Mine ti bud

I et av de første medlemsbladene i Epp-bokklubben fant jeg en liste med ti bud som jeg klipte ut og hang opp på veggen. Nå har den hengt der noen år - og jeg tror det er på tide med en revidering.

Bokklubben Epps ti bud
1. Du skal lese forfattere som har noe på hjertet
2. Du skal bli overrasket av bøker
3. Du skal holde leselyset hellig
4. Du skal ikke begjære din nestes bøker, men finne dine egne
5. Du skal være kompromissløs i bokvalget
6. Du skal lese bøker i alle sjangere (med mindre dine sjangerfordommer viser seg å stemme)
7. Du skal elske og hate litteratur
8. Du skal hedre din mors og din fars bokhylle – eller kaste den på dynga
9. Du skal aldri bruke adjektiver om bøker uten å mene det (med mindre det er forbløffende talentfullt, dypt rystende verk)
10. Du skal ikke bryte medlemskapet

Mange av dem er gode, men jeg er ikke enig i alle. Så det er nok på tide å lage sine egne ti bud. So here it goes:

Odas ti bokbud:
1. Du skal lese bøker du synes er interessante – blås i forfatteren (med mindre hun/han også er veldig interessant)
2. Du skal la deg selv bli revet med av boka – le og gråt på bussen om du må
3. Du skal holde leselyset og lesebrillene hellig – husk alltid lommelykt på telttur
4. Du bør begjær din nestes bøker – la deg inspirere av andre lesere (gjerne bokbloggere)
5. Inngå gjerne kompromisser med boka di – ”Jeg gir deg 50 sider til, men hvis du ikke lever opp til forventningene da, så havner du på hylla”
6. Du skal ikke bry deg om sjanger, men om innhold – vær gjerne vågal
7. Du skal elske og hate bøker – men prøv å begrunne det
8. Du skal hedre din far og din mors bokhylla – og stjel gjerne med deg det beste
9. Du skal spre det glade budskap om litteraturens fantastiske vesen – bruk alle argementer du klarer å finne på, jmf. f.eks denne artikkelen
10. Du bør alltid opptre beredt – husk å ta med deg en bok når du går ut av huset


Bokklubben Epp har forresten byttet navn til Litteraturklubben, og slått seg sammen med Dagbladet. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om det ennå. Foreløpig er jeg mest skeptisk, men får ikke være alt for bastant – kan jo hende at det viser seg å bli veldig bra. Ellers kan det hende at jeg bryter det tiende budet…

Samler du også på flotte bokmerker?

Julie har en konkurranse gående på bloggen sin Tanker om bøker. Du kan vinne en bok, og et helt nydelig bokmerke, laget av moren hennes (Papirdama - definitivt også verdt et besøk). Alt du trenger å gjøre er å fortelle verden om at Julie har konkurranse og linke til siden hennes.

OBS! fristen er 12. september

Bøkene du kan være så heldig å vinne er:

• Parfymen av Patrick Süskind – veldig god bok. Litt grotesk, men veldig spennende.
• Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna – tror denne er morsom. De utgavene jeg har hatt har jeg gitt bort i bursdagsgaver før jeg har fått lest dem. Snart på tide å få en egen utgave =)
• Illusjonenes bok av Paul Auster – veldig, veldig bra! Jeg har skrevet om den her.

Jeg er veldig glad i fine bokmerker. Har dessverre vært litt dårlig til å bruke de jeg har – er så redd for å miste dem. Og ofte glemmer jeg dem igjen i bøkene. Men da er det ekstra koselig å finne dem igjen en gang senere. ”Ååja – var det DER det var. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde et så fint bokmerke. Må finne en bra bok med det samme for å bruke det.” =) Dessuten har nesten alle bokmerkene sine egen historier, og minner meg på koselige mennesker, steder eller hendelser.

De to første kommer fra Firenze. Kjøpt da jeg var på jentetur med mamma og søsteren min der for 2 år siden.

Det neste fikk jeg i bursdagsgave en gang. Synes det er så søtt, med kongen som må bære alle bøkene og dronningen på toppen!

Det neste fant jeg en dag jeg var innom bokhandelen. Det var så fint at jeg bare MÅTTE kjøpe det. Er laget som et glassmaleri, og forestiller en øyenstikker.

De to siste kommer fra det året jeg bodde i England. Det ene er april-utgaven av en kalender med nakne menn som romvenninna mi hadde - som jeg selvsagt fikk i bursdagsgave (1.april...). Og det andre er en tobakkreklame fra kina, som jeg har fått fra min engelske vertsmamma.

Skjønnlitteratur vs. faglitteratur

Jeg har en fascinasjon for bøker – altså den fysiske boka. Derfor liker jeg å eie bøker. Jeg har funnet ut at dette gjelder både skjønnlitteratur og fagbøker, og synes det er litt merkelig – i og med at det er såpass ulik type sjangre. Problemet er at bøkene hoper seg opp grunnet en eller annen merkelig idé om at jeg en gang kan få bruk for dem igjen. Sannheten er at de fleste bøkene jeg har lest - og hvertfall når det kommer til faglitteraturen - aldri blir lest på nytt. De kunne godt ha blitt solgt eller gitt bort. Så - her kommer et oppgjør med meg selv...

Skjønnlitteratur:
Biblioteket har alltid vært populært, men det har vært sånn at de biblioteksbøkene som jeg liker godt må inn i hylla. Så derfor har jeg en del uåpna bøker der – for jeg hadde jo allerede lest biblioteksboka. Men hva om jeg plutselig kommer på en setning i boka, eller et ekstra fint avsitt, og vil lese det igjen MED EN GANG! Da må jeg jo ha boka i hylla…

Tidligere kom jeg alltid hjem med nye bøker etter en tur i byen. Har alltid lurt meg selv til å tro at bøker er noe man aldri får nok av – og det er sunt, og oppbyggende for sjelen og alt det der. Mye bedre enn for eksempel å kjøpe for mange sko, eller klær, eller sminke… Men det blir litt dyrt i lengden. Jeg har heldigvis blitt bedre på dette de siste årene (muligens det er det litt trangere studentbudsjettet som har fått meg til å ta til fornuften), og kan nå gå inn i en bokhandel uten nødvendigvis å komme ut med en bok under armen.
Noe av det som har gjort all denne bokhandlingen mulig er at jeg kjøper mye bøker second-hand, eller på salg. Det gjør meg ingen verdens ting om bøkene er godt brukt – jeg koser meg gjerne med tidligere notater og skriblerier. Hvorfor er akkurat DEN linjen understreket? Er den ekstra vikitg? Bør jeg huske den? Fikk den forrige eieren en sånn liten frysning på ryggen som jeg pleier å få da hun/han leste akkurat det der?

Fagbøkene:
Nå har jeg funnet ut at mye av det samme gjelder fagbøker. Pensumbøker hoper seg opp – og ikke vil jeg selge dem… De kan jo komme til nytte en dag. Hva om jeg plutselig lurer på hva som var det andre substratet i sitronsyresyklus - og nettet er nede, så jeg ikke kan sjekke det på wikipedia med det samme? DET hadde jo vært krise! Og det er så spennende å sitte å bla gjennom en bok å vite at alt dette kommer du til å skjønne om noen måneder! (forhåpentlig vis i alle fall).
Nå er jeg heldigvis ikke helt der ennå at jeg alltid kommer hjem med nye fagbøker etter en tur på Akademisk Kvarter. Men må tilstå at jeg er litt fristet innimellom – det er jo så utrolig mye man kan lære! Men med de prisene som er på faglitteratur så har jeg ikke råd til å være utro mot fagbøker utenfor pensumlisten – den er lang nok som den er… Og dermed hoper jo bøkene seg opp likevel da.

Da semesteret begynte igjen var det masse nye førsteklassinger som trenger akkurat de samme bøkene jeg har i hylla. De fra kullet mitt som var litt ekstra raskt ute og ikke fullt så knyttet til sine pensumbøker som det jeg tydeligvis er, har fått solgt sine bøker allerede. Det verste er at bøkene jeg har er så pent brukt at jeg nesten kunne solgt dem til full pris. Jeg er desidert mer kresen når det kommer til fagbøker enn ved skjønnlitterære bøker. Jeg liker ikke masse overstrykninger og ordforklaringer. Bøkene skal være rene og pene, og ikke brettet og opprevne. Og slik behandler jeg også de jeg har selv – det er svært sjeldent at jeg stryker over med markeringstusj for eksempel – og jeg skriver ikke i bøkene – til nød med svak blyant.

Så altså:
Når det kommer til skjønnlitterære bøker liker jeg dem brukt. Jeg har nok en litt klisjeaktig, romantisk tanke rundt brukte bøker. At mennesker før meg har lest de samme ordene jeg leser. At noen har sittet og kost seg med dem, og drømt seg bort. At den boka jeg sitter med har skapt nye tanker, åpenbaringer og innsikt hos et annet menneske. Eller at jeg skribler i og bretter sider i mine egne bøker. Jeg liker å se at jeg har brukt boka - at lesestunden vi hadde sammen har satt spor på den, den gjør jo det på meg…

Fagbøkene mine må helst være nye, eller veldig pent brukt. Dersom de er fillete og fulle av skriblerier blir det mye vanskeligere å lese i dem. Særlig fordi det sjelden er de stedene jeg ville markert som allerede er understreket. Ofte virker det som om folk markerer hva som helst – bare fordi de tror det er viktig – og etter min vurdering er det ikke det. Enten har jeg misforstått, eller så har forrige eier misforstått poenget i avsnittet. Dessuten er det ikke gøy med gamle utgaver av bøker som stadig oppdateres. Du får feil side- og kapittelreferanser fra foreleseren, og på områder der forskingen går rasende fort er det svært kjedelig å ha ”gammelt nytt”, eller til og med feil fakta i boka. Kanskje e-bøker hadde vært tingen?

Hva slags forhold har du til skjønnlitterære bøker og fagbøker?

.

.

Etter at jeg skrev dette har jeg faktisk solgt en av pensumbøkene mine =) Det var bare en ex.phil-bok, og en som jeg hadde dobbelt sett av - men dog, grunn til å være litt stolt!

Roskilde

• Roskilde av Linn Strømsborg

Dersom du har vært på festival og ligget i telt, så kjenner du deg igjen i denne boka. Dersom du har vært på Roskilde – så føler du at Linn Strømsborg innimellom har tatt en titt i DIN festivaldagbok…

Den korte boken på 140 sider tar for seg hele uka på Roskilde, fra turen nedover med Swebus, gjennom de fire dagene med warm-up på camping-området, og de fire påfølgende dagene med selve festivalen og konsertene.

Strømsborg beskriver de hendelsene alle som har vært på Roskilde vil kjenne igjen – alle køene man står i, alle konsertene man ser, alle knekkebrødene man spiser, alle de late dagene med lesing og solkrem, all traskingen fra scene til scene, all badingen og ølen. Kort sagt alle de tidløse, men svært stedsspesifikke hendelsene som Roskilde festival består av.

Det er bare å begynne å glede seg til neste sommer!

(Bildet er ikke fra Roskilde - men campen på årets Arvika-festival...)

Auster-awesome!

• The book of illusions av Paul Auster
• Reiser i skriptoriet av Paul Auster

Jeg har hørt mye bra om Paul Auster – virker som om de fleste er rimelig ivrige lesere han hans bøker. Og nå er jeg en av dem! Jeg liker veldig godt måten han skriver på - det er så uanstrengende å lese, så det blir nok mer i tiden framover.

The book of illusions:
Davis Zimmer mister sin kone og sønner i en flyulykke. Han graver seg dypere og dypere ned i et hull fylt med whisky og meningsløs tv-titting. En dag switcher han innom et program om gamle stumfilmer, og av et kort klipp som viser komikeren Hector Mann begynner Zimmer å le – for første gang på flere måneder. Hector Mann er komikeren som hadde en lovende karriere, helt til han en dag forsvant, for aldri å bli sett igjen. Zimmer bestemmer seg for å skrive en bok om de tolv stumfilmene Mann rakk å lage før han forsvant. De finnes alle kun i én kopi, spred på de store filminstituttene rundt om i verden. For Zimmer, som er langt nede i depresjoner, gjør dette at livet plutselig får en slags mening igjen.

Etter at boken er publisert får Zimmer et brev fra en dame som påstår at hun er Hector Mann sin kone. Hun ber han om å komme til dem, fordi Hector gjerne vil se ham. Men kan det være sant? For Zimmer ser det hele ut som lureri, og hans motvilje til å ta brevene seriøst får alvorlige konsekvenser.

Reiser i skriptoriet:
Janke skrev et blogginnlegg for en stund tilbake om denne boken, og spurte seg hvordan det ville være å lese boken dersom man ikke har lest mye Auster tidligere. Vel, jeg kan jo svare litt på det (hadde kun lest The book of illusions før denne).

En eldre mann sitter på en seng i et rom. Han vet ikke hvor han er, hvem han er, eller hva han gjør der. Men han blir overvåket nøye – hvert sekund tas det et bilde fra et skjult kamera, og alle lyder registreres. Mr. Blank har altså mistet all hukommelse, men det han sitter igjen med er en stor følelse av skyld. Etter hvert dukker det opp ulike personer, som alle har forskjellige forhold til Mr. Blank og alle vært en del av hans fortid. Mange av dem forteller at de har vært blant Mr. Blanks agenter, og tydeligvis har han styrt mye av skjebnene de har vært gjennom!

Selv om jeg nok gikk glipp av mange av referansene var det mye som kunne leses mellom linjene og forstås ut fra det. Det tok ikke så lang tid før jeg skjønte mye av ”plottet” og det var gøy å lete etter flere spor som bekreftet påstanden min utover i teksten. Jeg digga det da jeg oppdaget det geniale i navnet, Mr. Blank – personen uten hukommelse, uten fortid =)

Gjorde det noe at jeg ikke har masse av Auster på forhånd? Nei, jeg synes ikke det. Det var en fin opplevelse likevel. Det var litt som å finne en kuriositet - som man ikke helt skjønner hva er til, men som er så fin at man bare må ta vare på den. Når det er sagt, så håper jeg jo at jeg skjønner litt mer av den etterhvert - så det er bare å sette igang å lese mer Auster!