En mann blir plutselig blind. I bilen sin, mens han venter på grønt lys, blir alt helt hvitt - "lik et lys som blir tent". Øyelegen han oppsøker finner ingenting galt, og skjønner ikke hvor blindheten kommer fra. Kan det være et tilfelle av psykisk blindhet?
Men mannen i bilen er bare den første som blir blind. Snart dukker det opp flere tilfeller av mennesker som plutselig har fått "en tykk, melkeaktig hvitfarge lagt over øynene". Og før kvelden er omme er øyelegen selv blitt en av dem.
Myndighetene skjønner raskt at det dreier seg om en epidemi, og internerer de rammede i et nedlagt asyl i utkanten av byen. De blinde samles på en side, og de "antatt rammede" på den andre. Utenfor murene står bevæpned militære vakt - klar til å skyte alt som beveger seg utenfor den grensen de selv definerer.
I takt med at større og større deler av populasjonen får "hvitesyken" kollapser flere deler av samfunnets institusjoner, orden og struktur. I møte med en verden der ingen kan se, der ingen har mulighet til å hjelpe hverandre, der vannforsyninger, strøm og matproduksjon forvitrer forsvinner menneskenes verdighet og moral.
I alt dette kaoset er det bare én som ser - én som har mulighet til å fortelle om forfallet og grusomhetene. Det er legens kone. Når mannen blir hentet for å interneres i leiren later hun som om hun er blind, og følger med. Det blir redningen for den lille gruppen av de første blinde: øyelegen, den første blinde, kona til den første blinde, gamlingen med den svarte lappen, den skjeløyde gutten og piken med solbrillene.
José Saramago, 1922 - 2010
Dette er den andre boken av Saramago jeg leser. Den første var Jesusevangeliet, der jeg slet litt med språkbruken hans. Denne gangen var jeg derimot forberedt på den karakteristiske skrivestilen med lange setninger, kreativ bruk av tegnsetting, og ingen synlig forskjell på dialog og beskrivelser. Det kler også historien godt - man glir mellom førsteperson og tredjeperson, mellom beskrivelser og dialog, miljøskildringer og følelser. Det er som å bruke alle sansene på en gang - eller som å være blind?
"Du snakker som om du også var blind, sa piken med solbrillene, På en måte er jeg det, jeg er blind for deres blindhet, kanskje jeg ville se bedre hvis vi var flere som så, (...) Slutten nærmer seg, råttenskapen griper om seg, sykdommene finner dørene åpne, vannet tar slutt, maten er blitt gift, det ville vært mitt første vitnesbyrd, sa legens kone, Og det andre, spurte piken med solbrillene, At vi må åpne øynene, (...) Det ligger en stor sannhet i det at den mest ynkverdige blinde er han som ikke ønsker å se, (...) Å gå ved siden av de døde og ikke se dem, er noe menneskeslekten alltid har gjort, sa legens kone."
Hva blindheten kommer av får vi aldri vite, men legens kone gir oss sin tolkning i løpet av de siste sidene av boka. "Vil du vite hva jeg tror, Gjerne, Jeg tror ikke at vi ble blinde, jeg tror at vi er blinde, Blinde som ser, Blinde som ser uten å se." Så hva er det vi ikke ser? I lys av Saramagos mangeårige engasjement i politiske spørsmål, medlem av det potugisiske kommunistpariet og kritiker av det stadige økende skillet mellom fattig og rik, begynner allergorien å blir tydeligere. I følge The Guardian, foreslo Saramago selv at historiens parabel kunne oppsummeres med følgense spørsmål "Is a world in which the richest 300 people own as much as the poorest 40% combined a great achievement?"
Samtidig tenker jeg at historien også kan leses i en annen retning - for å vise oss hvor avhengig vi mennesker er av hverandre, hvor mye som skal til for at samfunnet vårt skal opprettholdes, og hvor skjørt disse båndene som holder oss sammen er.
Mens jeg leste boka tenkte jeg flere ganger på at dette kunne blitt en bra film. Til tross for at historien handler om blindhet, og de fleste av karakterene er blinde, skriver Saramago veldig billedlig. De scenene han maner fram for mine øyne er veldig tydelige og klare.
Og så fant jeg plutselig ut at det har blitt gjort. I 2008 kom filmen Blindness ut, med Julianne Moore som legens kone, og Mark Ruffalo som øyelegen. Jeg har ikke sett den, så kan ikke si noe om hvorvidt de lyktes, men traileren ser i det minste lovende ut. Kanskje noen andre har sett den?
Gudfaren - Vito Corleone - Don Corleone, eller bare the Don (kjært barn har mange navn) er øverste leder i familien Corleones mafiaimperie. Han har bygd opp sitt imperie ved å drive olivenolje-import, og etterhvert blitt landets største. Ikke bare takket være ærlig, redelig og hardt arbeid. Som en av New Yorks største mafiafamilier har Corleonene makt til å kontrollere både sine økonomiske og politiske interesser.
Don Corleone har fire barn - sønnene Sonny, Fredo, Michael og datteren Connie. I tillegg har han en "adoptert" sønn, Tom Hagen, og gudsønnen, sangeren og filmstjernen, Johnny Fontane.
I det Don Corleone blir skutt, men ikke drept, på grunn av avslag på å innvolvere seg i narkotikahandel, er det den eldste sønnen, Sonny, som tar over ledelsen av familien. Han er godt hjulpet av familiens "consigliere" - rådgiver, Tom Hagen. Michael har aldri vært interessert i familiens business, og prøvd å distansere seg fra sin families gesjeft så mye som mulig - blant annet ved å verve seg til militæret og finne seg en amerikansk kjæreste. Når familien kommer i krise blir han likevel nødt til å innvolvere seg - og gjør det til de grader, og langt utover "point of no return".
Historien handler i stor grad om Michael Corleone, og hans vei fra å holde seg på utsiden av familien, til å ta over for sin far, og bli den nye Don Corleone. Det er mye menneskelig utvikling og ulike valg som belyses og fremstilles gjennom boken. I tillegg får vi stadig servert subhistorier, som er minst like gode og interessante som hovedhistorien.
Jeg har ikke sett filmen - rangert blant de beste filmene gjennom tidene - men skjønner at boken har potensialet til å være bra film. I tillegg til en god historie - som er spennende, men ikke "mindblowing", er det virkelig gode karakterer - ikke minst er de troverdige, med både dybde og utvikling, selv hos bikarakterene.
Jeg oppdaget at jeg ikke har skrevet noe om Bjørneboe på denne bloggen. Det til tross for at han var en av mine yndlingsforfattere i lang tid, og at jeg har lest mye av ham. Da passer det å velge en Bjørneboe som favorittbok på F
Før hanen galer av Jens Bjørneboe
Boken bygger på dokumentasjon om de vitenskapelige eksprimentene som ble gjort på mennesker i konsentrasjonsleirer under krigen. Det er lenge siden jeg har lest boken, så jeg kan ikke si noe særlig om språket eller oppbyggning av boken. Jeg har likevel valgt den fordi jeg fortsatt husker hvordan jeg følte meg mens jeg satt å leste - for dette er en av de bøkene jeg virkelig har kjent inn til margen.
Jeg håper på en snarlig gjenlesning, slik at det kan kommer en fyldigere omtale.
Det er en bok du fysisk merker at du leser - anbefales!
gå inn i din tid!
