22.09.2010

På bølgelengde

  • Styrtet engel - En kjærlighetsroman – Per Olov Enquist

Noen bøker er slik at det bare klikker med det samme – tekster som er skrevet på en så behagelig bølgelenge at jeg ikke merker at jeg leser – der ordene bare stryker forbi. Styrtet engel er en sånn bok.

Enquist skriver om mennesker som nesten ikke er mennesker – de er monstre, i ulik forstand av ordet. De lever på grensen av hva vi klarer å akseptere. Er du monster når du har to hoder? Blir du menneske når de rundt deg oppdager at du elsker ”kona” di, som du bærer på hodet, som en gruvearbeider bærer lykta si? Er du et monster når du dreper små jenter? Blir du et menneske når det er krefter du ikke en gang selv forstår som får deg til å gjøre det? Krefter som gjør deg sinnssyk og suicidal?

Dette er mennesker som ikke er skapt i Guds bilde – de er ”styrtede engler”, Satans barn. Eller?
”Nå skjønte de at deres lidelse hadde vært et offer til den Gud de hadde valgt, ikke han som hadde kastet ned Satan, men til Mennesket. (…) De skjønte derfor at de var blitt tildelt en høyere, tyngre og større oppgave ved å tilhøre de laveste, de ytterste. De var selv prøvestenen: det deformerte menneske som viste hvilken side man stod på: den fullkomne Guds, eller det ufullkomne menneskets.”

Det gikk fort, det gikk lett, og det var fantastisk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si.

Tillegg:
Bortsett fra at den anbefales på det sterkeste, selvsagt. (Takk til Torbjørn for den påminnelsen)

3 kommentarer:

torbjørn hauken sa...

Du får godt fram hvor vidunderlig denne romanen er. Jer er helt enig, den er egentlig ikke godt å vite hva en skal si - utnn å anbefale den da!

knirk sa...

JAAAAAAAAAAAAAA!

http://knirk.wordpress.com/2010/02/19/styrtet-engel/

Oda sa...

Torbjørn: ja, det har du jammen rett i - det eneste fornuftige er jo å anbefale den videre.

Knirk: =D digger det - jeg skjønner akkurat hva du mener i innlegget ditt! "Akkurat når jeg sitter der med boka i hånden og ordene glir inn i meg." Det er rett og slett det de gjør - de bare glir inn som om de er smurt med olje.
Og de motivene fra Kaptein Nemo - det la jeg faktisk ikke merke til, men husker det nå som jeg ser at du sier det... Tror det kan være på tide å lese den på nytt - forrige gang jeg leste den var det litt komplisert...