29.08.2010

Skjønnlitteratur vs. faglitteratur

Jeg har en fascinasjon for bøker – altså den fysiske boka. Derfor liker jeg å eie bøker. Jeg har funnet ut at dette gjelder både skjønnlitteratur og fagbøker, og synes det er litt merkelig – i og med at det er såpass ulik type sjangre. Problemet er at bøkene hoper seg opp grunnet en eller annen merkelig idé om at jeg en gang kan få bruk for dem igjen. Sannheten er at de fleste bøkene jeg har lest - og hvertfall når det kommer til faglitteraturen - aldri blir lest på nytt. De kunne godt ha blitt solgt eller gitt bort. Så - her kommer et oppgjør med meg selv...

Skjønnlitteratur:
Biblioteket har alltid vært populært, men det har vært sånn at de biblioteksbøkene som jeg liker godt må inn i hylla. Så derfor har jeg en del uåpna bøker der – for jeg hadde jo allerede lest biblioteksboka. Men hva om jeg plutselig kommer på en setning i boka, eller et ekstra fint avsitt, og vil lese det igjen MED EN GANG! Da må jeg jo ha boka i hylla…

Tidligere kom jeg alltid hjem med nye bøker etter en tur i byen. Har alltid lurt meg selv til å tro at bøker er noe man aldri får nok av – og det er sunt, og oppbyggende for sjelen og alt det der. Mye bedre enn for eksempel å kjøpe for mange sko, eller klær, eller sminke… Men det blir litt dyrt i lengden. Jeg har heldigvis blitt bedre på dette de siste årene (muligens det er det litt trangere studentbudsjettet som har fått meg til å ta til fornuften), og kan nå gå inn i en bokhandel uten nødvendigvis å komme ut med en bok under armen.
Noe av det som har gjort all denne bokhandlingen mulig er at jeg kjøper mye bøker second-hand, eller på salg. Det gjør meg ingen verdens ting om bøkene er godt brukt – jeg koser meg gjerne med tidligere notater og skriblerier. Hvorfor er akkurat DEN linjen understreket? Er den ekstra vikitg? Bør jeg huske den? Fikk den forrige eieren en sånn liten frysning på ryggen som jeg pleier å få da hun/han leste akkurat det der?

Fagbøkene:
Nå har jeg funnet ut at mye av det samme gjelder fagbøker. Pensumbøker hoper seg opp – og ikke vil jeg selge dem… De kan jo komme til nytte en dag. Hva om jeg plutselig lurer på hva som var det andre substratet i sitronsyresyklus - og nettet er nede, så jeg ikke kan sjekke det på wikipedia med det samme? DET hadde jo vært krise! Og det er så spennende å sitte å bla gjennom en bok å vite at alt dette kommer du til å skjønne om noen måneder! (forhåpentlig vis i alle fall).
Nå er jeg heldigvis ikke helt der ennå at jeg alltid kommer hjem med nye fagbøker etter en tur på Akademisk Kvarter. Men må tilstå at jeg er litt fristet innimellom – det er jo så utrolig mye man kan lære! Men med de prisene som er på faglitteratur så har jeg ikke råd til å være utro mot fagbøker utenfor pensumlisten – den er lang nok som den er… Og dermed hoper jo bøkene seg opp likevel da.

Da semesteret begynte igjen var det masse nye førsteklassinger som trenger akkurat de samme bøkene jeg har i hylla. De fra kullet mitt som var litt ekstra raskt ute og ikke fullt så knyttet til sine pensumbøker som det jeg tydeligvis er, har fått solgt sine bøker allerede. Det verste er at bøkene jeg har er så pent brukt at jeg nesten kunne solgt dem til full pris. Jeg er desidert mer kresen når det kommer til fagbøker enn ved skjønnlitterære bøker. Jeg liker ikke masse overstrykninger og ordforklaringer. Bøkene skal være rene og pene, og ikke brettet og opprevne. Og slik behandler jeg også de jeg har selv – det er svært sjeldent at jeg stryker over med markeringstusj for eksempel – og jeg skriver ikke i bøkene – til nød med svak blyant.

Så altså:
Når det kommer til skjønnlitterære bøker liker jeg dem brukt. Jeg har nok en litt klisjeaktig, romantisk tanke rundt brukte bøker. At mennesker før meg har lest de samme ordene jeg leser. At noen har sittet og kost seg med dem, og drømt seg bort. At den boka jeg sitter med har skapt nye tanker, åpenbaringer og innsikt hos et annet menneske. Eller at jeg skribler i og bretter sider i mine egne bøker. Jeg liker å se at jeg har brukt boka - at lesestunden vi hadde sammen har satt spor på den, den gjør jo det på meg…

Fagbøkene mine må helst være nye, eller veldig pent brukt. Dersom de er fillete og fulle av skriblerier blir det mye vanskeligere å lese i dem. Særlig fordi det sjelden er de stedene jeg ville markert som allerede er understreket. Ofte virker det som om folk markerer hva som helst – bare fordi de tror det er viktig – og etter min vurdering er det ikke det. Enten har jeg misforstått, eller så har forrige eier misforstått poenget i avsnittet. Dessuten er det ikke gøy med gamle utgaver av bøker som stadig oppdateres. Du får feil side- og kapittelreferanser fra foreleseren, og på områder der forskingen går rasende fort er det svært kjedelig å ha ”gammelt nytt”, eller til og med feil fakta i boka. Kanskje e-bøker hadde vært tingen?

Hva slags forhold har du til skjønnlitterære bøker og fagbøker?
.
.
Etter at jeg skrev dette har jeg faktisk solgt en av pensumbøkene mine =) Det var bare en ex.phil-bok, og en som jeg hadde dobbelt sett av - men dog, grunn til å være litt stolt!

3 kommentarer:

labben sa...

Jeg liker også godt brukte skjønnlitterære bøker, og nye fagbøker. Men grunnen til at fagbøkene må kjøpes nye er fordi jeg elsker å streke i dem og skrible i dem. Så de holder seg ikke nye og fine lenge. Dermed kan man egentlig si at jeg liker godt brukte bøker generelt.

Jeg er flinkere til å gi vekk eller selge skjønnlitteratur enn fagbøker. Skjønnlitteraturen varierer i kvalitet, og alle bøker jeg vet jeg ikke vil lese om igjen en dag gir jeg gjerne vekk. Fagbøkene, derimot, er noe jeg aldri kvitter meg med. Ihvertfall ikke fagbøker fra sampol-fag. Ex.phil og Samfunnsvitenskapelige tenkemåter-bøkene kvittet jeg meg med raskt, og har tatt et par fag etter det som ikke var så spennende. Men alle andre bøker beholder jeg. Ser for meg meg selv på mitt eget kontor en gang i fremtiden mens jeg forsker på noe spennende, omringet av alle de gode fagbøkene jeg har opparbeidet meg gjennom mange år.

Stine sa...

Så arti å lese! Jeg er også en samler av både skjønnlitterære og fagbøker. Jeg klarer ikke selge skolebøkene mine tilfelle jeg en dag skulle få lyst til å repetere litt for meg selv. De skjønnlitterære bøkene "spares" opp til min store drøm om et eget "bibliotek".

Ulikt deg, og til min økonomis store skrekk, liker jeg ikke second-hand bøker, uansett sjanger. Jeg liker dem ubrukt, og ulest slik at lesestunden bare "blir min".

Fagbøker skribler jeg i selv, og det er nok også en av grunnene til at jeg ikke vil selge dem, fordi den neste leseren kanskje vil få ødelagt mye av teksten pga mine skriblerier og markeringer av ting JEG synes er viktige.

Når jeg tenker meg om tror jeg faktisk at jeg har tatt det steget å kjøpe fagbøker som ikke engang tilhører mitt pensum, ene og alene fordi jeg interesserer meg for et tema.

Hehe!

Oda sa...

Morsomt å lese hvordan andre har det i forhold til dette!
Ser at vi har mange fellestrekk, og en del ulikt =P

- jeg tror nok at jeg innerst inne, som deg Stine, sparer til et fremtidig (veldig langt der framme) bibliotek...
-Men at dere kan skrible i fagbøkene deres - DET skjønner jeg ikke, hehe. Tror kanskje det kan være av hensyn til fremtidige bokkjøpere jeg ikke gjør det- men det blir jo et litt dårlig argument når jeg ikke selger dem videre =P