Favorittbøker fra A til Å: B

Jeg jobber meg bakover på Anettes boktema. Og her er bokstaven B. Jeg har valgt Brødrene Løvehjerte fordi dette er en av de fineste bøkene jeg vet om.  Den var blant de bøkene jeg leste om og om igjen da jeg var liten, og for et år siden bestemte jeg meg for å lese den på nytt. Den var like bra som jeg husket. Det er en barnebok - men jeg kjente spenningen i brystet likevel, og gråt som da jeg var 6 både da Jonathan døde, og på slutten av boka. Et av yndlingssitatene mine fra boken er noe Jonathan sier til Kavring, lillebroren sin. ”Hadde ikke du vært sånn hyggelig og stygg liten bleikfis med skjeve bein, så var du jo ikke min Kavring, den som jeg er så glad i.” Det er en fantastisk bok - den var det da jeg var 6 år, og den er det nå over 15 år senere. 

• Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren

Favorittbøker fra A til Å: C

Jeg jobber meg bakover fra D, og har kommet til C. Det var ikke så mange bøker på listen min som begynte direkte på C, så jeg jukset bittelitt. Men det blir nok sånn framover også. Dersom jeg skulle regnet alle bøkene som begynner med "the" under bokstaven T hadde det blitt veldig mange der, og velig få på de andre bokstavene. Så denne gangen er det altså den etterhvert temmelig populære boken:

• the curious incident of the dog in the night-time av Mark Haddon

Det er faktisk litt morsomt at den har blitt så populær, for da jeg kjøpte den hadde jeg aldri hørt om den. Det var helt tilfeldig at jeg plukket den fram fra en hylle, den stod ikke spesielt utstilt, og jeg faltpladask for coveret. Og her er innlegget jeg skrev om den en gang i tiden:
Dette er den fineste boka jeg har. Jeg elsker coveret på den (hunden som ligger død, opp ned, og er klippet ut og det svarte fra siden bak synes gjennom!), og tittelen er jo nok til å gjøre enhver bokelsker mo i knærne. Så det var helt tilfeldig at jeg kom over denne boka i butikken. Bokas forteller er en autistisk gutt på 15 år. Den er nydelig skrevet og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg forstår autisme bedre enn jeg gjorde før. De fleste handlinger Christopher gjør er ”logiske” utifra den tankerekken vi blir presentert i boka. Et enkelt plott, men verdt å lese bare for gleden av at man forstår verden og menneskene i den litt bedre etterpå.

Favorittbøker fra A til Å: D

Som mange sikkert allerede vet har Anette satt igang et boktema med favorittbøker fra A til Å. Jeg kaster meg med på ukens bokstav: D. Så kommer kanskje A-C en gang de neste ukene. Det var vanskelig å velge kun én bok. Jeg velger Dagenes skum av Boris Vian fordi det er en bok som gjorde et veldig inntrykk på meg da jeg leste den. Her er innlegget jeg postet for to år siden:

• Dagenes skum av Boris Vian 

Dagenes skum: Boken forteller historien om Colin, som lengter etter kjærlighet. Så møter han sin Chloé og de gifter seg. Alt er fint helt til Chloé blir syk og Colin må ut og søke arbeid for å kunne betale for medisiner. Samtidig er Colins venn, Chich, på vei utover stupet på grunn av sin fasinasjon av filosofen Jean-Sol Partre.

Det er en enkel og alminnelig historie som vi har hørt før, helt til du begynner å lese. Boris Vians univers er surrealistisk. Her kommer det fisker ut fra kaldtvannskranen, kunstløpere verper egg midt i en piruett og skyene lukter kandissukker og hvitkløver. Chloé og Colin har det mest fantastiske bryllupet og er lykkelige. Men Chloé får en vannlilje på lungen, og den gjør henne syk. De prøver å drive den ut med blomster, men den er for sterk og ødelegger og tærer på alt og alle. Samtidig med at Chloé svinner hen, eldes både kokken Nicholas og hus-musen. Veggene i leiligheten deres trekker seg sammen og solene skinner mindre og mindre.

Nesten alt i boken er skrevet på en totalt uventende måte. Det er blomster og rosa skyer og to soler som skinner – og det er vakkert, vakkert, vakkert. Men under alt det fantastiske får jeg følelsen av å skimte konturer fra den virkelige verden – så finnes vannliljen egentlig på lungen til Chloé, og fisket Nickolas virkelig ålen ut av kaldtvannskranen? Er dette slik virkeligheten ser ut bare i hodene på hovedpersonene? Eller er det slik fortelleren forestiller seg den tragiske historien for å klare å leve med det? Ikke vet jeg.

Boris Vian bruker språket på en ny måte – setter uventede elementer sammen og får nye virkninger ut av det. Hvis du synes det høres merkelig ut med en mus som tar selvmord, så kommer du til å få et nytt syn på det etter denne boken. I tillegg er noen av setningene hans så fine at jeg stoppet helt opp, og måtte lese dem om igjen. ”Ytterdøren gled igjen bak ham med en lyd som et kyss på en naken skulder.” Jeg kunne høre det for meg, klinkende klart.