28.09.2010

Er jeg en gammel grinebiter?

Av og til synes jeg det er så godt å ta meg noen ”timer fri” inne på biblioteket. Bare meg og bøkene. Da kan jeg labbe rundt og titte på bøker, sette meg ned i en god stol og lese litt i dem – dersom en fenger, kanskje lese halve boka før jeg i det hele tatt låner den med meg hjem.
En forutsetning for dette er at det er stille og rolig på biblioteket. Det er sånn det skal være der, det er sånn jeg er vant til at det er. Før jeg går inn slår jeg alltid telefonene på lydløs, og dersom jeg skal prate med noen gjør jeg det stille.

(Tromsø bibliotek er forresten kåret til Norges beste - bare se her. Bildet er fra nrk.no )

Da jeg var på biblioteket forrige uke var imidlertid ikke dette tilfellet. Jeg hadde nettopp lusket rundt og funnet meg en stabel med bøker, satt meg godt til rette i en stol, og begynt å lese. Da begynner plutselig en hel gjeng med folk i etasjen under meg å synge! Ikke stille synging, eller synging for å holde en konsert – bare synge høyt og skjærende. Det var faktisk ikke skjærende, og jeg tror at de var fra et ordentlig kor, for de kunne faktisk synge – flerstemt til og med. Men det hjelper ikke! De satt bare midt i biblioteket og snakket høyt med hverandre, og sang litt innimellom, sånn som venner gjør (og hvert fall hvis de går i samme kor). Det var som en uformell korøvelse på biblioteket.
Litt etterpå setter en gutt seg ned i en stol ikke så langt fra meg. Han drar frem PCen og skal til å skru den på da telefonen hans ringer. Ok, han glemte sikkert å sette den på lydløst, det får gå. Men så tar han telefonen og brøler inn i den. Det er i alle fall slik det høres ut for meg. Han snakker med ”utestemme” i telefonen inne på biblioteket.

Etter flere avbrytelser av samme type som de overnevnte gadd jeg ikke å sitte der mer. Jeg tok med meg bøkene mine, og gikk. Jeg har vært på biblioteket der flere ganger tidligere, uten å oppleve så mye bråk. Kanskje kom jeg på et veldig uheldig tidspunkt. Det var mange mennesker der, og rett etter skoletid, så en del ungdomsskole/vgselever stakk innom. Kanskje jeg bare må planlegge bedre neste gang, og satse på å komme etter at rushet har gitt seg?

Men jeg bare lurer – er det normalt? Pleier det å være bråkete på biblioteket? Jeg husker til og med at inne i ”mediateket” på barneskolen så var man litt ekstra stille. Alle snakket med dempet stemme og man løp ikke rundt og hojet og skrek. Er det ikke lenger vanlig å være stille på biblioteket, respektere de menneskene som leser og jobber og konsentrerer seg?

22.09.2010

På bølgelengde

  • Styrtet engel - En kjærlighetsroman – Per Olov Enquist

Noen bøker er slik at det bare klikker med det samme – tekster som er skrevet på en så behagelig bølgelenge at jeg ikke merker at jeg leser – der ordene bare stryker forbi. Styrtet engel er en sånn bok.

Enquist skriver om mennesker som nesten ikke er mennesker – de er monstre, i ulik forstand av ordet. De lever på grensen av hva vi klarer å akseptere. Er du monster når du har to hoder? Blir du menneske når de rundt deg oppdager at du elsker ”kona” di, som du bærer på hodet, som en gruvearbeider bærer lykta si? Er du et monster når du dreper små jenter? Blir du et menneske når det er krefter du ikke en gang selv forstår som får deg til å gjøre det? Krefter som gjør deg sinnssyk og suicidal?

Dette er mennesker som ikke er skapt i Guds bilde – de er ”styrtede engler”, Satans barn. Eller?
”Nå skjønte de at deres lidelse hadde vært et offer til den Gud de hadde valgt, ikke han som hadde kastet ned Satan, men til Mennesket. (…) De skjønte derfor at de var blitt tildelt en høyere, tyngre og større oppgave ved å tilhøre de laveste, de ytterste. De var selv prøvestenen: det deformerte menneske som viste hvilken side man stod på: den fullkomne Guds, eller det ufullkomne menneskets.”

Det gikk fort, det gikk lett, og det var fantastisk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si.

Tillegg:
Bortsett fra at den anbefales på det sterkeste, selvsagt. (Takk til Torbjørn for den påminnelsen)

20.09.2010

2000 bøker i året!

  • Leser 5-6 bøker daglig
  • Stopper ikke før boka er utlest
  • Låner 80 bøker på biblioteket i slengen
  • Hopper av studiet for å lese bøker
  • Bruktbutikk av egne bøker i en alder av 23

I dag var jeg på en forelesning der temaet var Etikk - i et samfunnsmedisinsk perspektiv. Den går definitivt inn i kategorien "veldig interessant forelesning, men litt vanskelig å se at det er pensumrelevant". Men midt mellom trøtte studenter, som satt og glippet med øynene dukket det opp en godbit for en bokelsker.

Til min store fornøyelse introduserte foreleseren med å vise klippet om Geir Hovin Frøysedal fra Volda, som gjerne leser fem-seks bøker om dagen. Høyst overraskende og interessant. Han brukte eksempelet videre for å ta opp diskusjonen om hva avhengighet er, og hvordan vi definerer det. Uten å slå fast at Frøysedal er avhengig/ikke-avhengig, ble det en ganske spennende diskusjon. For kaller vi det avhengighet når det er snakk om noe som de fleste ser på som positivt - nemmelig det å lese bøker? Eller er han bare en litt ekstrem lesehest, en bokmonsterorm eller en bokfanatiker? (Foto: Hans Olav Landsverk/NRK )


Se reportasjen om Geir Hovin Frøysedal her: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/more_og_romsdal/1.7285203

19.09.2010

Philip Pullman - i kamp med Autoriteten

Denne teksten ble opprinnelig skrevet for fylkesbladet til Human-Etisk Forbund i Rogaland.

Philip Pullman ble født i Norwich i England i 1946. Han tilbrakte mye av barndommen sin i andre deler av verden, og bodde både i Zimbabwe, Australia og Wales. Han studerte engelsk ved Exeter College i Oxford, og begynte å undervise ved ulike ungdomskoler i området allerede da han var 25 år gammel. Samme år fikk han utgitt sin første roman, The haunted storm. Han skrev hele tiden mens han underviste, og i 1982 kom den første barneboka – Grev Karlsten (utgitt på norsk i 2004).

I løpet av karrieren som forfatter har han utgitt godt over 20 bøker, 2 skuespill og flere essays og artikler. Tidlig på 90-tallet begynte Pullman å skrive på det som mer enn noe annet skulle gjøre han berømt og anerkjent. Trilogien Den mørke materien ble utgitt i tidsrommet 1995 til 2000, og består av bøkene Det gylne kompasset (utgitt på norsk i 1997), Den skarpeste kniven (utgitt på norsk i 1999) og En kikkert av rav (utgitt på norsk i 2002).

På nettsidene til British Humanist Assosiation, Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon i Storbritannia, finnes det en liste over anerkjente tilhengere av organisasjonen. Her finner vi blant annet Philip Pullman. I takt med at han ble anerkjent som forfatter etter utgivelsen av Den mørke materien, har han blitt mer og mer kjent som samfunnsdebattant på områder innenfor litteratur, utdanning og religion. Han har særlig fått oppmerksomhet for sine krasse utspill mot organisert religion. "When you look at organized religion of whatever sort …wherever you see organized religion and priesthoods and power, you see cruelty and tyranny and repression. It's almost a universal law.”

I Den mørke materien finner vi et univers som består av parallelle verdener og mange fantastiske elementer. Her møter vi daimoner, hekser og panserisbjørner, kniver som kan skjære hull gjennom to verdener, engler og Autoriteten. Det er mye å ta tak i, og mye som kan tolkes.
I den første delen av trilogien befinner vi oss i et univers som ved først øyekast ligner på vårt eget. På Jordan College i Oxford bor elleve år gamle Lyra. Hun er en nysgjerrig og frempå jente, og finner på mye spennende sammen med daimonen sin – Pan. I Lyras verden har alle mennesker en daimon, som er en slags inkarnasjon av deres sjel. Alle daimonene har dyreskikkelser og representerer på en eller annen måte eierens personlighet. Lyra er helten og hovedpersonen gjennom alle de tre bøkene. Fra Oxford legger hun ut på en utrolig reise, som tar henne til Svalbard, over til andre verdener, hun er innom dødsriket, og kommer til slutt tilbake til sitt eget univers.

Lyra oppdager i første bok at skulme saker skjer i Oxford. Kirken har oppdaget de merkelige elementærpartiklene som kalles støv, og er overbevist om at dette er et bevis på arvesynden. Støvet tiltrekkes av voksne mennesker, og er helt uinteressert i unge barn. Det merkelige fenomenet må utforskes og kirken driver derfor farlige eksperimenter på kidnappede barn. Lyras venn Roger er et av barna som kidnappes, og Lyra drar av sted for å redde ham.
I andre bok møter vi Will, en gutt fra vår egen verden. Helt tilfeldig kommer han seg over i en annen verden, gjennom et vindu han finner i løse luften. I byen Cittàgazze svermer det av geister, usynlige vesener som tar livet av voksne, men som er ufarlige for barn. Her møter han Lyra, og blir bærer av Den skarpeste kniven. Dette er en kniv som kan skjære hull gjennom ulike verdener. Sammen legger de to barna ut på en reise – Will for å finne sin far, og Lyra for å lære mer om støv.
I tredje og siste bok har Lyra blitt kidnappet av kirken. De har funnet ut at hun er ”den neste Eva”, all kunnskapens mor. Fri tenking og kunnskap er farlig for kirkens posisjon og Lyra må derfor drepes. Will drar etter for å befri henne, og på slutten av trilogien står det store, endelige slaget mellom Autoriteten (Gud) og opprørerne, med Lyras far, Lord Asriel i spissen.

Pullmans store skurk er kirken. Kirken vi møter i Lyras verden er autoritær, verdensomspennende og har elementer fra det verste innenfor både protestantiske og katolske tradisjoner. Dette har ført til mye kritikk og anklager om en anti-kristen agenda. Forfatteren selv sier at det ikke er kristendom han angriper, men kirkens bruk av religion for å legitimere sin bruk av makt og undertrykkelse. I følge American Library Association var Det gylne kompasset i 2007 den fjerde mest provoserende boken ved amerikanske biblioteker og skoler. Pullmanns bok mottok over 420 klager som argumenterte for å få den fjernet fra hyllene på bakgrunn av bokens provoserende religiøse standpunkt.

Pullmans trilogy og filmatiseringen av Det gylne kompasset har ofte blitt portrettert som et ledd i en kamp mellom ateister og religiøse. Da filmatiseringen av Det gylne kompasset kom på kino i 2007 utga en katolsk gruppe, The Catholic League, en pamflett med tittelen ”The Golden Compass: Agenda Unmasked”, der de advarer foreldre mot å la barn sine se filmen. ”The film is being sold as an innocent children’s fantasy, but in reality there is nothing innocent about it: the movie is based on a book that was written to promote atheism and denigrate Christianity.” Erkebiskopen av Canterbury, Dr Rowan Williams, har imidlertid tatt det på en annen måte. Han mener at kristne kan lære mye teologi ved å lese Pullmans bøker. ”He (Philip Pullman) takes the Christian myth, or a version of it, seriously enough to want to disagree passionately with it,” sier han, og mener at boken dermed kan gi utspring til interessante teologiske motargumenter. (Bildet: Pullman og Erkebiskopen av Canterbury i samtale - fra www.telegraph.co.uk)

Den mørke materien ble i utgangspunktet regnet som en barnebok. Dette er imidlertid et verk som har fanget både unge og gamle lesere. Både gutter og jenter blir dratt inn i Pullmans univers, og fanget av historien om Lyra og Will, og kampen mot Autoriteten. Trilogien kan leses kun som en spennende fantasybok. Men for de som er interessert i livssyn og religion er det imidlertid vanskelig å unngå alle symbolene, hentydningene og referansene til religion, kirken og Bibelen. Det hele kan dermed også leses som en kamp for fri vilje, der det å vokse opp er essensielt for å få visdom og kunnskap.

16.09.2010

Medisinens fantastiske verden

Utdrag nedenfor er fra Per Olov Enquists Styrtet Engel, der han beskriver gastroskopi, en undersøkelse der et kamera blir ført ned gjennom munn og svelg, så man kan se på magesekk, og tarmer:

"Først bedøvde de halsen, jeg lå på siden, med slangen med sideoptikken festet ved venstre øye, og så førte de det lille kuleformede TV-kameraet ned gjennom strupen. Det kunne være halvannen centimeter i diameter, men det gikk lett, svært lett, og jeg kunne se alt i direkteopptak, alt, i farger, alt sammen.

Se alt sammen, med en plutselig stigende, tørr, lett, underlig ekstatisk opphisselse.


Først gled kameraet ned gjennom en veldig, nesten uendelig dyp sjakt, en brønn med nesten hvite, svakt ringformede vegger. Men det var en bunn i brønnen, en slags fiskemunn med myke, slørlignende lepper, som langsomt gav etter, og øyet sank inn mot fiskemunnen, som åpnet seg nesten lokkende og ikke hadde tenner og bare gav etter, nesten som et kjærtegn mot øyet, et forbiflytende system av lepper og slør strøk mot øyets sider.

Og så, plutselig, befant vi oss i hulen.

Det var en kjempemessig hule, en veldig underjordisk hule med blåhvitt skinnende tak med rødhvite toner som kom mykt listende, den løftet seg i en veldig bue over innsjøen som dekket hulegulvet – det var mer et hav, et gult, boblende, slimaktig hav, et levende hav som beveget seg og forvandlet seg, et Solarishav, et hav som så ut til å snakke, bare stumt, i andre former enn dem jeg kunne oppfatte og tyde. Om litt begynte øyet å bevege seg igjen, meget langsomt og tett over dette levende havet som forøkte å meddele meg noe som jeg ikke forstod, enda jeg ville vite, jeg ville vite. Men øyet beveget seg bare videre, tett, tett over havflaten, sank langsomt ned mot den borteste enden av hulen, der det avtegnet seg en inngang, en munn beveget seg, på samme måte som alt annen beveget seg og pulserte og snakket. Og da, plutselig, for første gang, og med en kraft så voldsom at den nesten tok livet av meg, skjønte jeg at jeg befant med inne i meg selv."


Jeg synes det er en helt fantastisk beskrivelse av et så klinisk inngrep – og jeg har aldri lest noe lignende før. Er snart ferdig med hele boka, og den er knakende god – fullstendig innlegg om den kommer senere. Måtte bare dele denne biten!


11.09.2010

Livets absurditeter

  • Den fremmede – Albert Camus

Romanen fortelles av Meursault, en mann som er fremmed for sin egen tilværelse og sitt eget liv.

Historien begynner i det Meursault får vite at hans mor er død. Han drar i begravelsen hennes, og deltar på hennes vake. Vi får en beskrivelse av det som skjer, men Meursault viser ingen følelser og reaksjoner slev. Han virker mer opptatt av å få en røyk og kaffe, samt å beskrive de andre menneskene i begravelsen og under vaken.

I de neste dagene gjenopptar Meursault sitt bekjentskap med en tidligere kollega, Marie, får et seksuelt forhold til henne. Når hun spør ham om han er glad i henne svarer han at det er uten betydning, men at han antagelig ikke er det.

En nabo og kamerat, Raymond, har hatt et forhold til en dame, som han mistenker for å være utro. Meursault hjelper ham med å skrive et brev, med eneste hensikt å få henne til leiligheten, slik at Raymond kan ha sex med henne og banke henne opp – som hevn.
Senere dreper Meursault en arabisk mann, som har fulgt etter Raymond, for å ta hevn for overgrepet som har skjedd. Selv om araberen er død etter det første skuddet, skyter Meursault ham fire ganger til.

Meursault er fremmedgjort for seg selv og sin egen tilværelse. Han har ingen kontakt med sine egne følelser, og har liten interesse eller vilje til å styre og endre de hendelsene som skjer med ham. Gjennom hele teksten merker man distansen mellom det som skjer og Meursaults følelser overfor det. Selv om det er hans liv, beskriver han det som om det et er en glassvegg mellom ham selv (hans følelser og inntrykk) og handlingene han gjør. Dette får konsekvenser når rettsaken mot ham begynner, og han er tiltalt for drap.

Camus drøfter kort og godt livets absurditeter og meningsløshet. Det krever litt tankevirksomhet fra leseren, men anbefales som et innblikk i eksistensialismens filosofi, og som et av hovedverkene i det 20. århundrets litteratur.

02.09.2010

Nok en Auster

  • Orakelnatt av Paul Auster


For fire måneder siden ble forfatteren Syndey Orr utskrevet fra sykehuset – et mirakel i følge legende, som hadde bedt kona kontakte begravelsesbyråd og foreberede seg på siste farvel. En dag han er ute på en av sine daglige turer i nabolaget finner han en ny butikk – Paper Palace – drevet av kineseren Chang. Her finner han noen svært tiltrekkende notatbøker fra Portugal. Sid kjøper en blå notatbok – og for første gang siden han ble syk kjenner han en trang til å skrive igjen.

Sid begynner å skrive en historie inspirert av en hendelse i romanen Malteserfalken av Dashiell Hammett, der en mann så vidt unngår å bli drept av en fallende bjelke. Rystet av tilfeldigheten i hans overlevelse bestemmer mannen seg for å forlate det vante livet sitt og begynne på nytt – totalt styrt av tilfeldighetene.

Hovedpersonen i Sids historie er Nick Bowen, en forlagsredaktør som en dag holder på å få en fallende kalksteinsfigur i hodet. Nick bestemmer seg for å dra fra kona si, og tar bare med seg et manuskript han nettopp har fått til gjennomlesning. Et gammelt manuskript fra forfatterinnen Sylvia Maxwell – Orakelnatt. Historien hennes handler om en krigsveteran som har fått den merkelige evnen å kunne se inn framtiden.

De neste ni dagene er Sidney bergtatt av historien sin – i tillegg skjer det flere og flere bemerkelsesverdige hendelser i hans eget liv. Han har noen merkelige opplevelser med butikkeieren Chang, og i forhold til kona, Grace, og bestevennen John Trause, den berømte forfatteren, skjer det ting som endrer forholdene deres for alltid.

For å spe på parets inntekt prøver Sidney å skrive et filmmanus – inspirert av H.G. Wells Tidsmaskinen. Ikke bare her blir tid, fortid, fremtid og nåtid viktig, men også i de andre historiene vi får presentert. Nick møter taxisjåføren Ed Victory, som samler på gamle telefonkataloger i sitt enmannsforetak Byrå for historiske gjenstander. Og hovedpersonen i Sylvia Maxwells Orakelnatt kan se inn i framtiden. Dessuten får vi vite mye om fortiden til Claire og John Trause, en fortid som er i ferd med å innhente dem. Sidney blir etter hvert mer og mer forvirret over hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. Både i hans egen verden og i historiene han dikter opp finner han stadig flere likheter. Er det sånn at det han skriver på papir blir virkelig? Eller er det han skriver allerede noe som har hendt, er dømt til å skje?

Til tross for mange historier inni historien, mange personer å holde styr på, og Austers begeistring for fotnoter er ikke denne boken veldig komplisert eller vanskelig. Språket er så godt at jeg rives med fra side til side. Det blir aldri vanskelig å følge med på hvilken av fortellingene man er i – til tross for stadig mer sammenblanding fra Sidneys side. Dette var min tredje Austerbok – og jeg er fortsatt bitt av basillen!
(Ekstra gøy å lese beskrivelse av historien om Konføderasjonen, som finnes mer utfyllende i Reiser i skriptoriet…)