har gjort all denne bokhandlingen mulig er at jeg kjøper mye bøker second-hand, eller på salg. Det gjør meg ingen verdens ting om bøkene er godt brukt – jeg koser meg gjerne med tidligere notater og skriblerier. Hvorfor er akkurat DEN linjen understreket? Er den ekstra vikitg? Bør jeg huske den? Fikk den forrige eieren en sånn liten frysning på ryggen som jeg pleier å få da hun/han leste akkurat det der?

Fagbøkene:
Nå har jeg funnet ut at mye av det samme gjelder fagbøker. Pensumbøker hoper seg opp – og ikke vil jeg selge dem… De kan jo komme til nytte en dag. Hva om jeg plutselig lurer på hva som var det andre substratet i sitronsyresyklus - og nettet er nede, så jeg ikke kan sjekke det på wikipedia med det samme? DET hadde jo vært krise! Og det er så spennende å sitte å bla gjennom en bok å vite at alt dette kommer du til å skjønne om noen måneder! (forhåpentlig vis i alle fall).
Nå er jeg heldigvis ikke helt der ennå at jeg alltid kommer hjem med nye fagbøker etter en tur på Akademisk Kvarter. Men må tilstå at jeg er litt fristet innimellom – det er jo så utrolig mye man kan lære! Men med de prisene som er på faglitteratur så har jeg ikke råd til å være utro mot fagbøker utenfor pensumlisten – den er lang nok som den er… Og dermed hoper jo bøkene seg opp likevel da.

Da semesteret begynte igjen var det masse nye førsteklassinger som trenger akkurat de samme bøkene jeg har i hylla. De fra kullet mitt som var litt ekstra raskt ute og ikke fullt så knyttet til sine pensumbøker som det jeg tydeligvis er, har fått solgt sine bøker allerede. Det verste er at bøkene jeg har er så pent brukt at jeg nesten kunne solgt dem til full pris. Jeg er desidert mer kresen når det kommer til fagbøker enn ved skjønnlitterære bøker. Jeg liker ikke masse overstrykninger og ordforklaringer. Bøkene skal være rene og pene, og ikke brettet og opprevne. Og slik behandler jeg også de jeg har selv – det er svært sjeldent at jeg stryker over med markeringstusj for eksempel – og jeg skriver ikke i bøkene – til nød med svak blyant.

Så altså:
Når det kommer til skjønnlitterære bøker liker jeg dem brukt. Jeg har nok en litt klisjeaktig, romantisk tanke rundt brukte bøker. At mennesker før meg har lest de samme ordene jeg leser. At noen har sittet og kost seg med dem, og drømt seg bort. At den boka jeg sitter med har skapt nye tanker, åpenbaringer og innsikt hos et annet menneske. Eller at jeg skribler i og bretter sider i mine egne bøker. Jeg liker å se at jeg har brukt boka - at lesestunden vi hadde sammen har satt spor på den, den gjør jo det på meg…

Fagbøkene mine må helst være nye, eller veldig pent brukt. Dersom de er fillete og fulle av skriblerier blir det mye vanskeligere å lese i dem. Særlig fordi det sjelden er de stedene jeg ville markert som allerede er understreket. Ofte virker det som om folk markerer hva som helst – bare fordi de tror det er viktig – og etter min vurdering er det ikke det. Enten har jeg misforstått, eller så har forrige eier misforstått poenget i avsnittet. Dessuten er det ikke gøy med gamle utgaver av bøker som stadig oppdateres. Du får feil side- og kapittelreferanser fra foreleseren, og på områder der forskingen går rasende fort er det svært kjedelig å ha ”gammelt nytt”, eller til og med feil fakta i boka. Kanskje e-bøker hadde vært tingen?

Hva slags forhold har du til skjønnlitterære bøker og fagbøker?

Etter at jeg skrev dette har jeg faktisk solgt en av pensumbøkene mine =) Det var bare en ex.phil-bok, og en som jeg hadde dobbelt sett av - men dog, grunn til å være litt stolt!

Roskilde

2010-08-22T20:21:00.008+02:00

Roskilde av Linn Strømsborg

Dersom du har vært på festival og ligget i telt, så kjenner du deg igjen i denne boka. Dersom du har vært på Roskilde – så føler du at Linn Strømsborg innimellom har tatt en titt i DIN festivaldagbok…

Den korte boken på 140 sider tar for seg hele uka på Roskilde, fra turen nedover med Swebus, gjennom de fire dagene med warm-up på camping-området, og de fire påfølgende dagene med selve festivalen og konsertene.

Strømsborg beskriver de hendelsene alle som har vært på Roskilde vil kjenne igjen – alle køene man står i, alle konsertene man ser, alle knekkebrødene man spiser, alle de late dagene med lesing og solkrem, all traskingen fra scene til scene, all badingen og ølen. Kort sagt alle de tidløse, men svært stedsspesifikke hendelsene som Roskilde festival består av.

Det er bare å begynne å glede seg til neste sommer!

(Bildet er ikke fra Roskilde - men campen på årets Arvika-festival...)

Auster-awesome!

2010-08-16T15:29:00.008+02:00

The book of illusions av Paul Auster
Reiser i skriptoriet av Paul Auster

Jeg har hørt mye bra om Paul Auster – virker som om de fleste er rimelig ivrige lesere han hans bøker. Og nå er jeg en av dem! Jeg liker veldig godt måten han skriver på - det er så uanstrengende å lese, så det blir nok mer i tiden framover.

The book of illusions:
Davis Zimmer mister sin kone og sønner i en flyulykke. Han graver seg dypere og dypere ned i et hull fylt med whisky og meningsløs tv-titting. En dag switcher han innom et program om gamle stumfilmer, og av et kort klipp som viser komikeren Hector Mann begynner Zimmer å le – for første gang på flere måneder. Hector Mann er komikeren som hadde en lovende karriere, helt til han en dag forsvant, for aldri å bli sett igjen. Zimmer bestemmer seg for å skrive en bok om de tolv stumfilmene Mann rakk å lage før han forsvant. De finnes alle kun i én kopi, spred på de store filminstituttene rundt om i verden. For Zimmer, som er langt nede i depresjoner, gjør dette at livet plutselig får en slags mening igjen.

Etter at boken er publisert får Zimmer et brev fra en dame som påstår at hun er Hector Mann sin kone. Hun ber han om å komme til dem, fordi Hector gjerne vil se ham. Men kan det være sant? For Zimmer ser det hele ut som lureri, og hans motvilje til å ta brevene seriøst får alvorlige konsekvenser.

Reiser i skriptoriet:
Janke skrev et blogginnlegg for en stund tilbake om denne boken, og spurte seg hvordan det ville være å lese boken dersom man ikke har lest mye Auster tidligere. Vel, jeg kan jo svare litt på det (hadde kun lest The book of illusions før denne).

En eldre mann sitter på en seng i et rom. Han vet ikke hvor han er, hvem han er, eller hva han gjør der. Men han blir overvåket nøye – hvert sekund tas det et bilde fra et skjult kamera, og alle lyder registreres. Mr. Blank har altså mistet all hukommelse, men det han sitter igjen med er en stor følelse av skyld. Etter hvert dukker det opp ulike personer, som alle har forskjellige forhold til Mr. Blank og alle vært en del av hans fortid. Mange av dem forteller at de har vært blant Mr. Blanks agenter, og tydeligvis har han styrt mye av skjebnene de har vært gjennom!

Selv om jeg nok gikk glipp av mange av referansene var det mye som kunne leses mellom linjene og forstås ut fra det. Det tok ikke så lang tid før jeg skjønte mye av ”plottet” og det var gøy å lete etter flere spor som bekreftet påstanden min utover i teksten. Jeg digga det da jeg oppdaget det geniale i navnet, Mr. Blank – personen uten hukommelse, uten fortid =)

Gjorde det noe at jeg ikke har masse av Auster på forhånd? Nei, jeg synes ikke det. Det var en fin opplevelse likevel. Det var litt som å finne en kuriositet - som man ikke helt skjønner hva er til, men som er så fin at man bare må ta vare på den. Når det er sagt, så håper jeg jo at jeg skjønner litt mer av den etterhvert - så det er bare å sette igang å lese mer Auster!

Hæ - en mannlig forfatter?

2010-07-24T22:14:00.005+02:00

Balansekunst av Rohinton Mistry

Da jeg bestemte meg for å lese
Balansekunst, hadde den allerede stått i bokhylla mi ett års tid, uten at den hadde klart å fange min oppmerksomhet. Jeg har altså sett ryggen på boka flere ganger, men uten egentlig å ta den ut og se ordentlig på den. Da jeg nå endelig gjorde det fikk jeg et lite sjokk. Boka er skrevet av en mann! Jeg la ikke merke til min egen oppfatning av forfatteren før den plutselig viste seg å være helt feil. Det var en veldig merkelig følelse.

Så hvorfor har jeg hatt en oppfatning av at forfatteren har vært en dame? For det første så er forfatterens navn indisk, og jeg har derfor ingen følelse av om det er et jente- eller guttenavn. Jeg tror likevel at det er omslaget på boka som har vært utslagsgivende. Omslaget er helt hvitt, og forfatterens navn står med rosa bokstaver øverst på siden, og navnet på boka i røde bokstaver ved siden av. Under er det et svart hvitt fotografi av et lite barn som står og balanserer på toppen av en stor stav, og som strekker hånden sin oppover. På bokryggen er forfatternavnet og bokas navn i limegrønne, rosa og røde bokstaver. Det hele er veldig stilrent og lyst, med friske farger. Har jeg altså så stereotypiske oppfatninger om kjønn at dette fikk meg automatisk til å tro at forfatteren var en kvinne? Tydeligvis ja.

Det som bærer boka er definitivt historiene, ikke språket, etter min mening. Jeg tenkte flere steder i løpet av boka at språket minnet meg litt om en skolestil. Dersom en ”sekserelev” hadde blitt presentert for plottene i fortellingen, kunne han eller hun prestert å skrive det Mistry gjør. Balansekunst har fått flere strålende anmeldelser. Aftenposten skrev at ”Mistry har en guddommelig fortellerevne, her er ikke engang behov for magiskrealistiske knep. Virkeligheten er eventyrlig nok.” Jeg er enig i at fortellerevnen hans er god. Mistry klarer å fange interessen min gjennom alle de 770 sidene. Jeg lurer likevel litt på om boken ble slukt så ivrig på grunn av de mange late sommerdagene jeg har hatt i det siste. Har du noen dager til overs i sommer, eller litt ekstra plass til en bok i kofferten, så er Balansekunst og de skjebnene du får presentert her absolutt verdt å rydde plass for!

Personen, landet, historien

2010-07-20T17:16:00.002+02:00

Iran Våkner av Shirin Ebadi

I desember 2003 befant jeg meg i Oslo Rådhus, sammen med en hel haug av prominente gjester – deriblant hovedpersonen selv – Shirin Ebadi. Hun fikk Nobels fredspris for sin innsats for menneskerettighetene i Iran og sitt arbeid for å styrke rettsikkerheten i landet. Ungdomsskolen jeg gikk på hadde fått to billetter til prisutdelingen, som skulle brukes av to elever. Jeg var så heldig å få den ene invitasjonen. Jeg visste at personen der oppe på podiet var en svært betydningsfull og høyst bemerkelsesverdig kvinne, men akkurat hvorfor var jeg litt usikker på.

Og jeg har ikke satt meg noe mer inn i saken før jeg tilfeldigvis fant Ebadis selvbiografi på Norlis bokfestival tidligere i sommer. Boken forteller fredsprisvinnerens personlige historie - fra oppveksten i Teheran, om studietiden og frustrasjonen over å bli nektet å arbeide som dommer, familielivet under prestestyret, kampene hun har kjempet for vanlige folks menneskerettigheter og fengselsoppholdene hun har vært gjennom. I tillegg forteller den historien til Iran – med alle de omveltningene landet har gjennomgått de siste 60 årene.

Jeg visste ingenting om Iran, Irans historie eller det samfunnet iranere lever i, eller har flyktet fra – og det til tross for at jeg har flere venner med iransk bakgrunn. Boken gir imidlertid leseren en bedre forståelse av situasjonen i landet, og gjør det lettere å ta stilling til og forstå det som blir skrevet i avisene.

Dette er et prakteksempel på en bok som forteller en svært spennende og interessant personlig historie, samtidig som man lærer masse underveis. Anbefales til alle som ikke nødvendigvis var best i historie på skolen, men som likevel er interessert i de historiske og politiske årsakene til problemene i Iran spesielt og Midtøsten generelt.

Reisebrev – del 1

2010-07-19T01:25:00.008+02:00

Ann Helen på Migrating Coconuts og Julie på Julies bokbabbel har begge skrevet om hvor deres leseopplevelser har tatt dem det siste året. Det er fascinerende å se hvor mange ulike steder man kan havne opp kun ved å sitte i sin egen sofa, og som Ann Helen påpekte – så mye man kan lære. Jeg ble så inspirert at jeg bestemte meg for å lage min egen liste, men det viste seg at det ble et lite reisebrev i stedet.

Jeg startet året i Hong Kong – her var det varmt og uhyggelig, men i min lille Opiumpåvirkede verden brydde jeg meg bare om å slippe unna lånehaiene og minnene. Jeg kom meg imidlertid kjapt tilbake igjen til Oslo, takket være en ung kollega, som både halte, dro og truet meg til jeg satt på flyet tilbake til gamlelandet. (Panserhjerte av Jo Nesbø).

De neste ukene tilbrakte jeg mye på reisefot mellom Romania, Ungarn og Tyrkia. Det var en reise der jeg jaktet på min fars gamle ”spøkelser”, men det vist seg etter hvert at også jeg ble jaktet på. (The historian av Elizabeth Kostova)

Fra sagn og spenning hoppet jeg plutselig inn i den virkelige verdens vanskeligheter, da Ramallah i 2002 ble beleiret under den andre intifadaen i Palestina. Jeg kan fortsatt huske følelsene jeg satt igjen med etter det besøket. (Da fuglene sluttet å synge - dagbok fra det beleirede Ramallah av Raja Shehadeh)

I Hamburgs havneområder var jeg vitne til Arnes korte og dramatiske liv (Tingene etter Arne av Siegdried Lenz), før jeg dro over kanalen til England. To magikere holdt på å gjenreise landets tapte kunnskaper innen magi, og samtidig gjorde Napoleon sine fremtog gjennom Europa, I forbindelse med denne reisen gjorde jeg også noen kjappe stopp innom Spania og Belgia (Jonathan Strange og Herr Norell av Susanna Clarke). Etter mye fart og spenning i the land of hope and glory, bestemte jeg meg for å ta det litt mer med ro, og slo meg derfor ned på den svenske landsbygda. Her ble jeg fort kjent med den gamle damen som bodde i nabohuset, og det viste seg at hun hadde en tragisk historie å fortelle. (La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson).

I det påsken nærmet seg dro jeg rett tilbake til London – med sine trange smug og vintergrå gater var jo dette stedet å være når krimgåter skulle løses. Jeg ble heldigvis ledsaget av Dr. Gideon Fell, en ekspert på området når det kommer til mysterier uten synlige forklaringer (Den hule mannen av John Dickson Carr). Jeg fortsatte jakten på uløste mysterier i de tjukke skogene i Østerdalen. Nærmere bestemt Blåtjern i Svartskogen, sammen med Bernhard Borge og gjengen hans. (De dødes tjern av André Bjerke).

Etter så mye grøss og gru var planen å ta meg en skikkelig kosetur – litt rundreise i Sveriges fantasiland denne gangen. Jeg var innom både Mattisskogen, Kirsebærdalen og Klungerdalen i Nagijala og Landet i det fjerne. Det ble imidlertid ingen ren kosetur – reisen var spekket med spenning, grøss og gru i flere etapper. Heldigvis ble det tid til både sang og hygge rundt flere leirbål, og i storsalen i Mattisborgen. (Ronja Røverdatter, Brødrene Løvehjerte og Mio, min Mio av Astrid Lindgren).

Etter all denne reisingen måtte jeg ta meg en liten pause – det var tid for eksameslesing. Flere reisebrev følger nok etter hvert, for dette var gøy!

Tre kjappe

2010-07-12T00:11:00.008+02:00

Den veven av hendelser vi kaller verden av Simon Stranger
Våkner om natten og vil noe annet av Geir Gulliksen
Populærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi

Den veven av hendelser vi kaller verden: Knirk hadde et inspirerende innlegg om denne boka. Og i det store og det hele er jeg ganske enig i hennes omtale og konklusjoner. Det er en godt skrevet bok, og spennende komponert, men litt tamt til tider. Boka har godt av ikke å være på mer enn 192 sider. Stranger påstår at boka er en roman. Jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i det. Den består av fem små historier, med miljø- og øyeblikksbeskrivelser i mellom (disse kan virke omtrent som en beskrivelse av en filmscene). Vi får også utdrag fra naturvitenskapelige bøker angående grunnstoffet hydrogen. Det hele er bundet sammen ved hjelp av et enkelt hydrogenatom som forflytter seg fra hendelse til hendelse, og fra historie til historie.

Det er smart gjort – og artig fordi jeg ikke har sett noe lignende tidligere. Men jeg får likevel en følelse av at hydrogenatomet like gjerne kan være noe som er lagt til etterpå – for å få en viss sammenheng mellom små historier han har skrevet og har lyst til å utgi i bokform. Stranger er flink til å formidle de gode historiene – han kommer opp med spennende sammenhenger, og interessante innfallsvinker i historiene. Uten å ha lest noe annet av forfatteren, eller satt meg noe mer inn i forfatterskapet, tror jeg at han hadde gjort det godt som novelleforfatter – og de hadde vært tjent med en litt bedre sammenheng enn det som foreligger i Den veven av hendelser vi kaller verden. (Men pluss for fin tittel – det skal han jammen meg ha!)

Våkner om natten og vil noe annet: Vi slenges rett inn i dagboknotatene til en forlagsredaktør. Hans beste venn og forfatter, U, forteller at han ikke lenger ønsker å skrive bestselgende krimromaner, han vil heller skrive dikt. U har også brent alle sine manuskripter – de han tidligere regnet for å være det beste han noen gang hadde skrevet. Det er nemmelig en overproduksjon av godt skrevne litterære tekster. Og det er også en overproduksjon av kjærlighet. Det er rett og slett for få mennesker til å sette all kjærligheten ut i livet. U og E er separerte, og ingen av dem vet nøyaktig hva som er grunnen til separasjonen. E har viklet seg inn i et kjærlighetsdrama med en psykisk ustabil elev fra sin egen klasse. ”Og jeg tenkte på hvordan hun var havnet her, i dette rommet? Hvordan trer man ut av sitt eget liv? Det kan ikke ha vært slik at hun ville dette. … Nei, det er ikke slik at man våkner om natten og vil noe annet.” Selv om forfatteren påstår at det ikke er slik, virker det som om flere av hendelsene i boka har oppstått på nettopp en slik måte – at man våkner om natten og vil noe annet – ikke vil våkne opp til det samme livet som alltid neste morgen.

Jeg kjenner at jeg er litt forvirret av denne boken – det er vanskelig å skrive noe vettugt om den uten å lese på nytt og grundigere. Men alt i alt er den godt skrevet, god flyt i språket, og definitivt en overraskende slutt.

Populærmusikk fra Vittula: Matti og Niila vokser opp på Fittemyra – og her står læstadianismen (en tro som kan beskrives som å gå i en livslang motbakke) i sterk kontrast til all volden og alkoholen ellers i det lille samfunnet. Og stor ståhei blir det når guttene starter rockeband. Niemi forteller både om guttenes oppvekst og om samfunnet for øvrig. Vi får innblikk i begravelser, bryllup og bursdager. Det er slektsfeider, drikkekonkurranser og badstubading. I tillegg lever historien godt på overdrivelsene av de ulike hendelsene. Blant annet kommer de to små femårige guttene seg helt til Frankfurt ved tilfeldig å haike og reise med fremmede personer. Dessuten blir Mattis stengt inne i fyrkjelen i skolens kjeller i over et halvår.

Og det er utrolig morsomt – små kommentarer og setninger får meg til å le høyt for meg selv. Så til tross for mye vold, ille forhold og jævelskap vil jeg påstå at Populærmusikk fra Vittula er en feel-good-bok – du får i alle fall trimmet magemusklene en god del!

Sommergrøss

2010-07-09T12:46:00.007+02:00

Jurassic Park av Michael Crichton
La den rette komme inn av John Ajvide Lindqvist

Jurassic Park: Jeg har ikke hatt noe særlig forhold til Jurassic Park. Litt for ung til at jeg dro på kino da den ble en publikumsuksess i 1993, og litt for pysete til at jeg turte å se den da de tøffeste på barneskolen skrøt av at de hadde sett den en del år senere. Alt jeg hadde av forestillinger av filmen/boka var noen scener med masse skriking og skumle dinosaurer fra reklame på TV. Ikke noe jeg lengtet etter å se – og jeg visste faktisk ikke at det var en bok en gang. Men da jeg satte meg på bussen for en 8 timers lang reise tilbake til Oslo, var det eneste som var igjen av lesestoff min venninnes utgave av Jurassic Park.

Jurassic Park er en sience-fictionroman fra 1990, som i tråd med tiden, tar opp problemer og utfordringer ved den rasktvoksende bioteknologiske industrien. En rik mangemillionær får laget en fornøyelsespark fylt med dinosaurer. Til tross for at han er sikker på en stor suksess, og at ny teknologi lar dem tro at de har alt under kontroll, utvilker det seg etter hvert til et mareritt.

Det kan høres litt søkt ut – og ikke akkurat noen feel-good strandlesing – men boka er absolutt verdt det. Michael Crichton bruker bioteknologi, biokjemi, kaosteori (matematiske beskrivelser av dymaniske systemer) og paleontologi (læren om forhistorisk liv) for å bygge opp historien og gjøre den virkelighetstro. Jeg kan akkurat nok biologi og biokjemi til å kjenne igjen en del metoder, ord og uttrykk – og det blir mer interessant å lese når jeg ser at det ligger mye fakta i bunn. I tillegg vet jeg lite nok til at jeg ikke ser og irriterer meg over alt det som sannsynligvis er oppdiktet og usansynlige vitenskapelige metoder.
Jeg ble altså grepet av historien ved de første kapitlene og interessen holdt seg gjennom hele boka. Til og med filmen fikk jeg litt lyst til å se – og hvertfall sjekke ut flere av Michael Crichtons bøker.

La den rette komme inn: Oskar har det ikke lett – han blir mobbet på skolen, har få/ingen venner og en helgepappa som drikker. Så da den nye jenta Eli dukker opp i nabolaget griper Oskar sjansen og får seg en venn. Omtrent samtidig blir en tenåring funnet myrdet i skogen – fullstendig tappet for blod. Er det et ritualdrap?

La den rette komme inn kunne vært en hvilken som helst roman om det å være ung og stå utenfor – om å være alene. Men i tillegg til å være det inneholder den en grunntone av redsel og grøss. For Eli er ikke som alle andre små jenter. Hun går i tynne klær midt på vinteren uten å fryse, hun må hvile hele dagen, og hun lukter ikke særlig godt. Oskar begynner å ane at han har sluppet noe inn i livet sitt som han kanskje ikke burde. Samtidig er det så utrolig befriende å endelig ha en venn.

Jeg er glad jeg leste denne boka nå på sommerstid. Lindqvist skriver slik at jeg sitter med en grøssende klump i magen – særlig fordi han skaper et univers som er så veldig ”vanlig og hverdagslig”. Og midt oppe i dette er det noen som tapper tilfeldige mennesker for blod. Så les boka! Men mitt tips er å gjøre det før nettene blir for lange og mørke.

Sommerstatus

2010-06-27T23:36:00.005+02:00

De siste dagene har vært fylt av øyeblikk som dette:

Yndlingsleken - Leonard Cohen

Den neste uka blir tilbrakt med telt, sovepose, festival, folk og selvfølgelig bøker:

Våkner om natten og vil noe annet - Geir Gulliksen
Populærmusikk fra Vittula - Mikael Niemi
Den veven av hendelser vi kaller verden - Simon Stranger
Martyrbrigadene - Frida Nome

Krigslitteratur

2010-06-25T21:39:00.006+02:00

Testamenet av Heinrich Böll
Farvel til våpnene av Ernest Hemingway

Jeg har ikke lest masser av krigslitteratur, jeg vet ikke mye om ulike slag, og enda mindre om militæret generelt – det lille jeg har av kunnskap har nok komme gjennom historietimene på skolen. Derfor føler jeg meg litt lost når jeg leser krigslitteratur. Det er mange ting jeg ikke får helt grepet på – enkelte termer og uttrykk jeg ikke skjønner i det hele tatt. Og det må jo nødvendigvis ødelegge litt av opplevelsen. Likevel er det mange av bøkene som har en handling som utspiller seg i krigen som har andre temaer i tillegg – menneskeverd og menneskets moral, utmattelse og overlevelse, kjærlighet og sorg. Alt dette kan jeg heldigvis ta del i, selv om det altså er mye som går meg hus forbi.

Testamentet: Jeg liker Böll godt – både Katharina Blums tapte ære, og Som en klovn ser det (som jeg har skrevet litt om her) har falt godt i smak. I Testamentet møter vi en tidligere tysk soldat, Wenk, som en dag støter på en offiser, Schnecker, han kjenner fra krigens dager. Schnecker har nå blitt en viktig person i Tysklands rettsystem. Møtet får Wenk til å gi slipp på en hemmelighet han har holdt for seg selv i mange år. Hans historie skrives til broren til Schelling, en annen offiser som Wenk tjenestegjorde under. Schelling ble rapportert savnet etter krigen, men Wenk avslører at han har blitt drept – av Schnecker. Historien som rulles opp forteller om de to offiserenes kamp mot hverandre. Schnecker er overordnet, rå og tro mot det militære regimet. Schelling er den rake motsetning, og han protesterer mot den dårlige behandlingen av mange soldater. (Dette avsløres på de første sidene av boka - så ikke føl deg spoilet =) Böll peker på paradokset at en offiser som har stygge overgrep på sin kappe fra krigens dager, ble representant for Tysklands lov og rett etter krigen.

Farvel til våpnene: Boken handler om løytnant Frederic Henry, som frivillig jobber som ambulansesjåfør for den Italienske hæren, under første verdenskrig. Henry er ung, som så mange andre av soldatene ved fronten – og etter hvert forsvinner entusiasmen for krigen, og flere og flere av dem opplever det hele som meningsløst. Henry møter den engelske Catherine Barkley, som jobber på sykehusene nær fronten, og de to blir forelsket. Det ser etter hvert ut som om det kommer til å gå bra for de to – men dessverre ender det tragisk. Boken er både en kjærlighetshistorie og en krigsroman. Den ble utgitt i 1929, og bygger på Hemingways eget møte med krigen, som frivillig ambulansesjåfør i Italia under første verdenskrig. Hemingway møtte den amerikanske sykepleiersken Agnes von Kurowsky, og ble forelsket. Filmen In love and war fra 1996 skilder deres møte.

Sommer på NRK

2010-06-22T13:37:00.020+02:00

I sju uker i sommer sender NRK HBOs filmatisering av bøkene om Damenes detektivbyråd nr. 1 av Alexander McCall Smith. Serien vil bli sendt på NRK1, og den første episoden ble vist i går. Neste episode sendes mandag 28. juni (neste mandag) kl. 22.20.

Serien handler om den driftige damen Mma Ramotswe, og hennes nyåpnede business ”Damenes detektivbyrå nr. 1”. Mma Ramotswe er ingen detektiv i vanlig kriminalbokforstand. Hennes mål er ” å hjelpe folk med de problemene de har i livet sitt. Alle har problemer, selv i et lykkelig land som Botswana, og selv om de er hverdagslige, er de alvorlige nok for dem det gjelder.” Og dette gjør hun ved å bruke sunn fornuft, intuisjoner og kreativitet. Dette fører til en god del humor underveis.

I tillegg til å skildre Mma Ramotswes personlighet, forholdet til mekanieren Mr. Matekoni og hennes livsfilosofi, gir serien et godt innblikk i Botswana – kulturen, menneskene og landskapet. Mma Ramotswe starter sin geskjeft ut fra et ønske om å hjelpe menneskene i hennes elskede land, Botswana. Denne kjærligheten til landet vises godt i serien. Nydelige bilder fra Botswanas savanner og små landsbyer, den herlige musikken, og dansingen skaper en flott ramme rundt handlingen, og gir historiene sjel. Det er så én får lyst til å pakke sekken og reise med første fly ned til Botswana.

Jeg har ikke lest bøkene til McCall Smith. Vanligvis liker jeg best å lese bøkene først og deretter se filmatiseringen av dem. Men denne serien gikk rett til hjertet på meg, og jeg håper derfor at bøkene kan bli en fin videreføring av historien om Mma Ramotswe når sommeren er over. Med de nydelige bildene fra Botswana i bakhodet tror jeg leseropplevelsen kan bli ganske bra, selv om jeg tar film og bok i ”feil” rekkefølge.

Serien kan også sees på NRKs nett-tv – perfekt dersom man går glipp av noe, fordi man er på hytta uten TV i noen uker!

The most important Irish poet since Yeats

2010-06-19T23:03:00.004+02:00

Klassekampens bokmagasin hadde i dag (lørdag, 19. juni) en artikkel om den irske poeten Seamus Heaney. Heaney ble født i 1939 i Nord-Irland, på gården Mossbawn. I dag bor han i Dublin. Diktene hans handler ofte om problemene i Nord-Irland, om vold, urettferdighet, det folkelige raseriet og historien til konflikten. Et annet hovedtema er kjærligheten til Irland, landskapet og nærområdene der han har vokst opp. I 1995 fikk han Nobelprisen i litteratur, og T.S.Elliot-prisen i 2006. Heaney er svært populær i Irland, så vell som i utlandet, og Robert Lowell har uttalt at Heaney er "den viktigste Irske poeten siden Yeats."

Seamus Heaney er en av mine favorittpoeter. Mye av det kommer nok av at hans verker var en stor del av pensum da jeg studerte Engelsk litteratur i løpet av mitt utvekslingsår på videregående. Jeg har brukt mye tid på diktene hans, og håper at flere får øynene opp for denne flotte poeten. Han bruker språket på en veldig spennende måte, og diktene hans kan tolkes og analyseres over flere sider, eller kun nytes som de er.

Et av mine yndlingsdikt:

Anahorish

My ’place of clear water’,
the first hill in the world
where springs washed into
the shiny grass

and darkened cobbles
in the bed of the lane.
Anahorish, soft-gradient
of consonant, vowel-meadow,

after-image of lamps
swung through the yards
on winter evenings.
With pails and barrows

those mound-dwellers
go waist deep in mist
to break the light ice
at wells and dunghills.

Du, ditt dyr!

2010-06-16T18:47:00.009+02:00

Du er et dyr, Viskovitsj av Alessando Boffa

Gjennom 20 korte fortellinger skriver Alessandro Boffa om Viskovitsj. Historiene er fra under én side, til fjorten sider på det lengste. Jeg har sett boken beskrevet både som roman og som novellesamling, (også som fabler), og den er vel en blanding. De 20 fortellingene kan like gjerne leses som kapitler i en roman, i og med at de alle har samme hovedperson, og flere av de samme karakterene som går igjen, alle går også mer eller mindre over det samme temaet - dragningen mot Ljuba. Men hvem er egentlig Viskovitsj? Det endrer seg nemmelig gjennom alle fortellingene. Han opptrer blant annet som en snegl, møkkbille, gris, rotte, fisk, svamp og skorpion.

Selv om skikkelsen, instinkter og levemåte varierer står en ting sentralt i alle Viskovitsjs liv – Ljuba. Forholdet de to imellom kan være svært ulikt i de forskjellige fortellingene. Sneglen Viskovitsj bruker for eksempel hele sitt liv på å slepe seg fram til sin kjære Ljuba – (”Elsk dine nærmeste, for den som er fjern forblir det” er rådet fra Viskovitsks pappamamma – snegler er hermafroditter) – som så viser seg å være et speilbilde av han selv. Skorpionen Viskovitsj dreper alle han kommer i kontakt med – han har nemmelig ”den kjappeste halen i Vesten”. Tilslutt ønsker han bare å finne en med raskere hale en han selv. Han møter Ljuba, den eneste med like rask hale som Viskovitsj – deres instinkter forbereder dem på å drepe, men de ender opp i et ”ømt og eksplosivt favntak” og stifter familie. ”Men den ene dagen etter den andre måned etter måned fortsatte livet rolig videre. De små vokste deg sunne og sterke og slaktet skolekameratene sine; jeg og Ljuba tilba hverandre og massakrerte naboene. Alt ruslet og gikk i den største fordrageligheten, og det var umulig å gå klar av denne enerverende, dystre lykken.”

Forfatteren, Alessandro Boffa, har uttalt at ”dette er ikke en bok som handler om meningen med tilværelsen.” Slik jeg oppfatter det er det heller en bok som viser hvordan tilværelsen gir mening. Alle de ulike dyrene Viskovitsj opptrer som har sine instinkter som bestemmer mye av deres adferd. Likevel har Viskovitsj en egen vilje, og kan moralisere over sine handlinger, og noen tilfeller endre atferd, eller handle på tvers av instinktene. Slik jeg ser det er Viskovitsj en allegori på ulike typer mennesker – hvordan vi ofte sitter fast i våre handlingsmønstre, og dermed bestemmes situasjonen ut fra det, og ikke våre intensjoner. Men slik jeg leser den siste fortellingen i boka – Du er et dyr, Viskovitsj (samme som tittelen) – går det an å bryte ut av handlingsmønsteret. Der er nemmelig Viskovitsj den første mikroben som utvikler seg og viser at evolusjon er mulig.

Sommer kommer, sommer kommer!

2010-05-30T20:35:00.008+02:00

I morgen er den store eksamensdagen – og med det vil ukesvis med nilesing være over for denne gangen. Jeg gleder meg til å legge bort tunge pensumbøker og kunne bruke tid på skjønnlitteratur igjen.

I år hadde jeg en ambisjon om å lese skjønnlitteratur ved siden av pensum så lenge som mulig – det går jo bra gjennom resten av året. Men mai måned kommer, dagene raser fortere og fortere mot eksamen – og pensumlesingen blir mer og med intens. Da må skjønnlitteraturen vike. Hodet mitt vil ikke henge med når den plutselig får servert en tekst med handling og personer i, etter flere timer med fag. Så da har det blitt det suduko på sengekanten i stedet.
I fjor tok det meg omtrent et halvt år å rekonvalesere før leselysten kom skikkelig tilbake. Så litt småspent på de kommende ukene er jeg – håper den ikke har omkommet helt, men fortsatt kan blåses liv i. Tror jeg skal lese nøye gjennom den fine sommerlesetips-listen til bokmerker-gjengen.
Dersom du er interessert i hva forfattere som Geraldine Brooks og Joyce Carol Oates, andre skribenter, kritikere og journalister leser på stranda og mens de er ute å reiser så ta en titt her.

God sommer alle sammen!

Casper Bokbinder, Henrik Bokfører og en pilegrimsreise

2010-05-02T17:20:00.013+02:00

I Norge er de første kjente yrkesmessige bokomsetningene fra 1500-tallet. Det var bokbindere som drev små utsalg, eller omreisende som bød fram bøker dit de kom. De første man kjenner til er Casper Bokbinder fra Trondheim, og Henrik Bokfører fra Bergen. Begge to virket i første halvdel av 1500-tallet. Jeg skulle gjerne sett hvordan de ”bokhandlene” så ut – og ikke minst møtt Casper Bokbinder og Henrik Bokfører.

Fra denne spede begynnelsen har bokomsetningen i Norge økt temmelig mye. Her i landet har vi den høyeste tettheten av bokhandlere per innbygger – 7400 innbyggere per bokhandel - i Skandinavia. Til sammenlikning har Danmark 12 000, Sverige 18 000 og Finland 17 300 innbyggere per bokhandel. Det må jo bety at vi nordmenn generelt er et lesende folkeferd. =) (http://www.snl.no/bokhandel) I dag ser jo de aller fleste bokhandlene kliss like. Likevel er det noen bokhandlere jeg liker mye bedre enn andre. Jeg liker at det finnes stoler jeg kan sette meg ned i. Jeg liker at hyllene ikke er så høye at jeg ikke får tak i bøkene – eller at det er krakker tilgjengelig. Jeg liker at hyllene står midt i rommet, og ikke bare inntil veggene. Jeg liker store bokhandlere der jeg kan gå meg litt vill. Jeg liker at butikken er så pass stor at jeg ikke trenger å føle den ansattes blikk i ryggene helen tiden – jeg vil være i fred med bøkene jeg finner. Jeg liker også antikvariater som er overfylte av bøker. Det ligger bøker på stoler, bord og på gulvet. Jeg liker hvordan fingrene blir støvete og skitne etter å ta på bøker som har ligget i hyllene der i mange år – og sikkert lenge i andre hyller også før det. Jeg liker å se på bøkene, og holde i dem, og lese bakpå dem, og bla i dem, og lese sporadisk i dem. Generelt liker jeg steder med mye bøker!

Aller mest har jeg lyst til å dra hit:

El Ateneo i Buenos Aires er et gammelt teater som i 2000 ble gjort om til bokhandel. Det er stoler rundt om i hele bygget, og café på den gamle scenen. Jeg føler at ordet ”bokhandel” ikke helt gjør stedet rettferd. Skal jeg noen gang dra på pilegrimsreise så tror jeg at det må bli hit!
Les mer om stedet på Wikipedia her.

Astrid Lindgren - pånyttattlesing

2010-04-26T18:16:00.005+02:00

Eksamenslesingen har begynt – og det får bloggen m.m. lide under. Heldigvis er ikke hodet så sprengfullt at det ikke klarer å ta inn litt skjønnlitteratur på sengekanten – ennå.
Den siste måneden eller så, har jeg hatt et lite prosjekt pågående. Høyst personlig og nostalgisk. Det har gått ut på å lese mine Lindgren-favoritter pånytt. Det er ganske mange år siden forrige gang – selv om de ble flittig lest i perioden på barneskolen. Favorittene var Ronja Røverdatter, Mio, min Mio og Brødrene Løvehjerte.

Det har seg vel ofte sånn at gamle favorittbøker ikke har godt av gjenlesning. Og bøker som var fantastiske da jeg var 8 år, er ikke nødvendigvis det nå lenger. Så litt redd for å ødelegge bøkene var jeg. Det kunne ikke gått mer i den andre retningen. Bøkene var like fantastiske som da jeg var 6 år gammel – nesten bedre. Og minst like skumle. At Lindgren aldri har fått nobelprisen i litteratur er noe jeg ikke skjønner.

Den innsikten hun har i menneskelige relasjoner, og hvordan hun klarer å formidle dette i bøkene sine, er noe jeg sjeldent merker i andre bøker jeg har lest. Forholdene mellom Ronja og Mattis, Ronja og Birk, Kavring og Jonatan og Mio og faren hans kongen blir fremstilt med all sin kompleksitet på en merkverdig enkel og lettfattelig måte.
”Hadde ikke du vært sånn hyggelig og stygg liten bleikfis med skjeve bein, så var du jo ikke min Kavring, den som jeg er så glad i.” (Brødrene Løvehjerte).
Også hennes evne til å sette seg inn i ulike menneskers opplevelse av verden omkring seg synes jeg er helt unik.
”Og så gikk Ronja. Hun skjønte snart at hun hadde vært dum som kunne tro at den store steinsalen var hele verden. Ikke det veldige Mattisberget var hele verden engang, nei, verden var større enn som så. Den var slik at hun mistet pusten. Hun hadde nok hørt Mattis og Lovis snakke om det som lå utenfor Mattisborgen, elva hadde de snakket om. Men ikke før hun nå så den med ville stryk som kom dundrende fram dypt nede under Mattisberget, skjønte hun hva elver var. Skogen hadde de snakket om. Men ikke før hun nå så den mørk og underlig med alle sine susende trær, skjønte hun hva skoger var, og hun lo stille, bare fordi skoger og elver var til. Hun kunne nesten ikke tro det, tenk at store trær og store vannfall var til og levde, da måtte hun vel le!” (Ronja Røverdatter).

Påskekrim

2010-04-08T14:39:00.005+02:00

I år har jeg prøvd meg på å lese påskekrim. Det har jeg ikke gjort før – så vidt jeg kan huske i alle fall. Grunnen til det er rett og slett at jeg har hatt en forestilling om at jeg ikke er så glad i krim (med unntak av Harry Hole selvsagt). Jeg har prøvd meg med ujevne mellomrom på noen krimbøker – blant annet Mary Higgins Clark og Håkan Nesser. Higgins Clark kom jeg meg gjennom uten problemer, men jeg følte at jeg ikke fikk så mye igjen for det – bare noen få timer med underholdning – og det holder ikke.
Jeg ble imidlertid inspirert av dette innlegget på bokmerker.org og bestemte meg for å teste ut hva jeg egentlig synes om krim ved å prøve meg på ”det beste av det beste”

Den hule mannen av John Dickson Carr, kåret til tidenes beste lukket rom-mysterie i 1981.
De dødes tjern av André Bjerke, ble nummer to i kåringen av tidenes beste norske krimroman i 2004.

Den hule mannen: To drap finner sted samme kveld. I det første tilfellet har morderen forsvunnet uten et spor fra professor Grimauds arbeidsværelse, etter å ha skutt professoren. I det andre tilfellet blir en mann skutt mens han går midt i en forlatt gate. Vitner bekrefter at de hørte, men ikke så, noen andre nær mannen.

I denne boken blir leseren invitert med inn i historien allerede på første side ”Og i denne saken bør leseren fra begynnelsen av, for å unngå unødvendig forvirring, få vite hvilke utsagn han kan stole ubetinget på.” Vi blir med andre ord invitert til å løse mysteriet på egen hånd. Deretter sendes vi ut i en historie som har grøssende undertoner, mystiske forsvinninger og mye tankevirksomhet.

Selve handlingen i boken er ganske enkel – bortsett fra selve mysteriet selvsagt =) – og går ikke over veldig mange dager. Det som gir boka kvalitet, så vidt jeg ser det, er måten den involverer leseren på, og hvordan leseren selv utfordres til å tenke gjennom mysteriet, og ikke bare får servert hendelsene som perler på en snor.

”Jeg vil nå forelese,” sa dr.Fell ubønnhørig, ”om den generelle mekanikk og utvikling av den situasjon som i detektivlitteraturen er kjent som det ’hermetisk forseglede rom’. Hrrmp. Alle som har noen å innvende, kan hoppe over dette kapitelet. Hrrmp. For nå å begynne, mine herrer! Etter å ha utviklet min ånd med røverlektyre i de siste førsti år, kan jeg si –”
”Men hvis De akter å analysere umulige situasjoner,” avbrøt Pettis, ”hvorfor da diskutere detektivlitteratur?”
”Fordi,” sa doktoren oppriktig, ”vi befinner oss i en detektivhistorie, og det nytter ikke å narre leseren ved å late som om vi ikke gjør det. La oss ikke oppkonstruere innviklete unnskyldninger for å kunne trekke inn en debatt om detektivhistorier. La oss åpent og ærlig glede oss over den edleste beskjeftigelse som det er mulig for en person i en bok å hengi seg til.”

Dr. Fell avslører ikke hvem som er morderen før i siste kapittel, og jeg hadde flere timer med tankevirksomhet som kretset rundt mysteriet innimellom lesingen. Unødvendig å nevne at jeg ikke fant ut hvem som var morderen =)

De dødes tjern: Under et middagsselskap hos Bernhard Borge og hans kone Sonja fortelles det en myte om Daudmannshytta ved Blåtjern. Stedets tidligere eier, som druknet seg i tjernet, går igjen. Med en mystisk kraft trekker han folk med seg ned i Blåtjern. Det viser seg at hytta nå er kjøpt opp av en av de andre middagsgjestene. Under en tur opp dit forsvinner han – formodentlig druknet. Vennegjengen drar opp til hytta for å finne ut hva som har skjedd med vennen – alle med ulike teorier.

Historien er spennende og til tider litt skummel. Mysteriets oppklaring er heller ikke åpenbar, i og med at ulike hendelser ved hytta stadig bekrefter det gamle spøkelsessagnet – og Gabriell Mørks okkulte teorier. André Bjerke skrev boka som et forsvar for psykoanalysen – og det er psykoanalytiker Kai Bugge som oppklarer mysteriet. Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over oppklaringen. Jeg syntes at de psykoanalytiske teoriene virket lite trolig – og manglet dermed en rasjonell oppklaring. Imidlertid skrev André Bjerke boka ut fra sin helt spesielle virkelighetsoppfatning – og hadde jeg delt den ville jeg nok ha sittet igjen med en bedre følelse. Om ikke annet var det en interessant opplevelse å se hvordan min virkelighetsoppfatning påvirker lesingen av boken i så stor grad. Det gjelder vel alt man leser, men jeg har ikke opplevd å legge så tydelig merke til det tidligere.

5 bøker alle bør lese:

2010-03-19T19:53:00.005+01:00

Beatelill lager en liste over bøker som er verdt å lese/ verdens beste bøker. Og alle kan bidra med sine topp 5. Det blir alt for vanskelig å finne mine topp 5 favorittbøker. Så jeg gikk i stedet gjennom lista med bøker jeg har lest de siste 7 årene, og skrev opp de som jeg umiddelbart kunne anbefalt til hvem som helst. Det ble bare fire bøker som gikk gjennom dette nåløyet. Litt på slump slår jeg et slag for nordisk litteratur denne gangen.

Ronja Røverdatter av Astrid Lindgren - sterke, kloke, modige Ronja, som burde være forbilde for alle små og store jenter og gutter.
Koloss av Finn Alnæs - bør leses fordi Brage Bragesson har nådd så mange av de ekstreme sidene som finnes i menneskesinnet – og alle vil kjenne seg litt igjen. En bok om menneskets kraft, om kjærlighet og undergang, og grunnleggende moral- og rettsprinsipper.
Før hanen galer av Jens Bjørneboe - bør leses slik at alle har kjent i kroppen hvorfor noe slikt aldri må skje igjen.
Sofies verden av Jostein Gaarder – fordi den gir et godt innblikk i den tenkningen som det meste av den vestlige verden baserer seg på. Og man trenger ikke studere filosofi på Blindern for å skjønne det.

Vinterlesing

2010-03-15T16:59:00.013+01:00

Tingene etter Arne av Siegfried Lenz
Jonathan Strange og Herr Norell av Susanna Clarke
La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson

Tingene etter Arne: Fortellingen begynner med setningen ”Jeg fikk beskjed om å pakke tingene etter Arne.” Og hele historien rulles så ut, etter hvert som Hans, Arnes fosterbror, prøver å pakke ned de ulike tingene den unge gutten etterlot seg. Dette er en bok som ikke roper høyt, eller pøser ut med grusomme detaljer og beskrivelser. På en rolig og konsentrert måte forteller Hans, om den spinkle, tillitssøkende, eksepsjonelle og merkelige broren. Arne kommer til Hans familie som tolvåring, etter at faren hans har tatt livet av resten av familien. Alt Arne vil er å bli akseptert i vennegjengen til fostersøsteren Wiebke, men de synes han er alt for merkelig. Han kan til nød være til bruk for å stille deres nysgjerrighet rundt den dramatiske hendelsen, eller brukes til å tappes for penger. Arne overlever en grusom katastrofe, men det er det dagligdagse hverdagslivet som tilslutt tar livet av ham.

Det er vanskelig å vite hva jeg skal tenke om denne boka. Den forteller en grusom historie, men på en så rolig og forsiktig måte at jeg ikke føler noe sinne eller andre sterke følelser, bare en litt trist følelse av at ”det var leit”. Arnes lidelser var alt for store, men boka viser hvor vanskelig det kan være å få øye på hvor dypt det stikker. Samtidig viser den hvordan en person blir værende i de tingene han eller hun etterlater seg.

Jonathan Strange og Herr Norell: Den engelske magien har vært nedadgående i flere århundrer. Det finnes omtrent ikke praktiserende magikere lengre – og de som hevder å være det er for der meste kvakksalvere og humbugmakere. Norell blir den første magikeren i England på lange tider, og etter hvert får han Strange som sin lærling. De to har tydelige ulike framgangsmåter og holdninger. Norells prosjekt går ut på å samle alle bøkene om magi i sitt eget bibliotek, for at resten av den engelske befolkningen (som ikke er opplyste nok til å bruke magien riktig) ikke skal få tak i dem. Strange på den andre siden er villig til både å vise fram sine kunster, og hjelpe den engelske regjeringen i kampen mot Napoleon. I tillegg er de uenige om det meste som omhandler John Uskglass – eller Ravnekongen som han også kalles. Ravnekongen, som i sin tid bygget opp den engelske magien. Av Norell ansees han å være svært farlig, mens Strange mener at det bare er Ravnekongens magi som betyr noe.

Dette var en bok jeg hadde store problemer med å komme ordentlig inn i. De første 200 sidene haltet seg av gårde, og det var flere ganger jeg var nær på å legge den helt fra meg. Men jeg hadde brukt omtrent 2, av mine tillatte 20, kg bagasje på flyet for å få den med meg fra Oslo til Tromsø – ja, dette er en murstein, med omtrent 800 sider – så da skulle den i det minste leses ferdig.

Boken er delt inn i tre bind. Det første bindet omhandler kun Norell. En karakter jeg ikke får særlig sympati for, og som ikke gjør veldig mye interessant. Ikke så lett å komme seg gjennom de første 200 sidene med andre ord. I andre bind er hovedfokuset på Strange. Av de to er han helt klart helten, og han får sympati med det samme. Det er imidlertid fortsatt langt mellom spenningstoppene. Ikke før tredje bind tar det seg skikkelig opp om de siste 200 sidene flyr forbi i et jafs.

Den endelige konklusjonen ble vel at – jo da, det var verdt det. Men de første delene kunne med fordel vært kuttet ned. I tillegg er boka full av fotnoter. De er ofte spennende og interessante, men det gjør det ikke så veldig lett å lese. Det blir mye avbrudd når jeg hele tiden må flytte blikket nederst på siden, og lese en liten ”ekstrahistorie” før jeg kan fortsette på hovedhistorien.

La meg synge deg stille sanger: Handler om en ung forfatter, Veronika, som kommer hjem til Sverige fra New Zealand for å skrive en bok. I nabohuset bor den gamle damen Astrid, som i bygda bare kalles heksa. Veronika, som kommer tilbake til Sverige etter mange år i utlandet, og Astrid, som har bodd i det samme huset i 80 år, blir venner ved å fortelle hverandre sine livshistorier. Utover i boka kommer det fram at de begge to har opplevd store personlige tragedier. Vennskapet endrer Veronikas planer om å rømme bort fra alt og alle, og samtidig blir Astrid dratt ut av den selvpåtvungne isolasjonen innenfor husets fire vegger.

I begynnelsen av boka satt jeg mest og irriterte meg over det som virker som et påtvunget poetisk språk fra Olssons side. Det bedret seg imidlertid utover i boka – mulig at jeg bare ble vant til det. En annen ting som også ødela litt av historien for min del, var inntrykket jeg fikk av at Veronika og Astrid ble venner så veldig fort. De har så vidt hilst på hverandre før de legger ut om hele livshistoriene sine – virket lite trolig i mine øyne. Ellers var det en fin og ”rolig” leseopplevelse.

Krig, krim og spenning

2010-03-05T11:34:00.009+01:00

Panserhjerte av Jo Nesbø
The Historian av Elizabeth Kostova
Da fuglene sluttet å synge - dagbok fra det beleirede Ramallah av Raja Shehadeh

Panserhjerte: Vanligvis leser jeg ikke krim. Jeg synes ofte at de er dårlig skrevet, har flate karakterer og åpenbare plot. Men jeg gjør unntak for Harry Hole.
Litt av tiltrekningen ligger nok i at ”alle jenter like bad boys” – og Harry er en skikkelig sånn en. Men under skinnjakka, og alkoholsuget er han en mann av prinsipper og med et godt hjerte – sukk!
Jeg liker også at historiene stadig vender tilbake til Oslo. Det gjør noe med leseropplevelsen min når jeg kan kjenner meg igjen i beskrivelsen av stedene.
I tillegg synes jeg at Jo Nesbø skriver bra og har gode plot. Handlingen tar stadige en ny vri, og man kan ikke gjette seg til plottet bare fordi man har lest de foregående syv bøkene.
Så har jeg fått nok av Harry Hole etter åtte bøker? Nei – jeg tar gjerne imot flere.

The Historian: Boken starter med at en jente finner en bunke med brev og en gammel bok dekorert med et dragesymbol på sin fars kontor. Brevenes første setning lyder ”Min kjære og uheldige etterfølger”. Jeg forventet meg spenning og mystikk – boken lover vampyrer og eldgamle bøker. Dessverre syntes jeg ikke at første halvdel av boka klarer å leve opp til de forhåpningene som sås. Det skjer lite, over svært mange sider. Omtrent midtveis tar tempoet seg opp, og øker gradvis. Og siste halvdel fungerer boka i hvert fall som en spenningsroman. Selve plottet i boka fungerer greit, og jeg har fått lyst til å lese Stokers Dracula, og blitt mer interessert i Romania, Ungarn og Tyrkia. Men i forhold til hva jeg synes å mene at boka lover fra omslaget (se bildet, med dryppende blod og mørke farger) og vakseseddelen, synes jeg ikke at den innfridde. Til det var det for mye tomprat og lite action.

Da fuglene sluttet å synge: Dette er dagboken til forfatteren Raja Shehadeh under beleiringen av byen Ramallah i 2002, under den andre intifadaen i Palestina. Raja Shehadeh er jurist og tidligere menneskerettighetsaktivist og har grunnlagt menneskerettighetsorganisasjonen Al-Haq. Han har skrevet flere bøker og dagbøker.
Jeg synes det ofte er vanskelig å skjønne hvordan folk har det under krig og uroligheter. Det er vanskelig å vite hvordan folk som bor i en flyktningeleir har det under ekstreme forhold, fordi det livet de lever til vanlig er så veldig langt unna mitt eget. Men Raja Shehadeh forteller i dagboken sin hvordan hverdagen til helt vanlige palestinere blir påvirket av beleiring og krig. Og Shehadeh har enebolig og garasje, telefon, internett og tv, soverom, stue og kjøkken. Og det utgangspunktet er ikke så veldig ulikt det jeg er vant med selv. Og da blir det enklere å forstå hvordan det føles når dette trygge, normale livet ødelegges av frykt og kaos.
Til tross for bare 200 sider gir boken tanker og følelser som sitter igjen og kan brukes lenge etterpå.

”Ta alltid part for de svakeste – da tar du aldri feil”

2010-03-03T11:32:00.008+01:00

Øyne i Gaza: De fleste har vel enten lest eller fått med seg hva denne boka forteller om. Den er blitt beskrevet både som ”Årets viktigste bok i 2009”, og propaganda fra venstresiden, og kan helt sikkert beskrives på mange flere motstridende måter – jeg skal ikke prøve meg på noen av dem.

Som medisinstudent i Tromsø har jeg fått oppleve Gilberts entusiasme for solidaritet ganske tett på, blant annet gjennom førstehjelpsopplæring. Et av budskapene som brant seg fast var ”Gilberts mantra”; ”Ta alltid part for de svakeste – da tar du aldri feil”. Og det er blant annet dette jeg mener boka beskriver – nemlig hvordan Fosse og Gilbert gjør nettopp det – lever det ut konkret – og det synes jeg er beundringsverdig.

Nå er jeg ganske klar på hvilken siden jeg selv står på – og som Aftenpostens anmelder mente ” De fleste som gir seg i kast med denne boken, vil nok tilhøre dem som allerede deler forfatternes oppfatning.” Men det var ikke det politiske budskapet i boka som først og fremst gjorde at det ble så strekt. Det er beskrivelsene av hvordan menneskeverdet blir tilsidesatt og tråkket ned i søla, og hvordan menneskerettighetene ikke betyr noen ting lenger som satte en knyttneve i magen min. Uavhengig av hvilken politisk konflikt eller situasjon det er snakk om så synes jeg det er skremmende å se nedgraderingen av menneskerettighetene og menneskeverdet. En tekst jeg skrev om akkurat dette ligger her.

Prøv å lese Øyne i Gaza med Herborg Kråkeviks versjon av Til Ungdommen i bakgrunnen – og kjenn hvor sterkt menneskeverdet ligger forankret i deg!

Høststeming (2009)

2010-02-18T18:46:00.008+01:00

Alias Grace av Margaret Atwood
Slaughterhouse 5 av Kurt Vonnegut

Alias Grace: Ved hjelp av avisavskrifter, historiske bøker og fri diktning spinner Margaret Atwood fram en fortelling om Grace Marks – fengslet i en alder av 16 år for drapet på sin arbeidsgiver og hans elskerinne. I teksten fletter hun inn samtaler og intervjuer med Marks og blant annet leger, fengselsbetjenter og dommere, innimellom fortellingen av hva som skjedde på gården den dagen Thomas Kinnear og Nancy Montgomery ble slått i hjel.

Atwood benytter seg ikke av en allvitende forteller – og dette er det sterkeste litterære grepet i boka. Som leser vet vi ikke hva som er sant og ikke. Vi vet ikke hva Grace egentlig har gjort – for dette har hun glemt/nekter å snakke om. Samtidig som vi får servert Graces ulykkelige oppvekst som en psykologisk forklaring på hvorfor hun handlet som hun muligens gjorde, møter vi Grace som en pliktoppfyllende fange som man føler sympati for. En interessant og spennende roman, dog litt langtekkelig noen steder.

Slaughterhouse 5: Verdt å lese, men vanskelig å beskrive. Her er Vonneguts egne ord, fra bokas tittelblad:

Bysommer (2009)

2010-02-17T11:27:00.014+01:00

Opp alle jordens homofile av Gerd Brantenberg
The Dice Man av Luke Rhinehart (George Cockcroft)
Den vidunderlige kjærlighetens historie av Carl-Johan Vallgren

Opp alle jordens homofile: Debutboka til Gerd Brantenberg har aldri fått så mye oppmerksomhet som hennes senere bøker – mye av grunnen til det er vel at den har ordet ”homofile” i tittelen. Den skapte heller ikke på langt så mye oppstyr som det mange andre kontroversielle bøker på den tiden gjorde (eks. Bjørneboe). Det var vel ennå for tidlig.
Boka forteller om homo-miljøet på 60-tallet og da den ble utgitt i 1971 var homofilt samliv fortsatt forbudt ved lov her i Norge.
Boka er sterkt preget av tiden den ble skrevet i – og jeg kjenner 60-tallet tyter ut av sidene. I Brantenbergs kjente, humoristiske stil vises de negative sidene både ved det heterofile fellessamfunnet og det homofile ghettomiljøet. Til å le og tenke av!

The Dice Man: Boka handler om en psykiater, Luke Rhinehart som begynner å styre livet sitt etter terningens tilfeldigheter. Det foregår ved at han setter opp ulike valg, som alle får et tall fra 1-6. Terningen rulles, og den handlingen terningen velger må gjennomføres. Etter hvert utvikler Rhinehart en teori om at ens personlige, egoistiske natur utslettes ved konsekvent å følge terningens tilfeldigheter. Ut med badevannet følger selvsagt moralen og ansvarsfølelsen - og utroskap, voldtekt og mord blir noen av konsekvensene. Etter hvert får Rhinehart status som en kultleder, han starter et terapisenter og terningterapien sprer seg.
Boka er skrevet som en selvbiografi av Luke Rhinehart, som blir brukt som pseudonym for George Cockcroft.

Denne boka kan leses på ulike plan, og da den kom ut satte den i gang en debatt om tilfeldighetene og uforutsigbarheten i den psykiatriske behandlingen i USA. Det er morsom lesing for forfatteren skildrer personer og hendelser på en god måte, men flere steder satt jeg med en litt kvalm følelse i magen. Det er noe med motsetningene mellom det å leve et standard A4-liv hvor en aldri tar noen sjanser, og å leve komplett etter sjansenes spill og tøye ens egne grenser hver dag. Ingen av delene høres særlig forlokkende ut, og det kommer godt fram i boka. Det første alternativet går ut over en selv, og det andre går ut over alle andre. Men er en mellomting av de to så enkelt som det kan høres ut?

Den vidunderlige kjærlighetens historie: Dette er en bok for alle sterke, store følelsene; kjærlighet og hat, avsky og tilbedelse, begjær, håp og lidelse. Hercule Barfuss blir født og vekker avsky og vemmelse med det samme. Ikke nok med at moren dør i barsel på grunn av ham, men han er i tillegg vanskapt, med hår på ryggen, et kjempehode, er armløs og døvstum. I bordellet der Barfuss kommer til verden, blir det samme natt født en jente. Hun er både vakker og yndig, og Henriette Vogel blir gjenstand for Hercules tilbedelse og i tillegg hans håp. Deres tette barndom og Hercules evne til å lese andres tanker og kommunisere ved tankeoverføring fører dem veldig tett innpå hverandre. De to blir skilt under voldsomme omstendigheter og resten av Hercules liv går til å lete etter Henriette. Leseren følger Barfuss gjennom galehus og nedverdigelser, kloster og opphøyelse, sirkus med misfostre, salonger med de priviligerte og flukt fra Vatikanet som mener at han står i kontakt med djevelen. Gjennom alt dette er Hercules fokus å finne Henriette.

Jeg husker at jeg kjøpte denne boka utelukkende pga. tittelen. Ja, den er litt stor og pompøs, men er samtidig veldig fin – jeg liker ordet ”vidunderlig”! Litt overrasket ble jeg da jeg begynte å lese historien, det var ikke det jeg hadde ventet meg, men det viste seg at det ble en veldig positiv overraskelse. Boka er ikke så spennende at jeg slukte hele med det samme, men den var ikke kjedelig slik at jeg måtte presse meg til å lese heller – og det passet meg veldig godt. Jeg liker magisk realisme – gjør du ikke det, er ikke dette boka for deg. Det er mye som er litt far-fetched, noen vendinger hvor sannsynlighetsmomentet forsvinner litt for langt ut av siktet (selv med det magiske inne i bildet) og det krasjer litt på slutten når fiksjonen blir blandet med et element av ”det er en sann historie”.

Nye tider

2010-02-09T15:26:00.004+01:00

Det har nok vært det verste bokåret i mitt liv. Tror jeg aldri har lest så lite som det jeg har det siste året. Og det har vært kjipt! Så hva skal man egentlig gjøre når leselysten bare forsvinner? Finnes det en trylleformel for å få den tilbake, eller må det hardt arbeid til?

Jeg håper at et mammutsalg og nettsiden bokelskere.no kan gjøre susen for meg. Få bøker til å bli interessant igjen – jeg vil lukte og kjenne og se på bøker på samme måte jeg gjorde før – med glede, iver, lengsel… og entusiasme. Jeg savner det så veldig.

Så – ønsk meg lykke til!

UTDRAG - SATANISKE VERS

2009-07-14T16:18:00.005+02:00

Jeg har en liten bok der jeg skriver ned utdrag fra bøker jeg synes er spesielt fine, interessante eller viktige, fine dikt og andre sitater. En gang i mellom blar jeg meg gjennom og leser. Og noen er så fine at de MÅ leses høyt. Et av mine absolutt yndlingsutdrag er fra Sataniske Vers av Salman Rushdie. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men det skjer noe spesielt når jeg leser dette høyt. Første gang jeg leste det stoppet jeg bare opp, uten helt å vite hvorfor, og så leste jeg det hele en gang til. Det er noe med rytmen og flyten, i tillegg til at jeg kan kjenne sanden under føttene og de mørke skyggene som kryper oppover kroppen og se for meg de store steinene og fjellene. Har du et absolutt yndlingsutdrag? Få høre da…

”For å komme til Mount Cone fra Jahilia må man vandre i mørke slukter hvor sanden ikke er hvit, ikke den rene sanden som en gang i tiden ble filtrert gjennom kroppene til sjøpølser, men en svart og morsk sand, som suger lys fra solen. Coney ligger sammenkrøpet over en, som et innbilt uhyre. Man stiger oppover langs ryggraden. Når man legger bak seg de siste trærne, hvit blomstrende med tykke, melkeaktige blader, klatrer man mellom kampesteiner, som blir større og større jo høyere man kommer, og til slutt blir de som veldige vegger som begynner å skjule solen. Firfislene er blå som skygger. Så står man på den høyeste tinden, Jahilia ligger bak en, den pregløse ørkenen forut. Man stiger ned på ørkensiden, og omkring to hundre meter nede kommer man til grotten, som er høy nok til at man kan stå oppreist, og med et gulv som er dekket av mirakuløs albinosand. Underveis hører man ørkenduene rope ens navn, og klippene hilser også på ens eget språk, de roper: Mahound, Mahound. Når man når frem til grotten, er man sliten, man legger seg, man sover.”

BAKGÅRDSSALG

2009-06-05T15:12:00.004+02:00

I det siste har lesing av pensum helt overtatt for skjønnlitteraturen. 10-timers leseøkter på emner som DNA-replikasjon og proteinsyntese gir ikke så mye overskudd igjen til lystbetont lesing. Men i går tok jeg meg fri og dro på bakgårdssalg hos Aschehoug og Oktober. Var det verdt det? Så absolutt. For den nette sum av 370 kr ble disse bøkene med meg hjem:

- Paul Auster: Orakelnatt

- Paul Auster: Reiser i skriptoriet

- Paul Auster: Illusjonenes bok

- Gerd Brantenberg: St. Croix-trilogien

- Jane Austen: Mansfield park

- Ebba Haslund: Bare et lite sammenbrudd

- Joanna Rubin Dranger: Askepotts søstre og andre oppbyggelige fortellinger

- Andrè Bjerke: Samlede dikt (første og andre del)

- Simon Singh: Big Bang, historien om hvordan verden ble til

- Naomi Klein: Sjokkdoktrinen - katastrofekapitalismens fremmarsj

- Sverre Klouman: Learn Norwegian

Salget fortsetter fram til lørdag kl. 16.00, så hvis du er i Oslo-området så har du fortsatt mulighet til å gjøre et kupp! Les mer her.