Jesus Christ!

The Good Man Jesus and the Scoundrel Christ ble skrevet for bokserien Canongate Myth Series. En serie der gamle myter blir omskrevet og omgjort av moderne forfattere. Blant annet har Odyseen blitt omskrevet av Margaret Atwood, fra Penelopes perspektiv – The Penelopiad, utgitt i 2005.

Pullman har tatt for seg noen av verdens mest kjente tekster – evangeliene. Forfatterens utgangspunkt er imidlertid å fortelle historien om Jesus og Christ – de to brødrene, født på samme dag. Jesus er frisk, rask og oppfører seg som barn flest. Christ er sykelig og svak, får all sin mors beskyttelse og bruker mest tid på å lese bibeltekster og bønn.

Det er lett å følge Pullmans fortelling – de fleste kan man jo fra før. Og Jesus følger sin egen, vante historie. Han går i lære og blir snekker, han er ute i ørkenen og snakker med Gud, han får sine disipler og preker for folk, helbreder syke og utfører miraklene som vi kjenner dem i dag. Christ har en idé om en kirke av tilhengere som skal tjene Gud – organisert rundt Jesus. Jesus er helt uenig. Christ får imidlertid besøk av en mann, som oppfordrer ham til å skrive ned alt Jesus sier og gjør.

”There is time, and there is what is beyond time. History belongs to time, but truth belongs to what is beyond time. In writing of these things as they should have been, you are letting truth into history. You are the word of God.” Og dermed er alle brikkene lagt på plass for bibelhistoriene slik vi kjenner dem i dag. ”For, above all, this book is about how stories become stories” i følge Pullmans egen nettside.

Ann-Helen konkluderte veldig fint i sin anmeldelse av boka: ”Jesus fremstår som en karakter som i utgangspunktet ønsker å være god, men som også er naiv. Christ beundrer broren, men svikter ham likevel for en drøm han ikke kan forestille seg konsekvensene av. Christ skaper sannhet, uten snev av virkelighet. Og poenget er: Jesus var en virkelig mann, men Christ og hans mirakler er oppdiktet. Pullman foretrekker Jesus, men liker Christ sin lidenskap for historier. For det er alt dette er, en historie.” (les hele hennes anmeldelse her)

Jeg har fått en yndlingsdings

... og det er Kindelen min selvsagt. Nå har jeg hatt den i snart en uke, og vi har blitt ganske vant til hverandre. Jeg bruker den mye, mye mer enn jeg faktisk trodde på forhånd.

Her kommer en liten gjennomgang av hvordan jeg har opplevd Kindelen så langt – mitt liv med Kindle 01 (eller noe sånt).

Fordeler:
- Jeg har den med meg overalt, og det er lett å dra den fram å lese noen sider nå og da. Jeg har alltid pleid å ha med meg bøker overalt, men det kan være irriterende å måtte ta med seg en stor veske eller sekk kun fordi boka du leser er så stor… Men Kindle slipper du det problemet. Du kan faktisk ta med deg hele bokhylla di i en liten veske.

- Foreløpig har jeg hatt Kindelen i så kort tid at det er gøy å lese på den kun fordi den er ny. Den lukter av lær og elektronikk og er uten en skramme. Det er fint å holde den i hendene og gøy å bla ved å trykke på en knapp.

- Det er lett å lese på den. Blikket trenger kun å flytte seg opp og ned, ikke fra venstre til høyre side. Det er en fordel når jeg leser i sengen om kvelden. Trenger ikke å bytte posisjon kun fordi jeg må bla om siden, og lese siden i en annen vinkel enn den forrige, som jeg må med en papirbok.

- Det er lett å lese. Teksten er tydelig, og man kan variere bokstavstørrelse og linjeavstand selv, etter smak og behag. Har ikke prøvd ut dette noe særlig, for synes det fungerer veldig bra slik den er stilt inn fra før av. Selve siden er ganske smal, så lesingen går fortere enn det vanligvis gjør i en papirbok.

- Det er lett å markere avsnitt og setninger. Bare trykk på noen knapper og marker. Så blir de samlet opp, og det er bare å gå inn og se på alle stedene du har markert. Det vises også i teksten de stedene andre Kindlebrukere har markert i sine bøker. Det er litt gøy – det blir litt som å lese en gammel, brukt bok med masse understrykninger…

- Du kan laste ned utdrag fra bøker før du kjøper dem. Det her har jeg brukt MYE. Hvis jeg ikke har vist helt hva jeg skal lese, så har jeg bare søkt litt rundt, lastet ned noen utdrag fra bøker som ser interessante ut, og så er det bare å se hva som fenger.

- Gratis e-bøker finnes det masse av. Jeg har til og med fått en norsk bok på Kindelen min – temmelig fornøyd med den! Flere nettsider gir deg muligheten til å laste ned e-bøker i Kindle-format. Det er bare å koble Kindelen til PCen, og laste boka rett inn – helt gratis.

- Du kan sortere bøkene i ulike mapper. På den måten går det lettere å holde oversikt. Det samler seg fort temmelig mange bøker. Jeg har hatt min i under en uke nå, og har allerede 15 ulike ”bøker” der inne. Noen er bare utdrag, men de kan du også sortere.

- Du har hele tiden kontroll over hvor langt du har kommet i boka, i form av en prosentandel som står nederst på siden. Så i stedet for ”å bare lese de neste 10 sidene”, leser jeg nå ”bare de 5/10 neste prosentene”.

- Hver gang jeg slår av Kindelen kommer det opp et bilde på skjermen, som oftest tegninger av kjente forfattere. Kjempekoselig!

- Du kan laste inn musikk på Kindelen. Genialt dersom man liker å ha litt bakgrunnsmusikk til lesingen.

Ulemper:
- Kindelen angir ikke sidetall. Prosenten er selvsagt et mål på det, men det hadde vært greit å ha sidetallet også. Kanskje som en brøkandel, f.eks side 5 av 340.

- Allerede den første dagen etter at jeg fikk Kindelen nektet den å slå seg på. Gjett om jeg fikk panikk… Jeg prøvde meg på diverse triks, og til slutt begynte den å virke igjen. Jeg vet ikke hva som skjedde, kanskje den ikke tålte det kalde, norske været? Håper likevel at det ikke skjer igjen…

- Musikken kan ikke styres. Slår jeg den på, så spilles sangene i den rekkefølgen jeg har lagt dem inn på.

Åpenbart angrer jeg ikke – dette var pengene vel verdt!

På sammenbruddets rand

• Bare et lite sammenbrudd av Ebba Haslund

Det har tatt litt tid å lese denne korte flisen av en bok. Grunnen: jeg blir sliten – jeg blir sliten av å lese om Lillemor og hvor sliten og lei hun er. Hvor mye hun har å gjøre, hvor lite verdsatt hun er, eller føler at hun er, og hvor utmattende det er å være husmor. Og det verste er at selv om min mamma er langt unna den husmoren Lillemor er, så kjenner jeg mye igjen. Jeg har ofte tatt for gitt at mamma skal gjøre både ditt og datt – og har hun fått noe særlig anerkjennelse for det? Nei.

”Happy birthday, dear mother, altfor høyt naturligvis; det skar i øret. Happy birthday to you. (…) Og nå var det hennes tur. Ikke tale om å smyge seg under dynen. Man ventet noe av henne. Stå opp å lage frokost? (…) Det var bare hun selv som fortsatte og fortsatte å pålegge seg selv en mengde unødvendige plikter. (…) Nå måtte hun få opp øynene, se dagen i ansiktet. Noe ventet de jo av henne. At hun skulle være overrasket, takknemmelig, glad. Slik var spillereglene som hun selv hadde innøvet med dem gjennom mange og lange år. ”

Lillemor er gift med direktør Harald Berge, har stor hus og tre barn. Hun har nettopp arrangert det mest vellykkede selskapet på mannens 50årsdag. Nå nærmer hennes egen 50årsdag seg, og selvsagt skal hun også ha selskap – hun vil også bli sett og anerkjent, med like mange og like fine ord som det Harald ble på sin dag. Men dagen nærmer seg og det blir tyngre og tyngre å holde huset plettfritt, arrangere vellykket påskeferie for familien og besøke sin demente mor – for Lillemor kan ikke se noen tegn på at resten av familien er i gang med forberedelser til hennes store dag.

”Hytta så nydelig ut da se låste og dro. (…) Forpleiningen hadde vært førsteklasses. Hun hadde jo proviantert som for en polarekspediasjon, men jammen gikk det med nesten alt i hop. Egg og bacon for syv personer hver morgen, juice og syltetøy og marmelade, hjemmelaget sursild og leverpostei, fire forskjellige osteslag, variert kjøttpålegg, ferske rundstykker annenhver dag. Og alle tok det helt som en selvfølge. (…) – Alle skal hjelpe til, hadde Harald dekretert. (…) Og der satt hun, mens de andre vrimlet omkring, skumpet borti hverandre, sølte, skjente, satte melken i boden der den frøs, mens det som skulle i boden ble plassert i kjelleren. Vel, dette var straffen fordi hun hadde latt ord falle om husmorens påskeferie.”

Det blir selskap, men den blir nærmest som en parodi på Lillemors forventninger, og på Haralds flotte dag. Ved desserten blir det for mye for henne, og sammenbruddet kommer.
Stakkars, stakkars Lillemor.

Havregrøt i to uker? Helt greit!

Det tok meg to dager. To dager med hjertebank, nøye overveininger og stålkontroll. Så plutselig var en Kindle 3G på vei hjem til meg.

Jeg har gått og hatt litt smålyst på lesebrett en stund. Men det har vært så mye å måtte sette seg inn i – de ulike typene, hvordan de fungerer, hvordan de kommer til å fungere i fremtiden, forholdet til eventuelle norske e-bøker, pris og vekt og ditt og datt. Så da Julie tok en liten gjennomgang på sin blogg om temaet var jeg kjempefornøyd. Et skritt nærmere en beslutning. Jeg hadde fortsatt ingen konkrete planer om å skaffe meg det i nærmeste fremtid.

Men på fredag møtte jeg en som var stolt eier av en tredjegenerasjons Kindle. Og jeg fikk se på det. Egentlig ble jeg nok overbevist der og da – kunne nok ha dratt hjem med det samme og bestilt fra amazon. Heldigvis ventet jeg litt, (greit å ikke gjøre beslutninger som innebærer firesifrede tall midt på natten…), så hele lørdag og dagen i dag har gått med på å tenke på lesebrett. Hvor praktisk det er, hvor mange trær i regnskogen jeg sparer, hvor fint det vil være å kunne ha med seg alle bøkene jeg leser selv bare på en snartur til byen, hvor mange flere bøker jeg kommer til å kjøpe på impuls og i hvor mange uker jeg må spise havregrøt og knekkebrød som en følge av mine utskeielser.

Uansett – nå er det gjort, og denne snasne lille saken er på vei til meg om ikke lenge

Å blande fag og fritid

• Georgs magiske medisin – Roald Dahl
• Faresonen – Richard Preston
• Øya – Victoria Hislop

Medisinstudiet er ikke sprekkferdig av skjønnlitterære referanser, så når de først dukker opp prøver jeg å gjøre det meste ut av dem. I semesterets første kurs, Biomedisin, dukket det opp hele tre, ikke bare referanser, men faktiske anbefalinger til skjønnlitterære bøker. Alle som på sin måte har forbindelse til de ulike fagene vi vanligvis sitter og sliter med i tunge fagbøker.

Georgs magiske medisin:
Eksempel på farmakologi i praksis. Georg har en ufyselig, gammel bestemor. Han holder snart ikke ut lenger, og kommer fram til at en magisk medisin nok kan gjøre susen. Hårfjerningsmiddel, grisepiller, skokrem, loppepulver og tennvæske er noen av ingrediensene Georg putter i gryta. Bestemor fungerer som sin egen prøvekanin, mens Georg observerer effekt og bivirkninger.

”Slapp av, bestemor,” sa Georg. Men han fikk et lite sjokk da han så at det kom røyk ut av nesen og munnen hennes. Skyer med svart røyk som seilte rundt i rommet. ”Gubbendarius, du brenner!” sa Georg. ”Selvfølgelig brenner jeg,” vrælte hun. ”Jeg kommer til å bli et avsvidd potetgull! Jeg kommer til å bli et stykke sprøstekt bacon! Jeg kommer til å bli en hardkokt rødbete!”

Faresonen:
Virkeligheten er ofte mye, mye skumlere enn all verdens oppdiktete busemenn. Hvem trenger spøkelser og zombier når vi allerede har filovirus som Ebola og Marburg? Faresonen forteller den sanne historien om oppdagelsen av to av verdens farligste virus. Med en dødelighet på mellom 50 og 90%, uten noen effektiv behandling er det nok å skjelve i buksene av. Preston tar utgangspunkt i de virkelige hendelsene. Det er godt underbygd av intervjuer med de som var der da det skjedde, både under utbruddene i Zaire (Ebola Zaire) og Sudan (Ebola Sudan), og da en søster av disse to, Ebola Reston, kom til Washington DC i en forsending aper i 1989.

Språket er ikke det viktigste i denne boka – handlingen får deg til å sitte klistrer til siden uansett hvor dårlig setningsoppbyggingen er. Jakten på virusets naturlige tilholdssted får spenningen til å fly i taket. ”Gene kjente at det begynte å prikke i hårbunnen. Bare et sted på kloden hadde Charles Monet og Peter Cardinals (begge døde av Marburg) spor krysset hverandre, og det var inne i Kitum-hulen. Hva hadde de gjort inne i hulen? Hva hadde de tatt borti? Hva hadde de pustet inn? Hva var det som bodde inne i Kitum-hulen?” Det er fortsatt uvisst hvor viruset holder til.

Preston skriver detaljert om hvilke kliniske konsekvenser virusets herjinger i kroppen får – og det er ikke et pent syn som danner seg på netthinnen. Jeg skal ikke komme med et utdrag av det, rett og slett for å spare de som evt. har litt dårlige mager for slikt. Men kan si så mye som at folk gjerne dør av hemorrhagisk (blødende) feber.

Øya:
Beskriver det viktige medisinske prinsippet om isolasjon for smittsomme sykdommer, og oppdagelsen av en kur for ”verdens eldste sykdom” – spedalskhet.
Boka forteller historien om Spinalonga, verdens siste leprakoloni, og noen av menneskene som måtte bo her. Helt fram til 1957 var de spedalske grekerne forvist til øya. Da ble det imidlertid oppdaget et antibiotikum som kunne kurere sykdommen, dipson. I dag er øya en stor turistattraksjon.

Øya har fått strålende kritiker etter at den ble utgitt i 2008, og har nok vært en slager i mang en bokklubb og lesesirkel de siste årene. Jeg synes imidlertid ikke at den er noe å heise flagget for. Kjenner at jeg er litt lei av ”ung kvinne, med god jobb og fint liv, men må finne seg selv, i en jakt på foreldrenes fortid”-konseptet. Dermed blir også bokas innleding og avslutning de dårligste partiene. Her møter vi Alexis som drar til Kreta for å finne ut av morens fortid. Mesteparten av boka forteller selve historien om Alexis oldemor, hennes etterkommere og deres forhold til leprakolonien. Og det er ganske interessant å lese om hvordan de spedalske skapte et samfunn for seg selv – utstøtt og misforstått som de var.

Lepra forekommer i dag i Norge kun som en sjelden importsykdom. Likevel er den et stort helseproblem i områder som Sørøst-Asia, Afrika og Sør-Amerika. Aller størst er problemet i India, og ca. 70% av alle lepratilfellene i verden kommer herfra.