- Dinosaurens fjær av Sissel-Jo Gazan
Boken ble oversatt og utgitt på norsk i 2008. Jeg har holdt på å kjøpe den flere ganger siden da, men har ikke gjort det før den plutselig ble flylektyre på vei hjem for noen uker siden. På vaskeseddelen presenteres den som en "vitenskapelig roman, en kjærlighetshistorie og et psykologisk drama". Jeg så for meg en spenningsroman ala. Michael Crichtons bøker, satt i nordiske universitetsforhold. Det lovte godt.
Bokens hovedperson er Anna. Hun har skrevet en hovedoppgave om fuglenes opprinnelse. Debatten om slektskapet mellom fugler og dinosaurer har gått i flere år, og Annas oppgave skal knekke hovedmotstanderen i dinosaurdebatten, den irriterende, påståelige professor Clive Freeman, en gang for alle. Fra vaskeseddlen: "Anna er sint. På moren, livet, biologiavhandlingen og ikke minst veilederen ved Biologisk Institutt, som har vært vanskelig gjennom et helt år." Så blir veilederen, professor Helland, funnet død på kontoret sitt, med avbitt tunge og et blodig eksemplar av Annas oppgave i fanget. Anna blir enda sintere. Hvordan våger han å dø rett før hun skal ta eksamen? Annas frustrasjon med veilederen er vel kjent på instituttet, og dette blir også kjent for politiet.
Fra Aftenpostens anmeldelse: "Gazan fører leseren - på begripelig og fascinerende vis - inn i denne høyst spesialiserte debatten, etter hvert utvikler den seg ikke minst til å handle om vitenskapsteoretiske problemstillinger, om redelighet. Vi føres inn i en akademisk verden der kampen om prestisje, innflytelse og om de skrantne bevilgningene kan ta luven fra vitenskapelighet."
Det var mitt håp, og min forventning, at boka skulle gå inn i de vitenskapelige temaene, den akademiske verden og debatten, og bruke dette som hovedelement i utvikling av handlingen. Det synes jeg ikke den klarte. Disse elementene ble brukt som bakteppe og miljøet rundt handlingen, men ikke, når det kom til stykket, som et direkte element i den.
Det vi får istedet, og som holder boken oppe, er gode skildringer av flere av personenes liv. Gazan skildrer barndom og ungdom, og gir forklaringmodeller for det livet som føres som voksne. Det er Annas liv som alenemor, politimannen Søren som gikk fra kona si fordi han ikke vil ha barn, og den påståelige professor Freemans tvetydlige kjærlighet til den yngre vennen Jack.
Delene som tar for seg disse bakgrunnshistoriene er, etter min mening, bokens sterkeste deler. Hadde Gazan holdt seg til dette, og bygget resten av romanen på det kunne det blitt riktig så bra. Men det gjør hun ikke, for de er bare bakgrunnstoff(?), og hun må tilbake til hovedhistorien, og drapene på biologisk institutt. De blir dermed hengende litt i løse lufta - jeg føler at historiene ikke er avsluttet, og at mange løse tråder kunne blitt spunnet videre.
Godt mulig at mine forventninger hadde liten rot i virkeligheten. Kanskje litt dårlig gjort å sammenligne med Crichton, og ikke rart at jeg ble skuffet. Jeg kunne likevel ha blitt med på at det er "En roman om fedre og mødre og barn, og om de hemmelighetene som forpester liver." (vaskeseddelen). Hadde dette bare blitt gjennomgående gjennomført. Jeg føler at Gazan prøver seg på to prosjekter samtidig, og dermed mislykkes litt i begge.
På bokens forside siteres Dagbladet, "overveldende god... overraskende og imponerende.", og Aftenposten, "intelligent, dramatisk og fascinerende". Det er godt vi forskjellige...
