Hæ - en mannlig forfatter?

• Balansekunst av Rohinton Mistry

Da jeg bestemte meg for å lese
Balansekunst, hadde den allerede stått i bokhylla mi ett års tid, uten at den hadde klart å fange min oppmerksomhet. Jeg har altså sett ryggen på boka flere ganger, men uten egentlig å ta den ut og se ordentlig på den. Da jeg nå endelig gjorde det fikk jeg et lite sjokk. Boka er skrevet av en mann! Jeg la ikke merke til min egen oppfatning av forfatteren før den plutselig viste seg å være helt feil. Det var en veldig merkelig følelse.

Så hvorfor har jeg hatt en oppfatning av at forfatteren har vært en dame? For det første så er forfatterens navn indisk, og jeg har derfor ingen følelse av om det er et jente- eller guttenavn. Jeg tror likevel at det er omslaget på boka som har vært utslagsgivende. Omslaget er helt hvitt, og forfatterens navn står med rosa bokstaver øverst på siden, og navnet på boka i røde bokstaver ved siden av. Under er det et svart hvitt fotografi av et lite barn som står og balanserer på toppen av en stor stav, og som strekker hånden sin oppover. På bokryggen er forfatternavnet og bokas navn i limegrønne, rosa og røde bokstaver. Det hele er veldig stilrent og lyst, med friske farger. Har jeg altså så stereotypiske oppfatninger om kjønn at dette fikk meg automatisk til å tro at forfatteren var en kvinne? Tydeligvis ja.

Det som bærer boka er definitivt historiene, ikke språket, etter min mening. Jeg tenkte flere steder i løpet av boka at språket minnet meg litt om en skolestil. Dersom en ”sekserelev” hadde blitt presentert for plottene i fortellingen, kunne han eller hun prestert å skrive det Mistry gjør. Balansekunst har fått flere strålende anmeldelser. Aftenposten skrev at ”Mistry har en guddommelig fortellerevne, her er ikke engang behov for magiskrealistiske knep. Virkeligheten er eventyrlig nok.” Jeg er enig i at fortellerevnen hans er god. Mistry klarer å fange interessen min gjennom alle de 770 sidene. Jeg lurer likevel litt på om boken ble slukt så ivrig på grunn av de mange late sommerdagene jeg har hatt i det siste. Har du noen dager til overs i sommer, eller litt ekstra plass til en bok i kofferten, så er Balansekunst og de skjebnene du får presentert her absolutt verdt å rydde plass for!

Personen, landet, historien

• Iran Våkner av Shirin Ebadi

I desember 2003 befant jeg meg i Oslo Rådhus, sammen med en hel haug av prominente gjester – deriblant hovedpersonen selv – Shirin Ebadi. Hun fikk Nobels fredspris for sin innsats for menneskerettighetene i Iran og sitt arbeid for å styrke rettsikkerheten i landet. Ungdomsskolen jeg gikk på hadde fått to billetter til prisutdelingen, som skulle brukes av to elever. Jeg var så heldig å få den ene invitasjonen. Jeg visste at personen der oppe på podiet var en svært betydningsfull og høyst bemerkelsesverdig kvinne, men akkurat hvorfor var jeg litt usikker på.

Og jeg har ikke satt meg noe mer inn i saken før jeg tilfeldigvis fant Ebadis selvbiografi på Norlis bokfestival tidligere i sommer. Boken forteller fredsprisvinnerens personlige historie - fra oppveksten i Teheran, om studietiden og frustrasjonen over å bli nektet å arbeide som dommer, familielivet under prestestyret, kampene hun har kjempet for vanlige folks menneskerettigheter og fengselsoppholdene hun har vært gjennom. I tillegg forteller den historien til Iran – med alle de omveltningene landet har gjennomgått de siste 60 årene.

Jeg visste ingenting om Iran, Irans historie eller det samfunnet iranere lever i, eller har flyktet fra – og det til tross for at jeg har flere venner med iransk bakgrunn. Boken gir imidlertid leseren en bedre forståelse av situasjonen i landet, og gjør det lettere å ta stilling til og forstå det som blir skrevet i avisene.

Dette er et prakteksempel på en bok som forteller en svært spennende og interessant personlig historie, samtidig som man lærer masse underveis. Anbefales til alle som ikke nødvendigvis var best i historie på skolen, men som likevel er interessert i de historiske og politiske årsakene til problemene i Iran spesielt og Midtøsten generelt.

Reisebrev – del 1

Ann Helen på Migrating Coconuts og Julie på Julies bokbabbel har begge skrevet om hvor deres leseopplevelser har tatt dem det siste året. Det er fascinerende å se hvor mange ulike steder man kan havne opp kun ved å sitte i sin egen sofa, og som Ann Helen påpekte – så mye man kan lære. Jeg ble så inspirert at jeg bestemte meg for å lage min egen liste, men det viste seg at det ble et lite reisebrev i stedet.

Jeg startet året i Hong Kong – her var det varmt og uhyggelig, men i min lille Opiumpåvirkede verden brydde jeg meg bare om å slippe unna lånehaiene og minnene. Jeg kom meg imidlertid kjapt tilbake igjen til Oslo, takket være en ung kollega, som både halte, dro og truet meg til jeg satt på flyet tilbake til gamlelandet. (Panserhjerte av Jo Nesbø).

De neste ukene tilbrakte jeg mye på reisefot mellom Romania, Ungarn og Tyrkia. Det var en reise der jeg jaktet på min fars gamle ”spøkelser”, men det vist seg etter hvert at også jeg ble jaktet på. (The historian av Elizabeth Kostova)

Fra sagn og spenning hoppet jeg plutselig inn i den virkelige verdens vanskeligheter, da Ramallah i 2002 ble beleiret under den andre intifadaen i Palestina. Jeg kan fortsatt huske følelsene jeg satt igjen med etter det besøket. (Da fuglene sluttet å synge - dagbok fra det beleirede Ramallah av Raja Shehadeh)

I Hamburgs havneområder var jeg vitne til Arnes korte og dramatiske liv (Tingene etter Arne av Siegdried Lenz), før jeg dro over kanalen til England. To magikere holdt på å gjenreise landets tapte kunnskaper innen magi, og samtidig gjorde Napoleon sine fremtog gjennom Europa, I forbindelse med denne reisen gjorde jeg også noen kjappe stopp innom Spania og Belgia (Jonathan Strange og Herr Norell av Susanna Clarke). Etter mye fart og spenning i the land of hope and glory, bestemte jeg meg for å ta det litt mer med ro, og slo meg derfor ned på den svenske landsbygda. Her ble jeg fort kjent med den gamle damen som bodde i nabohuset, og det viste seg at hun hadde en tragisk historie å fortelle. (La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson).

I det påsken nærmet seg dro jeg rett tilbake til London – med sine trange smug og vintergrå gater var jo dette stedet å være når krimgåter skulle løses. Jeg ble heldigvis ledsaget av Dr. Gideon Fell, en ekspert på området når det kommer til mysterier uten synlige forklaringer (Den hule mannen av John Dickson Carr). Jeg fortsatte jakten på uløste mysterier i de tjukke skogene i Østerdalen. Nærmere bestemt Blåtjern i Svartskogen, sammen med Bernhard Borge og gjengen hans. (De dødes tjern av André Bjerke).

Etter så mye grøss og gru var planen å ta meg en skikkelig kosetur – litt rundreise i Sveriges fantasiland denne gangen. Jeg var innom både Mattisskogen, Kirsebærdalen og Klungerdalen i Nagijala og Landet i det fjerne. Det ble imidlertid ingen ren kosetur – reisen var spekket med spenning, grøss og gru i flere etapper. Heldigvis ble det tid til både sang og hygge rundt flere leirbål, og i storsalen i Mattisborgen. (Ronja Røverdatter, Brødrene Løvehjerte og Mio, min Mio av Astrid Lindgren).

Etter all denne reisingen måtte jeg ta meg en liten pause – det var tid for eksameslesing. Flere reisebrev følger nok etter hvert, for dette var gøy!

Tre kjappe

• Den veven av hendelser vi kaller verden av Simon Stranger
• Våkner om natten og vil noe annet av Geir Gulliksen
• Populærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi

Den veven av hendelser vi kaller verden: Knirk hadde et inspirerende innlegg om denne boka. Og i det store og det hele er jeg ganske enig i hennes omtale og konklusjoner. Det er en godt skrevet bok, og spennende komponert, men litt tamt til tider. Boka har godt av ikke å være på mer enn 192 sider. Stranger påstår at boka er en roman. Jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i det. Den består av fem små historier, med miljø- og øyeblikksbeskrivelser i mellom (disse kan virke omtrent som en beskrivelse av en filmscene). Vi får også utdrag fra naturvitenskapelige bøker angående grunnstoffet hydrogen. Det hele er bundet sammen ved hjelp av et enkelt hydrogenatom som forflytter seg fra hendelse til hendelse, og fra historie til historie.

Det er smart gjort – og artig fordi jeg ikke har sett noe lignende tidligere. Men jeg får likevel en følelse av at hydrogenatomet like gjerne kan være noe som er lagt til etterpå – for å få en viss sammenheng mellom små historier han har skrevet og har lyst til å utgi i bokform. Stranger er flink til å formidle de gode historiene – han kommer opp med spennende sammenhenger, og interessante innfallsvinker i historiene. Uten å ha lest noe annet av forfatteren, eller satt meg noe mer inn i forfatterskapet, tror jeg at han hadde gjort det godt som novelleforfatter – og de hadde vært tjent med en litt bedre sammenheng enn det som foreligger i Den veven av hendelser vi kaller verden. (Men pluss for fin tittel – det skal han jammen meg ha!)

Våkner om natten og vil noe annet: Vi slenges rett inn i dagboknotatene til en forlagsredaktør. Hans beste venn og forfatter, U, forteller at han ikke lenger ønsker å skrive bestselgende krimromaner, han vil heller skrive dikt. U har også brent alle sine manuskripter – de han tidligere regnet for å være det beste han noen gang hadde skrevet. Det er nemmelig en overproduksjon av godt skrevne litterære tekster. Og det er også en overproduksjon av kjærlighet. Det er rett og slett for få mennesker til å sette all kjærligheten ut i livet. U og E er separerte, og ingen av dem vet nøyaktig hva som er grunnen til separasjonen. E har viklet seg inn i et kjærlighetsdrama med en psykisk ustabil elev fra sin egen klasse. ”Og jeg tenkte på hvordan hun var havnet her, i dette rommet? Hvordan trer man ut av sitt eget liv? Det kan ikke ha vært slik at hun ville dette. … Nei, det er ikke slik at man våkner om natten og vil noe annet.” Selv om forfatteren påstår at det ikke er slik, virker det som om flere av hendelsene i boka har oppstått på nettopp en slik måte – at man våkner om natten og vil noe annet – ikke vil våkne opp til det samme livet som alltid neste morgen.

Jeg kjenner at jeg er litt forvirret av denne boken – det er vanskelig å skrive noe vettugt om den uten å lese på nytt og grundigere. Men alt i alt er den godt skrevet, god flyt i språket, og definitivt en overraskende slutt.

Populærmusikk fra Vittula: Matti og Niila vokser opp på Fittemyra – og her står læstadianismen (en tro som kan beskrives som å gå i en livslang motbakke) i sterk kontrast til all volden og alkoholen ellers i det lille samfunnet. Og stor ståhei blir det når guttene starter rockeband. Niemi forteller både om guttenes oppvekst og om samfunnet for øvrig. Vi får innblikk i begravelser, bryllup og bursdager. Det er slektsfeider, drikkekonkurranser og badstubading. I tillegg lever historien godt på overdrivelsene av de ulike hendelsene. Blant annet kommer de to små femårige guttene seg helt til Frankfurt ved tilfeldig å haike og reise med fremmede personer. Dessuten blir Mattis stengt inne i fyrkjelen i skolens kjeller i over et halvår.

Og det er utrolig morsomt – små kommentarer og setninger får meg til å le høyt for meg selv. Så til tross for mye vold, ille forhold og jævelskap vil jeg påstå at Populærmusikk fra Vittula er en feel-good-bok – du får i alle fall trimmet magemusklene en god del!

Sommergrøss

• Jurassic Park av Michael Crichton
• La den rette komme inn av John Ajvide Lindqvist

Jurassic Park: Jeg har ikke hatt noe særlig forhold til Jurassic Park. Litt for ung til at jeg dro på kino da den ble en publikumsuksess i 1993, og litt for pysete til at jeg turte å se den da de tøffeste på barneskolen skrøt av at de hadde sett den en del år senere. Alt jeg hadde av forestillinger av filmen/boka var noen scener med masse skriking og skumle dinosaurer fra reklame på TV. Ikke noe jeg lengtet etter å se – og jeg visste faktisk ikke at det var en bok en gang. Men da jeg satte meg på bussen for en 8 timers lang reise tilbake til Oslo, var det eneste som var igjen av lesestoff min venninnes utgave av Jurassic Park.

Jurassic Park er en sience-fictionroman fra 1990, som i tråd med tiden, tar opp problemer og utfordringer ved den rasktvoksende bioteknologiske industrien. En rik mangemillionær får laget en fornøyelsespark fylt med dinosaurer. Til tross for at han er sikker på en stor suksess, og at ny teknologi lar dem tro at de har alt under kontroll, utvilker det seg etter hvert til et mareritt.

Det kan høres litt søkt ut – og ikke akkurat noen feel-good strandlesing – men boka er absolutt verdt det. Michael Crichton bruker bioteknologi, biokjemi, kaosteori (matematiske beskrivelser av dymaniske systemer) og paleontologi (læren om forhistorisk liv) for å bygge opp historien og gjøre den virkelighetstro. Jeg kan akkurat nok biologi og biokjemi til å kjenne igjen en del metoder, ord og uttrykk – og det blir mer interessant å lese når jeg ser at det ligger mye fakta i bunn. I tillegg vet jeg lite nok til at jeg ikke ser og irriterer meg over alt det som sannsynligvis er oppdiktet og usansynlige vitenskapelige metoder.
Jeg ble altså grepet av historien ved de første kapitlene og interessen holdt seg gjennom hele boka. Til og med filmen fikk jeg litt lyst til å se – og hvertfall sjekke ut flere av Michael Crichtons bøker.

La den rette komme inn: Oskar har det ikke lett – han blir mobbet på skolen, har få/ingen venner og en helgepappa som drikker. Så da den nye jenta Eli dukker opp i nabolaget griper Oskar sjansen og får seg en venn. Omtrent samtidig blir en tenåring funnet myrdet i skogen – fullstendig tappet for blod. Er det et ritualdrap?

La den rette komme inn kunne vært en hvilken som helst roman om det å være ung og stå utenfor – om å være alene. Men i tillegg til å være det inneholder den en grunntone av redsel og grøss. For Eli er ikke som alle andre små jenter. Hun går i tynne klær midt på vinteren uten å fryse, hun må hvile hele dagen, og hun lukter ikke særlig godt. Oskar begynner å ane at han har sluppet noe inn i livet sitt som han kanskje ikke burde. Samtidig er det så utrolig befriende å endelig ha en venn.

Jeg er glad jeg leste denne boka nå på sommerstid. Lindqvist skriver slik at jeg sitter med en grøssende klump i magen – særlig fordi han skaper et univers som er så veldig ”vanlig og hverdagslig”. Og midt oppe i dette er det noen som tapper tilfeldige mennesker for blod. Så les boka! Men mitt tips er å gjøre det før nettene blir for lange og mørke.