14.06.2011

Bedrag og selvbedrag

  • Kunzelmann & Kunzelmann av Carl-Johan Vallgren
Fra forlagets (Tiden) omtale: Når Viktor Kunzelmann dør foran staffeliet sitt 83 år gammel, rulles en utrolig historie opp for hans sønn, Joakim. Historien har sine røtter i mellomkrigstidens Tyskland, utspiller seg under andre verdenskrig og løper videre inn i 1940- og 60-tallets Sverige. Den fremgangsrike og berømte malerikonservatoren, kunstsamleren, enkemannen og tobarnsfaren Viktor Kunzelmann viser seg å ha levd et ufattelig dobbeltliv. Hans tilværelse er tuftet på en løgn.

Sønnen (Joakim) lever på begynnelsen av det nye årtusenet en annen type dobbeltliv, i en hektisk virvel av penger og sex, og på god vei til å knekkes av selvforakt. Gjeld og trøbbel vokser ham over ørene. Han har mislyktes som skribent og med ekteskapet sitt, og den fornedrende ferden fører ham fra luksusrestauranter og dokusåperedaksjoner til pornofilmmiljøer og lysskye forretningsavtaler av ulike slag. Alt mens han forsøker å forstå hvem faren hans egentlig var.


Denne boken appelerte åpenbart til meg - i og med at jeg faktisk har kjøpt den to ganger. Noe jeg ikke oppdaget før begge plutselig stod i hylla mi.

Jeg liker stilen Vallgren skriver med. Han slenger rundt seg med kulturelle, litterære, medisinske, historiske, økonomiske, politiske, og sikkert en hel del andre -iske begreper - som om han har stålpeiling på hver minste detalje rundt hvert pensum som er å oppgrave på universitetet. Ikke sikkert alt stemmer like godt - men skitt au, det virker troverdig. (Og tror man det er ekte, er det så godt som ekte, ifølge Viktor Kunzelmann).

Boken drives framover av sin egen fortelling, helt til de siste kapittlene. Her går det litt tregere. Aftenpostens anmelder skriver at "Måten romanen blir avsluttet på, tyder likevel på at forfatteren brått er gått grundig lei", og det er et inntrykk jeg også satt igjen med. Dermed ble slutten litt merkelig. Plutselig lever Joakim i en rosenrød virkelighet, men barn og kone og lykke - det stemmer dårlig med den selvutslettende oppførselen han har vist gjennom resten av boka. Men som Moshonista skriver i sin omtale av boken - kanskje dette bare er nok en forfalskning? Er det Joakims fantasi vi får servert? Eller slik han prøver å fremstå for omverdenen?

Samtidig reagerte jeg ørlite på at Vallgren bruker de samme frasene sine flere ganger - som om han er så fornøyd med en formulering at han må bruke den flere ganger - f.eks "olfaktoriske ekko" som jeg merket meg to ganger - sannsynligvis fordi jeg syntes det var en fin formulering første gang jeg leste den. Andre gang tenkte jeg - ah, allerde oppbrukt! Muligens dette er med vilje - f.eks for å skape sammenhenger mellom Kunzenmann den eldres og Kunzelmann den yngres fortellinger?

Har man tid kan man også fordype seg i og skrive om alle undertemaene Vallgren er borti - fra bokens bakside: "dypt underholdende og samfunnssatirisk roman om ekthet og falskhet, genialitet og selvbedrag, lovbrudd og opportunisme. Og ikke minste handler den om historiens makt over enkeltskjebner".

Rent bortsett fra de små pirkene jeg har merket meg syntes jeg det var en knall bok - boblende med fortellergelde og fantasi. Anbefales!

3 kommentarer:

Ingalill. sa...

Så artig at flere leser denne boka for tida. Tror den må være en av mine favoritter fra ifjor.

De olfaktoriske ekkoene derimot fikke jeg ikke med meg,
- aner ikke hva det betyr engang -))

Oda sa...

Ja, spørs om mange har spart den til årets sommerlektyre =)

Olfaktorisk har med lukt å gjøre - så syntes det var en fiffig formulering. Er litt sånn at man legger merke til de tingene man selv kan noe om. Vedder på at jeg har gått glipp av masse referanser fordi jeg ikke aner noe om det teamet - men det er litt av det morsomme med stilen hans synes jeg. Når jeg legger merke til en referanse e.l. blir det litt sånn "aha - den tok jeg..." =)

Katrine K sa...

Høres ut som en spennende bok, takk for fin anmeldelse!