- Balzac og den lille kinesiske syersken av Dai Sijie
Fra baksideteksten: «To kinesiske bygutter i tenårende sendes under kulturrevolusjonen til en landsens avkrok for å omskoleres av fattige bønder. I bagasjen har de blant annet en fiolin, en ukjent gjenstand i deres nye omgivelser og derfor mistenkelig. Som alle unge menn i distriktet forelsker de seg i en vakker syerske. Og da de kommer over en koffert med forbudte bøker, av vestlige forfattere som Balzac, begynner de å lese høyt for henne. Resultatet er høyst utilsiktet.»
Jeg liker romaner som omhandler annen litteratur, jeg liker i alle fall ideen. Så denne vaskeseddelen var nok til å få meg interessert. Dessverre gikk det nedover derfra. En elendig oversettelse, med merkelige formuleringer, dårlig tegnsetting (eller mangel på sådan) og irriterende skrivefeil gjorde sitt til at førsteinntrykket ikke var helt godt.
Historien i seg selv er ganske fin. Og den ble filmatisert allerede i 2002, to år etter utgivelsen. Jeg tror at det kan fungere bra på film, og traileren ser veldig bra ut, med fantastiske naturomgivelser.
Dessverre følte jeg ikke at jeg som leser kom nærme nok til å få ordentlig kjennskap til hverken miljøet eller personene. Jeg føler aldri at jeg kommer ordentlig under huden på hverken jeg-fortelleren, eller vennen hans, Luo. I beste fall står jeg og observerer fra 15-20 meters avstand. Det virker som forfatteren prøver å gape over for mye. Ved å la jeg-personen fortelle en historie som handler mest om Luo og den lille syersken, men som likevel også handler om han selv (boken er i store trekk selvbiografisk), blir resultatet blir at jeg ikke forstår meg på noen av dem.
Boken har fått mye ros og gode kritikker. Noe av rosen går på forfatterens bruk av detaljer. Jeg kan ikke si at jeg bet meg merke i en «fantastisk sans for detaljer» (som Bjørn Tore Brøske skriver i Bergensavisen) mens jeg leste. Det jeg heller la merke til var hvordan forfatteren tar opp ting, enkelte detaljer eller hendelser, som så bare blir liggende. Jeg irriterer meg grønn over hentydninger og frampek som ikke fører noe sted.
Det er merkelig hvordan man kan oppleve den samme boken så ulikt. Anne Cathrine Straume, konkluderer vel omtrent 180 grader motsatt av det jeg gjør i Kulturnytt på P2.
«Skulle en bok egne seg for å bli filmet, så må det vel være denne. Eksotisk, romantisk, dramatisk, men også realistisk, (...) Og den er så visuelt fortalt at bildene strømmer på, fargerike, luktbare. (...)At Sijie egentlig er utdannet filmregissør, kunne jeg vel nesten gjettet meg til. Så får vi bare håpe filmen blir like fascinerende som boken - som forøvrig er glimrende oversatt fra fransk av Bente Christensen.»
