Påskekrim

I år har jeg prøvd meg på å lese påskekrim. Det har jeg ikke gjort før – så vidt jeg kan huske i alle fall. Grunnen til det er rett og slett at jeg har hatt en forestilling om at jeg ikke er så glad i krim (med unntak av Harry Hole selvsagt). Jeg har prøvd meg med ujevne mellomrom på noen krimbøker – blant annet Mary Higgins Clark og Håkan Nesser. Higgins Clark kom jeg meg gjennom uten problemer, men jeg følte at jeg ikke fikk så mye igjen for det – bare noen få timer med underholdning – og det holder ikke.
Jeg ble imidlertid inspirert av dette innlegget på bokmerker.org og bestemte meg for å teste ut hva jeg egentlig synes om krim ved å prøve meg på ”det beste av det beste”

• Den hule mannen av John Dickson Carr, kåret til tidenes beste lukket rom-mysterie i 1981.
• De dødes tjern av André Bjerke, ble nummer to i kåringen av tidenes beste norske krimroman i 2004.

Den hule mannen: To drap finner sted samme kveld. I det første tilfellet har morderen forsvunnet uten et spor fra professor Grimauds arbeidsværelse, etter å ha skutt professoren. I det andre tilfellet blir en mann skutt mens han går midt i en forlatt gate. Vitner bekrefter at de hørte, men ikke så, noen andre nær mannen.

I denne boken blir leseren invitert med inn i historien allerede på første side ”Og i denne saken bør leseren fra begynnelsen av, for å unngå unødvendig forvirring, få vite hvilke utsagn han kan stole ubetinget på.” Vi blir med andre ord invitert til å løse mysteriet på egen hånd. Deretter sendes vi ut i en historie som har grøssende undertoner, mystiske forsvinninger og mye tankevirksomhet.

Selve handlingen i boken er ganske enkel – bortsett fra selve mysteriet selvsagt =) – og går ikke over veldig mange dager. Det som gir boka kvalitet, så vidt jeg ser det, er måten den involverer leseren på, og hvordan leseren selv utfordres til å tenke gjennom mysteriet, og ikke bare får servert hendelsene som perler på en snor.

”Jeg vil nå forelese,” sa dr.Fell ubønnhørig, ”om den generelle mekanikk og utvikling av den situasjon som i detektivlitteraturen er kjent som det ’hermetisk forseglede rom’. Hrrmp. Alle som har noen å innvende, kan hoppe over dette kapitelet. Hrrmp. For nå å begynne, mine herrer! Etter å ha utviklet min ånd med røverlektyre i de siste førsti år, kan jeg si –”
”Men hvis De akter å analysere umulige situasjoner,” avbrøt Pettis, ”hvorfor da diskutere detektivlitteratur?”
”Fordi,” sa doktoren oppriktig, ”vi befinner oss i en detektivhistorie, og det nytter ikke å narre leseren ved å late som om vi ikke gjør det. La oss ikke oppkonstruere innviklete unnskyldninger for å kunne trekke inn en debatt om detektivhistorier. La oss åpent og ærlig glede oss over den edleste beskjeftigelse som det er mulig for en person i en bok å hengi seg til.”

Dr. Fell avslører ikke hvem som er morderen før i siste kapittel, og jeg hadde flere timer med tankevirksomhet som kretset rundt mysteriet innimellom lesingen. Unødvendig å nevne at jeg ikke fant ut hvem som var morderen =)

De dødes tjern: Under et middagsselskap hos Bernhard Borge og hans kone Sonja fortelles det en myte om Daudmannshytta ved Blåtjern. Stedets tidligere eier, som druknet seg i tjernet, går igjen. Med en mystisk kraft trekker han folk med seg ned i Blåtjern. Det viser seg at hytta nå er kjøpt opp av en av de andre middagsgjestene. Under en tur opp dit forsvinner han – formodentlig druknet. Vennegjengen drar opp til hytta for å finne ut hva som har skjedd med vennen – alle med ulike teorier.

Historien er spennende og til tider litt skummel. Mysteriets oppklaring er heller ikke åpenbar, i og med at ulike hendelser ved hytta stadig bekrefter det gamle spøkelsessagnet – og Gabriell Mørks okkulte teorier. André Bjerke skrev boka som et forsvar for psykoanalysen – og det er psykoanalytiker Kai Bugge som oppklarer mysteriet. Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over oppklaringen. Jeg syntes at de psykoanalytiske teoriene virket lite trolig – og manglet dermed en rasjonell oppklaring. Imidlertid skrev André Bjerke boka ut fra sin helt spesielle virkelighetsoppfatning – og hadde jeg delt den ville jeg nok ha sittet igjen med en bedre følelse. Om ikke annet var det en interessant opplevelse å se hvordan min virkelighetsoppfatning påvirker lesingen av boken i så stor grad. Det gjelder vel alt man leser, men jeg har ikke opplevd å legge så tydelig merke til det tidligere.