JANUARLESING

• Aldous Huxley – Vidunderlige nye verden (5) / 13.1.09-22.1.09
• Charles Bukowski – Ham on rye (4) / 2.1.09-10.1.09
• Charles Bukowski – pulp (4) / 19.12.08-23.1.09
• Göran Tunstrøm – Juleoratoriet (5-) / 18.12.08-11.1.09

Vidunderlige nye verden: Boken beskriver det ”prefekt samfunnet”. Alle er lykkelige og har sin egen plass i den maskinen som samfunnet har blitt. Boken begynner med en rundtur på ”Central London utkleknings- og kondisjoneringanlegg”. Her blir barn klekket på flaske, før de blir kondisjonerte til å passe perfekt inn i den rollen de skal utføre i samfunnet, alt etter som de er en alfa, beta, gamma, delta eller epsylon. Mennesker er uten bekymringer og ingen streber etter noe som ikke er tigjengelig for dem fra staten, slik de har blitt kondisjonert til å tenke. Krig og fattigdom eksisterer ikke, men det gjør heller ikke familier, kunst, litteratur, filosofi, vitenskap eller religion. Livets gleder består av promiskuøs sex og stoffmisbruk. Individet er ikke viktig, alle kan jo byttes ut for å drive samfunnets maskin videre. Er du skolelei så les denne boken. Jeg har aldri vært så glad for muligheten til å tenke selv og erverve meg kunnskap som etter dette.

Ham on rye: Bukowskis semi-biografiske oppvekstroman. Bokens forteller er Henry Chinaski, som vokser opp under den store depresjonen i Los Angelses. Foreldrene er fattigfine, og liker å tro at de er bedre enn resten av nabolaget. For å opprettholde fasaden drar faren av gårde kl. 0700 hver eneste dag selv etter at han har mistet jobben sin som melkemann. Det er ikke lystig lesing; juling fra faren over så små ting at det kan bikke over til det sadistiske, slagsmål med gud og hvermann, verkende byller på bryst og ansikt som er så ille at de må skjæres opp og tømmes på sykehuset, kåthet og alkohol. Enjoy?

pulp: Krim + humor + sciens fiction + alkohol + banning + sex. Det er fascinerende at Bukowski klarer å blande sammen så mange elementer som i utgangspunktet ikke passer sammen, og får det hele til å henge sammen, uten at jeg egentlig skjønner hvordan. Nick Belane er privatetterforsker og sitter plutselig med fanget fullt av saker som ved første øyekast ser ut til å være uløselige og kanskje egentlig tatt ut av et alkoholisert, paranoid, men selvsikkert hode? Lady Death vil ha ham til å finne den 102 år gamle, men formodentlige avdøde, forfatteren Cèline, en begravelsesagent vil ha ham til å fjerne elskeren sin, som viste seg å være et romvesen. Ikke nok med det, men han skal også finne The Red Sparrow, som ingen egentlig vet om finnes eller ikke. ”Dedicated to bad writing” står det på første siden av boka mi. Og Bukowski tar virkelig alle elementene ved pulp fiction og håner det i en salig blanding.

Juleoratoriet: På vei til korøvelse med Bachs Juleoratoriet på programmet, kjører Solveig seg i hjel på sykkel. Hun er mannens og barnas lyspunkt, og det er lett å se at livene deres nå blir betydelig mørkere. Solveigs mann, Aron, prøver så godt han kan å få livet til å gå, men han klarer ikke å komme seg videre. Det blir etter hvert klart at han ikke klarer å akseptere at Solveig er død, og at han både ser og snakker med henne. For sønnen, Sidner, sin del er heller ikke morens død enkel. Han leter etter samhold og kjærlighet, og det ender med et barn. Denne nye kilden til kjærlighet og samhørighet blir frarøvet ham av at barnets mor ikke lar Sidner få ta del i guttens liv. Arons søken etter Solveig fører ham mot New Zealand, men det ender tragisk i det han innser at kona ikke har ”tatt bolig” i hans kvinnelige brevvenn. Etter mange år følger Sidner samme vei for å gjøre opp for farens svik mot den eksotiske brevvennen. Han ender opp med å slå seg ned der, og hans sønn vokser opp uten far, og med en eksentrisk mor i stedet. Jo da, vakkert skrevet og verdt og lese. Men det bør ikke være en bok du har dårlig tid på, for den krevet at man setter sed ned og virkelig leser setningene grundig.