Han møter henne

• Karin og Kareem av Mattis Øybø

Karin er snart ferdig med mastergrad i fransk litteratur på Blindern. Hun jobber som værdame på TVNorge, og har den siste måneden fått slibrige sms og telefonopprigninger fra kåte menn som har sett sexvideoen ekskjæresten hennes lekket ut på nettet. Hun er lei av all medfølelsen og blikkene som omringer henne.
Kareem er filmstudent fra Frankrike. Familien kommer opprinnelig fra Irak, men han har vokst opp i Oslo og bor i London. En internasjonal mann, og ”født på den internasjonale terminalen i Damaskus”, som han pleier å si.

Karin er på Film-fra-sør-festivalen i Oslo. Den åpner med debutfilmen til Kareem, Huset, – ”den første filmen fra det nye Irak”. Filmen hylles for å være kritisk til okkupasjonen og krigen i Irak, og Bush. Kareem begynner å tvile på om han er så fornøyd med de strålende mottakelsene filmen har fått. I følge han selv viser ikke filmen et tydelig politisk budskap, men heller en tvetydighet, individer, og deres frykt og forvirring. Hater han Bush så mye som kritikerne ser ut å anta? Og hva betyr det at filmen kanskje er laget med penger fra amerikanerne selv? Karin og Kareem treffes, og det går som det må gå, som i en film der ”han møter henne”.

Dette er Øybøs tredje roman. Han har tidligere skrevet Ingen er alene, og Alle ting skinner. Begge to har vært noen av de fineste leseropplevelsene jeg har hatt i løpet av de siste årene. Øybø skriver på en helt spesiell måte, og det er tydelig også i hans siste bok. På mange måter minner han meg om Paul Auster, som jo er svært så bejublet på mange bokblogger. Begge skriver på en slik måte at det er helt uanstrengende å lese, man rives rett og slett med fra side til side. Og mens jeg leser Øybø sitter jeg hele tiden med en følelse av at alt er så klinkende klart. Det er akkurat nok detaljert til å få et klart og tydelig bilde, som om jeg ser på en film i HD-kvalitet, eller ser i et helt nypusset speil.

I forhold til Øybøs to andre romaner synes jeg Karin og Kareem er den svakeste. Historien i seg selv blir litt kjedelig, og i om med at handlingen kun foregår over ett døgn blir det litt kort. Absolutt verdt å lese, men jeg vil anbefale Alle ting skinner og Ingen er alene over denne.

NOVEMBERLESING

• Mattis Øybø - Alle ting skinner (6) / 25.11.08-30.11.08
• Jan Wiese - Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede (5) / 23.11.08-24.11.08
• Albert Camus - Pesten (5-) / 16.11.08-23.11.08

Alle ting skinner: Otto er familiefar og historiker på Blindern, bor på Bislett og har fire barn. Dette året er det ekstremt mye snø. Det oppstår krisetilstander i Oslo da strømmen plutselig går. Det er snakk om terrorisme og det er 32 kuldegrader ute. Alle må klare seg uten strøm og elektriske hjelpemidler. Otto holder en forelesningsrekke på universitetet om sammenhengen mellom revolusjonære teori og praksis, med utgangspunkt i gruppa ”Rote Armee Fraktion”. ”Vi er maskinen, maskinen er oss”, men stemmer det? Morgenbladet sier om boka at det er ”tenkning i romanform”. Men ”tenkningen” blir trukket ned på et nivå hvor det er flott for oss vanlige mennesker å følge med også. Jeg kan virkelig kjenne meg igjen i de små hverdagslige scenene i boka til tross for at det utenfor vinduet på Bislett er 32 kuldegrader og terrorisme i sving.

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede: Så vidt jeg har sett, etter en meget kjapp undersøkelse på nettet, har denne boken bare fått strålende kritikker. Særlig er alle henrykt over det vakre språket. Og det er fortjent, kan jeg konstatere etter å ha lest boka. Jeg sitter likevel igjen med en del ubesvarte spørsmål og følelsen av at det kanskje er noen tråder i fortellingen jeg ikke har fått med meg. God nok grunn til å lese boka om igjen om ikke så alt for lenge tror jeg. Da får jeg kanskje også bort følelsen av at forfatteren har tatt noen snarveier i historien. For hvordan gikk det egentlig til at bibliotekaren fikk så lekende lett tak i historien bak det mystiske bildet?

Pesten: Dette har vært mitt første møte med Camus, og jeg må si at det gikk overraskende bra. Språket er lett og direkte, men fullt av innhold. Handlingen utspiller seg i Algerie, der en pestepidemi bryter ut og byen stenges. Camus viser hvordan mennesker på godt og vondt takler en krise av denne størrelsen, og på slutten av boka konkluderer fortelleren med at ”det er mer hos mennesker å beundre enn å forakte”.

SEPTEMBERLESING

• Marquis de Sade - Justine (3) / 27.8.09-5.10.08
• J.D. Salinger - The Catcher in the Rye (4+) / 22.9.08-1.10.08
• Mattis Øybø - Ingen er alene (6) / 22.9.08-26.9.08
• Axel Jensen - Line (5) / 15.9.08-21.9.08
• Orhan Pamuk - Mitt navn er Karmosin (4) / 1.9.08-18.9.08

Justine: Denne boken regnes som en av forfatterens minst vulgære. Det kommer likevel godt fram hvorfor Marquis de Sade er direkte knyttet til ordet ”sadisme”. Et langt, kraftig eksempel av omvendt poetisk rettferdighet åpenbarer seg gjennom historien om stakkars Justine. Sin tro på Gud og dyden er det eneste hun har i livet. Alle forsøk på godhet og nestekjærlighet blir imidlertid møtt med brutale overgrep, både i form av seksuelle krenkelser og fysiske avstraffelser. de Sade klarer likevel å gjøre fortellingen til noe mer enn bare motbydelig og frastøtende gjennom sin evne til å vise skjebnens ironi på sarkastisk vis. Anbefales bare for sterke mager.

The Catcher in the Rye: Lesesirkelen jeg er med i leste denne samtidig med Line, for å sammenligne de to. Begge bøkene handler om unge folk som faller litt utenfor de standar A4-rammene. Hvor mye utenfor de er blir jo da diskusjonen. Er Holden sinnssyk, eller bare en original? Boka har blitt obligatorisk lesing på de fleste ungdomsskolene i både USA og England, og er en klassiker. Verdt å lese.

Ingen er alene: Handler i utgangspunktet om Nicholas som får hjelp av psykologen Harald etter å ha brukt de siste årene av livet sitt til å vente på verdens undergang, som skulle komme søndag 24. august 2003, i sekten Menneskesønnen. Inn i historien flettes så mange andre fortellinger. Ekteskapsproblemene mellom Harald og kona Helene fordi de ikke kan få barn veves inn i at en jente fra barneskoleklassen til Hele forsvinner. Nicholas som har levd i en ”skapt” verden av blind tro blir satt opp mot farens berømte filmer, som fanger ”virkeligheten”. Samtidig som det foregår en jakt på Josef Bergs siste film, som får folk til å se Gud og verden til å gå under, prøve Nicholas å finne mening i et nytt liv uten tro på Gud, og få sin egen verden til å gå rundt. Man kan finne mange motsetninger i denne boka hvis man begynner å lete litt. Samtidig bindes det hele så fint sammen at det er en fryd å lese.

Line: ”Boken er fra begynnelse til slutt preget av banalitet, åndløshet, intellektuell umodenhet og hjelpeløst og hektisk kjekkaseri. Kom bare ikke og snakk om «ungdommen av i dag» og «problemer» og «tilpasningsvanskeligheter» og alt dette slagordsludderet. Har boken kunsterisk verdi, er den diktning? Ikke på en eneste side.” sa Carl Fredrik Engelstad i Morgenbladet da boken ble gitt ut i 1959… og gjør da bare boken enda mer interessant å lese. =) Det handler om ungdom i Oslo, 1950-åra, ikke å passe inn, miste selvkontroll og viten om hvem man er. Axel Jensen har blitt framstilt som en enmanns beatbevegelse i Norge. Og man kan virkelig føle rytmen i setningene hans, både i Holmenkollen, Theaterkaféen, Hankø og slarvete hoteller. Verd å lese!

Mitt navn er Karmosin: Handlingen er lagt til Istanbul, Tyrkia, 1591. Spennende er det å måtte sette seg inn i en annen kultur og et annet samfunn for å forstå en del av de valg og handlinger som blir gjort utover i romanen. Historien drives framover i jakten på en morder, og i hvert kapittel forandrer jeg-fortelleren seg. Vi får høre historien fra forskjellige perspektiver, bl.a. en hund, en morder, et lik og døden selv. Dette er både originalt og smart, og gjør rett og slett boken mer spennende. Men det blir mange personer, mye prat om kunst og filosofi og mange referanser og poenger som går langt over min kunnskap om Tyrkia anno 1591.