14.07.2009

UTDRAG - SATANISKE VERS


Jeg har en liten bok der jeg skriver ned utdrag fra bøker jeg synes er spesielt fine, interessante eller viktige, fine dikt og andre sitater. En gang i mellom blar jeg meg gjennom og leser. Og noen er så fine at de MÅ leses høyt. Et av mine absolutt yndlingsutdrag er fra Sataniske Vers av Salman Rushdie. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men det skjer noe spesielt når jeg leser dette høyt. Første gang jeg leste det stoppet jeg bare opp, uten helt å vite hvorfor, og så leste jeg det hele en gang til. Det er noe med rytmen og flyten, i tillegg til at jeg kan kjenne sanden under føttene og de mørke skyggene som kryper oppover kroppen og se for meg de store steinene og fjellene. Har du et absolutt yndlingsutdrag? Få høre da…

”For å komme til Mount Cone fra Jahilia må man vandre i mørke slukter hvor sanden ikke er hvit, ikke den rene sanden som en gang i tiden ble filtrert gjennom kroppene til sjøpølser, men en svart og morsk sand, som suger lys fra solen. Coney ligger sammenkrøpet over en, som et innbilt uhyre. Man stiger oppover langs ryggraden. Når man legger bak seg de siste trærne, hvit blomstrende med tykke, melkeaktige blader, klatrer man mellom kampesteiner, som blir større og større jo høyere man kommer, og til slutt blir de som veldige vegger som begynner å skjule solen. Firfislene er blå som skygger. Så står man på den høyeste tinden, Jahilia ligger bak en, den pregløse ørkenen forut. Man stiger ned på ørkensiden, og omkring to hundre meter nede kommer man til grotten, som er høy nok til at man kan stå oppreist, og med et gulv som er dekket av mirakuløs albinosand. Underveis hører man ørkenduene rope ens navn, og klippene hilser også på ens eget språk, de roper: Mahound, Mahound. Når man når frem til grotten, er man sliten, man legger seg, man sover.”

2 kommentarer:

Geir Isaxen sa...

HVOR ER DET BLITT AV DEG ?

Oda sa...

=) flytting, skolearbeid og tapt leselyst har gjort sitt - men nå håper jeg på bedre tider!