Favorittbøker fra A til Å: E

Det er vanskelig å velge én favorittbok på en bestemt bokstav. Jeg merker at bøkene jeg nylig har lest, og husker best, kommer best ut. Derfor føler jeg at jeg ikke er helt rettferdig mot de bøkene som ble lest for 2-3 år siden.

De som nesten ble valgt denne gangen var
- Egalias døtre av Gerd Brantenberg (denne boken gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg leste den, men det er temmelig lenge siden nå, så vanskelig å vite om det fremdeles holder stand).
- Eragon av Christopher Paolini (ukomplisert og lettfattelig fantasy, som er fantastisk til sommerlesing på alt for varme dager. Men akkurat nå er været grått ute, og jeg trenger noe med litt mer substans).

Dermed falt valget på - ikke en roman denne gangen, men dramatikk:

• Eit draumspel av August Strindberg.

Min omatale av stykket, og oppsetningen på Hålogaland teater finner du her: Min största smärtas barn

Bildene under kommer fra en oppsetning av Ingmar Bergmann i 1970. Bildene er tatt av Beata Bergström, og er fra denne siden.

Her er to utdrag fra teksten:

"Mannen: (Til kona) Lykka mi er så utan grenser at eg kunne døy...
Kona: Kvifor døy?
Mannen: Samstundes veks eit frø til ulykka midt i lykka: den et seg sjølv som flammen... den kan ikkje brenne evig, men må slokne, og denne førekjensle av slutten gjer ende på lykka når den er på det høgaste.
Kona: La oss døy saman, nettopp no!
Mannen: Døy? Ja vel! For eg fryktar lykka! Den svikefulle!"

"Dottera: (...) Det har eg drøymt.
Diktaren: Det har eg dikta ein gong!
Dottera: Da veit du kva dikt er...
Diktaren: Da veit eg kva draum er... Kva er dikt?
Dottera: Ikkje røyndom, men meir enn røyndom... Ikkje draum, men vakne draumar...
Diktaren: Og menneskebarna trur at vi diktarar berre leikar... hittar på og finn opp!"

Min största smärtas barn

• Eit Draumspel av August Strindberg

”Indras røyst: Stig ned og sjå… Eg talar ikkje stygt om barn av skaparen, men det du høyrer hit opp, er deira språk.
Indras dotter: Det lyder som… det kling ikkje så lystig.
Indras røyst: Det trur eg meir enn gjerne! Deira morsmål heiter klage. Ja! Ei misfornøgd uttakksam ætt er desse jordiske.
(…)
Indras røyst: Stig ned og sjå, og høyr, men kom tilbake, fortel meg så, om deira klagemål og jammer har si årsak og sin grunn…”

Så Guden Indras datter drar ned til jorda, og lever et liv bant menneskene for å finne ut hva som skyldes denne evige klagingen, om den er berettiget, og om livet bare er lidelse.
På scenen kan alt skje, ”alt er mogeleg og sannsynleg. Tid og rom eksisterer ikkje; På ein spinkel realitetsgrunn spinn fantasien og vev nye mønstre, ei blanding av minne, opplevingar, frie påfunn, urimelege påfunn og improvisjonenar. Personane blir kløyvd, fordobla, dampar bort, blir fortetta, flyt ut og samlar seg.” (Fra Strindbergs forord).
Det er duket for et heftig sammensurium av scener fra en drøm, et liv - der dikt og fantasi bryter mot virkelighet, lykke mot ulykke, kjærlighet mot plikt og det komiske tangeres av det tragiske. Som en undertone gjennom hele stykket går Datterens utsagn ”Det er synd på menneska.”

Stykket ble skrevet på slutten av året 1901. I august samme år hadde Strindberg mottatt et brev fra sin (tredje) kone, Harriet Bosse, der hun skrev at hun ville forlate ham for alltid. I førti dager var de atskilt før Harriet kom tilbake. I et brev beskriver Strindberg stykket som "min största smärtas barn", men også som "mitt mest älskade drama”. Første gang stykket ble spilt var i Stockholm i 1907, med Harriet Bosse i rollen som Indras datter.

Hålogaland teater satte i høst opp stykket, og Hilda Hellwig hadde regien. Scenen er omgjort til et galehus, og Indras datter/Agnes er en syk middelaldrende dame. Jeg hadde ikke lest Strindbergs tekst da jeg så oppsetningen, og hadde heller vage forventninger til hva det handlet om. Det hadde nok vært lurt å lese seg opp på forhånd. Det var mye forvirring, og vanskelig å ha oversikt over hva som skjedde. Temmelig mye av forvirringen ligger nok i Strindbergs tekst og stykkets natur, men jeg vil påstå at Hålogaland ikke har gjort stykket så altfor tilgjengelig for folk flest. Ved å fjerne alle de ulike scenerommene og kulissene som finnes hos Strindberg, og kun bruke den samme bakgrunnen gjennom hele stykket, forsvant mye av drømmens natur – der man konstant hopper fra sted til sted, ført av assosiasjoner og innfall. Som publikum ble jeg mye mer bundet til scenerommet, og klarte ikke å løsrive meg og bli dratt med rundt i drømmen. Jeg prøvde derfor konstant å finne orden og struktur i kaoset. Dette var mye tydeligere i teksten, der jeg godtok "hoppene" lettere. Det var likevel verdt å se – veldig bra musikk, og gode skuespillere. Jeg er glad for å ha sett det, og har veldig lyst til å se en annen oppførelse av samme stykke.

Her finner du Therese Bjørneboes anmeldelse i Aftenposten.