20.07.2011

"Det finnes ikke blinde, bare forskjellige typer blindhet"

  • En beretning om blindhet av José Saramago

En mann blir plutselig blind. I bilen sin, mens han venter på grønt lys, blir alt helt hvitt - "lik et lys som blir tent". Øyelegen han oppsøker finner ingenting galt, og skjønner ikke hvor blindheten kommer fra. Kan det være et tilfelle av psykisk blindhet?
Men mannen i bilen er bare den første som blir blind. Snart dukker det opp flere tilfeller av mennesker som plutselig har fått "en tykk, melkeaktig hvitfarge lagt over øynene". Og før kvelden er omme er øyelegen selv blitt en av dem.
Myndighetene skjønner raskt at det dreier seg om en epidemi, og internerer de rammede i et nedlagt asyl i utkanten av byen. De blinde samles på en side, og de "antatt rammede" på den andre. Utenfor murene står bevæpned militære vakt - klar til å skyte alt som beveger seg utenfor den grensen de selv definerer.

I takt med at større og større deler av populasjonen får "hvitesyken" kollapser flere deler av samfunnets institusjoner, orden og struktur. I møte med en verden der ingen kan se, der ingen har mulighet til å hjelpe hverandre, der vannforsyninger, strøm og matproduksjon forvitrer forsvinner menneskenes verdighet og moral.

I alt dette kaoset er det bare én som ser - én som har mulighet til å fortelle om forfallet og grusomhetene. Det er legens kone. Når mannen blir hentet for å interneres i leiren later hun som om hun er blind, og følger med. Det blir redningen for den lille gruppen av de første blinde: øyelegen, den første blinde, kona til den første blinde, gamlingen med den svarte lappen, den skjeløyde gutten og piken med solbrillene.


José Saramago, 1922 - 2010 

 Dette er den andre boken av Saramago jeg leser. Den første var Jesusevangeliet, der jeg slet litt med språkbruken hans. Denne gangen var jeg derimot forberedt på den karakteristiske skrivestilen med lange setninger, kreativ bruk av tegnsetting, og ingen synlig forskjell på dialog og beskrivelser. Det kler også historien godt - man glir mellom førsteperson og tredjeperson, mellom beskrivelser og dialog, miljøskildringer og følelser. Det er som å bruke alle sansene på en gang - eller som å være blind?

"Du snakker som om du også var blind, sa piken med solbrillene, På en måte er jeg det, jeg er blind for deres blindhet, kanskje jeg ville se bedre hvis vi var flere som så, (...) Slutten nærmer seg, råttenskapen griper om seg, sykdommene finner dørene åpne, vannet tar slutt, maten er blitt gift, det ville vært mitt første vitnesbyrd, sa legens kone, Og det andre, spurte piken med solbrillene, At vi må åpne øynene, (...) Det ligger en stor sannhet i det at den mest ynkverdige blinde er han som ikke ønsker å se, (...) Å gå ved siden av de døde og ikke se dem, er noe menneskeslekten alltid har gjort, sa legens kone."

Hva blindheten kommer av får vi aldri vite, men legens kone gir oss sin tolkning i løpet av de siste sidene av boka. "Vil du vite hva jeg tror, Gjerne, Jeg tror ikke at vi ble blinde, jeg tror at vi er blinde, Blinde som ser, Blinde som ser uten å se." Så hva er det vi ikke ser? I lys av Saramagos mangeårige engasjement i politiske spørsmål, medlem av det potugisiske kommunistpariet og kritiker av det stadige økende skillet mellom fattig og rik, begynner allergorien å blir tydeligere. I følge The Guardian, foreslo Saramago selv at historiens parabel kunne oppsummeres med følgense spørsmål "Is a world in which the richest 300 people own as much as the poorest 40% combined a great achievement?"

Samtidig tenker jeg at historien også kan leses i en annen retning - for å vise oss hvor avhengig vi mennesker er av hverandre, hvor mye som skal til for at samfunnet vårt skal opprettholdes, og hvor skjørt disse båndene som holder oss sammen er.

Mens jeg leste boka tenkte jeg flere ganger på at dette kunne blitt en bra film. Til tross for at historien handler om blindhet, og de fleste av karakterene er blinde, skriver Saramago veldig billedlig. De scenene han maner fram for mine øyne er veldig tydelige og klare.
Og så fant jeg plutselig ut at det har blitt gjort. I 2008 kom filmen Blindness ut, med Julianne Moore som legens kone, og Mark Ruffalo som øyelegen. Jeg har ikke sett den, så kan ikke si noe om hvorvidt de lyktes, men traileren ser i det minste lovende ut. Kanskje noen andre har sett den?

3 kommentarer:

Rose-Marie sa...

Takk for en spennende introduksjon av Saramagos bok! Jeg har tidligere prøvd meg på en annen bok av ham, men ga opp i en periode hvor det skjedde litt for mye rundt meg til at jeg klarte å holde interessen og konsentrasjonen oppe. Etter å ha lest din anmeldelse, fikk jeg lyst til å prøve meg på nytt. Og filmen du nevner - den skal jeg i hvertfall skaffe meg!

Julie sa...

Har ikke sett filmen, men dette er en av mine favorittbøker. :)

Oda sa...

Rose-Marie: Takk for det =)Man bør nok ha de riktige forholdene rundt seg ja - stilen hans kan by på en del utfordringer...

Julie: Filmen ser spennende ut - skal prøve å få sett den. Jeg har fått skikkelig sansen for Saramago nå!