All of the true things that I am about to tell you are shameless lies

• The Cat’s Cradle av Kurt Vonnegut

Bokens forteller, John, beskriver den tiden da han planla å skrive en bok om hva berømte amerikanere gjorde den dagen da atombomben ble sluppet over Hiroshima. I forbindelse med dette får han kontakt med de tre barna av Felix Hoenikker, en av vitenskapsmennene som var med på å lage bomben.

Han finner etter hvert ut at Hoenikker jobbet med å lage noe han kalte ice-9. Dvs. en alternativ struktur av vann, som er i fast form ved romtemperatur. Når ice-9 kommer i kontakt med flytende vann vil molekylene i vannet arrangere seg selv som i ice-9, og bli til fast form. Det kommer etter hvert fram at Hoenikker faktisk klarte å lage ice-9 før han døde, og at hans barn nå har det i sin besittelse.

John reiser til øya San Lorenzo for å treffe Frank Hoenikker, den eldste broren av de tre Hoenikker-barna. På flyet er også Angela og Newt, de to andre søsknene.

Øya ledes av diktatoren Papa Monzano, med et, ved første øyekast, beinhardt regime. Alle Papas fiender trues med dødsstraff, via spidding av en stor krok. Særlig er det den lovløse stifteren av religionen bokononisme, Bokonon, som er samfunnets fiende nr. 1.
Etter hvert oppdager John at Bokonon og Papa kjenner hverandre godt, og en gang styrte øya sammen. Bokononismen ble oppfunnet av begge to, som et middel for lettere å kontrollere folket. Forbudet mot religionen ble innført for å gi det hele et mer attraktivt og mystisk preg – alt som er forbudt, er jo som kjent mer attraktivt og spennende. Og de aller fleste innbyggerne på øye er faktisk bokononister, og praktiserer religionen, inkludert Papa selv.

Historien er proppet med sarkasme, ironi og galgenhumor, på bekostning av religion, politikk og vitenskaplige institusjoner, i beste Vonnegut-stil. Det hele ender selvsagt med verdens undergang.

“No wonder kids grow up crazy. A cat's cradle is nothing but a bunch of X's between somebody's hands, and little kids look and look and look at all those X's . . . No damn cat, no damn cradle.”

Vonnegut viser hva som skjer når vi går bak teppet som forestiller meningen med livet. Når vi ikke lenger er tilfredse med kun å være til, men vil utforske livet, universet og alt sammen. Vi finner selvsagt ingenting.

” ‘Everything must have a purpose?’ asked God. ‘Certainly,’ said man. ‘Then I leave it to you to think of one for all of this,’ said God. And He went away.”

PS: Tittelen på innlegget er forresten hentet fra The Book of Bokonon

Høststeming (2009)

• Alias Grace av Margaret Atwood
• Slaughterhouse 5 av Kurt Vonnegut

Alias Grace: Ved hjelp av avisavskrifter, historiske bøker og fri diktning spinner Margaret Atwood fram en fortelling om Grace Marks – fengslet i en alder av 16 år for drapet på sin arbeidsgiver og hans elskerinne. I teksten fletter hun inn samtaler og intervjuer med Marks og blant annet leger, fengselsbetjenter og dommere, innimellom fortellingen av hva som skjedde på gården den dagen Thomas Kinnear og Nancy Montgomery ble slått i hjel.

Atwood benytter seg ikke av en allvitende forteller – og dette er det sterkeste litterære grepet i boka. Som leser vet vi ikke hva som er sant og ikke. Vi vet ikke hva Grace egentlig har gjort – for dette har hun glemt/nekter å snakke om. Samtidig som vi får servert Graces ulykkelige oppvekst som en psykologisk forklaring på hvorfor hun handlet som hun muligens gjorde, møter vi Grace som en pliktoppfyllende fange som man føler sympati for. En interessant og spennende roman, dog litt langtekkelig noen steder.

Slaughterhouse 5: Verdt å lese, men vanskelig å beskrive. Her er Vonneguts egne ord, fra bokas tittelblad:

PÅSKELEKTYRE

• Kurt Vonnegut – Galapagos /8.4.09-12.4.09
• Lloyd Jones – Mister Pip / 6.4.09-7.4.09
• José Saramago – Jesusevangeliet / 27.3.09-6.4.09

Galapagos: For en million år siden, i 1986, begynte sivilisasjonen å gå ad undas grunnet menneskenes store hjerner. Det var finanskrise (”Folk hadde simpelthen skiftet mening om papirrikdommer, men resultatet i praksis var at planeten like gjerne kunne vært slått ut av sin bane av en meteor på størrelse med Luxemburg.”), sultkatastrofer (”[som] var et like utvilsomt produkt av overdimensjonerte hjerne som Beethovens Niende symfoni.”) og kriger. Århundres naturcruise skal ut på sin første tur til Galapagosøyene, men på grunn av urolighetene i verden har den ene passasjeren etter den andre avlyst. Bare noen få mennesker blir med båten i det de prøver å rømme fra krigen som har brutt ut mellom Ecuador og Peru. De strander på Santa Rosalia, en av de nordligste øyene på Galapagos, og her blir de værende. Samtidig bryter det ut et virus som gjør kvinner sterile, og dette brer seg over hele verden, og etter hvert utsletter menneskeheten. Bortsett fra de skibbrudne på Santa Rosalia som ikke vet noen ting om hva som skjer ellers i verden. En million år går forbi og menneskene utvikler seg i takt med Darwins prinsipper. For å overleve på en øy trengs ikke så store hjerner lenger, men derimot gode svømmeferdigheter, og menneskene utvilker seg til å bli pelskledde, sellignende skapninger. Med enkel humor er de mye lykkeligere nå en det de var i tiden før, da deres store hjerner voldet dem alt for mye problemer. Vonnegut skriver uanstrengt og morsomt. Boken har ingen tydelige klimaks, men den setter kjente fakta i perspektiv, og lar leseren reflekterer over viktige temaer. Anbefales!

Mister Pip: Matilda lever på en øy i Stillehavet sammen med moren sin. Her raser borgerkrigen, og de fleste hvite, inkludert læreren, har dratt fra øya. Mr. Watts, aka. Stilkøye, er den eneste hvite igjen på øya. Han bestemmer seg for å gjenåpne skolen ved å lese Dickens Store Forventninger. Matilda og de andre elevene blir oppslukt av historien om Pip. Uten problemer kan historien relateres til livet på en øy i Stillehavet, selv om Pip lever i 1800-tallets England. Skillene mellom fiksjon og virkelighet blitt lett oppløst, og dette kan både være en trøst og en trussel viser det seg. Ideen om at fiksjonen kan oppløse virkelighetens fæle hverdag er god, og jeg liker at forfatteren bruker andre kjente bøker for å gjøre det. Hele boken er for øvrig skrevet fra Matidas synsvinkel, og jeg synes språket blir veldig enkelt og banalt til tider. Ja, det er fra et barns synspunkt, men hva hun opplever og erfarer henger ikke sammen med måten det blir språket og skildringene. Ellers fikk den meg til å ville lese Store forventninger igjen da, og det er jo noe.

Jesusevangeliet: Dette er historien om Jesus fra Nasaret slik vi kjenner den fra evangeliene, men i ny form. Forfatteren sier dette, om sin hensikt med boka, i et intervju; ”Gud er på sitt vis den onde skikkelse i historien. For det første [er han] maktens inkarnasjon (…) Og når makten utfolder seg på en så autoritær måte som tilfellet er mellom Gud og Jesus, når vi kjenner til alt som skal komme av lidelse, redsel, forsakelse, ofre, tortur, alt det som har vært kristendommens historie – ut over alt det positive den har brakt – så får man lyst til, jeg får lyst til, å behandle Gud som den store ansvarlige. Når han ønsker seg mer makt, mer innflytelse, mer rom, er Gud i bunn og grunn lik den politiker som ikke skjeler til midlene for å nå sine mål.” I og med at historien i seg selv er vel kjent for de fleste, ligger spenningen i framstillingen og tolkningen av det som skjer. Her finner vi blant annet Jesus i samtaler med både Gud og Djevelen, og Gud er helt åpen om alle de lidelser som kommer til å følge av kristendommen. Boken slutter med at Jesus blir hengt på korset; ”[Guds stemme] runger over hele landet da han sier, Du er min høyt elskede sønn, i hvem jeg har velbehag. Da forsto Jesus at han var blitt narret, slik offerlammet føres til alteret, at hans liv var blitt staket opp med tanke på at han skulle dø slik, like fra tidenes morgen, og frem i erindringen steg da den elv av blod og lidelse som skulle springe ut fra ham og flyte ut over hele jorden, og han ropte da mot den åpne himmelen hvor Gud smilte, Mennesker, tilgi ham, for han vet ikke hva han har gjort.” Boken kan være litt tung å lese, i og med at forfatteren bruker svært få avsnitt, og ikke skiller mellom dialog og beskrivelse. Men det er interessant å se en så kjent historie i et så annet perspektiv enn slik man er vant til å få den presentert.