5 bøker alle bør lese:

Beatelill lager en liste over bøker som er verdt å lese/ verdens beste bøker. Og alle kan bidra med sine topp 5. Det blir alt for vanskelig å finne mine topp 5 favorittbøker. Så jeg gikk i stedet gjennom lista med bøker jeg har lest de siste 7 årene, og skrev opp de som jeg umiddelbart kunne anbefalt til hvem som helst. Det ble bare fire bøker som gikk gjennom dette nåløyet. Litt på slump slår jeg et slag for nordisk litteratur denne gangen.

• Ronja Røverdatter av Astrid Lindgren - sterke, kloke, modige Ronja, som burde være forbilde for alle små og store jenter og gutter.
• Koloss av Finn Alnæs - bør leses fordi Brage Bragesson har nådd så mange av de ekstreme sidene som finnes i menneskesinnet – og alle vil kjenne seg litt igjen. En bok om menneskets kraft, om kjærlighet og undergang, og grunnleggende moral- og rettsprinsipper.
• Før hanen galer av Jens Bjørneboe - bør leses slik at alle har kjent i kroppen hvorfor noe slikt aldri må skje igjen.
• Sofies verden av Jostein Gaarder – fordi den gir et godt innblikk i den tenkningen som det meste av den vestlige verden baserer seg på. Og man trenger ikke studere filosofi på Blindern for å skjønne det.

Vinterlesing

• Tingene etter Arne av Siegfried Lenz
• Jonathan Strange og Herr Norell av Susanna Clarke
• La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson

Tingene etter Arne: Fortellingen begynner med setningen ”Jeg fikk beskjed om å pakke tingene etter Arne.” Og hele historien rulles så ut, etter hvert som Hans, Arnes fosterbror, prøver å pakke ned de ulike tingene den unge gutten etterlot seg. Dette er en bok som ikke roper høyt, eller pøser ut med grusomme detaljer og beskrivelser. På en rolig og konsentrert måte forteller Hans, om den spinkle, tillitssøkende, eksepsjonelle og merkelige broren. Arne kommer til Hans familie som tolvåring, etter at faren hans har tatt livet av resten av familien. Alt Arne vil er å bli akseptert i vennegjengen til fostersøsteren Wiebke, men de synes han er alt for merkelig. Han kan til nød være til bruk for å stille deres nysgjerrighet rundt den dramatiske hendelsen, eller brukes til å tappes for penger. Arne overlever en grusom katastrofe, men det er det dagligdagse hverdagslivet som tilslutt tar livet av ham.

Det er vanskelig å vite hva jeg skal tenke om denne boka. Den forteller en grusom historie, men på en så rolig og forsiktig måte at jeg ikke føler noe sinne eller andre sterke følelser, bare en litt trist følelse av at ”det var leit”. Arnes lidelser var alt for store, men boka viser hvor vanskelig det kan være å få øye på hvor dypt det stikker. Samtidig viser den hvordan en person blir værende i de tingene han eller hun etterlater seg.

Jonathan Strange og Herr Norell: Den engelske magien har vært nedadgående i flere århundrer. Det finnes omtrent ikke praktiserende magikere lengre – og de som hevder å være det er for der meste kvakksalvere og humbugmakere. Norell blir den første magikeren i England på lange tider, og etter hvert får han Strange som sin lærling. De to har tydelige ulike framgangsmåter og holdninger. Norells prosjekt går ut på å samle alle bøkene om magi i sitt eget bibliotek, for at resten av den engelske befolkningen (som ikke er opplyste nok til å bruke magien riktig) ikke skal få tak i dem. Strange på den andre siden er villig til både å vise fram sine kunster, og hjelpe den engelske regjeringen i kampen mot Napoleon. I tillegg er de uenige om det meste som omhandler John Uskglass – eller Ravnekongen som han også kalles. Ravnekongen, som i sin tid bygget opp den engelske magien. Av Norell ansees han å være svært farlig, mens Strange mener at det bare er Ravnekongens magi som betyr noe.

Dette var en bok jeg hadde store problemer med å komme ordentlig inn i. De første 200 sidene haltet seg av gårde, og det var flere ganger jeg var nær på å legge den helt fra meg. Men jeg hadde brukt omtrent 2, av mine tillatte 20, kg bagasje på flyet for å få den med meg fra Oslo til Tromsø – ja, dette er en murstein, med omtrent 800 sider – så da skulle den i det minste leses ferdig.

Boken er delt inn i tre bind. Det første bindet omhandler kun Norell. En karakter jeg ikke får særlig sympati for, og som ikke gjør veldig mye interessant. Ikke så lett å komme seg gjennom de første 200 sidene med andre ord. I andre bind er hovedfokuset på Strange. Av de to er han helt klart helten, og han får sympati med det samme. Det er imidlertid fortsatt langt mellom spenningstoppene. Ikke før tredje bind tar det seg skikkelig opp om de siste 200 sidene flyr forbi i et jafs.

Den endelige konklusjonen ble vel at – jo da, det var verdt det. Men de første delene kunne med fordel vært kuttet ned. I tillegg er boka full av fotnoter. De er ofte spennende og interessante, men det gjør det ikke så veldig lett å lese. Det blir mye avbrudd når jeg hele tiden må flytte blikket nederst på siden, og lese en liten ”ekstrahistorie” før jeg kan fortsette på hovedhistorien.

La meg synge deg stille sanger: Handler om en ung forfatter, Veronika, som kommer hjem til Sverige fra New Zealand for å skrive en bok. I nabohuset bor den gamle damen Astrid, som i bygda bare kalles heksa. Veronika, som kommer tilbake til Sverige etter mange år i utlandet, og Astrid, som har bodd i det samme huset i 80 år, blir venner ved å fortelle hverandre sine livshistorier. Utover i boka kommer det fram at de begge to har opplevd store personlige tragedier. Vennskapet endrer Veronikas planer om å rømme bort fra alt og alle, og samtidig blir Astrid dratt ut av den selvpåtvungne isolasjonen innenfor husets fire vegger.

I begynnelsen av boka satt jeg mest og irriterte meg over det som virker som et påtvunget poetisk språk fra Olssons side. Det bedret seg imidlertid utover i boka – mulig at jeg bare ble vant til det. En annen ting som også ødela litt av historien for min del, var inntrykket jeg fikk av at Veronika og Astrid ble venner så veldig fort. De har så vidt hilst på hverandre før de legger ut om hele livshistoriene sine – virket lite trolig i mine øyne. Ellers var det en fin og ”rolig” leseopplevelse.

Krig, krim og spenning

• Panserhjerte av Jo Nesbø
• The Historian av Elizabeth Kostova
• Da fuglene sluttet å synge - dagbok fra det beleirede Ramallah av Raja Shehadeh

Panserhjerte: Vanligvis leser jeg ikke krim. Jeg synes ofte at de er dårlig skrevet, har flate karakterer og åpenbare plot. Men jeg gjør unntak for Harry Hole.
Litt av tiltrekningen ligger nok i at ”alle jenter like bad boys” – og Harry er en skikkelig sånn en. Men under skinnjakka, og alkoholsuget er han en mann av prinsipper og med et godt hjerte – sukk!
Jeg liker også at historiene stadig vender tilbake til Oslo. Det gjør noe med leseropplevelsen min når jeg kan kjenner meg igjen i beskrivelsen av stedene.
I tillegg synes jeg at Jo Nesbø skriver bra og har gode plot. Handlingen tar stadige en ny vri, og man kan ikke gjette seg til plottet bare fordi man har lest de foregående syv bøkene.
Så har jeg fått nok av Harry Hole etter åtte bøker? Nei – jeg tar gjerne imot flere.

The Historian: Boken starter med at en jente finner en bunke med brev og en gammel bok dekorert med et dragesymbol på sin fars kontor. Brevenes første setning lyder ”Min kjære og uheldige etterfølger”. Jeg forventet meg spenning og mystikk – boken lover vampyrer og eldgamle bøker. Dessverre syntes jeg ikke at første halvdel av boka klarer å leve opp til de forhåpningene som sås. Det skjer lite, over svært mange sider. Omtrent midtveis tar tempoet seg opp, og øker gradvis. Og siste halvdel fungerer boka i hvert fall som en spenningsroman. Selve plottet i boka fungerer greit, og jeg har fått lyst til å lese Stokers Dracula, og blitt mer interessert i Romania, Ungarn og Tyrkia. Men i forhold til hva jeg synes å mene at boka lover fra omslaget (se bildet, med dryppende blod og mørke farger) og vakseseddelen, synes jeg ikke at den innfridde. Til det var det for mye tomprat og lite action.

Da fuglene sluttet å synge: Dette er dagboken til forfatteren Raja Shehadeh under beleiringen av byen Ramallah i 2002, under den andre intifadaen i Palestina. Raja Shehadeh er jurist og tidligere menneskerettighetsaktivist og har grunnlagt menneskerettighetsorganisasjonen Al-Haq. Han har skrevet flere bøker og dagbøker.
Jeg synes det ofte er vanskelig å skjønne hvordan folk har det under krig og uroligheter. Det er vanskelig å vite hvordan folk som bor i en flyktningeleir har det under ekstreme forhold, fordi det livet de lever til vanlig er så veldig langt unna mitt eget. Men Raja Shehadeh forteller i dagboken sin hvordan hverdagen til helt vanlige palestinere blir påvirket av beleiring og krig. Og Shehadeh har enebolig og garasje, telefon, internett og tv, soverom, stue og kjøkken. Og det utgangspunktet er ikke så veldig ulikt det jeg er vant med selv. Og da blir det enklere å forstå hvordan det føles når dette trygge, normale livet ødelegges av frykt og kaos.
Til tross for bare 200 sider gir boken tanker og følelser som sitter igjen og kan brukes lenge etterpå.

”Ta alltid part for de svakeste – da tar du aldri feil”

Øyne i Gaza: De fleste har vel enten lest eller fått med seg hva denne boka forteller om. Den er blitt beskrevet både som ”Årets viktigste bok i 2009”, og propaganda fra venstresiden, og kan helt sikkert beskrives på mange flere motstridende måter – jeg skal ikke prøve meg på noen av dem.

Som medisinstudent i Tromsø har jeg fått oppleve Gilberts entusiasme for solidaritet ganske tett på, blant annet gjennom førstehjelpsopplæring. Et av budskapene som brant seg fast var ”Gilberts mantra”; ”Ta alltid part for de svakeste – da tar du aldri feil”. Og det er blant annet dette jeg mener boka beskriver – nemlig hvordan Fosse og Gilbert gjør nettopp det – lever det ut konkret – og det synes jeg er beundringsverdig.

Nå er jeg ganske klar på hvilken siden jeg selv står på – og som Aftenpostens anmelder mente ” De fleste som gir seg i kast med denne boken, vil nok tilhøre dem som allerede deler forfatternes oppfatning.” Men det var ikke det politiske budskapet i boka som først og fremst gjorde at det ble så strekt. Det er beskrivelsene av hvordan menneskeverdet blir tilsidesatt og tråkket ned i søla, og hvordan menneskerettighetene ikke betyr noen ting lenger som satte en knyttneve i magen min. Uavhengig av hvilken politisk konflikt eller situasjon det er snakk om så synes jeg det er skremmende å se nedgraderingen av menneskerettighetene og menneskeverdet. En tekst jeg skrev om akkurat dette ligger her.

Prøv å lese Øyne i Gaza med Herborg Kråkeviks versjon av Til Ungdommen i bakgrunnen – og kjenn hvor sterkt menneskeverdet ligger forankret i deg!