God påske!

Det er påske! Og jeg liker påsken godt. Påsken er skillet mellom vintersko og småsko - mellom vinter og vår. For mange er denne tiden er av de viktigste religiøse høytidenen i løpet av året. Det er det ikke for meg, men jeg tenkte likevel at jeg skulle dele en liten lignelse - ikke fra Bibelen direkte, men fra Enquists Kaptein Nemos bibliotek.

"Jeg kom på lignelsen fra Johannesbrevet i Det nye testamentet, et av de stedene Sven Hedman og jeg fant den natten i Bibelen.
Lignelsen er denne. Det er Jesus som forteller lignelsen om eselet og den tomme hunningkrukken.
Eselet Tussi, forteller Jesus disiplene, skulle fylle år, og for å glede eselet kom eselets to venner, Nasse Nøff og Ole Brumm, de kom på å gi hver sin fødselsdagspresang til Tussi, som var ganske fåmælt og tankefull og ote sukket tungt. Derfor kjøpte grisen Nasse Nøff en ballong, og Ole Brumm kjøpte en krukke honning til sin gode venn. På veien til Tussi ble imidlertid Ole Brumm sulten, og smakte på honningen, som var meget god; og før han var kommet frem, var honningkrukken tom. Nasse Nøff løp ivrig ved hans side med ballongen i armene, men snublet plutselig og falt, så ballongen sprakk og bare ble til en fille.
Da de kom fram, hadde de bare en tom honningkrukke og en sprukken ballongbit.
Da de overrakte presangen, fortalte de to vennene skamfullt til eselet Tussi hva som hadde hendt. Tussi betraktet en stund presangen med sitt vanlige, sørgmodige blikk, og de to vennene visste ikke sine arme råd av sorg og skam. Med da tok eselet ballongfillen og la den i krukken. Og så tok Tussi, etter en tids ettertenksomhet, ballongresten på ny, ut av krukken. Og så la eselet restene oppi igjen. Dette, sa eselet Tussi så med glede til sine venner, er en meget praktisk krukke å ha saker og ting i. Og denne ballongfillen er en ting å ha i denne praktiske krukken.
Og de forstod plutselig at det som de hadde trodd var ingenting, nå var noe, og de ble meget glade.
Det var lignelsen om elset og honningkrukken. Man får seg en smell, men ingenting er ubotelig. Man beholder det som gjorde vondt, og så er det mer verdt enn lykken.
Slik var det med Bibelen. Man kunne finne, om man bare lette. Og da hjelper det en over det som er vanskelig. Alltid er man jo en tom krukke, eller fillete ballong, hvilket kan være meget verdifullt, fortalte Jesus sine disipler."  

Årskavalkade

En liten gjennomgang av noen av årets bøker som har satt spor etter seg - på en eller annen måte.

via http://libraryland.tumblr.com/

Årets overraskelse: Jurassic Park – Michael Crichton. Spennende, spennende, spennende.
”Jeg har ikke hatt noe særlig forhold til Jurassic Park. Litt for ung til at jeg dro på kino da den ble en publikumsuksess i 1993, og litt for pysete til at jeg turte å se den da de tøffeste på barneskolen skrøt av at de hadde sett den en del år senere. (…) Men da jeg satte meg på bussen for en 8 timers lang reise tilbake til Oslo, var det eneste som var igjen av lesestoff min venninnes utgave av Jurassic Park. (…)Jeg ble altså grepet av historien ved de første kapitlene og interessen holdt seg gjennom hele boka.”

Årets nerdete: Faresonen - Richard Preston. Thriller/grøss fra virkeligheten.
”Faresonen forteller den sanne historien om oppdagelsen av to av verdens farligste virus. Med en dødelighet på mellom 50 og 90%, uten noen effektiv behandling er det nok å skjelve i buksene av.”

Årets ”har du vært i min dagbok?”: Roskilde – Linn Strømsborg. Sommer og sol, sukk!
”Dersom du har vært på festival og ligget i telt, så kjenner du deg igjen i denne boka."

Årets skuffelse: La meg synge deg stille sanger – Linda Olsson. Kjempegode kritikker over alt, men jeg ble rett og slett litt skuffet.
”I begynnelsen av boka satt jeg mest og irriterte meg over det som virker som et påtvunget poetisk språk fra Olssons side. Det bedret seg imidlertid utover i boka – mulig at jeg bare ble vant til det.”

Årets nostalgiske: Brødrene Løvehjerte, Ronja Røverdatter og Mio, min Mio av Astrid Lindgren.
”Bøkene var like fantastiske som da jeg var 6 år gammel – nesten bedre. Og minst like skumle. At Lindgren aldri har fått nobelprisen i litteratur er noe jeg ikke skjønner.”

Årets ”det var noe nytt”: Du er et dyr, Viskovitsj – Alessandro Boffa. Møt Viskovitsj, en snegl, møkkbille, gris, rotte, fisk, svamp og skorpion. (For å nevne noe).
”Forfatteren, Alessandro Boffa, har uttalt at ”dette er ikke en bok som handler om meningen med tilværelsen.” Slik jeg oppfatter det er det heller en bok som viser hvordan tilværelsen gir mening.”

Årets fineste: Styrtet Engel - Per Olov Enquist
”Det gikk fort, det gikk lett, og det var fantastisk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si.”

Årets fineste tittel: Den veven av hendelser vi kaller verden – Simon Stranger. Det er en fin tittel, men boka var ganske god den også. Litt rar, men fin. Men den huskes som bedre enn det jeg har anmeldt den som. Mulig det har noe å gjøre med at jeg leste den mens jeg lå og svettet i skyggen i en park på Love&Peace-festivalen i Borlänge, og rett og slett hadde det ganske fint.
”Stranger er flink til å formidle de gode historiene – han kommer opp med spennende sammenhenger, og interessante innfallsvinker i historiene."

Årets ”hvorfor har jeg ikke lest denne før”: The book of illusions – Paul Auster
”Jeg har hørt mye bra om Paul Auster – virker som om de fleste er rimelig ivrige lesere han hans bøker. Og nå er jeg en av dem!”

Årets "dette topper alt annet": Kindelen min selvsagt. Hvis du har en, så vet du hva jeg mener!

 

(HJELP - jeg får ikke til å legge inn bilder i bloggposten. Noen som har noen råd å gi? Oppdatert: jeg gikk tilbake til det gamle redigeringprogrammet. Noen som får til å legge inn bilder ved den oppdaterte versjonen?)

På bølgelengde

• Styrtet engel - En kjærlighetsroman – Per Olov Enquist

Noen bøker er slik at det bare klikker med det samme – tekster som er skrevet på en så behagelig bølgelenge at jeg ikke merker at jeg leser – der ordene bare stryker forbi. Styrtet engel er en sånn bok.

Enquist skriver om mennesker som nesten ikke er mennesker – de er monstre, i ulik forstand av ordet. De lever på grensen av hva vi klarer å akseptere. Er du monster når du har to hoder? Blir du menneske når de rundt deg oppdager at du elsker ”kona” di, som du bærer på hodet, som en gruvearbeider bærer lykta si? Er du et monster når du dreper små jenter? Blir du et menneske når det er krefter du ikke en gang selv forstår som får deg til å gjøre det? Krefter som gjør deg sinnssyk og suicidal?

Dette er mennesker som ikke er skapt i Guds bilde – de er ”styrtede engler”, Satans barn. Eller?
”Nå skjønte de at deres lidelse hadde vært et offer til den Gud de hadde valgt, ikke han som hadde kastet ned Satan, men til Mennesket. (…) De skjønte derfor at de var blitt tildelt en høyere, tyngre og større oppgave ved å tilhøre de laveste, de ytterste. De var selv prøvestenen: det deformerte menneske som viste hvilken side man stod på: den fullkomne Guds, eller det ufullkomne menneskets.”

Det gikk fort, det gikk lett, og det var fantastisk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si.

Tillegg:
Bortsett fra at den anbefales på det sterkeste, selvsagt. (Takk til Torbjørn for den påminnelsen)

Medisinens fantastiske verden

Utdrag nedenfor er fra Per Olov Enquists Styrtet Engel, der han beskriver gastroskopi, en undersøkelse der et kamera blir ført ned gjennom munn og svelg, så man kan se på magesekk, og tarmer:

"Først bedøvde de halsen, jeg lå på siden, med slangen med sideoptikken festet ved venstre øye, og så førte de det lille kuleformede TV-kameraet ned gjennom strupen. Det kunne være halvannen centimeter i diameter, men det gikk lett, svært lett, og jeg kunne se alt i direkteopptak, alt, i farger, alt sammen.

Se alt sammen, med en plutselig stigende, tørr, lett, underlig ekstatisk opphisselse.

Først gled kameraet ned gjennom en veldig, nesten uendelig dyp sjakt, en brønn med nesten hvite, svakt ringformede vegger. Men det var en bunn i brønnen, en slags fiskemunn med myke, slørlignende lepper, som langsomt gav etter, og øyet sank inn mot fiskemunnen, som åpnet seg nesten lokkende og ikke hadde tenner og bare gav etter, nesten som et kjærtegn mot øyet, et forbiflytende system av lepper og slør strøk mot øyets sider.

Og så, plutselig, befant vi oss i hulen.

Det var en kjempemessig hule, en veldig underjordisk hule med blåhvitt skinnende tak med rødhvite toner som kom mykt listende, den løftet seg i en veldig bue over innsjøen som dekket hulegulvet – det var mer et hav, et gult, boblende, slimaktig hav, et levende hav som beveget seg og forvandlet seg, et Solarishav, et hav som så ut til å snakke, bare stumt, i andre former enn dem jeg kunne oppfatte og tyde. Om litt begynte øyet å bevege seg igjen, meget langsomt og tett over dette levende havet som forøkte å meddele meg noe som jeg ikke forstod, enda jeg ville vite, jeg ville vite. Men øyet beveget seg bare videre, tett, tett over havflaten, sank langsomt ned mot den borteste enden av hulen, der det avtegnet seg en inngang, en munn beveget seg, på samme måte som alt annen beveget seg og pulserte og snakket. Og da, plutselig, for første gang, og med en kraft så voldsom at den nesten tok livet av meg, skjønte jeg at jeg befant med inne i meg selv."

Jeg synes det er en helt fantastisk beskrivelse av et så klinisk inngrep – og jeg har aldri lest noe lignende før. Er snart ferdig med hele boka, og den er knakende god – fullstendig innlegg om den kommer senere. Måtte bare dele denne biten!

FEBRUARLESING

• Per Olov Enquist – Kaptein Nemos bibliotek (4+) / 25.2.09-1.3.09
• Kare Čapek – Salamanderkrigen (5-) / 11.2.09-24.2.09
• Bergljot Hobæk Haff – Skammen (5-) / 26.1.09-10.2.09

Kaptein Nemos bibliotek: To gutter blir forbyttet ved fødselen, og først 6 år senere blir feilen rettet opp. De to guttene får en traumatisk barndom i den lille svenske bygda der de religiøse og moralske sannhetene står sterkere enn menneskeverdet og nestekjærligheten. Først i godt voksen alder skriver jeg-personen ned sine opplevelser, og hva barndommen har gjort med ham skinner gjennom i hele boka. Den er innviklet og labyrintisk, og krever at man har god tid og vilje til å sette seg ned å lese. Jeg har allerede lovet meg selv å gi boka en sjanse til. Denne gangen gikk det litt for fort for i svingene for meg.

Salamanderkrigen: Kaptein Van Toch oppdager en spesiell rase salamandere, som går på to bein, er like store som en 10 år gammel gutt, og veldig intelligente. Kapteinen blir venner med dyrene og bruker dem til å jakte på perler i havet. Et stort konsern blir oppmerksom på salamanderne og en stor oppblomstring i utnyttelsen av dyrene begynner. De er nemmelig utrolig flinke til å arbeide på strender og i havner. Av menneskene blir de utsatt for slavehandel og grusomme naturvitenskapelige eksperimenter. Salamandrene, som formerer seg svært raskt, blir fort en ukontrollerbar stor rase, ettersom menneskene sørger for å fjerne alle deres naturlige fiender. Det går som det måtte gå. Salamandrene får for liten plass, og bestemmer seg for å ta over verden ved å senke landområdene i havet. Boken framstilles ofte som en allegori over nazismens eller kommunismens framvekst i Europa. Personlig synes jeg boken sier mest om hvordan det kan gå når mennesker (intelligente vesener) blir undertrykket så brutalt, uansett ideologi. Čapek føyer seg inn i rekken av mange andre 1900-tallsforfattere som skaper dystre fremtidsutopier, som bl.a. Aldous Huxley og George Orwell.

Skammen: Familiekrønike som strekker seg fra slutten av 1800-tallet og inn i vår tid. Idun Hov er forfatter, tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus og umyndiggjort av tvillingsøsteren. Hun skriver en fortelling om sin far og bestefar, om oppvekst både på 1800- og 1900-tallet, på fattigste landsbygda og i rike skipsrederhjem. Bestefaren bygger seg opp på shipping og forretninger, med innimellom tvilsomme metoder. Idunns far, Vemund, er prest og han står i takknemmelighetsgjeld til familien Quisling, som tok hånd om ham og hjalp ham framover i livet. Da krigen bryter ut føler Vemund en større forpliktelse til Quisling som person, enn til fedrelandet som ikke har gitt han noen ting. Etter krigen blir han dømt til fem års fengsel og dør ensom og forlatt av familien, med unntak av Idunn. Bestefaren får et ry som helt etter å ha skjult en jødinne og hennes sønn gjennom krigen, men på dødsleiet tilstår han at det var for å få henne til sengs. Han dør også ensom og utstøtt. Midt i alt dette finner vi Idunn som taper kampen om sin mors gunst mot tvillingsøsteren, hun mister faren, og blir sveket av bestefaren. Hele livet hennes kan oppsummeres som tap av eller svik fra familiemedlemmer. Historien om Idunn, faren og bestefaren er godt skrevet. Selv om Idunn er den som skriver historien gir forfatteren boka flere fortellerstemmer, blant annet gjennom dagbøkene til Vemund. Boka er et stort verk, men det merkes dessverre når forfatteren skriver om situasjoner hun ikke kjenner godt nok, og det ødelegger litt av opplevelsen. Likevel anbefales Skammen!