All of the true things that I am about to tell you are shameless lies

• The Cat’s Cradle av Kurt Vonnegut

Bokens forteller, John, beskriver den tiden da han planla å skrive en bok om hva berømte amerikanere gjorde den dagen da atombomben ble sluppet over Hiroshima. I forbindelse med dette får han kontakt med de tre barna av Felix Hoenikker, en av vitenskapsmennene som var med på å lage bomben.

Han finner etter hvert ut at Hoenikker jobbet med å lage noe han kalte ice-9. Dvs. en alternativ struktur av vann, som er i fast form ved romtemperatur. Når ice-9 kommer i kontakt med flytende vann vil molekylene i vannet arrangere seg selv som i ice-9, og bli til fast form. Det kommer etter hvert fram at Hoenikker faktisk klarte å lage ice-9 før han døde, og at hans barn nå har det i sin besittelse.

John reiser til øya San Lorenzo for å treffe Frank Hoenikker, den eldste broren av de tre Hoenikker-barna. På flyet er også Angela og Newt, de to andre søsknene.

Øya ledes av diktatoren Papa Monzano, med et, ved første øyekast, beinhardt regime. Alle Papas fiender trues med dødsstraff, via spidding av en stor krok. Særlig er det den lovløse stifteren av religionen bokononisme, Bokonon, som er samfunnets fiende nr. 1.
Etter hvert oppdager John at Bokonon og Papa kjenner hverandre godt, og en gang styrte øya sammen. Bokononismen ble oppfunnet av begge to, som et middel for lettere å kontrollere folket. Forbudet mot religionen ble innført for å gi det hele et mer attraktivt og mystisk preg – alt som er forbudt, er jo som kjent mer attraktivt og spennende. Og de aller fleste innbyggerne på øye er faktisk bokononister, og praktiserer religionen, inkludert Papa selv.

Historien er proppet med sarkasme, ironi og galgenhumor, på bekostning av religion, politikk og vitenskaplige institusjoner, i beste Vonnegut-stil. Det hele ender selvsagt med verdens undergang.

“No wonder kids grow up crazy. A cat's cradle is nothing but a bunch of X's between somebody's hands, and little kids look and look and look at all those X's . . . No damn cat, no damn cradle.”

Vonnegut viser hva som skjer når vi går bak teppet som forestiller meningen med livet. Når vi ikke lenger er tilfredse med kun å være til, men vil utforske livet, universet og alt sammen. Vi finner selvsagt ingenting.

” ‘Everything must have a purpose?’ asked God. ‘Certainly,’ said man. ‘Then I leave it to you to think of one for all of this,’ said God. And He went away.”

PS: Tittelen på innlegget er forresten hentet fra The Book of Bokonon

Min största smärtas barn

• Eit Draumspel av August Strindberg

”Indras røyst: Stig ned og sjå… Eg talar ikkje stygt om barn av skaparen, men det du høyrer hit opp, er deira språk.
Indras dotter: Det lyder som… det kling ikkje så lystig.
Indras røyst: Det trur eg meir enn gjerne! Deira morsmål heiter klage. Ja! Ei misfornøgd uttakksam ætt er desse jordiske.
(…)
Indras røyst: Stig ned og sjå, og høyr, men kom tilbake, fortel meg så, om deira klagemål og jammer har si årsak og sin grunn…”

Så Guden Indras datter drar ned til jorda, og lever et liv bant menneskene for å finne ut hva som skyldes denne evige klagingen, om den er berettiget, og om livet bare er lidelse.
På scenen kan alt skje, ”alt er mogeleg og sannsynleg. Tid og rom eksisterer ikkje; På ein spinkel realitetsgrunn spinn fantasien og vev nye mønstre, ei blanding av minne, opplevingar, frie påfunn, urimelege påfunn og improvisjonenar. Personane blir kløyvd, fordobla, dampar bort, blir fortetta, flyt ut og samlar seg.” (Fra Strindbergs forord).
Det er duket for et heftig sammensurium av scener fra en drøm, et liv - der dikt og fantasi bryter mot virkelighet, lykke mot ulykke, kjærlighet mot plikt og det komiske tangeres av det tragiske. Som en undertone gjennom hele stykket går Datterens utsagn ”Det er synd på menneska.”

Stykket ble skrevet på slutten av året 1901. I august samme år hadde Strindberg mottatt et brev fra sin (tredje) kone, Harriet Bosse, der hun skrev at hun ville forlate ham for alltid. I førti dager var de atskilt før Harriet kom tilbake. I et brev beskriver Strindberg stykket som "min största smärtas barn", men også som "mitt mest älskade drama”. Første gang stykket ble spilt var i Stockholm i 1907, med Harriet Bosse i rollen som Indras datter.

Hålogaland teater satte i høst opp stykket, og Hilda Hellwig hadde regien. Scenen er omgjort til et galehus, og Indras datter/Agnes er en syk middelaldrende dame. Jeg hadde ikke lest Strindbergs tekst da jeg så oppsetningen, og hadde heller vage forventninger til hva det handlet om. Det hadde nok vært lurt å lese seg opp på forhånd. Det var mye forvirring, og vanskelig å ha oversikt over hva som skjedde. Temmelig mye av forvirringen ligger nok i Strindbergs tekst og stykkets natur, men jeg vil påstå at Hålogaland ikke har gjort stykket så altfor tilgjengelig for folk flest. Ved å fjerne alle de ulike scenerommene og kulissene som finnes hos Strindberg, og kun bruke den samme bakgrunnen gjennom hele stykket, forsvant mye av drømmens natur – der man konstant hopper fra sted til sted, ført av assosiasjoner og innfall. Som publikum ble jeg mye mer bundet til scenerommet, og klarte ikke å løsrive meg og bli dratt med rundt i drømmen. Jeg prøvde derfor konstant å finne orden og struktur i kaoset. Dette var mye tydeligere i teksten, der jeg godtok "hoppene" lettere. Det var likevel verdt å se – veldig bra musikk, og gode skuespillere. Jeg er glad for å ha sett det, og har veldig lyst til å se en annen oppførelse av samme stykke.

Her finner du Therese Bjørneboes anmeldelse i Aftenposten.

Stay away from the Mountain of Madness!

• At the Mountain of Madness av H. P. Lovecraft

En ekspedisjon, ledet av geologen Dyer fra Miskatonic Universitet i Arkham, drar til Antarktis for å utforske en tidligere uoppdaget fjellkjede. De skjønner snart at deres oppdagelser er større enn det noen av dem ventet, i det en gruppe fra ekspedisjonen finner fjellkjeder som strekker seg lengre og er høyere enn noen noen gang har sett før. I en underjordisk hule finner de rester etter urgamle livsformer. Livsformer som de verken kan plassere i dyre- eller planteriket.

Vinden øker i styrke og været viser seg fra sin dårligste side. Dyer mister kontakt med gruppen som har funnet de nye livsformene, og så fort været tillater det drar de av gårde for å undersøke hva som har skjedd ved campen. Det de finner er grusomt – mennesker og hunder slaktet ned og hele campen totalt ødelagt. Mye av utstyret er forsvunnet, i tillegg til en av mennene, en hund og alle eksemplarene av det levende materiale. Dryers gruppe prøver å overbevise seg selv om at det hele må skyldes menneskelig galskap, at noe har klikket for den stakkars mannen som er forsvunnet.

Dyer og studenten Danforth flyr videre innover i fjellene og finner en stor og gammel by, ulikt noe de noen gang har sett. Det de to finner endrer dem for alltid, og også deres syn på menneskenes og jordas historie.

Lovecraft bygger opp en uhyggelig undertone som går gjennom hele boka. Dyer påpeker til stadighet at dette er noe han helst ikke vil fortelle, og at han gjør det kun for å advare andre. Han prøver nemmelig å stoppe en ny ekspedisjon som planlegger en tur til de samme områdene de utforsket. Som leser opplever jeg derfor Dyer som pålitelig. Jeg tror ikke at han overdriver, for han kommer stadig med ”alternative” forklaringer på det de ser og opplever. Dyer er like uvillig til å tro på det uforklarlige ved det de opplever som det jeg som leser er, og det hele blir derfor så mye mer uhyggelig.

”I am forced into speech because man of sience have refused to follow my advice without knowing why. It is altogether against my will that I tell my reason for opposing this contemplated invastion of the antarctic – with its vast fossil hunt and its wholesale boring and melting of the ancient ice cap. And I am more reluctant because my warning may be in vain.

Doubt of the real facts, as I must reveal them, is inevitable; yet, if I suppressed what will seem extravagant and incredible, there would be nothing left.”

Lovecraft skrev At the Mountains of madness i 1931. Historien er noe utilgjengelig grunnet til tider vanskelig engelsk, med mye terminologi og gammelt språk. Det hele er dessuten skrevet som en uavbrutt monologisk fortelling fra Dyer. Den er likevel verdt å få med seg, ikke minst på grunn av den enorme innflytelsen Lovecraft har hatt på populærkulturen, både når det gjelder litteratur, musikk, film, spill og tegneserier.