10.10.2010

På sammenbruddets rand

  • Bare et lite sammenbrudd av Ebba Haslund
Det har tatt litt tid å lese denne korte flisen av en bok. Grunnen: jeg blir sliten – jeg blir sliten av å lese om Lillemor og hvor sliten og lei hun er. Hvor mye hun har å gjøre, hvor lite verdsatt hun er, eller føler at hun er, og hvor utmattende det er å være husmor. Og det verste er at selv om min mamma er langt unna den husmoren Lillemor er, så kjenner jeg mye igjen. Jeg har ofte tatt for gitt at mamma skal gjøre både ditt og datt – og har hun fått noe særlig anerkjennelse for det? Nei.

”Happy birthday, dear mother, altfor høyt naturligvis; det skar i øret. Happy birthday to you. (…) Og nå var det hennes tur. Ikke tale om å smyge seg under dynen. Man ventet noe av henne. Stå opp å lage frokost? (…) Det var bare hun selv som fortsatte og fortsatte å pålegge seg selv en mengde unødvendige plikter. (…) Nå måtte hun få opp øynene, se dagen i ansiktet. Noe ventet de jo av henne. At hun skulle være overrasket, takknemmelig, glad. Slik var spillereglene som hun selv hadde innøvet med dem gjennom mange og lange år. ”

Lillemor er gift med direktør Harald Berge, har stor hus og tre barn. Hun har nettopp arrangert det mest vellykkede selskapet på mannens 50årsdag. Nå nærmer hennes egen 50årsdag seg, og selvsagt skal hun også ha selskap – hun vil også bli sett og anerkjent, med like mange og like fine ord som det Harald ble på sin dag. Men dagen nærmer seg og det blir tyngre og tyngre å holde huset plettfritt, arrangere vellykket påskeferie for familien og besøke sin demente mor – for Lillemor kan ikke se noen tegn på at resten av familien er i gang med forberedelser til hennes store dag.

”Hytta så nydelig ut da se låste og dro. (…) Forpleiningen hadde vært førsteklasses. Hun hadde jo proviantert som for en polarekspediasjon, men jammen gikk det med nesten alt i hop. Egg og bacon for syv personer hver morgen, juice og syltetøy og marmelade, hjemmelaget sursild og leverpostei, fire forskjellige osteslag, variert kjøttpålegg, ferske rundstykker annenhver dag. Og alle tok det helt som en selvfølge. (…) – Alle skal hjelpe til, hadde Harald dekretert. (…) Og der satt hun, mens de andre vrimlet omkring, skumpet borti hverandre, sølte, skjente, satte melken i boden der den frøs, mens det som skulle i boden ble plassert i kjelleren. Vel, dette var straffen fordi hun hadde latt ord falle om husmorens påskeferie.”

Det blir selskap, men den blir nærmest som en parodi på Lillemors forventninger, og på Haralds flotte dag. Ved desserten blir det for mye for henne, og sammenbruddet kommer.
Stakkars, stakkars Lillemor.

2 kommentarer:

Janke sa...

Jeg likte denne veldig godt. Leste den for mange, mange år siden - og mye har endret seg siden den gang, spesielt for kvinner. Les oppfølgeren, det er den siste hun skrev før hun døde. Der møter vi Lillemor igjen - og du får vite hvordan det gikk med henne.

Lene bøkene er også gode, selv om det er mye stakkars..

Oda sa...

Oj - visste ikke at det fantes en oppfølger. Skal holde utkikk etter den. Takk for tipset!