52 noveller: 4. uke

Aleksander Melli, fra nrk.no

• Tilfeldighetsmorderen av Aleksander Melli

Aleksander Melli er en norsk-italiensk forfatter. Han har gitt ut både diktsamlinger, novellesamlinger og flere ungdomsbøker. Den mest kjente er kanskje Barneregjeringen fra 2008. Novellen Tilfeldighetsmorderen er fra en novellesamling med samme navn, utgitt i 1993.

Denne novellen fikk grep om meg fra første avsnitt.
"Landsbyen Spaccaforno, plassert i et bakkelandskap i Sicilias sørligste provinsd, var høsten nittito vertskap for fem voldsomme dødsfall. I løpet av en halvtimes galskap fikk man fem lik; en ulykkesfugl, to mord, ett selvmord. Dessuten et dyremord, noe bare denne forteller finner vesentlig."

Det er en tekst med et fangstnett på samme måte som en god krimbok. Likevel er det ikke en "krimnovelle" (er det noe som heter det?), i den forstand at det er en fortettet og minimert krimhistorie. Vi jakter ikke på en morder - vi får vite hvem det er allerede i andre avsnitt. Spenningen ligger først og fremst i hvorfor, og deretter hvem som dør. Og det hele slutter med en uventet tanke.

Til tross for en ytterst tragisk historie blir den ikke fremstilt svart og grå. Melli holder en lett tone gjennom hele teksten, og lar seg ikke friste til å gå dypere inn i det groteske og grusomme. Ved å holde teksten såpass positiv og lett får han frem noe av tilfeldigheten over hendelsene. For tilskuerne er dagen som en hvilken som helst annen - bare spritet opp med noen spennende hendelser. Det hele var tilfeldighetens spill, og det forandret alt for de som var direkte innvolvert.

Jeg har bare en ting å si, "wow - for en bra novelle". Dette er nok en av de beste novellene jeg har lest noen gang (nå har jeg ikke lest så forferdelig mange, så ikke sikkert det sier så mye). Det er skikkelig skuffende at Melli ikke har skrevet noen voksenromaner. Kanskje jeg må sjekke ut flere av novellene hans. Anbefales!

52 noveller: 3. uke

Merethe Lindstrøm, fra dagbladet.no

Borte, men savnet av Merethe Lindstrøm: Litt lykke

"Jeg er kommet "hjem". Det er moren min som insisterer på at jeg skal kalle det "hjem", men egentlig har jeg aldri bodd her. Moren min har giftet seg på nytt, med en mann jeg ikke kjenner noe særlig. Han virker hyggelig, men holder seg mest i bakgrunnen, som om han er redd for å bli blandet inn i noe ubehagelig. Det forstår jeg godt."

Slik begynner Lindstrøms novelle Litt lykke. Utover i novellen brettes hovedpersonens forhold til moren ut. Et forhold som opprettholdes av de obligatoriske julekortene og bursdagshilsningene. For første gang på lenge har hun kommet på besøk - til et hjem hun ikke kjenner seg igjen i, med små søsken hun ikke kjenner og en stefar hun ikke har noe forhold til.

Stemningen i novellen er dempet. Det er ingen roping eller skriking, ingen smelling og skjelling, men det ligger et trykkende nag under teksten. Det virker som om det er blitt svelget noen store kameler hos både mor og datter. Mot slutten av teksten øyner man et lite glimt av håp om at forholdene skal bli litt bedre - det er likevel tydelig at det er en lang vei å gå.

Jeg likte novellen sånn passe godt. Den er ikke dårlig skrevet, men den satt seg ikke fast i hodet, og var ganske fort glemt. Jeg tror novellen hadde hatt godt av å strippes ned litt. Noen setninger føltes som om de ikke hadde noe egnetlig mening, bare til fyll. Kanskje jeg ikke har lest godt nok, ikke sett godt nok på teksten, og ikke analysert nok. Men jeg tror jeg hadde likt den bedre dersom teksten hadde vært litt mer konsis og konkret.

52 noveller: 2. uke

• Bikubesong av Frode Grytten: Kamerat Måne

Året er 1969, og fire kamerater fra Odda bygger en månerakett. De vil være først på månen. Selv om oppdraget skal være topphemmelig lekker det ut, som det alltid gjør. Og Gagarin vil være med. Han tvinger seg med, og plutselig er ikke de fire kameraten astronauter lenger. Nå er de kosmonauter og raketten heter ikke lenger Apollo, men Luna - faren til Gagarin er nemmelig kommunist. I månedene før ferden gjennomgår de harde treningsprogram, omstendige medisinske undersøkelser, driller på rutiner og kommandoer og gjennomfører flere treningsturer.
På den store dagen går likevel ikke alt som planlagt. Gagarin tar med seg storebroren sin til utskytningen - Galne Finn, og insisterer på at han tar den ene av de to plassene i fartøyet. For Finn blir det hele litt for mye og i det han skal trå ut på månens overflate, som det første mennesket noen sinne, tar han av seg månehjelmen og løper mot kanten av taket på Rådhuset. Etter mye panikk og hyling klarer Betty, fra kinoen, og den fineste dama i hele Odda, å roe ned Finn og får han med seg ned fra taket.

Grytten skriver godt - selvsagt, han er rost opp i skyene... Han har en måte å leve seg inn i verden til de personene han skriver om som er spesiell. De fire kameratene som bygger månerakett reiser faktisk til månen - i heisen i Rådhuset. Det er god balanse mellom beskrivelsen av den barnlige innlevelsen i måneferden og de små dryppene av realitet. Og skiftet i dette kommer brått i det Finn løper mot kanten av taket. Leken er over, og det er alvor.

"Eg veit kva eg skal tenke på når stjerneskota kjem susande over den mørke hausthimmelen.

Det er å få vite kva Betty sa til Finn den sommarkvelden for mange år sidan, kva ho sa som gjorde at han blei ståande og kom ned igjen frå plattforma.

Eg skulle ha visst kva det er som får eit menneske til å endre seg slik på eit par minutt, og eg skulle ønske at Betty kunne komme frå den sommaren 69 og stå her ved sida av meg og kviskre dei same orda i øyret mitt, at ho kunne seie det same til meg som ho sa til Finn.

Det ønsker eg meg, her eg står og ventar på stjerneskota, røyker og kjenner at det er like før eg sjølv fell, at det er like før eg fell tvers gjennom mitt eige univers."

52 noveller: 1. uke

• Bavian av Naja Marie Aidt: Bulbjerg, Myggestikk

Jeg har lest Bulbjerg, som er den første novellen i samlingen, og Myggestikk som er den siste. Til tross for ulik handling og persongalleri er tematikken i bunn og grunn den samme. Idyllen som forsvinner. De små irritasjonene som vokser seg store og uhåndterbare, og overskygger alt annet.  

Novellesamlingen ble utgitt i 2006, men ikke oversatt til Norsk før i 2008. Den har blitt rost opp og ned i mente av anmeldere, og i 2008 mottok Aidt Nordisk Råds Litteraturpris for samlingen.

Bulbjerg: Et ungt par er ute på sykkeltur med sin seks år gamle sønn. Det er sommer og de befinner seg i nærheten av Bulbjerg på Jylland. Men alt er ikke som det skal. De sykler i ring, og finner ikke veien. Etterhvert blir de mer og mer slitne og irriterte. 

Så krasjer de med syklene, og gutten faller og slår hodet mot en stein. Han er bevisstløs og har et kutt i leppa. Fortvilet og sliten får det mannen til å fortelle at han har en affære - med sin kones søster. Det som kunne lignet på sommeridyll er for lengst forsvunnet, og Jylland blir et ganske uhyggelig sted å være.

Myggestikk: Det er påskeferie og godt vær. Gresset klippes ved sommerhuset, det settes brøddeiger, lages god mat og drikkes og spises sammen med gode venner. Så kjenner han et myggestikk. En liten irritasjon i idyllen. Liten nok til å kunne være en del av og gjøre harmonien enda mer komplett. Irritasjonen vokser, og snart har myggestikket utviklet seg til en byll - en klump på setemuskulaturen.   

"Charlotte så på ham og sa noe, men øynene hennes var forvandlet til mørke huler, hun lignet et skjellett, tenkte han og stanset for å pisse." Men en setning endrer Aidt hele stemningen i teksten. Etter dette er idyllen brutt.

Problemet fortsetter å vokse, og tilslutt må han legges inn på sykehuset. Byllene skjæres bort, men han får infeksjon - resistente bakterier. Inn og ut av sykehus, mens han vipper fram og tilbake mellom liv og død.

PS: Begge disse novellene har en mannlig jeg-person, til tross for at forfatteren er en kvinne. Dette gjør på ingen måte novellene noe svakere slik jeg ser det - det er fortsatt troverdige karaktere. Men det var litt forvirrende da jeg leste den første novellen. Jeg forventet meg at det skulle være en dame, og prøvde å få det til å passe hele veien, helt til jeg skjønte hvordan det lå an.

52 noveller

Bai, på Boklesebloggen min, har bestemt seg for å lese 52 noveller på 52 uker. Som den ekstremt dårlige novelleleseren jeg er kaster jeg med meg, med et foreløpig åpent sinn.

Det fine med noveller, som det har blitt poengtert på flere av bloggene, er at de hver for seg ikke tar så lang tid å lese. Så får du ikke lest en novelle den ene uka, så tar du det fort igjen ved å lese to den neste.
Eller - finner du ut at du gjerne skulle vært med på novellelesingen litt utpå nyåret så er det bare å slenge seg på - du rekker nok å ta igjen oss andre =)