Årskavalkade

En liten gjennomgang av noen av årets bøker som har satt spor etter seg - på en eller annen måte.

via http://libraryland.tumblr.com/

Årets overraskelse: Jurassic Park – Michael Crichton. Spennende, spennende, spennende.
”Jeg har ikke hatt noe særlig forhold til Jurassic Park. Litt for ung til at jeg dro på kino da den ble en publikumsuksess i 1993, og litt for pysete til at jeg turte å se den da de tøffeste på barneskolen skrøt av at de hadde sett den en del år senere. (…) Men da jeg satte meg på bussen for en 8 timers lang reise tilbake til Oslo, var det eneste som var igjen av lesestoff min venninnes utgave av Jurassic Park. (…)Jeg ble altså grepet av historien ved de første kapitlene og interessen holdt seg gjennom hele boka.”

Årets nerdete: Faresonen - Richard Preston. Thriller/grøss fra virkeligheten.
”Faresonen forteller den sanne historien om oppdagelsen av to av verdens farligste virus. Med en dødelighet på mellom 50 og 90%, uten noen effektiv behandling er det nok å skjelve i buksene av.”

Årets ”har du vært i min dagbok?”: Roskilde – Linn Strømsborg. Sommer og sol, sukk!
”Dersom du har vært på festival og ligget i telt, så kjenner du deg igjen i denne boka."

Årets skuffelse: La meg synge deg stille sanger – Linda Olsson. Kjempegode kritikker over alt, men jeg ble rett og slett litt skuffet.
”I begynnelsen av boka satt jeg mest og irriterte meg over det som virker som et påtvunget poetisk språk fra Olssons side. Det bedret seg imidlertid utover i boka – mulig at jeg bare ble vant til det.”

Årets nostalgiske: Brødrene Løvehjerte, Ronja Røverdatter og Mio, min Mio av Astrid Lindgren.
”Bøkene var like fantastiske som da jeg var 6 år gammel – nesten bedre. Og minst like skumle. At Lindgren aldri har fått nobelprisen i litteratur er noe jeg ikke skjønner.”

Årets ”det var noe nytt”: Du er et dyr, Viskovitsj – Alessandro Boffa. Møt Viskovitsj, en snegl, møkkbille, gris, rotte, fisk, svamp og skorpion. (For å nevne noe).
”Forfatteren, Alessandro Boffa, har uttalt at ”dette er ikke en bok som handler om meningen med tilværelsen.” Slik jeg oppfatter det er det heller en bok som viser hvordan tilværelsen gir mening.”

Årets fineste: Styrtet Engel - Per Olov Enquist
”Det gikk fort, det gikk lett, og det var fantastisk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si.”

Årets fineste tittel: Den veven av hendelser vi kaller verden – Simon Stranger. Det er en fin tittel, men boka var ganske god den også. Litt rar, men fin. Men den huskes som bedre enn det jeg har anmeldt den som. Mulig det har noe å gjøre med at jeg leste den mens jeg lå og svettet i skyggen i en park på Love&Peace-festivalen i Borlänge, og rett og slett hadde det ganske fint.
”Stranger er flink til å formidle de gode historiene – han kommer opp med spennende sammenhenger, og interessante innfallsvinker i historiene."

Årets ”hvorfor har jeg ikke lest denne før”: The book of illusions – Paul Auster
”Jeg har hørt mye bra om Paul Auster – virker som om de fleste er rimelig ivrige lesere han hans bøker. Og nå er jeg en av dem!”

Årets "dette topper alt annet": Kindelen min selvsagt. Hvis du har en, så vet du hva jeg mener!

 

(HJELP - jeg får ikke til å legge inn bilder i bloggposten. Noen som har noen råd å gi? Oppdatert: jeg gikk tilbake til det gamle redigeringprogrammet. Noen som får til å legge inn bilder ved den oppdaterte versjonen?)

Vinterlesing

• Tingene etter Arne av Siegfried Lenz
• Jonathan Strange og Herr Norell av Susanna Clarke
• La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson

Tingene etter Arne: Fortellingen begynner med setningen ”Jeg fikk beskjed om å pakke tingene etter Arne.” Og hele historien rulles så ut, etter hvert som Hans, Arnes fosterbror, prøver å pakke ned de ulike tingene den unge gutten etterlot seg. Dette er en bok som ikke roper høyt, eller pøser ut med grusomme detaljer og beskrivelser. På en rolig og konsentrert måte forteller Hans, om den spinkle, tillitssøkende, eksepsjonelle og merkelige broren. Arne kommer til Hans familie som tolvåring, etter at faren hans har tatt livet av resten av familien. Alt Arne vil er å bli akseptert i vennegjengen til fostersøsteren Wiebke, men de synes han er alt for merkelig. Han kan til nød være til bruk for å stille deres nysgjerrighet rundt den dramatiske hendelsen, eller brukes til å tappes for penger. Arne overlever en grusom katastrofe, men det er det dagligdagse hverdagslivet som tilslutt tar livet av ham.

Det er vanskelig å vite hva jeg skal tenke om denne boka. Den forteller en grusom historie, men på en så rolig og forsiktig måte at jeg ikke føler noe sinne eller andre sterke følelser, bare en litt trist følelse av at ”det var leit”. Arnes lidelser var alt for store, men boka viser hvor vanskelig det kan være å få øye på hvor dypt det stikker. Samtidig viser den hvordan en person blir værende i de tingene han eller hun etterlater seg.

Jonathan Strange og Herr Norell: Den engelske magien har vært nedadgående i flere århundrer. Det finnes omtrent ikke praktiserende magikere lengre – og de som hevder å være det er for der meste kvakksalvere og humbugmakere. Norell blir den første magikeren i England på lange tider, og etter hvert får han Strange som sin lærling. De to har tydelige ulike framgangsmåter og holdninger. Norells prosjekt går ut på å samle alle bøkene om magi i sitt eget bibliotek, for at resten av den engelske befolkningen (som ikke er opplyste nok til å bruke magien riktig) ikke skal få tak i dem. Strange på den andre siden er villig til både å vise fram sine kunster, og hjelpe den engelske regjeringen i kampen mot Napoleon. I tillegg er de uenige om det meste som omhandler John Uskglass – eller Ravnekongen som han også kalles. Ravnekongen, som i sin tid bygget opp den engelske magien. Av Norell ansees han å være svært farlig, mens Strange mener at det bare er Ravnekongens magi som betyr noe.

Dette var en bok jeg hadde store problemer med å komme ordentlig inn i. De første 200 sidene haltet seg av gårde, og det var flere ganger jeg var nær på å legge den helt fra meg. Men jeg hadde brukt omtrent 2, av mine tillatte 20, kg bagasje på flyet for å få den med meg fra Oslo til Tromsø – ja, dette er en murstein, med omtrent 800 sider – så da skulle den i det minste leses ferdig.

Boken er delt inn i tre bind. Det første bindet omhandler kun Norell. En karakter jeg ikke får særlig sympati for, og som ikke gjør veldig mye interessant. Ikke så lett å komme seg gjennom de første 200 sidene med andre ord. I andre bind er hovedfokuset på Strange. Av de to er han helt klart helten, og han får sympati med det samme. Det er imidlertid fortsatt langt mellom spenningstoppene. Ikke før tredje bind tar det seg skikkelig opp om de siste 200 sidene flyr forbi i et jafs.

Den endelige konklusjonen ble vel at – jo da, det var verdt det. Men de første delene kunne med fordel vært kuttet ned. I tillegg er boka full av fotnoter. De er ofte spennende og interessante, men det gjør det ikke så veldig lett å lese. Det blir mye avbrudd når jeg hele tiden må flytte blikket nederst på siden, og lese en liten ”ekstrahistorie” før jeg kan fortsette på hovedhistorien.

La meg synge deg stille sanger: Handler om en ung forfatter, Veronika, som kommer hjem til Sverige fra New Zealand for å skrive en bok. I nabohuset bor den gamle damen Astrid, som i bygda bare kalles heksa. Veronika, som kommer tilbake til Sverige etter mange år i utlandet, og Astrid, som har bodd i det samme huset i 80 år, blir venner ved å fortelle hverandre sine livshistorier. Utover i boka kommer det fram at de begge to har opplevd store personlige tragedier. Vennskapet endrer Veronikas planer om å rømme bort fra alt og alle, og samtidig blir Astrid dratt ut av den selvpåtvungne isolasjonen innenfor husets fire vegger.

I begynnelsen av boka satt jeg mest og irriterte meg over det som virker som et påtvunget poetisk språk fra Olssons side. Det bedret seg imidlertid utover i boka – mulig at jeg bare ble vant til det. En annen ting som også ødela litt av historien for min del, var inntrykket jeg fikk av at Veronika og Astrid ble venner så veldig fort. De har så vidt hilst på hverandre før de legger ut om hele livshistoriene sine – virket lite trolig i mine øyne. Ellers var det en fin og ”rolig” leseopplevelse.