23.06.2011

Favorittbøker fra A til Å: E

Det er vanskelig å velge én favorittbok på en bestemt bokstav. Jeg merker at bøkene jeg nylig har lest, og husker best, kommer best ut. Derfor føler jeg at jeg ikke er helt rettferdig mot de bøkene som ble lest for 2-3 år siden.

De som nesten ble valgt denne gangen var
- Egalias døtre av Gerd Brantenberg (denne boken gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg leste den, men det er temmelig lenge siden nå, så vanskelig å vite om det fremdeles holder stand).
- Eragon av Christopher Paolini (ukomplisert og lettfattelig fantasy, som er fantastisk til sommerlesing på alt for varme dager. Men akkurat nå er været grått ute, og jeg trenger noe med litt mer substans).

Dermed falt valget på - ikke en roman denne gangen, men dramatikk:

  • Eit draumspel av August Strindberg.

Min omatale av stykket, og oppsetningen på Hålogaland teater finner du her: Min största smärtas barn

Bildene under kommer fra en oppsetning av Ingmar Bergmann i 1970. Bildene er tatt av Beata Bergström, og er fra denne siden.


Her er to utdrag fra teksten:

"Mannen: (Til kona) Lykka mi er så utan grenser at eg kunne døy...
Kona: Kvifor døy?
Mannen: Samstundes veks eit frø til ulykka midt i lykka: den et seg sjølv som flammen... den kan ikkje brenne evig, men må slokne, og denne førekjensle av slutten gjer ende på lykka når den er på det høgaste.
Kona: La oss døy saman, nettopp no!
Mannen: Døy? Ja vel! For eg fryktar lykka! Den svikefulle!"

"Dottera: (...) Det har eg drøymt.
Diktaren: Det har eg dikta ein gong!
Dottera: Da veit du kva dikt er...
Diktaren: Da veit eg kva draum er... Kva er dikt?
Dottera: Ikkje røyndom, men meir enn røyndom... Ikkje draum, men vakne draumar...
Diktaren: Og menneskebarna trur at vi diktarar berre leikar... hittar på og finn opp!"

21.06.2011

Glansbílætasamlararnir

  • Glansbildesamlarane av Jóanes Nielsen

Jóanes Nielsen, fra nrk.no
Denne boken jeg plukket opp under Mamut-salget i universitets-bokhandelen her i Tromsø. Den kostet bare 59 kr, var innbundet, skrevet av en færøysk forfatter jeg aldri har hørt om, og handler om livet i Torshavn. Det hørtes sånn passe eksotisk ut - så jeg tok den med meg.

Nielsen forteller om oppvekst i Torshavn på 60-,70- og 80-tallet, gjennom skildring av livene til seks gutter. Alle guttene er fra årskullet 1952, og de går i samme klasse på den katolske privatskolen, Sankt Frans' skole, i Tórshavn. Opp gjennom ti-årene blir det færre og færre igjen av dem, og på midten av 90-tallet sitter den siste av kameratene, Kári, og skriver minneord over sine fem døde kameratene.

Fra å sitte i skolegården og bytte glansbilder, er veien til den harde, vanskelige virkeligheten kort for de seks guttene. Da Djalli blir uskyldig mistenkt for å ha klippet i stykker den vakre bildebibelen, og hardt straffa for det, er den lille resten av uskyld, og ufarlig lek med glansbilder, revet bort.
I mellom historiene om guttene, får vi også rik utbrodering av miljø, slekt, naboer og andre Tórshavningers liv og virke, alt knyttet til de skjebnene guttene får. 

Boken er delt inn i fem deler - der hver av guttene har sin del, bortsett fra Ingimar og Kári som har en del sammen. Historien blir ikke oppstykket, for alle de seks guttenes historier flettes til en viss grad inn i hverandre og hører sammen. Nielsen unngår likevel å repetere seg selv, og de ulike delene er lange nok til at man virkelig kommer inn i hver og én av de unike historiene og enkeltskjebnene.

Fra bokkilden: "I ein rikt fasettert mosaikk skildrar forfattaren fem klassekameratar frå den katolske privatskolen i Tórshavn og skjebnane deires opp gjennom 1960-, 70- og 80-åra. Dei er glansbildesamlarane som altfor tidleg blir drivne ut av den blanke, reinslege og raudkinna uskyldsverda som dei samlar på og inn i ei verd av løgn, hykleri, forråding og vold. Dei dør alle i ung alder. Men før dei dør, får vi i forfattaren sitt karakteristiske ramsalte og poetiske språk fortalt historiene deires om kjærleik, lykke, forteiing, svik - og "ein sjukdom som det ikkje er lov å dø av i Færøyane". "

Det er en god bok, som skildrer en interessant periode og et spennende miljø. Færøyene er så langt borte og annerledes at det blir eksotisk, likevel såpass nærme og tilknyttet Norge og resten av Skandinavia at man kan ta del i historien med det man vet om Norge i samme periode.
Jóanes Nielsen er en spennende forfatter, som har vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris fire ganger. Han skriver på færøysk, og Glansbildesamlarane er utgitt av forfatteren selv.

Boken er som sagt godt skrevet, men det som jeg nok synes er finest med hele boken fant jeg ikke før en stund etter at jeg hadde lest den ut. Det er nemlig omslaget. Her er forsiden av boka:


Og her er innsiden av omslaget:


På utsiden ser man bare konturer og skygger av det som skjuler seg på andre siden. Og ser man nøyere etter så finner man kanskje noe så uskyldig og rent som glansbilder av engler. 

15.06.2011

Favorittbøker fra A til Å: A


Anettes boktema går ut på å finne din favorittbok på de de ulike bokstavene i alfabetet. Jeg henger, som vanlig i slike utfordringer, en del etter, men her kommer hvertfall bokstaven A.
Jeg har ikke lest så mange bøker på A ser jeg - men denne boken er uansett et godt valg.

  • At the mountain of madness av H P. Lovecraft

Jeg har skrevet en omtale av boka, som du finner her.

H.P. Lovecraft (1890-1937) var en amerikansk forfatter, innenfor sjangrene horror, fantasy og science fiction. Han brukte selv uttrykket "kosmisk horror" om sitt arbeid, noe som innebar ideen om at universet er fundamentalt fremmed, og dermed også umulig å forstå for mennesker. De som skulle være så (u)heldige å forstå noe likevel, ender opp som gale. Det ligger altså ikke i vår natur å forstå det universet vi omgir oss med.

Dette pesimistiske og kyniske verdensbildet danner grunnlag for de fleste av Lovecrafts mest kjente arbeid. Og disse har vært brukt til inspirasjon og har påvirket flere generasjoner av forfattere - særlig innen science fiction og horror. Stephen King, Neil Gaiman Jorge Luis Borges, Michel Houellebecq og Joyce Carol Oates er blant dem som har skrevet om ham eller blitt inspirert av ham.

Lovecrafts inpirasjoner kom fra flere hold - blant annet hans egne mareritt, studier av biologisk, astronomisk og geologisk vitenskap, samt skrekkfortelligene fra Poe. Den salige blandingen gir en unik atmosfære av skrekk i bunn, med kjølig vitenskapelig fakta på toppen, og jakten etter denne kunnskapen driver handligen framover.

Mens han levde hadde Lovecraft helt minimal suksess med sine historier. Livet hans er heller ikke en særlig suksessfull historie - på noen som helst områder. Hans far døde av langtkommet syfilis da sønnen var 8 år gammel, og Lovecraft vokste opp sammen med sin mor, to tanter og morfaren. Da han var tre år kunne han resitere lange dikt, og i seksårsalderen skrev han dem selv. Likevel var skolegangen hans heller mangefull, han var ofte syk, og plagdes med mareritt. Da morfaren døde ble den økonomiske situasjonen brått endret for familien, og de måtte flytte til et mye mindre hus. Den 14 år gamle gutten tok dette så tungt at han vurderte selvmord. Lovecraft giftet seg med Sonia Green i 1924, og de flyttet til New York. Etterhvert skulle Lovecraft komme til å hate denne byen. I en historie han skrev i 1925, He, står det blant annet "My coming to New York had been a mistake; for whereas I had looked for poignant wonder and inspiration (...)I had found instead only a sense of horror and oppression which threatened to master, paralyse, and annihilate me." Etterhvert flyttet han tilbake til sine tanter i Providence. I 1937 døde han av kreft - fattig, og ikke særlig berømt.

(Basert på artikkelen om Lovecraft fra Wikipedia. )

14.06.2011

Bedrag og selvbedrag

  • Kunzelmann & Kunzelmann av Carl-Johan Vallgren
Fra forlagets (Tiden) omtale: Når Viktor Kunzelmann dør foran staffeliet sitt 83 år gammel, rulles en utrolig historie opp for hans sønn, Joakim. Historien har sine røtter i mellomkrigstidens Tyskland, utspiller seg under andre verdenskrig og løper videre inn i 1940- og 60-tallets Sverige. Den fremgangsrike og berømte malerikonservatoren, kunstsamleren, enkemannen og tobarnsfaren Viktor Kunzelmann viser seg å ha levd et ufattelig dobbeltliv. Hans tilværelse er tuftet på en løgn.

Sønnen (Joakim) lever på begynnelsen av det nye årtusenet en annen type dobbeltliv, i en hektisk virvel av penger og sex, og på god vei til å knekkes av selvforakt. Gjeld og trøbbel vokser ham over ørene. Han har mislyktes som skribent og med ekteskapet sitt, og den fornedrende ferden fører ham fra luksusrestauranter og dokusåperedaksjoner til pornofilmmiljøer og lysskye forretningsavtaler av ulike slag. Alt mens han forsøker å forstå hvem faren hans egentlig var.


Denne boken appelerte åpenbart til meg - i og med at jeg faktisk har kjøpt den to ganger. Noe jeg ikke oppdaget før begge plutselig stod i hylla mi.

Jeg liker stilen Vallgren skriver med. Han slenger rundt seg med kulturelle, litterære, medisinske, historiske, økonomiske, politiske, og sikkert en hel del andre -iske begreper - som om han har stålpeiling på hver minste detalje rundt hvert pensum som er å oppgrave på universitetet. Ikke sikkert alt stemmer like godt - men skitt au, det virker troverdig. (Og tror man det er ekte, er det så godt som ekte, ifølge Viktor Kunzelmann).

Boken drives framover av sin egen fortelling, helt til de siste kapittlene. Her går det litt tregere. Aftenpostens anmelder skriver at "Måten romanen blir avsluttet på, tyder likevel på at forfatteren brått er gått grundig lei", og det er et inntrykk jeg også satt igjen med. Dermed ble slutten litt merkelig. Plutselig lever Joakim i en rosenrød virkelighet, men barn og kone og lykke - det stemmer dårlig med den selvutslettende oppførselen han har vist gjennom resten av boka. Men som Moshonista skriver i sin omtale av boken - kanskje dette bare er nok en forfalskning? Er det Joakims fantasi vi får servert? Eller slik han prøver å fremstå for omverdenen?

Samtidig reagerte jeg ørlite på at Vallgren bruker de samme frasene sine flere ganger - som om han er så fornøyd med en formulering at han må bruke den flere ganger - f.eks "olfaktoriske ekko" som jeg merket meg to ganger - sannsynligvis fordi jeg syntes det var en fin formulering første gang jeg leste den. Andre gang tenkte jeg - ah, allerde oppbrukt! Muligens dette er med vilje - f.eks for å skape sammenhenger mellom Kunzenmann den eldres og Kunzelmann den yngres fortellinger?

Har man tid kan man også fordype seg i og skrive om alle undertemaene Vallgren er borti - fra bokens bakside: "dypt underholdende og samfunnssatirisk roman om ekthet og falskhet, genialitet og selvbedrag, lovbrudd og opportunisme. Og ikke minste handler den om historiens makt over enkeltskjebner".

Rent bortsett fra de små pirkene jeg har merket meg syntes jeg det var en knall bok - boblende med fortellergelde og fantasi. Anbefales!

09.06.2011

Better Book Titles

Det har visst gått en stund - men nå er eksamen unnagjort og det er lov å lese skjønnlitteratur igjen!
Dette er kanskje gamle nyheter, men som sagt har jeg ikke fulgt med på så mye som skjer utenfor lesesalen de siste månedene. Oppdaget hvertfall plutselig denne morsomme siden her: Better Book Titles

Noen av mine favoritter så langt:

Rhonda Byrne - The Power

William Golding - Lord of the Flies

Italo Calvino - If on a winter's night a traveler

Fitzgerald - The Great Gatsby

Margaret Atwood - The Handmaid's Tale

Sophocles - Kong Oidipus