The Cat’s Cradle av Kurt Vonnegut
Bokens forteller, John, beskriver den tiden da han planla å skrive en bok om hva berømte amerikanere gjorde den dagen da atombomben ble sluppet over Hiroshima. I forbindelse med dette får han kontakt med de tre barna av Felix Hoenikker, en av vitenskapsmennene som var med på å lage bomben.
Han finner etter hvert ut at Hoenikker jobbet med å lage noe han kalte ice-9. Dvs. en alternativ struktur av vann, som er i fast form ved romtemperatur. Når ice-9 kommer i kontakt med flytende vann vil molekylene i vannet arrangere seg selv som i ice-9, og bli til fast form. Det kommer etter hvert fram at Hoenikker faktisk klarte å lage ice-9 før han døde, og at hans barn nå har det i sin besittelse.
John reiser til øya San Lorenzo for å treffe Frank Hoenikker, den eldste broren av de tre Hoenikker-barna. På flyet er også Angela og Newt, de to andre søsknene.
Øya ledes av diktatoren Papa Monzano, med et, ved første øyekast, beinhardt regime. Alle Papas fiender trues med dødsstraff, via spidding av en stor krok. Særlig er det den lovløse stifteren av religionen bokononisme, Bokonon, som er samfunnets fiende nr. 1.
Etter hvert oppdager John at Bokonon og Papa kjenner hverandre godt, og en gang styrte øya sammen. Bokononismen ble oppfunnet av begge to, som et middel for lettere å kontrollere folket. Forbudet mot religionen ble innført for å gi det hele et mer attraktivt og mystisk preg – alt som er forbudt, er jo som kjent mer attraktivt og spennende. Og de aller fleste innbyggerne på øye er faktisk bokononister, og praktiserer religionen, inkludert Papa selv.
Historien er proppet med sarkasme, ironi og galgenhumor, på bekostning av religion, politikk og vitenskaplige institusjoner, i beste Vonnegut-stil. Det hele ender selvsagt med verdens undergang.
“No wonder kids grow up crazy. A cat's cradle is nothing but a bunch of X's between somebody's hands, and little kids look and look and look at all those X's . . . No damn cat, no damn cradle.”
Vonnegut viser hva som skjer når vi går bak teppet som forestiller meningen med livet. Når vi ikke lenger er tilfredse med kun å være til, men vil utforske livet, universet og alt sammen. Vi finner selvsagt ingenting.
” ‘Everything must have a purpose?’ asked God. ‘Certainly,’ said man. ‘Then I leave it to you to think of one for all of this,’ said God. And He went away.”
PS: Tittelen på innlegget er forresten hentet fra The Book of Bokonon
4 kommentarer:
Jeg har ikke lest Vonnegut enda, men det er vel en del å ta av, er det ikke? Denne hørtes ihvertfall interessant ut, og havner på min ønskeliste =)
Takk for tips.
Da har du noe å glede deg til =) Jeg synes Vonnegut er veldig spennende, men litt vanskelig til tider... Trenger å ha litt tid jeg kan bruke på boka, når jeg leser den.
Vonnegut! Jeg har lest for lite av ham, det er dumt for jeg har likt veldig godt det få jeg har lest av ham.
Det tenker jeg også hele tiden - og så leser jeg en bok av ham, og så ender jeg alltid opp litt sånn småforvirra. Tror det er derfor det tar litt tid mellom hver Vonnegut - må liksom manne meg litt opp først...
Liker bloggen din forresten - kommer nok til å stikke innom i ny og ne!
Legg inn en kommentar