Å blande fag og fritid

• Georgs magiske medisin – Roald Dahl
• Faresonen – Richard Preston
• Øya – Victoria Hislop

Medisinstudiet er ikke sprekkferdig av skjønnlitterære referanser, så når de først dukker opp prøver jeg å gjøre det meste ut av dem. I semesterets første kurs, Biomedisin, dukket det opp hele tre, ikke bare referanser, men faktiske anbefalinger til skjønnlitterære bøker. Alle som på sin måte har forbindelse til de ulike fagene vi vanligvis sitter og sliter med i tunge fagbøker.

Georgs magiske medisin:
Eksempel på farmakologi i praksis. Georg har en ufyselig, gammel bestemor. Han holder snart ikke ut lenger, og kommer fram til at en magisk medisin nok kan gjøre susen. Hårfjerningsmiddel, grisepiller, skokrem, loppepulver og tennvæske er noen av ingrediensene Georg putter i gryta. Bestemor fungerer som sin egen prøvekanin, mens Georg observerer effekt og bivirkninger.

”Slapp av, bestemor,” sa Georg. Men han fikk et lite sjokk da han så at det kom røyk ut av nesen og munnen hennes. Skyer med svart røyk som seilte rundt i rommet. ”Gubbendarius, du brenner!” sa Georg. ”Selvfølgelig brenner jeg,” vrælte hun. ”Jeg kommer til å bli et avsvidd potetgull! Jeg kommer til å bli et stykke sprøstekt bacon! Jeg kommer til å bli en hardkokt rødbete!”

Faresonen:
Virkeligheten er ofte mye, mye skumlere enn all verdens oppdiktete busemenn. Hvem trenger spøkelser og zombier når vi allerede har filovirus som Ebola og Marburg? Faresonen forteller den sanne historien om oppdagelsen av to av verdens farligste virus. Med en dødelighet på mellom 50 og 90%, uten noen effektiv behandling er det nok å skjelve i buksene av. Preston tar utgangspunkt i de virkelige hendelsene. Det er godt underbygd av intervjuer med de som var der da det skjedde, både under utbruddene i Zaire (Ebola Zaire) og Sudan (Ebola Sudan), og da en søster av disse to, Ebola Reston, kom til Washington DC i en forsending aper i 1989.

Språket er ikke det viktigste i denne boka – handlingen får deg til å sitte klistrer til siden uansett hvor dårlig setningsoppbyggingen er. Jakten på virusets naturlige tilholdssted får spenningen til å fly i taket. ”Gene kjente at det begynte å prikke i hårbunnen. Bare et sted på kloden hadde Charles Monet og Peter Cardinals (begge døde av Marburg) spor krysset hverandre, og det var inne i Kitum-hulen. Hva hadde de gjort inne i hulen? Hva hadde de tatt borti? Hva hadde de pustet inn? Hva var det som bodde inne i Kitum-hulen?” Det er fortsatt uvisst hvor viruset holder til.

Preston skriver detaljert om hvilke kliniske konsekvenser virusets herjinger i kroppen får – og det er ikke et pent syn som danner seg på netthinnen. Jeg skal ikke komme med et utdrag av det, rett og slett for å spare de som evt. har litt dårlige mager for slikt. Men kan si så mye som at folk gjerne dør av hemorrhagisk (blødende) feber.

Øya:
Beskriver det viktige medisinske prinsippet om isolasjon for smittsomme sykdommer, og oppdagelsen av en kur for ”verdens eldste sykdom” – spedalskhet.
Boka forteller historien om Spinalonga, verdens siste leprakoloni, og noen av menneskene som måtte bo her. Helt fram til 1957 var de spedalske grekerne forvist til øya. Da ble det imidlertid oppdaget et antibiotikum som kunne kurere sykdommen, dipson. I dag er øya en stor turistattraksjon.

Øya har fått strålende kritiker etter at den ble utgitt i 2008, og har nok vært en slager i mang en bokklubb og lesesirkel de siste årene. Jeg synes imidlertid ikke at den er noe å heise flagget for. Kjenner at jeg er litt lei av ”ung kvinne, med god jobb og fint liv, men må finne seg selv, i en jakt på foreldrenes fortid”-konseptet. Dermed blir også bokas innleding og avslutning de dårligste partiene. Her møter vi Alexis som drar til Kreta for å finne ut av morens fortid. Mesteparten av boka forteller selve historien om Alexis oldemor, hennes etterkommere og deres forhold til leprakolonien. Og det er ganske interessant å lese om hvordan de spedalske skapte et samfunn for seg selv – utstøtt og misforstått som de var.

Lepra forekommer i dag i Norge kun som en sjelden importsykdom. Likevel er den et stort helseproblem i områder som Sørøst-Asia, Afrika og Sør-Amerika. Aller størst er problemet i India, og ca. 70% av alle lepratilfellene i verden kommer herfra.