Årskavalkade

En liten gjennomgang av noen av årets bøker som har satt spor etter seg - på en eller annen måte.

via http://libraryland.tumblr.com/

Årets overraskelse: Jurassic Park – Michael Crichton. Spennende, spennende, spennende.
”Jeg har ikke hatt noe særlig forhold til Jurassic Park. Litt for ung til at jeg dro på kino da den ble en publikumsuksess i 1993, og litt for pysete til at jeg turte å se den da de tøffeste på barneskolen skrøt av at de hadde sett den en del år senere. (…) Men da jeg satte meg på bussen for en 8 timers lang reise tilbake til Oslo, var det eneste som var igjen av lesestoff min venninnes utgave av Jurassic Park. (…)Jeg ble altså grepet av historien ved de første kapitlene og interessen holdt seg gjennom hele boka.”

Årets nerdete: Faresonen - Richard Preston. Thriller/grøss fra virkeligheten.
”Faresonen forteller den sanne historien om oppdagelsen av to av verdens farligste virus. Med en dødelighet på mellom 50 og 90%, uten noen effektiv behandling er det nok å skjelve i buksene av.”

Årets ”har du vært i min dagbok?”: Roskilde – Linn Strømsborg. Sommer og sol, sukk!
”Dersom du har vært på festival og ligget i telt, så kjenner du deg igjen i denne boka."

Årets skuffelse: La meg synge deg stille sanger – Linda Olsson. Kjempegode kritikker over alt, men jeg ble rett og slett litt skuffet.
”I begynnelsen av boka satt jeg mest og irriterte meg over det som virker som et påtvunget poetisk språk fra Olssons side. Det bedret seg imidlertid utover i boka – mulig at jeg bare ble vant til det.”

Årets nostalgiske: Brødrene Løvehjerte, Ronja Røverdatter og Mio, min Mio av Astrid Lindgren.
”Bøkene var like fantastiske som da jeg var 6 år gammel – nesten bedre. Og minst like skumle. At Lindgren aldri har fått nobelprisen i litteratur er noe jeg ikke skjønner.”

Årets ”det var noe nytt”: Du er et dyr, Viskovitsj – Alessandro Boffa. Møt Viskovitsj, en snegl, møkkbille, gris, rotte, fisk, svamp og skorpion. (For å nevne noe).
”Forfatteren, Alessandro Boffa, har uttalt at ”dette er ikke en bok som handler om meningen med tilværelsen.” Slik jeg oppfatter det er det heller en bok som viser hvordan tilværelsen gir mening.”

Årets fineste: Styrtet Engel - Per Olov Enquist
”Det gikk fort, det gikk lett, og det var fantastisk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si.”

Årets fineste tittel: Den veven av hendelser vi kaller verden – Simon Stranger. Det er en fin tittel, men boka var ganske god den også. Litt rar, men fin. Men den huskes som bedre enn det jeg har anmeldt den som. Mulig det har noe å gjøre med at jeg leste den mens jeg lå og svettet i skyggen i en park på Love&Peace-festivalen i Borlänge, og rett og slett hadde det ganske fint.
”Stranger er flink til å formidle de gode historiene – han kommer opp med spennende sammenhenger, og interessante innfallsvinker i historiene."

Årets ”hvorfor har jeg ikke lest denne før”: The book of illusions – Paul Auster
”Jeg har hørt mye bra om Paul Auster – virker som om de fleste er rimelig ivrige lesere han hans bøker. Og nå er jeg en av dem!”

Årets "dette topper alt annet": Kindelen min selvsagt. Hvis du har en, så vet du hva jeg mener!

 

(HJELP - jeg får ikke til å legge inn bilder i bloggposten. Noen som har noen råd å gi? Oppdatert: jeg gikk tilbake til det gamle redigeringprogrammet. Noen som får til å legge inn bilder ved den oppdaterte versjonen?)

Nok en Auster

• Orakelnatt av Paul Auster

For fire måneder siden ble forfatteren Syndey Orr utskrevet fra sykehuset – et mirakel i følge legende, som hadde bedt kona kontakte begravelsesbyråd og foreberede seg på siste farvel. En dag han er ute på en av sine daglige turer i nabolaget finner han en ny butikk – Paper Palace – drevet av kineseren Chang. Her finner han noen svært tiltrekkende notatbøker fra Portugal. Sid kjøper en blå notatbok – og for første gang siden han ble syk kjenner han en trang til å skrive igjen.

Sid begynner å skrive en historie inspirert av en hendelse i romanen Malteserfalken av Dashiell Hammett, der en mann så vidt unngår å bli drept av en fallende bjelke. Rystet av tilfeldigheten i hans overlevelse bestemmer mannen seg for å forlate det vante livet sitt og begynne på nytt – totalt styrt av tilfeldighetene.

Hovedpersonen i Sids historie er Nick Bowen, en forlagsredaktør som en dag holder på å få en fallende kalksteinsfigur i hodet. Nick bestemmer seg for å dra fra kona si, og tar bare med seg et manuskript han nettopp har fått til gjennomlesning. Et gammelt manuskript fra forfatterinnen Sylvia Maxwell – Orakelnatt. Historien hennes handler om en krigsveteran som har fått den merkelige evnen å kunne se inn framtiden.

De neste ni dagene er Sidney bergtatt av historien sin – i tillegg skjer det flere og flere bemerkelsesverdige hendelser i hans eget liv. Han har noen merkelige opplevelser med butikkeieren Chang, og i forhold til kona, Grace, og bestevennen John Trause, den berømte forfatteren, skjer det ting som endrer forholdene deres for alltid.

For å spe på parets inntekt prøver Sidney å skrive et filmmanus – inspirert av H.G. Wells Tidsmaskinen. Ikke bare her blir tid, fortid, fremtid og nåtid viktig, men også i de andre historiene vi får presentert. Nick møter taxisjåføren Ed Victory, som samler på gamle telefonkataloger i sitt enmannsforetak Byrå for historiske gjenstander. Og hovedpersonen i Sylvia Maxwells Orakelnatt kan se inn i framtiden. Dessuten får vi vite mye om fortiden til Claire og John Trause, en fortid som er i ferd med å innhente dem. Sidney blir etter hvert mer og mer forvirret over hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. Både i hans egen verden og i historiene han dikter opp finner han stadig flere likheter. Er det sånn at det han skriver på papir blir virkelig? Eller er det han skriver allerede noe som har hendt, er dømt til å skje?

Til tross for mange historier inni historien, mange personer å holde styr på, og Austers begeistring for fotnoter er ikke denne boken veldig komplisert eller vanskelig. Språket er så godt at jeg rives med fra side til side. Det blir aldri vanskelig å følge med på hvilken av fortellingene man er i – til tross for stadig mer sammenblanding fra Sidneys side. Dette var min tredje Austerbok – og jeg er fortsatt bitt av basillen!
(Ekstra gøy å lese beskrivelse av historien om Konføderasjonen, som finnes mer utfyllende i Reiser i skriptoriet…)

Auster-awesome!

• The book of illusions av Paul Auster
• Reiser i skriptoriet av Paul Auster

Jeg har hørt mye bra om Paul Auster – virker som om de fleste er rimelig ivrige lesere han hans bøker. Og nå er jeg en av dem! Jeg liker veldig godt måten han skriver på - det er så uanstrengende å lese, så det blir nok mer i tiden framover.

The book of illusions:
Davis Zimmer mister sin kone og sønner i en flyulykke. Han graver seg dypere og dypere ned i et hull fylt med whisky og meningsløs tv-titting. En dag switcher han innom et program om gamle stumfilmer, og av et kort klipp som viser komikeren Hector Mann begynner Zimmer å le – for første gang på flere måneder. Hector Mann er komikeren som hadde en lovende karriere, helt til han en dag forsvant, for aldri å bli sett igjen. Zimmer bestemmer seg for å skrive en bok om de tolv stumfilmene Mann rakk å lage før han forsvant. De finnes alle kun i én kopi, spred på de store filminstituttene rundt om i verden. For Zimmer, som er langt nede i depresjoner, gjør dette at livet plutselig får en slags mening igjen.

Etter at boken er publisert får Zimmer et brev fra en dame som påstår at hun er Hector Mann sin kone. Hun ber han om å komme til dem, fordi Hector gjerne vil se ham. Men kan det være sant? For Zimmer ser det hele ut som lureri, og hans motvilje til å ta brevene seriøst får alvorlige konsekvenser.

Reiser i skriptoriet:
Janke skrev et blogginnlegg for en stund tilbake om denne boken, og spurte seg hvordan det ville være å lese boken dersom man ikke har lest mye Auster tidligere. Vel, jeg kan jo svare litt på det (hadde kun lest The book of illusions før denne).

En eldre mann sitter på en seng i et rom. Han vet ikke hvor han er, hvem han er, eller hva han gjør der. Men han blir overvåket nøye – hvert sekund tas det et bilde fra et skjult kamera, og alle lyder registreres. Mr. Blank har altså mistet all hukommelse, men det han sitter igjen med er en stor følelse av skyld. Etter hvert dukker det opp ulike personer, som alle har forskjellige forhold til Mr. Blank og alle vært en del av hans fortid. Mange av dem forteller at de har vært blant Mr. Blanks agenter, og tydeligvis har han styrt mye av skjebnene de har vært gjennom!

Selv om jeg nok gikk glipp av mange av referansene var det mye som kunne leses mellom linjene og forstås ut fra det. Det tok ikke så lang tid før jeg skjønte mye av ”plottet” og det var gøy å lete etter flere spor som bekreftet påstanden min utover i teksten. Jeg digga det da jeg oppdaget det geniale i navnet, Mr. Blank – personen uten hukommelse, uten fortid =)

Gjorde det noe at jeg ikke har masse av Auster på forhånd? Nei, jeg synes ikke det. Det var en fin opplevelse likevel. Det var litt som å finne en kuriositet - som man ikke helt skjønner hva er til, men som er så fin at man bare må ta vare på den. Når det er sagt, så håper jeg jo at jeg skjønner litt mer av den etterhvert - så det er bare å sette igang å lese mer Auster!