30.12.2010

Årskavalkade

En liten gjennomgang av noen av årets bøker som har satt spor etter seg - på en eller annen måte.

via http://libraryland.tumblr.com/
Årets overraskelse: Jurassic Park – Michael Crichton. Spennende, spennende, spennende.
”Jeg har ikke hatt noe særlig forhold til Jurassic Park. Litt for ung til at jeg dro på kino da den ble en publikumsuksess i 1993, og litt for pysete til at jeg turte å se den da de tøffeste på barneskolen skrøt av at de hadde sett den en del år senere. (…) Men da jeg satte meg på bussen for en 8 timers lang reise tilbake til Oslo, var det eneste som var igjen av lesestoff min venninnes utgave av Jurassic Park. (…)Jeg ble altså grepet av historien ved de første kapitlene og interessen holdt seg gjennom hele boka.”

Årets nerdete:
Faresonen - Richard Preston. Thriller/grøss fra virkeligheten.
”Faresonen forteller den sanne historien om oppdagelsen av to av verdens farligste virus. Med en dødelighet på mellom 50 og 90%, uten noen effektiv behandling er det nok å skjelve i buksene av.”


Årets ”har du vært i min dagbok?”:
Roskilde – Linn Strømsborg. Sommer og sol, sukk!
”Dersom du har vært på festival og ligget i telt, så kjenner du deg igjen i denne boka."


Årets skuffelse: La meg synge deg stille sanger – Linda Olsson. Kjempegode kritikker over alt, men jeg ble rett og slett litt skuffet.
”I begynnelsen av boka satt jeg mest og irriterte meg over det som virker som et påtvunget poetisk språk fra Olssons side. Det bedret seg imidlertid utover i boka – mulig at jeg bare ble vant til det.”


Årets nostalgiske: Brødrene Løvehjerte, Ronja Røverdatter og Mio, min Mio av Astrid Lindgren.
”Bøkene var like fantastiske som da jeg var 6 år gammel – nesten bedre. Og minst like skumle. At Lindgren aldri har fått nobelprisen i litteratur er noe jeg ikke skjønner.”

Årets ”det var noe nytt”: Du er et dyr, Viskovitsj – Alessandro Boffa. Møt Viskovitsj, en snegl, møkkbille, gris, rotte, fisk, svamp og skorpion. (For å nevne noe).
”Forfatteren, Alessandro Boffa, har uttalt at ”dette er ikke en bok som handler om meningen med tilværelsen.” Slik jeg oppfatter det er det heller en bok som viser hvordan tilværelsen gir mening.”


Årets fineste: Styrtet Engel - Per Olov Enquist
”Det gikk fort, det gikk lett, og det var fantastisk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si.”


Årets fineste tittel: Den veven av hendelser vi kaller verden – Simon Stranger. Det er en fin tittel, men boka var ganske god den også. Litt rar, men fin. Men den huskes som bedre enn det jeg har anmeldt den som. Mulig det har noe å gjøre med at jeg leste den mens jeg lå og svettet i skyggen i en park på Love&Peace-festivalen i Borlänge, og rett og slett hadde det ganske fint.
”Stranger er flink til å formidle de gode historiene – han kommer opp med spennende sammenhenger, og interessante innfallsvinker i historiene."


Årets ”hvorfor har jeg ikke lest denne før”: The book of illusions – Paul Auster
”Jeg har hørt mye bra om Paul Auster – virker som om de fleste er rimelig ivrige lesere han hans bøker. Og nå er jeg en av dem!”

Årets "dette topper alt annet":
Kindelen min selvsagt. Hvis du har en, så vet du hva jeg mener!

 

(HJELP - jeg får ikke til å legge inn bilder i bloggposten. Noen som har noen råd å gi? Oppdatert: jeg gikk tilbake til det gamle redigeringprogrammet. Noen som får til å legge inn bilder ved den oppdaterte versjonen?)

27.12.2010

Julaften nr. 2



Oppdatering:
Nå er den tygd, sovet på og fordøyd, og jeg må si meg tilfreds med filmen.

Tre grunner til at jeg er fornøyd:
• Jeg skvatt så jeg hoppet i stolen
• Jeg gråt så jeg måtte tørke litt tårer
• Jeg levde meg helt inn i filmen og glemte tiden

Tre småpirk:
• For lite Susan, yndlingskarakter (men det visste jeg jo fra før av). Disney har faktisk puttet inn litt flere scener med Susen enn det som faktisk er i boka, så skal egnetlig ikke klage.
• Litt overload på kristenanalogien (men det visste jeg jo også fra før av) - det tok likevel litt mye fokus når jeg først var bevisst på det.
• Det skjer VELDIG mye på det som føles som veldig kort tid. Synes likevel de har vært flinke til å fikse og trikse litt med historien så det ikke blir alt for mye - men kjente likevel at det hadde vært godt med noen pustepauser underveis.

Så alt i alt: perfekt romjulsfilm!¨

22.12.2010

God solsnu!

I går var det solsnu, eller vintersolverv om du vil. Det var den lengste natta og den korteste dagen. Fra og med i dag, blir dagene stadig lengre og lysere. Og er ikke det noe å feire, så vet ikke jeg. Dette diktet av Rolf Jacobsen synes jeg passer veldig fint.

Bare tynne nåler

Det er så tynt, lyset.
Og det er så lite av det.Mørket
er stort.
Det er bare tynne nåler, lyset
I en endeløs natt.
Og det har så lange veier å gå
Gjennom så ødslige rom.
Så la oss være varsomme med det.
Verne om det.
Så det kommer igjen i morgen.
Får vi tro.


Og er du ferdig med julegavehandel, julevask og bare sitter å tvinner tommeltotter fram til juleaften, så kan du sjekke ut Google Ngram Viewer. Det er et program Google Labs har laget som viser deg hvor ofte de ordene du søker på har opptrådt i en haug med bøker og tekster i en viss tidsperiode. Gøy!

17.12.2010

Kjærleik og Distrikts-Noreg

  • Kjærleikens ferjereiser av Edvard Hoem
Vi befinner oss på kysten av nordvestlandet. Det er tidlig på 70-tallet, loven om selvbestemt abort er ennå ikke virkelighet, bygdenorge trues av industriutbygging og Klassekampen selges ved dørene. Mellom det lille tettstedet Ramvik, og øya Eikøy går ferja fram og tilbake.

I løpet av tre dager utfoldes livene og vanskelighetene til flere personer som lever i lokalsamfunnet. De har hver sine problemer å stri med, men felles for dem alle er følelsen av avmakt, og vanskeligheter for å gjøre noe med sin egen situasjon. Marianne er blitt gravid. Hans, som er far til barnet, kan ikke stoles på for hjelp, og det er ikke mange leger i Ramvik som er villige til å utføre aborter. Karl Magnus Skogman er ensom, og savner tiden da han drev øyas lokale postkontor. Han prøver å følge med i de politiske sakene i kommunen og lokalmiljøet, men byråkratiet i Storkorset er ugjennomtrengelig for ”vanlige folk”. Mariannes mor, Anne-Marja, sliter med nervene, noe som ikke blir bedre av at datteren flytter hjemmefra. Hun føler seg usynlig og overflødig blant sine egne. Olver, mannen til Anne-Marja, har innsett at industrieventyret som han ventet på da han bosatte seg på Eikøy, ikke kommer til å komme. Alt han noen gang kommer til å gjøre er å traske i gangene på Storkorset og bytte en ødelagt pære i ny og ne. Øyas lærerinne, Henriette, har innsett at drømmene hun hadde som yngre ikke kommer av seg selv. Men med mann og barn på Eikøy er det vanskelig å gjøre noe med det. Konstante beskyldninger fra mannen om utroskap gjør ikke annet enn å fyre opp under den utrivselen og mistilpassningen hun allerede føler. Mette, Mariannes venninne, er kommunist og selger Klassekampen. Hun er alltid tilstede for å hjelpe andre, men sliter med å finne ut hva hun selv vil.

Da romanen ble utgitt, i 1974, fikk den gode kritikker. I Dagbladet skrev Harald Backe-Wiig ”Med sine 25 år er Hoem allerede en erfaren forfatter med fruktbare forsøk bak seg innenfor alle genre. «Kjærleikens ferjereiser» er ikke et forsøk, men en moden og dyktig roman som bør skaffe Hoem innpass hos det store publikum.” (Les hele anmeldelsen fra 1974 her).

Jeg likte også det jeg leste. Baksideteksten var ikke akkurat det som frista mest. ”På tettstaden Ramvik møter vi nokre menneske som på kvar sin måte opplever samanhengen mellom individ og samfunn, og korleis systemet set grensene i eit firkanta byråkrati. Boka fortel om mennskelege problem i eit Distrikts-Noreg som har gått gjennom store omveltningar.” Distrikst-Norge og byråkrati er kanskje noen av de gråeste ordene som finnes. Men dette er ikke grått og kjedelig i det hele tatt. Hoem skriver slik at jeg blir revet med i skjebnene og livene til personene i Ramvik. Han skildrer personer, liv, problemer og ikke minst en tidsepoke i Distrikts-Norge med klinkende klarhet.

Hoem har som sagt et godt grep om leseren. Dette kommer nok som en stor del av skivemåten hans, og hvordan han aktivt bruker seg selv i fortellingen. De første sidene beskriver forfatteren seg selv mens han modellerer og dikter opp stedet der det hele foregår – Ramvik. ”Han legg til ti nye sjømil uryddig hav på det landet, og ei samling forblåsne fjordbygder innanfor.(…) Fører opp nokre ekstra strekningar på rutenettet til Møre og Romsdal Fylkesbåtar, og ein landkommune ingen har høyrt om før: Ramvik.”

I løpet av fortellingen dukker stadig ”han som skriv” opp i små avsnitt. Leseren er dermed hele tiden bevisst på gapet mellom tekst og virkelighet. Likevel skurrer det litt – for forfatteren selv blir en fiksjonskarakter med det samme han settes på papiret, så hvem er det da som egentlig skriver boka? Etter hvert som fortellingen skrider fram kommer ”han som skriv” nærmere og nærmere det han skriver om. Men det er ikke før i siste tredjedel av boka at han selv dukker opp som en aktiv karakter.
slik inne i den halvmørke kaféen sit ein mann og skriv og lagar til setningar i ei notisbok. (…) Dei sit i bilen inn mot Modle, Hans spør:
- Kva sat du og noterte etter, det såg merkeleg ut.
- Eg skriv på ei bok.
- Jaså ja, kva handlar den om?
- Det er ikkje lett å svare på. Om folk kanskje.
- Kva slags folk?
- Det kan eg ikkje svare på før boka er ferdig.”

Ved å bruke visse trekk ved metafiksjon får Hoem fram en tydelig avstand mellom leseren og fortellingen. Som leser ser jeg forskjell på ”han som skriv” og historien som utspiller seg. I det ”han som skriv” blir dratt inn i sin egen fortelling hviskes dette skillet ut, og jeg drar den oppdiktete fortellingen inn i min og forfatterens virkelighet. Nå ”VET jeg” hvordan det var å bo på en liten øy, i et lite lokalsamfunn i begynnelsen av 70-årene. Er det det man kan kalle et eksempel på at less (reality) is more (reality)…? Jeg tror jeg må si meg enig med Rune Sørland, som i Bergens Tidende kalte boka ”noko bortimot ein romanteknisk genistrek.” Det er så jeg nesten kunne ønske at jeg gikk på videregående igjen, og kunne bruke tid på et nytt særemne. (Uansett hvor nerdete det måtte høres ut…)

16.12.2010

Det er innsiden som teller

Denne fant jeg hos Tehme Melck på aroundbooks




Denne viste forelseseren vår i introduksjonstimen til Øre-Nese-Hals-kurset...




Hvis du er klar for å ta den et skritt videre så er neste steg...

13.12.2010

Lesehåp for 2011

Inspirert av en haug med andre bloggere skriver jeg min egen liste med nyttårsforsetter for neste leseår. Jeg er ikke særlig glad i ordet nyttårsforsetter, da erfaring tilsier at de aldri gjennomføres. Lager derfor en liten liste over lesehåp for nesteår.

1) Lese mer på ikke-bokmål. Etter å ha tatt en kjapp oppsummering av året som har gått ser jeg at det meste som leses er på bokmål. Noe av det oversatt fra språk jeg ikke kan i det hele tatt (fransk, tysk, italiensk), men mye av det kunne jeg nok ha lest på orginalen (svensk, engelsk). Dessuten har det vært flaut lite nynorsk i år.
2) Lese flere kvinnelige forfattere. Usj, jeg liker egentlig ikke dette punktet. Jeg velger jo ikke bok ut fra forfatteren, men innholdet. Men kanskje, bare kanskje, er det sånn at jeg uten å vite det velger bort kvinnelige forfattere fordi jeg har en fordom om at de skriver kjedelig og klissete. Så – kompromiss – de gangene jeg ikke klarer å bestemme meg for å lese bok A eller B, og jeg har like lyst til å lese begge, så velger jeg den med kvinnelig forfatter.
3) Lese noveller. Jeg er ekstremt dårlig på dette. Kommer meg nesten aldri gjennom en hel novellesamling. Så i løpet av året skal jeg lese HELE Bikubesong av Frode Grytten (JA, det er flaut, men jeg har lest flere av novellene (og likt dem), klarer bare ikke å få lest alt sammen, det er en eller annen sperre der).
4) Lese Sveve over vatna av Ragnar Hovland. Denne har jeg visst skrevet opp hele tre ganger på ”Vil/skal lese”-listen min, så er kanskje på tide å få gjort det.
5) Lese Harry Potter-bøkene på nytt. Dette har jeg tenkt på lenge, og særlig før jeg var å så filmen nå i november. Men fikk selvsagt ikke tid. Lurer på om jeg skal spare det til eksamensperioden, og bruke det som belønning til meg selv (1 time eksamenslesing =1/2 time koselesing).
6) Kommentere på andres blogginnlegg. Jeg er ganske god til det til tider, synes jeg selv, men det skader ikke å huske litt ekstra på det. Å få kommentarer er jo noe av det koseligste med det å blogge.
7) Ha flere lesestunder. I travle perioder blir lystlesing bortprioritert. Til nød blir det noen sider på sengekanten (hvis jeg ikke er for trøtt), eller på bussen (hvis jeg ikke er for trøtt). Selv om føler at jeg ikke har tid til å lese, så betyr ikke det at jeg aldri har pauser og stunder der jeg ikke gjør skolearbeid/trener/jobber/etc. Det betyr bare at jeg bruker pausene på så mye annet tull – f.eks TV, pc. Så jeg skal bli flinkere til å bruke tiden min på å lese – sette meg ned i en god stol, kanskje en kopp te, og kose meg med en bok uten å gjøre alt mulig annet samtidig.
8) Finne nye blogger. Jeg er litt dårlig på å finne blogger jeg ikke har på lista. Det er jo så mange fine og spennende blogger der ute. Så jeg skal bli flinkere til å finne nye blogger, og kanskje ta bort fra lista de som er døde, eller i svært langdrøyde dvaler.

Lister er gøy, og vil du bli inspirert så sjekk disse nyttårsforsettlistene: Bokorm, Julies bokbabbel, Migrating Coconuts og Sukkerrør.

10.12.2010

The chances of anything coming from Mars are a million to one, but still, they come...

  • The War of the Worlds av H. G. Wells

”No one would have believed in the last years of the nineteenth century that this world was being watched keenly and closely by intelligence greater than man’s and yet as mortal as his own (…)Yet across the gulf of space, minds that are to our minds as ours are to those of the beasts that perish, intellects vast and cool and unsympathetic, regarded this earth with envious eyes, and slowly and surely drew their plans against us”



For å komme i skikkelig stemning til lesestunden...

En meteor faller ned nær Woking, Surrey, sørvest for London. Lokale entusiaster og vitenskapsmenn nærmer seg, og finner ut at det ikke er en meteor, men en slags metallsylinder. Den anslås å ha sammenheng med flere eksplosjoner observert på Mars kvelden før.

”He was full of speculation that night about the condition of Mars, and scoffed at the vulgar idea of its having inhabitants who were signaling us. (…) He pointed out to me how unlikely it was that organic evolution had taken the same direction in the adjacent planets. ‘The chances against anything manlike on Mars are a million to one,’ he said.”

Men hvor små sjansene enn syntes å være, så er det faktisk en Marsboer i sylinderen. (Det var omtrent her jeg ventet på at Torchwood skulle komme løpende). Det er snart klart at jorda og hele menneskeheten er under angrep. Og for en liten stund er ikke lenger menneskene herrer over jorda, men kun som små maur å regne. Det blir en kamp for "survival of the fittest”.

The War of the Worlds ble skrevet av Wells i 1897, mindre enn 50 år etter at Darwin publiserte Om artenes opprinnelse og lanserte evolusjonsteorien sin. Wells var dessuten en av Huxleys (også kjent som Darwins bulldog) studenter, og er tydelig influert av dette.

PS: Da en adapsjon av War of the Worlds ble sendt på en Amerikansk radiostasjon i 1938 var innspillingen så realistisk at mange lyttere faktisk trodde at jorden ble invadert av marsboere. Les mer om det på Wikipedia.

06.12.2010

Mens vi venter

Jeg er svak for tradisjoner. Særlig jule- og adventstradisjoner. Problemet er bare at det nesten hvert år oppstår diskusjoner i familien om hva som er tradisjon og ikke. Typisk utarter det seg slik at vi barna i familien er veldig enige om at vi alltid har gjort ditt eller datt, og at dette er en tradisjon i vår familie. Mamma nekter sterkt for det og hevder at ditt eller datt bare var noe vi gjorde i fjor, og dermed ikke kan kalles en tradisjon. Det er nesten blitt en tradisjon… sammen med kranglingen om glitter vs. ikke glitter på juletreet.

Uansett – da jeg var yngre hadde en jeg en egen tradisjon i desember. Hvert år leste jeg de samme ”jule”-bøkene for å komme i riktig julestemning. Det var noe spesielt med å ligge og smuglese etter leggetid i desember. For det første trengte jeg ikke styre med lommelykter og små lys som ikke kunne bli oppdaget utenifra – for jeg hadde jo en adventsstake i vinduet. ”Mamma, det er så koselig å sovne med de lysene på, så kan dere bare slokke dem når dere går og legger dere” – bingo, så har du tre timer ekstra lesetid uten fare for å bli oppdaget =)

Bøkene varierte nok litt fra år til år, men de jeg kan huske som jeg tilslutt regnet som ”fast inventar” på lista var
  • O jul med din glede av Anka Borch (fra Damms barnebokbibliotek)
  • Nøtteknekkeren av E.T. A. Hoffmann
  • Nissen på Haugen av Ove Røsbak
  • Barnas jul, fra Barnas beste-serien

O jul med din glede er en bok fra Damms barnebokbibliotek fra 1957. Jeg husker små glimt fra fortellingen, men ikke hele sammenhengen. Kanskje på tide med en gjenlesning med julestemning og nostalgi.

Alle kjenner vel Nøtteknekkeren i en eller annen form – mest kjent er den vel fra Tsjajkovskijs ballett. Jeg hadde en stor praktbok med hele fortellingen. Den var ganske stor, relativt mye tekst og kjempefine bilder. Bildene var valig detaljerte og jeg pleide å studere dem nøye – brukte ca. like lang tid på bildet som på hver side med tekst =)

Nissen på Haugen er en kjempesøt fortelling om Gubbe Grå som bor på gården Haugen. Han er en fjøsnisse av det gamle gode slaget, som gjør både streker og gode gjerninger. Selv om ikke bonden på gårde, Anders, tror på ham, er han så heldig å ha Anna, mora til Anders, for hun tror på Gubbe Grå og setter ut grøt hvert eneste år.

Jeg hadde alle eksemplarene i Barnas beste-serien, og hver desember var det Barnas Jul som ble lest. Mulig at jeg snek meg til å lese litt i den i november også, men aldri ellers i året. Boken inneholder masse småfortellinger og utdrag fra kjente og ukjente barnefortellinger og eventyr. De jeg husker aller best er Kjetta på Dovre (på grunn av et kjempeslummelt bilde av den store Kjetta, som jeg fortsatt husker) og Bygda som glømte at det var jul.

Så hvis du trenger noen tips til hvordan få skikkelig julestemning så kan jeg trygt anbefale alle disse!

21.11.2010

All of the true things that I am about to tell you are shameless lies

  • The Cat’s Cradle av Kurt Vonnegut

Bokens forteller, John, beskriver den tiden da han planla å skrive en bok om hva berømte amerikanere gjorde den dagen da atombomben ble sluppet over Hiroshima. I forbindelse med dette får han kontakt med de tre barna av Felix Hoenikker, en av vitenskapsmennene som var med på å lage bomben.

Han finner etter hvert ut at Hoenikker jobbet med å lage noe han kalte ice-9. Dvs. en alternativ struktur av vann, som er i fast form ved romtemperatur. Når ice-9 kommer i kontakt med flytende vann vil molekylene i vannet arrangere seg selv som i ice-9, og bli til fast form. Det kommer etter hvert fram at Hoenikker faktisk klarte å lage ice-9 før han døde, og at hans barn nå har det i sin besittelse.

John reiser til øya San Lorenzo for å treffe Frank Hoenikker, den eldste broren av de tre Hoenikker-barna. På flyet er også Angela og Newt, de to andre søsknene.

Øya ledes av diktatoren Papa Monzano, med et, ved første øyekast, beinhardt regime. Alle Papas fiender trues med dødsstraff, via spidding av en stor krok. Særlig er det den lovløse stifteren av religionen bokononisme, Bokonon, som er samfunnets fiende nr. 1.
Etter hvert oppdager John at Bokonon og Papa kjenner hverandre godt, og en gang styrte øya sammen. Bokononismen ble oppfunnet av begge to, som et middel for lettere å kontrollere folket. Forbudet mot religionen ble innført for å gi det hele et mer attraktivt og mystisk preg – alt som er forbudt, er jo som kjent mer attraktivt og spennende. Og de aller fleste innbyggerne på øye er faktisk bokononister, og praktiserer religionen, inkludert Papa selv.

Historien er proppet med sarkasme, ironi og galgenhumor, på bekostning av religion, politikk og vitenskaplige institusjoner, i beste Vonnegut-stil. Det hele ender selvsagt med verdens undergang.

“No wonder kids grow up crazy. A cat's cradle is nothing but a bunch of X's between somebody's hands, and little kids look and look and look at all those X's . . . No damn cat, no damn cradle.”

Vonnegut viser hva som skjer når vi går bak teppet som forestiller meningen med livet. Når vi ikke lenger er tilfredse med kun å være til, men vil utforske livet, universet og alt sammen. Vi finner selvsagt ingenting.

” ‘Everything must have a purpose?’ asked God. ‘Certainly,’ said man. ‘Then I leave it to you to think of one for all of this,’ said God. And He went away.”

PS: Tittelen på innlegget er forresten hentet fra The Book of Bokonon

08.11.2010

Min största smärtas barn

  • Eit Draumspel av August Strindberg

Indras røyst: Stig ned og sjå… Eg talar ikkje stygt om barn av skaparen, men det du høyrer hit opp, er deira språk.
Indras dotter: Det lyder som… det kling ikkje så lystig.
Indras røyst: Det trur eg meir enn gjerne! Deira morsmål heiter klage. Ja! Ei misfornøgd uttakksam ætt er desse jordiske.
(…)
Indras røyst: Stig ned og sjå, og høyr, men kom tilbake, fortel meg så, om deira klagemål og jammer har si årsak og sin grunn…”

Så Guden Indras datter drar ned til jorda, og lever et liv bant menneskene for å finne ut hva som skyldes denne evige klagingen, om den er berettiget, og om livet bare er lidelse.
På scenen kan alt skje, ”alt er mogeleg og sannsynleg. Tid og rom eksisterer ikkje; På ein spinkel realitetsgrunn spinn fantasien og vev nye mønstre, ei blanding av minne, opplevingar, frie påfunn, urimelege påfunn og improvisjonenar. Personane blir kløyvd, fordobla, dampar bort, blir fortetta, flyt ut og samlar seg.” (Fra Strindbergs forord).
Det er duket for et heftig sammensurium av scener fra en drøm, et liv - der dikt og fantasi bryter mot virkelighet, lykke mot ulykke, kjærlighet mot plikt og det komiske tangeres av det tragiske. Som en undertone gjennom hele stykket går Datterens utsagn ”Det er synd på menneska.”

Stykket ble skrevet på slutten av året 1901. I august samme år hadde Strindberg mottatt et brev fra sin (tredje) kone, Harriet Bosse, der hun skrev at hun ville forlate ham for alltid. I førti dager var de atskilt før Harriet kom tilbake. I et brev beskriver Strindberg stykket som "min största smärtas barn", men også som "mitt mest älskade drama”. Første gang stykket ble spilt var i Stockholm i 1907, med Harriet Bosse i rollen som Indras datter.

Hålogaland teater satte i høst opp stykket, og Hilda Hellwig hadde regien. Scenen er omgjort til et galehus, og Indras datter/Agnes er en syk middelaldrende dame. Jeg hadde ikke lest Strindbergs tekst da jeg så oppsetningen, og hadde heller vage forventninger til hva det handlet om. Det hadde nok vært lurt å lese seg opp på forhånd. Det var mye forvirring, og vanskelig å ha oversikt over hva som skjedde. Temmelig mye av forvirringen ligger nok i Strindbergs tekst og stykkets natur, men jeg vil påstå at Hålogaland ikke har gjort stykket så altfor tilgjengelig for folk flest. Ved å fjerne alle de ulike scenerommene og kulissene som finnes hos Strindberg, og kun bruke den samme bakgrunnen gjennom hele stykket, forsvant mye av drømmens natur – der man konstant hopper fra sted til sted, ført av assosiasjoner og innfall. Som publikum ble jeg mye mer bundet til scenerommet, og klarte ikke å løsrive meg og bli dratt med rundt i drømmen. Jeg prøvde derfor konstant å finne orden og struktur i kaoset. Dette var mye tydeligere i teksten, der jeg godtok "hoppene" lettere. Det var likevel verdt å se – veldig bra musikk, og gode skuespillere. Jeg er glad for å ha sett det, og har veldig lyst til å se en annen oppførelse av samme stykke.

Her finner du Therese Bjørneboes anmeldelse i Aftenposten.

06.11.2010

Stay away from the Mountain of Madness!

  • At the Mountain of Madness av H. P. Lovecraft

En ekspedisjon, ledet av geologen Dyer fra Miskatonic Universitet i Arkham, drar til Antarktis for å utforske en tidligere uoppdaget fjellkjede. De skjønner snart at deres oppdagelser er større enn det noen av dem ventet, i det en gruppe fra ekspedisjonen finner fjellkjeder som strekker seg lengre og er høyere enn noen noen gang har sett før. I en underjordisk hule finner de rester etter urgamle livsformer. Livsformer som de verken kan plassere i dyre- eller planteriket.

Vinden øker i styrke og været viser seg fra sin dårligste side. Dyer mister kontakt med gruppen som har funnet de nye livsformene, og så fort været tillater det drar de av gårde for å undersøke hva som har skjedd ved campen. Det de finner er grusomt – mennesker og hunder slaktet ned og hele campen totalt ødelagt. Mye av utstyret er forsvunnet, i tillegg til en av mennene, en hund og alle eksemplarene av det levende materiale. Dryers gruppe prøver å overbevise seg selv om at det hele må skyldes menneskelig galskap, at noe har klikket for den stakkars mannen som er forsvunnet.

Dyer og studenten Danforth flyr videre innover i fjellene og finner en stor og gammel by, ulikt noe de noen gang har sett. Det de to finner endrer dem for alltid, og også deres syn på menneskenes og jordas historie.

Lovecraft bygger opp en uhyggelig undertone som går gjennom hele boka. Dyer påpeker til stadighet at dette er noe han helst ikke vil fortelle, og at han gjør det kun for å advare andre. Han prøver nemmelig å stoppe en ny ekspedisjon som planlegger en tur til de samme områdene de utforsket. Som leser opplever jeg derfor Dyer som pålitelig. Jeg tror ikke at han overdriver, for han kommer stadig med ”alternative” forklaringer på det de ser og opplever. Dyer er like uvillig til å tro på det uforklarlige ved det de opplever som det jeg som leser er, og det hele blir derfor så mye mer uhyggelig.

”I am forced into speech because man of sience have refused to follow my advice without knowing why. It is altogether against my will that I tell my reason for opposing this contemplated invastion of the antarctic – with its vast fossil hunt and its wholesale boring and melting of the ancient ice cap. And I am more reluctant because my warning may be in vain.

Doubt of the real facts, as I must reveal them, is inevitable; yet, if I suppressed what will seem extravagant and incredible, there would be nothing left.”

Lovecraft skrev At the Mountains of madness i 1931. Historien er noe utilgjengelig grunnet til tider vanskelig engelsk, med mye terminologi og gammelt språk. Det hele er dessuten skrevet som en uavbrutt monologisk fortelling fra Dyer. Den er likevel verdt å få med seg, ikke minst på grunn av den enorme innflytelsen Lovecraft har hatt på populærkulturen, både når det gjelder litteratur, musikk, film, spill og tegneserier.

24.10.2010

Jesus Christ!

The Good Man Jesus and the Scoundrel Christ ble skrevet for bokserien Canongate Myth Series. En serie der gamle myter blir omskrevet og omgjort av moderne forfattere. Blant annet har Odyseen blitt omskrevet av Margaret Atwood, fra Penelopes perspektiv – The Penelopiad, utgitt i 2005.

Pullman har tatt for seg noen av verdens mest kjente tekster – evangeliene. Forfatterens utgangspunkt er imidlertid å fortelle historien om Jesus og Christ – de to brødrene, født på samme dag. Jesus er frisk, rask og oppfører seg som barn flest. Christ er sykelig og svak, får all sin mors beskyttelse og bruker mest tid på å lese bibeltekster og bønn.

Det er lett å følge Pullmans fortelling – de fleste kan man jo fra før. Og Jesus følger sin egen, vante historie. Han går i lære og blir snekker, han er ute i ørkenen og snakker med Gud, han får sine disipler og preker for folk, helbreder syke og utfører miraklene som vi kjenner dem i dag. Christ har en idé om en kirke av tilhengere som skal tjene Gud – organisert rundt Jesus. Jesus er helt uenig. Christ får imidlertid besøk av en mann, som oppfordrer ham til å skrive ned alt Jesus sier og gjør.

”There is time, and there is what is beyond time. History belongs to time, but truth belongs to what is beyond time. In writing of these things as they should have been, you are letting truth into history. You are the word of God.” Og dermed er alle brikkene lagt på plass for bibelhistoriene slik vi kjenner dem i dag. ”For, above all, this book is about how stories become stories” i følge Pullmans egen nettside.

Ann-Helen konkluderte veldig fint i sin anmeldelse av boka: ”Jesus fremstår som en karakter som i utgangspunktet ønsker å være god, men som også er naiv. Christ beundrer broren, men svikter ham likevel for en drøm han ikke kan forestille seg konsekvensene av. Christ skaper sannhet, uten snev av virkelighet. Og poenget er: Jesus var en virkelig mann, men Christ og hans mirakler er oppdiktet. Pullman foretrekker Jesus, men liker Christ sin lidenskap for historier. For det er alt dette er, en historie.” (les hele hennes anmeldelse her)

16.10.2010

Jeg har fått en yndlingsdings

... og det er Kindelen min selvsagt. Nå har jeg hatt den i snart en uke, og vi har blitt ganske vant til hverandre. Jeg bruker den mye, mye mer enn jeg faktisk trodde på forhånd.

Her kommer en liten gjennomgang av hvordan jeg har opplevd Kindelen så langt – mitt liv med Kindle 01 (eller noe sånt).

Fordeler:
- Jeg har den med meg overalt, og det er lett å dra den fram å lese noen sider nå og da. Jeg har alltid pleid å ha med meg bøker overalt, men det kan være irriterende å måtte ta med seg en stor veske eller sekk kun fordi boka du leser er så stor… Men Kindle slipper du det problemet. Du kan faktisk ta med deg hele bokhylla di i en liten veske.

- Foreløpig har jeg hatt Kindelen i så kort tid at det er gøy å lese på den kun fordi den er ny. Den lukter av lær og elektronikk og er uten en skramme. Det er fint å holde den i hendene og gøy å bla ved å trykke på en knapp.

- Det er lett å lese på den. Blikket trenger kun å flytte seg opp og ned, ikke fra venstre til høyre side. Det er en fordel når jeg leser i sengen om kvelden. Trenger ikke å bytte posisjon kun fordi jeg må bla om siden, og lese siden i en annen vinkel enn den forrige, som jeg må med en papirbok.

- Det er lett å lese. Teksten er tydelig, og man kan variere bokstavstørrelse og linjeavstand selv, etter smak og behag. Har ikke prøvd ut dette noe særlig, for synes det fungerer veldig bra slik den er stilt inn fra før av. Selve siden er ganske smal, så lesingen går fortere enn det vanligvis gjør i en papirbok.

- Det er lett å markere avsnitt og setninger. Bare trykk på noen knapper og marker. Så blir de samlet opp, og det er bare å gå inn og se på alle stedene du har markert. Det vises også i teksten de stedene andre Kindlebrukere har markert i sine bøker. Det er litt gøy – det blir litt som å lese en gammel, brukt bok med masse understrykninger…

- Du kan laste ned utdrag fra bøker før du kjøper dem. Det her har jeg brukt MYE. Hvis jeg ikke har vist helt hva jeg skal lese, så har jeg bare søkt litt rundt, lastet ned noen utdrag fra bøker som ser interessante ut, og så er det bare å se hva som fenger.

- Gratis e-bøker finnes det masse av. Jeg har til og med fått en norsk bok på Kindelen min – temmelig fornøyd med den! Flere nettsider gir deg muligheten til å laste ned e-bøker i Kindle-format. Det er bare å koble Kindelen til PCen, og laste boka rett inn – helt gratis.

- Du kan sortere bøkene i ulike mapper. På den måten går det lettere å holde oversikt. Det samler seg fort temmelig mange bøker. Jeg har hatt min i under en uke nå, og har allerede 15 ulike ”bøker” der inne. Noen er bare utdrag, men de kan du også sortere.

- Du har hele tiden kontroll over hvor langt du har kommet i boka, i form av en prosentandel som står nederst på siden. Så i stedet for ”å bare lese de neste 10 sidene”, leser jeg nå ”bare de 5/10 neste prosentene”.

- Hver gang jeg slår av Kindelen kommer det opp et bilde på skjermen, som oftest tegninger av kjente forfattere. Kjempekoselig!

- Du kan laste inn musikk på Kindelen. Genialt dersom man liker å ha litt bakgrunnsmusikk til lesingen.

Ulemper:
- Kindelen angir ikke sidetall. Prosenten er selvsagt et mål på det, men det hadde vært greit å ha sidetallet også. Kanskje som en brøkandel, f.eks side 5 av 340.

- Allerede den første dagen etter at jeg fikk Kindelen nektet den å slå seg på. Gjett om jeg fikk panikk… Jeg prøvde meg på diverse triks, og til slutt begynte den å virke igjen. Jeg vet ikke hva som skjedde, kanskje den ikke tålte det kalde, norske været? Håper likevel at det ikke skjer igjen…

- Musikken kan ikke styres. Slår jeg den på, så spilles sangene i den rekkefølgen jeg har lagt dem inn på.

Åpenbart angrer jeg ikke – dette var pengene vel verdt!

10.10.2010

På sammenbruddets rand

  • Bare et lite sammenbrudd av Ebba Haslund
Det har tatt litt tid å lese denne korte flisen av en bok. Grunnen: jeg blir sliten – jeg blir sliten av å lese om Lillemor og hvor sliten og lei hun er. Hvor mye hun har å gjøre, hvor lite verdsatt hun er, eller føler at hun er, og hvor utmattende det er å være husmor. Og det verste er at selv om min mamma er langt unna den husmoren Lillemor er, så kjenner jeg mye igjen. Jeg har ofte tatt for gitt at mamma skal gjøre både ditt og datt – og har hun fått noe særlig anerkjennelse for det? Nei.

”Happy birthday, dear mother, altfor høyt naturligvis; det skar i øret. Happy birthday to you. (…) Og nå var det hennes tur. Ikke tale om å smyge seg under dynen. Man ventet noe av henne. Stå opp å lage frokost? (…) Det var bare hun selv som fortsatte og fortsatte å pålegge seg selv en mengde unødvendige plikter. (…) Nå måtte hun få opp øynene, se dagen i ansiktet. Noe ventet de jo av henne. At hun skulle være overrasket, takknemmelig, glad. Slik var spillereglene som hun selv hadde innøvet med dem gjennom mange og lange år. ”

Lillemor er gift med direktør Harald Berge, har stor hus og tre barn. Hun har nettopp arrangert det mest vellykkede selskapet på mannens 50årsdag. Nå nærmer hennes egen 50årsdag seg, og selvsagt skal hun også ha selskap – hun vil også bli sett og anerkjent, med like mange og like fine ord som det Harald ble på sin dag. Men dagen nærmer seg og det blir tyngre og tyngre å holde huset plettfritt, arrangere vellykket påskeferie for familien og besøke sin demente mor – for Lillemor kan ikke se noen tegn på at resten av familien er i gang med forberedelser til hennes store dag.

”Hytta så nydelig ut da se låste og dro. (…) Forpleiningen hadde vært førsteklasses. Hun hadde jo proviantert som for en polarekspediasjon, men jammen gikk det med nesten alt i hop. Egg og bacon for syv personer hver morgen, juice og syltetøy og marmelade, hjemmelaget sursild og leverpostei, fire forskjellige osteslag, variert kjøttpålegg, ferske rundstykker annenhver dag. Og alle tok det helt som en selvfølge. (…) – Alle skal hjelpe til, hadde Harald dekretert. (…) Og der satt hun, mens de andre vrimlet omkring, skumpet borti hverandre, sølte, skjente, satte melken i boden der den frøs, mens det som skulle i boden ble plassert i kjelleren. Vel, dette var straffen fordi hun hadde latt ord falle om husmorens påskeferie.”

Det blir selskap, men den blir nærmest som en parodi på Lillemors forventninger, og på Haralds flotte dag. Ved desserten blir det for mye for henne, og sammenbruddet kommer.
Stakkars, stakkars Lillemor.

03.10.2010

Havregrøt i to uker? Helt greit!

Det tok meg to dager. To dager med hjertebank, nøye overveininger og stålkontroll. Så plutselig var en Kindle 3G på vei hjem til meg.

Jeg har gått og hatt litt smålyst på lesebrett en stund. Men det har vært så mye å måtte sette seg inn i – de ulike typene, hvordan de fungerer, hvordan de kommer til å fungere i fremtiden, forholdet til eventuelle norske e-bøker, pris og vekt og ditt og datt. Så da Julie tok en liten gjennomgang på sin blogg om temaet var jeg kjempefornøyd. Et skritt nærmere en beslutning. Jeg hadde fortsatt ingen konkrete planer om å skaffe meg det i nærmeste fremtid.

Men på fredag møtte jeg en som var stolt eier av en tredjegenerasjons Kindle. Og jeg fikk se på det. Egentlig ble jeg nok overbevist der og da – kunne nok ha dratt hjem med det samme og bestilt fra amazon. Heldigvis ventet jeg litt, (greit å ikke gjøre beslutninger som innebærer firesifrede tall midt på natten…), så hele lørdag og dagen i dag har gått med på å tenke på lesebrett. Hvor praktisk det er, hvor mange trær i regnskogen jeg sparer, hvor fint det vil være å kunne ha med seg alle bøkene jeg leser selv bare på en snartur til byen, hvor mange flere bøker jeg kommer til å kjøpe på impuls og i hvor mange uker jeg må spise havregrøt og knekkebrød som en følge av mine utskeielser.

Uansett – nå er det gjort, og denne snasne lille saken er på vei til meg om ikke lenge

02.10.2010

Å blande fag og fritid

  • Georgs magiske medisin – Roald Dahl
  • Faresonen – Richard Preston
  • Øya – Victoria Hislop

Medisinstudiet er ikke sprekkferdig av skjønnlitterære referanser, så når de først dukker opp prøver jeg å gjøre det meste ut av dem. I semesterets første kurs, Biomedisin, dukket det opp hele tre, ikke bare referanser, men faktiske anbefalinger til skjønnlitterære bøker. Alle som på sin måte har forbindelse til de ulike fagene vi vanligvis sitter og sliter med i tunge fagbøker.

Georgs magiske medisin:
Eksempel på farmakologi i praksis. Georg har en ufyselig, gammel bestemor. Han holder snart ikke ut lenger, og kommer fram til at en magisk medisin nok kan gjøre susen. Hårfjerningsmiddel, grisepiller, skokrem, loppepulver og tennvæske er noen av ingrediensene Georg putter i gryta. Bestemor fungerer som sin egen prøvekanin, mens Georg observerer effekt og bivirkninger.

”Slapp av, bestemor,” sa Georg. Men han fikk et lite sjokk da han så at det kom røyk ut av nesen og munnen hennes. Skyer med svart røyk som seilte rundt i rommet. ”Gubbendarius, du brenner!” sa Georg. ”Selvfølgelig brenner jeg,” vrælte hun. ”Jeg kommer til å bli et avsvidd potetgull! Jeg kommer til å bli et stykke sprøstekt bacon! Jeg kommer til å bli en hardkokt rødbete!”

Faresonen:
Virkeligheten er ofte mye, mye skumlere enn all verdens oppdiktete busemenn. Hvem trenger spøkelser og zombier når vi allerede har filovirus som Ebola og Marburg? Faresonen forteller den sanne historien om oppdagelsen av to av verdens farligste virus. Med en dødelighet på mellom 50 og 90%, uten noen effektiv behandling er det nok å skjelve i buksene av. Preston tar utgangspunkt i de virkelige hendelsene. Det er godt underbygd av intervjuer med de som var der da det skjedde, både under utbruddene i Zaire (Ebola Zaire) og Sudan (Ebola Sudan), og da en søster av disse to, Ebola Reston, kom til Washington DC i en forsending aper i 1989.

Språket er ikke det viktigste i denne boka – handlingen får deg til å sitte klistrer til siden uansett hvor dårlig setningsoppbyggingen er. Jakten på virusets naturlige tilholdssted får spenningen til å fly i taket. ”Gene kjente at det begynte å prikke i hårbunnen. Bare et sted på kloden hadde Charles Monet og Peter Cardinals (begge døde av Marburg) spor krysset hverandre, og det var inne i Kitum-hulen. Hva hadde de gjort inne i hulen? Hva hadde de tatt borti? Hva hadde de pustet inn? Hva var det som bodde inne i Kitum-hulen?” Det er fortsatt uvisst hvor viruset holder til.

Preston skriver detaljert om hvilke kliniske konsekvenser virusets herjinger i kroppen får – og det er ikke et pent syn som danner seg på netthinnen. Jeg skal ikke komme med et utdrag av det, rett og slett for å spare de som evt. har litt dårlige mager for slikt. Men kan si så mye som at folk gjerne dør av hemorrhagisk (blødende) feber.

Øya:
Beskriver det viktige medisinske prinsippet om isolasjon for smittsomme sykdommer, og oppdagelsen av en kur for ”verdens eldste sykdom” – spedalskhet.
Boka forteller historien om Spinalonga, verdens siste leprakoloni, og noen av menneskene som måtte bo her. Helt fram til 1957 var de spedalske grekerne forvist til øya. Da ble det imidlertid oppdaget et antibiotikum som kunne kurere sykdommen, dipson. I dag er øya en stor turistattraksjon.

Øya har fått strålende kritiker etter at den ble utgitt i 2008, og har nok vært en slager i mang en bokklubb og lesesirkel de siste årene. Jeg synes imidlertid ikke at den er noe å heise flagget for. Kjenner at jeg er litt lei av ”ung kvinne, med god jobb og fint liv, men må finne seg selv, i en jakt på foreldrenes fortid”-konseptet. Dermed blir også bokas innleding og avslutning de dårligste partiene. Her møter vi Alexis som drar til Kreta for å finne ut av morens fortid. Mesteparten av boka forteller selve historien om Alexis oldemor, hennes etterkommere og deres forhold til leprakolonien. Og det er ganske interessant å lese om hvordan de spedalske skapte et samfunn for seg selv – utstøtt og misforstått som de var.

Lepra forekommer i dag i Norge kun som en sjelden importsykdom. Likevel er den et stort helseproblem i områder som Sørøst-Asia, Afrika og Sør-Amerika. Aller størst er problemet i India, og ca. 70% av alle lepratilfellene i verden kommer herfra.

28.09.2010

Er jeg en gammel grinebiter?

Av og til synes jeg det er så godt å ta meg noen ”timer fri” inne på biblioteket. Bare meg og bøkene. Da kan jeg labbe rundt og titte på bøker, sette meg ned i en god stol og lese litt i dem – dersom en fenger, kanskje lese halve boka før jeg i det hele tatt låner den med meg hjem.
En forutsetning for dette er at det er stille og rolig på biblioteket. Det er sånn det skal være der, det er sånn jeg er vant til at det er. Før jeg går inn slår jeg alltid telefonene på lydløs, og dersom jeg skal prate med noen gjør jeg det stille.

(Tromsø bibliotek er forresten kåret til Norges beste - bare se her. Bildet er fra nrk.no )

Da jeg var på biblioteket forrige uke var imidlertid ikke dette tilfellet. Jeg hadde nettopp lusket rundt og funnet meg en stabel med bøker, satt meg godt til rette i en stol, og begynt å lese. Da begynner plutselig en hel gjeng med folk i etasjen under meg å synge! Ikke stille synging, eller synging for å holde en konsert – bare synge høyt og skjærende. Det var faktisk ikke skjærende, og jeg tror at de var fra et ordentlig kor, for de kunne faktisk synge – flerstemt til og med. Men det hjelper ikke! De satt bare midt i biblioteket og snakket høyt med hverandre, og sang litt innimellom, sånn som venner gjør (og hvert fall hvis de går i samme kor). Det var som en uformell korøvelse på biblioteket.
Litt etterpå setter en gutt seg ned i en stol ikke så langt fra meg. Han drar frem PCen og skal til å skru den på da telefonen hans ringer. Ok, han glemte sikkert å sette den på lydløst, det får gå. Men så tar han telefonen og brøler inn i den. Det er i alle fall slik det høres ut for meg. Han snakker med ”utestemme” i telefonen inne på biblioteket.

Etter flere avbrytelser av samme type som de overnevnte gadd jeg ikke å sitte der mer. Jeg tok med meg bøkene mine, og gikk. Jeg har vært på biblioteket der flere ganger tidligere, uten å oppleve så mye bråk. Kanskje kom jeg på et veldig uheldig tidspunkt. Det var mange mennesker der, og rett etter skoletid, så en del ungdomsskole/vgselever stakk innom. Kanskje jeg bare må planlegge bedre neste gang, og satse på å komme etter at rushet har gitt seg?

Men jeg bare lurer – er det normalt? Pleier det å være bråkete på biblioteket? Jeg husker til og med at inne i ”mediateket” på barneskolen så var man litt ekstra stille. Alle snakket med dempet stemme og man løp ikke rundt og hojet og skrek. Er det ikke lenger vanlig å være stille på biblioteket, respektere de menneskene som leser og jobber og konsentrerer seg?

22.09.2010

På bølgelengde

  • Styrtet engel - En kjærlighetsroman – Per Olov Enquist

Noen bøker er slik at det bare klikker med det samme – tekster som er skrevet på en så behagelig bølgelenge at jeg ikke merker at jeg leser – der ordene bare stryker forbi. Styrtet engel er en sånn bok.

Enquist skriver om mennesker som nesten ikke er mennesker – de er monstre, i ulik forstand av ordet. De lever på grensen av hva vi klarer å akseptere. Er du monster når du har to hoder? Blir du menneske når de rundt deg oppdager at du elsker ”kona” di, som du bærer på hodet, som en gruvearbeider bærer lykta si? Er du et monster når du dreper små jenter? Blir du et menneske når det er krefter du ikke en gang selv forstår som får deg til å gjøre det? Krefter som gjør deg sinnssyk og suicidal?

Dette er mennesker som ikke er skapt i Guds bilde – de er ”styrtede engler”, Satans barn. Eller?
”Nå skjønte de at deres lidelse hadde vært et offer til den Gud de hadde valgt, ikke han som hadde kastet ned Satan, men til Mennesket. (…) De skjønte derfor at de var blitt tildelt en høyere, tyngre og større oppgave ved å tilhøre de laveste, de ytterste. De var selv prøvestenen: det deformerte menneske som viste hvilken side man stod på: den fullkomne Guds, eller det ufullkomne menneskets.”

Det gikk fort, det gikk lett, og det var fantastisk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si.

Tillegg:
Bortsett fra at den anbefales på det sterkeste, selvsagt. (Takk til Torbjørn for den påminnelsen)

20.09.2010

2000 bøker i året!

  • Leser 5-6 bøker daglig
  • Stopper ikke før boka er utlest
  • Låner 80 bøker på biblioteket i slengen
  • Hopper av studiet for å lese bøker
  • Bruktbutikk av egne bøker i en alder av 23

I dag var jeg på en forelesning der temaet var Etikk - i et samfunnsmedisinsk perspektiv. Den går definitivt inn i kategorien "veldig interessant forelesning, men litt vanskelig å se at det er pensumrelevant". Men midt mellom trøtte studenter, som satt og glippet med øynene dukket det opp en godbit for en bokelsker.

Til min store fornøyelse introduserte foreleseren med å vise klippet om Geir Hovin Frøysedal fra Volda, som gjerne leser fem-seks bøker om dagen. Høyst overraskende og interessant. Han brukte eksempelet videre for å ta opp diskusjonen om hva avhengighet er, og hvordan vi definerer det. Uten å slå fast at Frøysedal er avhengig/ikke-avhengig, ble det en ganske spennende diskusjon. For kaller vi det avhengighet når det er snakk om noe som de fleste ser på som positivt - nemmelig det å lese bøker? Eller er han bare en litt ekstrem lesehest, en bokmonsterorm eller en bokfanatiker? (Foto: Hans Olav Landsverk/NRK )


Se reportasjen om Geir Hovin Frøysedal her: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/more_og_romsdal/1.7285203

19.09.2010

Philip Pullman - i kamp med Autoriteten

Denne teksten ble opprinnelig skrevet for fylkesbladet til Human-Etisk Forbund i Rogaland.

Philip Pullman ble født i Norwich i England i 1946. Han tilbrakte mye av barndommen sin i andre deler av verden, og bodde både i Zimbabwe, Australia og Wales. Han studerte engelsk ved Exeter College i Oxford, og begynte å undervise ved ulike ungdomskoler i området allerede da han var 25 år gammel. Samme år fikk han utgitt sin første roman, The haunted storm. Han skrev hele tiden mens han underviste, og i 1982 kom den første barneboka – Grev Karlsten (utgitt på norsk i 2004).

I løpet av karrieren som forfatter har han utgitt godt over 20 bøker, 2 skuespill og flere essays og artikler. Tidlig på 90-tallet begynte Pullman å skrive på det som mer enn noe annet skulle gjøre han berømt og anerkjent. Trilogien Den mørke materien ble utgitt i tidsrommet 1995 til 2000, og består av bøkene Det gylne kompasset (utgitt på norsk i 1997), Den skarpeste kniven (utgitt på norsk i 1999) og En kikkert av rav (utgitt på norsk i 2002).

På nettsidene til British Humanist Assosiation, Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon i Storbritannia, finnes det en liste over anerkjente tilhengere av organisasjonen. Her finner vi blant annet Philip Pullman. I takt med at han ble anerkjent som forfatter etter utgivelsen av Den mørke materien, har han blitt mer og mer kjent som samfunnsdebattant på områder innenfor litteratur, utdanning og religion. Han har særlig fått oppmerksomhet for sine krasse utspill mot organisert religion. "When you look at organized religion of whatever sort …wherever you see organized religion and priesthoods and power, you see cruelty and tyranny and repression. It's almost a universal law.”

I Den mørke materien finner vi et univers som består av parallelle verdener og mange fantastiske elementer. Her møter vi daimoner, hekser og panserisbjørner, kniver som kan skjære hull gjennom to verdener, engler og Autoriteten. Det er mye å ta tak i, og mye som kan tolkes.
I den første delen av trilogien befinner vi oss i et univers som ved først øyekast ligner på vårt eget. På Jordan College i Oxford bor elleve år gamle Lyra. Hun er en nysgjerrig og frempå jente, og finner på mye spennende sammen med daimonen sin – Pan. I Lyras verden har alle mennesker en daimon, som er en slags inkarnasjon av deres sjel. Alle daimonene har dyreskikkelser og representerer på en eller annen måte eierens personlighet. Lyra er helten og hovedpersonen gjennom alle de tre bøkene. Fra Oxford legger hun ut på en utrolig reise, som tar henne til Svalbard, over til andre verdener, hun er innom dødsriket, og kommer til slutt tilbake til sitt eget univers.

Lyra oppdager i første bok at skulme saker skjer i Oxford. Kirken har oppdaget de merkelige elementærpartiklene som kalles støv, og er overbevist om at dette er et bevis på arvesynden. Støvet tiltrekkes av voksne mennesker, og er helt uinteressert i unge barn. Det merkelige fenomenet må utforskes og kirken driver derfor farlige eksperimenter på kidnappede barn. Lyras venn Roger er et av barna som kidnappes, og Lyra drar av sted for å redde ham.
I andre bok møter vi Will, en gutt fra vår egen verden. Helt tilfeldig kommer han seg over i en annen verden, gjennom et vindu han finner i løse luften. I byen Cittàgazze svermer det av geister, usynlige vesener som tar livet av voksne, men som er ufarlige for barn. Her møter han Lyra, og blir bærer av Den skarpeste kniven. Dette er en kniv som kan skjære hull gjennom ulike verdener. Sammen legger de to barna ut på en reise – Will for å finne sin far, og Lyra for å lære mer om støv.
I tredje og siste bok har Lyra blitt kidnappet av kirken. De har funnet ut at hun er ”den neste Eva”, all kunnskapens mor. Fri tenking og kunnskap er farlig for kirkens posisjon og Lyra må derfor drepes. Will drar etter for å befri henne, og på slutten av trilogien står det store, endelige slaget mellom Autoriteten (Gud) og opprørerne, med Lyras far, Lord Asriel i spissen.

Pullmans store skurk er kirken. Kirken vi møter i Lyras verden er autoritær, verdensomspennende og har elementer fra det verste innenfor både protestantiske og katolske tradisjoner. Dette har ført til mye kritikk og anklager om en anti-kristen agenda. Forfatteren selv sier at det ikke er kristendom han angriper, men kirkens bruk av religion for å legitimere sin bruk av makt og undertrykkelse. I følge American Library Association var Det gylne kompasset i 2007 den fjerde mest provoserende boken ved amerikanske biblioteker og skoler. Pullmanns bok mottok over 420 klager som argumenterte for å få den fjernet fra hyllene på bakgrunn av bokens provoserende religiøse standpunkt.

Pullmans trilogy og filmatiseringen av Det gylne kompasset har ofte blitt portrettert som et ledd i en kamp mellom ateister og religiøse. Da filmatiseringen av Det gylne kompasset kom på kino i 2007 utga en katolsk gruppe, The Catholic League, en pamflett med tittelen ”The Golden Compass: Agenda Unmasked”, der de advarer foreldre mot å la barn sine se filmen. ”The film is being sold as an innocent children’s fantasy, but in reality there is nothing innocent about it: the movie is based on a book that was written to promote atheism and denigrate Christianity.” Erkebiskopen av Canterbury, Dr Rowan Williams, har imidlertid tatt det på en annen måte. Han mener at kristne kan lære mye teologi ved å lese Pullmans bøker. ”He (Philip Pullman) takes the Christian myth, or a version of it, seriously enough to want to disagree passionately with it,” sier han, og mener at boken dermed kan gi utspring til interessante teologiske motargumenter. (Bildet: Pullman og Erkebiskopen av Canterbury i samtale - fra www.telegraph.co.uk)

Den mørke materien ble i utgangspunktet regnet som en barnebok. Dette er imidlertid et verk som har fanget både unge og gamle lesere. Både gutter og jenter blir dratt inn i Pullmans univers, og fanget av historien om Lyra og Will, og kampen mot Autoriteten. Trilogien kan leses kun som en spennende fantasybok. Men for de som er interessert i livssyn og religion er det imidlertid vanskelig å unngå alle symbolene, hentydningene og referansene til religion, kirken og Bibelen. Det hele kan dermed også leses som en kamp for fri vilje, der det å vokse opp er essensielt for å få visdom og kunnskap.

16.09.2010

Medisinens fantastiske verden

Utdrag nedenfor er fra Per Olov Enquists Styrtet Engel, der han beskriver gastroskopi, en undersøkelse der et kamera blir ført ned gjennom munn og svelg, så man kan se på magesekk, og tarmer:

"Først bedøvde de halsen, jeg lå på siden, med slangen med sideoptikken festet ved venstre øye, og så førte de det lille kuleformede TV-kameraet ned gjennom strupen. Det kunne være halvannen centimeter i diameter, men det gikk lett, svært lett, og jeg kunne se alt i direkteopptak, alt, i farger, alt sammen.

Se alt sammen, med en plutselig stigende, tørr, lett, underlig ekstatisk opphisselse.


Først gled kameraet ned gjennom en veldig, nesten uendelig dyp sjakt, en brønn med nesten hvite, svakt ringformede vegger. Men det var en bunn i brønnen, en slags fiskemunn med myke, slørlignende lepper, som langsomt gav etter, og øyet sank inn mot fiskemunnen, som åpnet seg nesten lokkende og ikke hadde tenner og bare gav etter, nesten som et kjærtegn mot øyet, et forbiflytende system av lepper og slør strøk mot øyets sider.

Og så, plutselig, befant vi oss i hulen.

Det var en kjempemessig hule, en veldig underjordisk hule med blåhvitt skinnende tak med rødhvite toner som kom mykt listende, den løftet seg i en veldig bue over innsjøen som dekket hulegulvet – det var mer et hav, et gult, boblende, slimaktig hav, et levende hav som beveget seg og forvandlet seg, et Solarishav, et hav som så ut til å snakke, bare stumt, i andre former enn dem jeg kunne oppfatte og tyde. Om litt begynte øyet å bevege seg igjen, meget langsomt og tett over dette levende havet som forøkte å meddele meg noe som jeg ikke forstod, enda jeg ville vite, jeg ville vite. Men øyet beveget seg bare videre, tett, tett over havflaten, sank langsomt ned mot den borteste enden av hulen, der det avtegnet seg en inngang, en munn beveget seg, på samme måte som alt annen beveget seg og pulserte og snakket. Og da, plutselig, for første gang, og med en kraft så voldsom at den nesten tok livet av meg, skjønte jeg at jeg befant med inne i meg selv."


Jeg synes det er en helt fantastisk beskrivelse av et så klinisk inngrep – og jeg har aldri lest noe lignende før. Er snart ferdig med hele boka, og den er knakende god – fullstendig innlegg om den kommer senere. Måtte bare dele denne biten!


11.09.2010

Livets absurditeter

  • Den fremmede – Albert Camus

Romanen fortelles av Meursault, en mann som er fremmed for sin egen tilværelse og sitt eget liv.

Historien begynner i det Meursault får vite at hans mor er død. Han drar i begravelsen hennes, og deltar på hennes vake. Vi får en beskrivelse av det som skjer, men Meursault viser ingen følelser og reaksjoner slev. Han virker mer opptatt av å få en røyk og kaffe, samt å beskrive de andre menneskene i begravelsen og under vaken.

I de neste dagene gjenopptar Meursault sitt bekjentskap med en tidligere kollega, Marie, får et seksuelt forhold til henne. Når hun spør ham om han er glad i henne svarer han at det er uten betydning, men at han antagelig ikke er det.

En nabo og kamerat, Raymond, har hatt et forhold til en dame, som han mistenker for å være utro. Meursault hjelper ham med å skrive et brev, med eneste hensikt å få henne til leiligheten, slik at Raymond kan ha sex med henne og banke henne opp – som hevn.
Senere dreper Meursault en arabisk mann, som har fulgt etter Raymond, for å ta hevn for overgrepet som har skjedd. Selv om araberen er død etter det første skuddet, skyter Meursault ham fire ganger til.

Meursault er fremmedgjort for seg selv og sin egen tilværelse. Han har ingen kontakt med sine egne følelser, og har liten interesse eller vilje til å styre og endre de hendelsene som skjer med ham. Gjennom hele teksten merker man distansen mellom det som skjer og Meursaults følelser overfor det. Selv om det er hans liv, beskriver han det som om det et er en glassvegg mellom ham selv (hans følelser og inntrykk) og handlingene han gjør. Dette får konsekvenser når rettsaken mot ham begynner, og han er tiltalt for drap.

Camus drøfter kort og godt livets absurditeter og meningsløshet. Det krever litt tankevirksomhet fra leseren, men anbefales som et innblikk i eksistensialismens filosofi, og som et av hovedverkene i det 20. århundrets litteratur.

02.09.2010

Nok en Auster

  • Orakelnatt av Paul Auster


For fire måneder siden ble forfatteren Syndey Orr utskrevet fra sykehuset – et mirakel i følge legende, som hadde bedt kona kontakte begravelsesbyråd og foreberede seg på siste farvel. En dag han er ute på en av sine daglige turer i nabolaget finner han en ny butikk – Paper Palace – drevet av kineseren Chang. Her finner han noen svært tiltrekkende notatbøker fra Portugal. Sid kjøper en blå notatbok – og for første gang siden han ble syk kjenner han en trang til å skrive igjen.

Sid begynner å skrive en historie inspirert av en hendelse i romanen Malteserfalken av Dashiell Hammett, der en mann så vidt unngår å bli drept av en fallende bjelke. Rystet av tilfeldigheten i hans overlevelse bestemmer mannen seg for å forlate det vante livet sitt og begynne på nytt – totalt styrt av tilfeldighetene.

Hovedpersonen i Sids historie er Nick Bowen, en forlagsredaktør som en dag holder på å få en fallende kalksteinsfigur i hodet. Nick bestemmer seg for å dra fra kona si, og tar bare med seg et manuskript han nettopp har fått til gjennomlesning. Et gammelt manuskript fra forfatterinnen Sylvia Maxwell – Orakelnatt. Historien hennes handler om en krigsveteran som har fått den merkelige evnen å kunne se inn framtiden.

De neste ni dagene er Sidney bergtatt av historien sin – i tillegg skjer det flere og flere bemerkelsesverdige hendelser i hans eget liv. Han har noen merkelige opplevelser med butikkeieren Chang, og i forhold til kona, Grace, og bestevennen John Trause, den berømte forfatteren, skjer det ting som endrer forholdene deres for alltid.

For å spe på parets inntekt prøver Sidney å skrive et filmmanus – inspirert av H.G. Wells Tidsmaskinen. Ikke bare her blir tid, fortid, fremtid og nåtid viktig, men også i de andre historiene vi får presentert. Nick møter taxisjåføren Ed Victory, som samler på gamle telefonkataloger i sitt enmannsforetak Byrå for historiske gjenstander. Og hovedpersonen i Sylvia Maxwells Orakelnatt kan se inn i framtiden. Dessuten får vi vite mye om fortiden til Claire og John Trause, en fortid som er i ferd med å innhente dem. Sidney blir etter hvert mer og mer forvirret over hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. Både i hans egen verden og i historiene han dikter opp finner han stadig flere likheter. Er det sånn at det han skriver på papir blir virkelig? Eller er det han skriver allerede noe som har hendt, er dømt til å skje?

Til tross for mange historier inni historien, mange personer å holde styr på, og Austers begeistring for fotnoter er ikke denne boken veldig komplisert eller vanskelig. Språket er så godt at jeg rives med fra side til side. Det blir aldri vanskelig å følge med på hvilken av fortellingene man er i – til tross for stadig mer sammenblanding fra Sidneys side. Dette var min tredje Austerbok – og jeg er fortsatt bitt av basillen!
(Ekstra gøy å lese beskrivelse av historien om Konføderasjonen, som finnes mer utfyllende i Reiser i skriptoriet…)

30.08.2010

Mine ti bud

I et av de første medlemsbladene i Epp-bokklubben fant jeg en liste med ti bud som jeg klipte ut og hang opp på veggen. Nå har den hengt der noen år - og jeg tror det er på tide med en revidering.

Bokklubben Epps ti bud
1. Du skal lese forfattere som har noe på hjertet
2. Du skal bli overrasket av bøker
3. Du skal holde leselyset hellig
4. Du skal ikke begjære din nestes bøker, men finne dine egne
5. Du skal være kompromissløs i bokvalget
6. Du skal lese bøker i alle sjangere (med mindre dine sjangerfordommer viser seg å stemme)
7. Du skal elske og hate litteratur
8. Du skal hedre din mors og din fars bokhylle – eller kaste den på dynga
9. Du skal aldri bruke adjektiver om bøker uten å mene det (med mindre det er forbløffende talentfullt, dypt rystende verk)
10. Du skal ikke bryte medlemskapet

Mange av dem er gode, men jeg er ikke enig i alle. Så det er nok på tide å lage sine egne ti bud. So here it goes:

Odas ti bokbud:
1. Du skal lese bøker du synes er interessante – blås i forfatteren (med mindre hun/han også er veldig interessant)
2. Du skal la deg selv bli revet med av boka – le og gråt på bussen om du må
3. Du skal holde leselyset og lesebrillene hellig – husk alltid lommelykt på telttur
4. Du bør begjær din nestes bøker – la deg inspirere av andre lesere (gjerne bokbloggere)
5. Inngå gjerne kompromisser med boka di – ”Jeg gir deg 50 sider til, men hvis du ikke lever opp til forventningene da, så havner du på hylla”
6. Du skal ikke bry deg om sjanger, men om innhold – vær gjerne vågal
7. Du skal elske og hate bøker – men prøv å begrunne det
8. Du skal hedre din far og din mors bokhylla – og stjel gjerne med deg det beste
9. Du skal spre det glade budskap om litteraturens fantastiske vesen – bruk alle argementer du klarer å finne på, jmf. f.eks denne artikkelen
10. Du bør alltid opptre beredt – husk å ta med deg en bok når du går ut av huset


Bokklubben Epp har forresten byttet navn til Litteraturklubben, og slått seg sammen med Dagbladet. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om det ennå. Foreløpig er jeg mest skeptisk, men får ikke være alt for bastant – kan jo hende at det viser seg å bli veldig bra. Ellers kan det hende at jeg bryter det tiende budet…