- Boris Vian – Dagenes skum / 22.4.09-30.4.09
- B. Andreas Bull Hansen – Evercity / 20.4.09-21.4.09
- B. Andreas Bull Hansen – Anubis / 19.4.09-20.4.09
- B. Andreas Bull Hansen – Lushons Plater / 16.4.09-19.4.09
- Matthew Pearl – Danteklubben / 13.4.09-27.4.09
blir syk og Colin må ut og søke arbeid for å kunne betale for medisiner. Samtidig er Colins venn, Chich, på vei utover stupet på grunn av sin fasinasjon av filosofen Jean-Sol Partre.Det er en enkel og alminnelig historie som vi har hørt før, helt til du begynner å lese. Boris Vians univers er surrealistisk. Her kommer det fisker ut fra kaldtvannskranen, kunstløpere verper egg midt i en piruett og skyene lukter kandissukker og hvitkløver. Chloé og Colin har det mest fantastiske bryllupet og er lykkelige. Men Chloé får en vannlilje på lungen, og den gjør henne syk. De prøver å drive den ut med blomster, men den er for sterk og ødelegger og tærer på alt og alle. Samtidig med at Chloé svinner hen, eldes både kokken Nicholas og hus-musen. Veggene i leiligheten deres trekker seg sammen og solene skinner mindre og mindre.
Nesten alt i boken er skrevet på en totalt uventende måte. Det er blomster og rosa skyer og to soler som skinner – og det er vakkert, vakkert, vakkert. Men under alt det fantastiske får jeg følelsen av å skimte konturer fra den virkelige verden – så finnes vannliljen egentlig på lungen til Chloé, og fisket Nickolas virkelig ålen ut av kaldtvannskranen? Er dette slik virkeligheten ser ut bare i hodene på hovedpersonene? Eller er det slik fortelleren forestiller seg den tragiske historien for å klare å leve med det? Ikke vet jeg.
Boris Vian bruker språket på en ny måte – setter uventede elementer sammen og får nye virkninger ut av det. Hvis du synes det høres merkelig ut med en mus som tar selvmord, så kommer du til å få et nytt syn på det etter denne boken. I tillegg er noen av setningene hans så fine at jeg stoppet helt opp, og måtte lese dem om igjen. ”Ytterdøren gled igjen bak ham med en lyd som et kyss på en naken skulder.” Jeg kunne høre det for meg, klinkende klart.
Trilogien om Evv Lushon: Bull Hansens trilogi gir et bilde av verdenen etter tredje verdenskrig utspilt med atomvåpen. Sivilisasjonen i Europa er lagt i ruiner. De som fortsatt lever har organisert seg i primitive stammesamfunn, og lever av rotter, hunder og andre mennesker – det er det eneste som er igjen. Vi følger Evv Lushon, den siste nattjegeren i Osh Lo. Han er et produkt av soldatene, genmanipulert med blant annet gener fra ulv, som ble skapt for å beskytte den vestlige alliansen mot de forente muslimske nasjoner. Evv blir alene igjen etter at stammen hans blir drept av en annen stamme. Han lover Olda, som hadde levd i ”tida før”, at han skal dra sørover og lete etter Siv Lashon. For Olda sier at det må være noen som sender ut signalene. Evv aner ikke hva noe av dette betyr, men han lover Olda å gjøre det, rett før den gamle dør. Resten av trilogien følger Evv gjennom hans vandring nedover i Europa. Han finner den siste resten av sivilisasjonen, lærer om tiden før og om krigen som utslettet nesten alt. Men sivilisasjonen er truet av Menniheita – et kristent stammesamfunn som brer seg over hele Europa. De vil utslette alle som ikke er som dem. Evv kommer seg unna, sammen med Raya – en kvinne som ble lagt i dvale før krigen, og våknet opp i de store Domene som inneholdt siste rest av sivilisasjon da de radioaktive strålene fra atomkrigen hadde sunket til et levelig nivå. De har med seg Gro’am – et nattjegerbarn som Evv tok med seg fra Osh Lo. De lever som en lykkelig familie i en borg i Skottland i tolv år. I løpet av denne tiden har mushilene (muslimene) erobret Menniheita, og de styrer nå Europa med et strengt raseregime, der alle avvik er mindreverdige skapninger. Evv, Raya og Gro’am blir igjen drevet på flukt og blir skilt fra hverandre i det Evv blir tatt til fange og sendt til et sirkus – som mest minner om gladiatorkampene der skapninger med skavanker må sloss og drepe hverandre for underholdningens skyld. Evv maner til opprør blant de utstøtte, og blir leder for Anubishæren.
Til tross for en viss skepsis lovte jeg en kamerat å lese Lushons Plater. Og jeg angrer ikke på det. Det er en spennende historie der det vesentligste er handlingen. God å få litt innblikk i en sjanger jeg ikke så ofte er borti. Jeg får på følelsen at det ligger litt i samme leia som en del krimbøker. Og av og til er det deilig å lese noe der man bare kan flyte med handlingen, og slippe å tenke så mye mens man leser. Etter at jeg var ferdig med trilogien var det likevel en del tanker som satt igjen – og kanskje særlig om hvor skjør vår eksistens og eksistensgrunnlag er, og hvor nærme vi kan være å ødelegge det hele.
Danteklubben: Dette skulle være min påskekrim, men det ble det ikke. Jeg hadde rett og slett litt problemer med å komme ordentlig inn i boken, men det bedret seg veldig etter hvert. Forfatteren har tatt utgangspunkt i den sanne hendelsen at Henry Wadsworth Longfellow oversatte og utga Dantes Guddommelige komedie i USA i 1867. Og det vakte både forargelse og jubel. Rundt dette har han spunnet en krimfortelling som handler like mye om Dantes verk, og oversettelsen av denne, som mordene og oppklaringen av disse.
For mens Danteklubben jobber med oversettelsen av Inferno (Helvete) begynner grusomme ting å skje i Boston. En dommer blir funnet død, med mengder av larver som spiser seg innover i kjøttet hans. En prest blir funnet drept- gravd ned i et hull med hodet nederst, og satt fyr på ved føttene. Danteklubben er de eneste som ser sammenhengen til straffene Dante er vitne til i helvete. Og snart er de med i en etterforskning som viser seg å være vel så farlig for dem som for andre ofre.
Styrken i boka ligger helt klart i bruken av Dante – både et lurt triks og et effektivt virkemiddel. Utgaven jeg leste var oversatt av Hege Mehren, og jeg tror jaggu meg det har gått litt fort i svingene på slutten. Det dukket opp flere og flere skrivefeil og merkelige formuleringer jo lenger ut i boka jeg kom. Irritasjonen over dette ødela litt for gleden over historien.
