Bysommer (2009)

• Opp alle jordens homofile av Gerd Brantenberg
• The Dice Man av Luke Rhinehart (George Cockcroft)
• Den vidunderlige kjærlighetens historie av Carl-Johan Vallgren

Opp alle jordens homofile: Debutboka til Gerd Brantenberg har aldri fått så mye oppmerksomhet som hennes senere bøker – mye av grunnen til det er vel at den har ordet ”homofile” i tittelen. Den skapte heller ikke på langt så mye oppstyr som det mange andre kontroversielle bøker på den tiden gjorde (eks. Bjørneboe). Det var vel ennå for tidlig.
Boka forteller om homo-miljøet på 60-tallet og da den ble utgitt i 1971 var homofilt samliv fortsatt forbudt ved lov her i Norge.
Boka er sterkt preget av tiden den ble skrevet i – og jeg kjenner 60-tallet tyter ut av sidene. I Brantenbergs kjente, humoristiske stil vises de negative sidene både ved det heterofile fellessamfunnet og det homofile ghettomiljøet. Til å le og tenke av!

The Dice Man: Boka handler om en psykiater, Luke Rhinehart som begynner å styre livet sitt etter terningens tilfeldigheter. Det foregår ved at han setter opp ulike valg, som alle får et tall fra 1-6. Terningen rulles, og den handlingen terningen velger må gjennomføres. Etter hvert utvikler Rhinehart en teori om at ens personlige, egoistiske natur utslettes ved konsekvent å følge terningens tilfeldigheter. Ut med badevannet følger selvsagt moralen og ansvarsfølelsen - og utroskap, voldtekt og mord blir noen av konsekvensene. Etter hvert får Rhinehart status som en kultleder, han starter et terapisenter og terningterapien sprer seg.
Boka er skrevet som en selvbiografi av Luke Rhinehart, som blir brukt som pseudonym for George Cockcroft.

Denne boka kan leses på ulike plan, og da den kom ut satte den i gang en debatt om tilfeldighetene og uforutsigbarheten i den psykiatriske behandlingen i USA. Det er morsom lesing for forfatteren skildrer personer og hendelser på en god måte, men flere steder satt jeg med en litt kvalm følelse i magen. Det er noe med motsetningene mellom det å leve et standard A4-liv hvor en aldri tar noen sjanser, og å leve komplett etter sjansenes spill og tøye ens egne grenser hver dag. Ingen av delene høres særlig forlokkende ut, og det kommer godt fram i boka. Det første alternativet går ut over en selv, og det andre går ut over alle andre. Men er en mellomting av de to så enkelt som det kan høres ut?

Den vidunderlige kjærlighetens historie: Dette er en bok for alle sterke, store følelsene; kjærlighet og hat, avsky og tilbedelse, begjær, håp og lidelse. Hercule Barfuss blir født og vekker avsky og vemmelse med det samme. Ikke nok med at moren dør i barsel på grunn av ham, men han er i tillegg vanskapt, med hår på ryggen, et kjempehode, er armløs og døvstum. I bordellet der Barfuss kommer til verden, blir det samme natt født en jente. Hun er både vakker og yndig, og Henriette Vogel blir gjenstand for Hercules tilbedelse og i tillegg hans håp. Deres tette barndom og Hercules evne til å lese andres tanker og kommunisere ved tankeoverføring fører dem veldig tett innpå hverandre. De to blir skilt under voldsomme omstendigheter og resten av Hercules liv går til å lete etter Henriette. Leseren følger Barfuss gjennom galehus og nedverdigelser, kloster og opphøyelse, sirkus med misfostre, salonger med de priviligerte og flukt fra Vatikanet som mener at han står i kontakt med djevelen. Gjennom alt dette er Hercules fokus å finne Henriette.

Jeg husker at jeg kjøpte denne boka utelukkende pga. tittelen. Ja, den er litt stor og pompøs, men er samtidig veldig fin – jeg liker ordet ”vidunderlig”! Litt overrasket ble jeg da jeg begynte å lese historien, det var ikke det jeg hadde ventet meg, men det viste seg at det ble en veldig positiv overraskelse. Boka er ikke så spennende at jeg slukte hele med det samme, men den var ikke kjedelig slik at jeg måtte presse meg til å lese heller – og det passet meg veldig godt. Jeg liker magisk realisme – gjør du ikke det, er ikke dette boka for deg. Det er mye som er litt far-fetched, noen vendinger hvor sannsynlighetsmomentet forsvinner litt for langt ut av siktet (selv med det magiske inne i bildet) og det krasjer litt på slutten når fiksjonen blir blandet med et element av ”det er en sann historie”.