26.04.2010

Astrid Lindgren - pånyttattlesing

Eksamenslesingen har begynt – og det får bloggen m.m. lide under. Heldigvis er ikke hodet så sprengfullt at det ikke klarer å ta inn litt skjønnlitteratur på sengekanten – ennå.
Den siste måneden eller så, har jeg hatt et lite prosjekt pågående. Høyst personlig og nostalgisk. Det har gått ut på å lese mine Lindgren-favoritter pånytt. Det er ganske mange år siden forrige gang – selv om de ble flittig lest i perioden på barneskolen. Favorittene var Ronja Røverdatter, Mio, min Mio og Brødrene Løvehjerte.


Det har seg vel ofte sånn at gamle favorittbøker ikke har godt av gjenlesning. Og bøker som var fantastiske da jeg var 8 år, er ikke nødvendigvis det nå lenger. Så litt redd for å ødelegge bøkene var jeg. Det kunne ikke gått mer i den andre retningen. Bøkene var like fantastiske som da jeg var 6 år gammel – nesten bedre. Og minst like skumle. At Lindgren aldri har fått nobelprisen i litteratur er noe jeg ikke skjønner.

Den innsikten hun har i menneskelige relasjoner, og hvordan hun klarer å formidle dette i bøkene sine, er noe jeg sjeldent merker i andre bøker jeg har lest. Forholdene mellom Ronja og Mattis, Ronja og Birk, Kavring og Jonatan og Mio og faren hans kongen blir fremstilt med all sin kompleksitet på en merkverdig enkel og lettfattelig måte.
”Hadde ikke du vært sånn hyggelig og stygg liten bleikfis med skjeve bein, så var du jo ikke min Kavring, den som jeg er så glad i.” (Brødrene Løvehjerte).
Også hennes evne til å sette seg inn i ulike menneskers opplevelse av verden omkring seg synes jeg er helt unik.
”Og så gikk Ronja. Hun skjønte snart at hun hadde vært dum som kunne tro at den store steinsalen var hele verden. Ikke det veldige Mattisberget var hele verden engang, nei, verden var større enn som så. Den var slik at hun mistet pusten. Hun hadde nok hørt Mattis og Lovis snakke om det som lå utenfor Mattisborgen, elva hadde de snakket om. Men ikke før hun nå så den med ville stryk som kom dundrende fram dypt nede under Mattisberget, skjønte hun hva elver var. Skogen hadde de snakket om. Men ikke før hun nå så den mørk og underlig med alle sine susende trær, skjønte hun hva skoger var, og hun lo stille, bare fordi skoger og elver var til. Hun kunne nesten ikke tro det, tenk at store trær og store vannfall var til og levde, da måtte hun vel le!” (Ronja Røverdatter).

4 kommentarer:

Beatelill sa...

Å, nå ble jeg også nostalgisk her :) Dette er jo virkelig vakre bøker som jeg har lest om og om igjen da jeg var barn. Disse tre er også mine favoritter :)

Oda sa...

Jeg fant ut at det ville blitt altfor lenge å vente hvis jeg skulle ventet til jeg kunne lese dem til evt. egne barn - men det gikk altså strålende å lese dem nå - og kun for min egen del. Anbefales!

Stine sa...

åh dette fikk jeg også lyst til å gjøre! Du er flink som klarer å lese til eksamen, jeg sliter med å finne motivasjonen, hehe!
Jeg er også redd for at bøker jeg har likt tidligere, skal miste magien sin om jeg leser dem igjen.

Ja, Lindgrens forfatterskap burde virkelig vært prisgitt! Men hun er vel ikke "moderne" nok lenger :/

knirk sa...

Fint! Jeg har lest de på nytt for barna mine.