Feil tid, feil sted - bedre lykke neste gang

• Oryx and Crake av Margaret Atwood

Jeg liker science fiction, og jeg liker Margaret Atwood (i det minste innbiller jeg meg det). Så Oryx and Crake burde ha vært midt i blinken.
Fra Bokklubben:
"Snømann er fortelleren i denne fremtidsromanen. Han er en av få overlevende etter en miljøkatastrofe som har etterlatt en jord full av vrakgods og avfall og lumske rovdyr som er avlet fram i laboratoriene. Han er omgitt av crakerne, genspleisede menneskelignende vesener, som han har reddet fra utryddelseskatastrofen. Hver dag blir en kamp for mannen som opprinnelig het Jimmy, som ble fanget inn av den maktglade og geniale Crake, og som elsket Oryx."

Likevel kapitulerte jeg omtrent halvveis gjennom. Jeg ble ikke grepet av historien - det var ikke så mye å bli grepet av. Jeg hadde følelsen av at det skjedde utrolig lite over veldig mange sider. Det er kanskje litt lite å ta seg til i en postapokalyptisk verden, og særlig når du er det eneste overlevende mennesket, men jeg hadde forventet meg noe som drev historien framover.
Romanen veksler mellom å følge Snowman etter katastrofen, og Jimmy, den han var før omtrent hele verdens befolkning tilsynelatende ble utryddet. Gjennom Snowmans tilbakeblikk får man etterhvert et slags bilde av hva som kan ha skjedd - men det blir for oppstykket og delt til at jeg blir engasjert i handlingen.

Jeg skulle gjerne ha lest resten av boka. Mens jeg sitter her og prøver å si noe om den går det jo opp for meg at jeg vil lese den ferdig. Jeg er tross alt litt interessert i å finne ut hva som skjer videre, og ikke minst hva som har skjedd. Hadde jeg tatt opp denne boka i sommerferien, med uendelig av tid til å lese, hadde jeg nok vært fort ferdig med den. Når jeg kun har 20 min på sengekanten før jeg legger meg fungerer det tydeligvis ikke å ha en historie som går så langsomt fremover. I travle tider må jeg ha en bok som engasjerer så mye at jeg ignorerer trøttheten om kvelden, bruker tiden på bussen til å lese istedet for å duppe av, og pausene på lesesalen til å lese skjønnlitteratur, ikke sove eller hente kaffe.

Jeg tror faktisk at jeg skal gi denne boka en ny sjanse om ikke så alt for lenge. Foreløpig konklusjon får blir at det hele skyldes feil timing - så får det heller tas opp til revurdering på et senere tidspunkt. Altså, tilbake på skal-lese-listen!

Høststeming (2009)

• Alias Grace av Margaret Atwood
• Slaughterhouse 5 av Kurt Vonnegut

Alias Grace: Ved hjelp av avisavskrifter, historiske bøker og fri diktning spinner Margaret Atwood fram en fortelling om Grace Marks – fengslet i en alder av 16 år for drapet på sin arbeidsgiver og hans elskerinne. I teksten fletter hun inn samtaler og intervjuer med Marks og blant annet leger, fengselsbetjenter og dommere, innimellom fortellingen av hva som skjedde på gården den dagen Thomas Kinnear og Nancy Montgomery ble slått i hjel.

Atwood benytter seg ikke av en allvitende forteller – og dette er det sterkeste litterære grepet i boka. Som leser vet vi ikke hva som er sant og ikke. Vi vet ikke hva Grace egentlig har gjort – for dette har hun glemt/nekter å snakke om. Samtidig som vi får servert Graces ulykkelige oppvekst som en psykologisk forklaring på hvorfor hun handlet som hun muligens gjorde, møter vi Grace som en pliktoppfyllende fange som man føler sympati for. En interessant og spennende roman, dog litt langtekkelig noen steder.

Slaughterhouse 5: Verdt å lese, men vanskelig å beskrive. Her er Vonneguts egne ord, fra bokas tittelblad: