Du, ditt dyr!

• Du er et dyr, Viskovitsj av Alessando Boffa

Gjennom 20 korte fortellinger skriver Alessandro Boffa om Viskovitsj. Historiene er fra under én side, til fjorten sider på det lengste. Jeg har sett boken beskrevet både som roman og som novellesamling, (også som fabler), og den er vel en blanding. De 20 fortellingene kan like gjerne leses som kapitler i en roman, i og med at de alle har samme hovedperson, og flere av de samme karakterene som går igjen, alle går også mer eller mindre over det samme temaet - dragningen mot Ljuba. Men hvem er egentlig Viskovitsj? Det endrer seg nemmelig gjennom alle fortellingene. Han opptrer blant annet som en snegl, møkkbille, gris, rotte, fisk, svamp og skorpion.

Selv om skikkelsen, instinkter og levemåte varierer står en ting sentralt i alle Viskovitsjs liv – Ljuba. Forholdet de to imellom kan være svært ulikt i de forskjellige fortellingene. Sneglen Viskovitsj bruker for eksempel hele sitt liv på å slepe seg fram til sin kjære Ljuba – (”Elsk dine nærmeste, for den som er fjern forblir det” er rådet fra Viskovitsks pappamamma – snegler er hermafroditter) – som så viser seg å være et speilbilde av han selv. Skorpionen Viskovitsj dreper alle han kommer i kontakt med – han har nemmelig ”den kjappeste halen i Vesten”. Tilslutt ønsker han bare å finne en med raskere hale en han selv. Han møter Ljuba, den eneste med like rask hale som Viskovitsj – deres instinkter forbereder dem på å drepe, men de ender opp i et ”ømt og eksplosivt favntak” og stifter familie. ”Men den ene dagen etter den andre måned etter måned fortsatte livet rolig videre. De små vokste deg sunne og sterke og slaktet skolekameratene sine; jeg og Ljuba tilba hverandre og massakrerte naboene. Alt ruslet og gikk i den største fordrageligheten, og det var umulig å gå klar av denne enerverende, dystre lykken.”

Forfatteren, Alessandro Boffa, har uttalt at ”dette er ikke en bok som handler om meningen med tilværelsen.” Slik jeg oppfatter det er det heller en bok som viser hvordan tilværelsen gir mening. Alle de ulike dyrene Viskovitsj opptrer som har sine instinkter som bestemmer mye av deres adferd. Likevel har Viskovitsj en egen vilje, og kan moralisere over sine handlinger, og noen tilfeller endre atferd, eller handle på tvers av instinktene. Slik jeg ser det er Viskovitsj en allegori på ulike typer mennesker – hvordan vi ofte sitter fast i våre handlingsmønstre, og dermed bestemmes situasjonen ut fra det, og ikke våre intensjoner. Men slik jeg leser den siste fortellingen i boka – Du er et dyr, Viskovitsj (samme som tittelen) – går det an å bryte ut av handlingsmønsteret. Der er nemmelig Viskovitsj den første mikroben som utvikler seg og viser at evolusjon er mulig.