I pose og sekk

• Prey av Michael Crichton

I likhet med Jurassic Park, av samme forfatter, tar også denne boken opp utfordringer i forhold til raskt voksende felt innenfor vitenskap og teknologi. Denne gangen er det nanoteknologi, genmodifisering og kunstig intelligens som danner bakgrunn for dramaet.

Hovedpersonen i historien er Jack Forman, arbeidsledig softwareprogrammerer, som er sparket fra sin jobb i et datafirma for å ha avslørt en intern skandale. Jack blir dermed pappa på heltid, og med tre unger er det slitsomt nok. Hans kone, Julia, jobber i et firma som driver med nanoroboter, Xymos. I takt med at Jack har blitt mer hjemme, har hun fått lengre og lengre dager på jobb. De få gangene Julia er hjemme oppfører hun seg merkelig, og Jack mistenker at hun er utro. Historien starter i det Jacks ett-årige datter, Amanda, blir syk med et frykelig utslett som sprer seg i løpet av minutter. På mystisk vis forsvinner det i dét Amanda, etter flere timer på legevakten, blir sendt inn i en MR-maskin.  Jack får en telefon fra sin tidligere arbeidsgiver, med et tilbud om en jobb som konsulent for firmaet, på et oppdrag de har for firmaet Julia jobber for. Jack takker ja til tilbudet, interessert i å finne ut av sin kones mistenksomme oppførsel. Jack drar ut til Xymos forskningslaboratorie, ute i Nevadaørkenen. Firmaet jobber, på oppdrag fra militæret, med å lage en nanorobotsverm som tilsammen danner et kamera, ideelt for spionering, i det det er umulig å skyte ned og nesten umulig å se. Det kommer fort fram at noe har gått riv ruskende galt, og at en sverm har blitt sluppet løs i ørkenen. Den er umulig å kontrollere, og i de siste dagene har det blitt observert flere og flere døde dyr rundt i området. Det viser seg at svermen faktisk kan reprodusere og utvikle seg på egenhånd. Spenningen stiger når det viser seg at i evolusjonsprosessen er svermen predatoren, og menneskene byttedyret.

Michael Crichtons bok er en relativt lettlest spenningsroman, bygget på vitenskap og forkning. Leseren får med andre ord både i pose og sekk. Historien griper én fra første side, spenningen bygges opp som i de aller beste spenningsromanene, vitenskap og forskning på høyt nivå danner romanes grunnlag og leseren blir sittende igjen med ny kunnskap, ny innsikt og nye tanker.

Årskavalkade

En liten gjennomgang av noen av årets bøker som har satt spor etter seg - på en eller annen måte.

via http://libraryland.tumblr.com/

Årets overraskelse: Jurassic Park – Michael Crichton. Spennende, spennende, spennende.
”Jeg har ikke hatt noe særlig forhold til Jurassic Park. Litt for ung til at jeg dro på kino da den ble en publikumsuksess i 1993, og litt for pysete til at jeg turte å se den da de tøffeste på barneskolen skrøt av at de hadde sett den en del år senere. (…) Men da jeg satte meg på bussen for en 8 timers lang reise tilbake til Oslo, var det eneste som var igjen av lesestoff min venninnes utgave av Jurassic Park. (…)Jeg ble altså grepet av historien ved de første kapitlene og interessen holdt seg gjennom hele boka.”

Årets nerdete: Faresonen - Richard Preston. Thriller/grøss fra virkeligheten.
”Faresonen forteller den sanne historien om oppdagelsen av to av verdens farligste virus. Med en dødelighet på mellom 50 og 90%, uten noen effektiv behandling er det nok å skjelve i buksene av.”

Årets ”har du vært i min dagbok?”: Roskilde – Linn Strømsborg. Sommer og sol, sukk!
”Dersom du har vært på festival og ligget i telt, så kjenner du deg igjen i denne boka."

Årets skuffelse: La meg synge deg stille sanger – Linda Olsson. Kjempegode kritikker over alt, men jeg ble rett og slett litt skuffet.
”I begynnelsen av boka satt jeg mest og irriterte meg over det som virker som et påtvunget poetisk språk fra Olssons side. Det bedret seg imidlertid utover i boka – mulig at jeg bare ble vant til det.”

Årets nostalgiske: Brødrene Løvehjerte, Ronja Røverdatter og Mio, min Mio av Astrid Lindgren.
”Bøkene var like fantastiske som da jeg var 6 år gammel – nesten bedre. Og minst like skumle. At Lindgren aldri har fått nobelprisen i litteratur er noe jeg ikke skjønner.”

Årets ”det var noe nytt”: Du er et dyr, Viskovitsj – Alessandro Boffa. Møt Viskovitsj, en snegl, møkkbille, gris, rotte, fisk, svamp og skorpion. (For å nevne noe).
”Forfatteren, Alessandro Boffa, har uttalt at ”dette er ikke en bok som handler om meningen med tilværelsen.” Slik jeg oppfatter det er det heller en bok som viser hvordan tilværelsen gir mening.”

Årets fineste: Styrtet Engel - Per Olov Enquist
”Det gikk fort, det gikk lett, og det var fantastisk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si.”

Årets fineste tittel: Den veven av hendelser vi kaller verden – Simon Stranger. Det er en fin tittel, men boka var ganske god den også. Litt rar, men fin. Men den huskes som bedre enn det jeg har anmeldt den som. Mulig det har noe å gjøre med at jeg leste den mens jeg lå og svettet i skyggen i en park på Love&Peace-festivalen i Borlänge, og rett og slett hadde det ganske fint.
”Stranger er flink til å formidle de gode historiene – han kommer opp med spennende sammenhenger, og interessante innfallsvinker i historiene."

Årets ”hvorfor har jeg ikke lest denne før”: The book of illusions – Paul Auster
”Jeg har hørt mye bra om Paul Auster – virker som om de fleste er rimelig ivrige lesere han hans bøker. Og nå er jeg en av dem!”

Årets "dette topper alt annet": Kindelen min selvsagt. Hvis du har en, så vet du hva jeg mener!

 

(HJELP - jeg får ikke til å legge inn bilder i bloggposten. Noen som har noen råd å gi? Oppdatert: jeg gikk tilbake til det gamle redigeringprogrammet. Noen som får til å legge inn bilder ved den oppdaterte versjonen?)

Sommergrøss

• Jurassic Park av Michael Crichton
• La den rette komme inn av John Ajvide Lindqvist

Jurassic Park: Jeg har ikke hatt noe særlig forhold til Jurassic Park. Litt for ung til at jeg dro på kino da den ble en publikumsuksess i 1993, og litt for pysete til at jeg turte å se den da de tøffeste på barneskolen skrøt av at de hadde sett den en del år senere. Alt jeg hadde av forestillinger av filmen/boka var noen scener med masse skriking og skumle dinosaurer fra reklame på TV. Ikke noe jeg lengtet etter å se – og jeg visste faktisk ikke at det var en bok en gang. Men da jeg satte meg på bussen for en 8 timers lang reise tilbake til Oslo, var det eneste som var igjen av lesestoff min venninnes utgave av Jurassic Park.

Jurassic Park er en sience-fictionroman fra 1990, som i tråd med tiden, tar opp problemer og utfordringer ved den rasktvoksende bioteknologiske industrien. En rik mangemillionær får laget en fornøyelsespark fylt med dinosaurer. Til tross for at han er sikker på en stor suksess, og at ny teknologi lar dem tro at de har alt under kontroll, utvilker det seg etter hvert til et mareritt.

Det kan høres litt søkt ut – og ikke akkurat noen feel-good strandlesing – men boka er absolutt verdt det. Michael Crichton bruker bioteknologi, biokjemi, kaosteori (matematiske beskrivelser av dymaniske systemer) og paleontologi (læren om forhistorisk liv) for å bygge opp historien og gjøre den virkelighetstro. Jeg kan akkurat nok biologi og biokjemi til å kjenne igjen en del metoder, ord og uttrykk – og det blir mer interessant å lese når jeg ser at det ligger mye fakta i bunn. I tillegg vet jeg lite nok til at jeg ikke ser og irriterer meg over alt det som sannsynligvis er oppdiktet og usansynlige vitenskapelige metoder.
Jeg ble altså grepet av historien ved de første kapitlene og interessen holdt seg gjennom hele boka. Til og med filmen fikk jeg litt lyst til å se – og hvertfall sjekke ut flere av Michael Crichtons bøker.

La den rette komme inn: Oskar har det ikke lett – han blir mobbet på skolen, har få/ingen venner og en helgepappa som drikker. Så da den nye jenta Eli dukker opp i nabolaget griper Oskar sjansen og får seg en venn. Omtrent samtidig blir en tenåring funnet myrdet i skogen – fullstendig tappet for blod. Er det et ritualdrap?

La den rette komme inn kunne vært en hvilken som helst roman om det å være ung og stå utenfor – om å være alene. Men i tillegg til å være det inneholder den en grunntone av redsel og grøss. For Eli er ikke som alle andre små jenter. Hun går i tynne klær midt på vinteren uten å fryse, hun må hvile hele dagen, og hun lukter ikke særlig godt. Oskar begynner å ane at han har sluppet noe inn i livet sitt som han kanskje ikke burde. Samtidig er det så utrolig befriende å endelig ha en venn.

Jeg er glad jeg leste denne boka nå på sommerstid. Lindqvist skriver slik at jeg sitter med en grøssende klump i magen – særlig fordi han skaper et univers som er så veldig ”vanlig og hverdagslig”. Og midt oppe i dette er det noen som tapper tilfeldige mennesker for blod. Så les boka! Men mitt tips er å gjøre det før nettene blir for lange og mørke.