Tre kjappe

• Den veven av hendelser vi kaller verden av Simon Stranger
• Våkner om natten og vil noe annet av Geir Gulliksen
• Populærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi

Den veven av hendelser vi kaller verden: Knirk hadde et inspirerende innlegg om denne boka. Og i det store og det hele er jeg ganske enig i hennes omtale og konklusjoner. Det er en godt skrevet bok, og spennende komponert, men litt tamt til tider. Boka har godt av ikke å være på mer enn 192 sider. Stranger påstår at boka er en roman. Jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i det. Den består av fem små historier, med miljø- og øyeblikksbeskrivelser i mellom (disse kan virke omtrent som en beskrivelse av en filmscene). Vi får også utdrag fra naturvitenskapelige bøker angående grunnstoffet hydrogen. Det hele er bundet sammen ved hjelp av et enkelt hydrogenatom som forflytter seg fra hendelse til hendelse, og fra historie til historie.

Det er smart gjort – og artig fordi jeg ikke har sett noe lignende tidligere. Men jeg får likevel en følelse av at hydrogenatomet like gjerne kan være noe som er lagt til etterpå – for å få en viss sammenheng mellom små historier han har skrevet og har lyst til å utgi i bokform. Stranger er flink til å formidle de gode historiene – han kommer opp med spennende sammenhenger, og interessante innfallsvinker i historiene. Uten å ha lest noe annet av forfatteren, eller satt meg noe mer inn i forfatterskapet, tror jeg at han hadde gjort det godt som novelleforfatter – og de hadde vært tjent med en litt bedre sammenheng enn det som foreligger i Den veven av hendelser vi kaller verden. (Men pluss for fin tittel – det skal han jammen meg ha!)

Våkner om natten og vil noe annet: Vi slenges rett inn i dagboknotatene til en forlagsredaktør. Hans beste venn og forfatter, U, forteller at han ikke lenger ønsker å skrive bestselgende krimromaner, han vil heller skrive dikt. U har også brent alle sine manuskripter – de han tidligere regnet for å være det beste han noen gang hadde skrevet. Det er nemmelig en overproduksjon av godt skrevne litterære tekster. Og det er også en overproduksjon av kjærlighet. Det er rett og slett for få mennesker til å sette all kjærligheten ut i livet. U og E er separerte, og ingen av dem vet nøyaktig hva som er grunnen til separasjonen. E har viklet seg inn i et kjærlighetsdrama med en psykisk ustabil elev fra sin egen klasse. ”Og jeg tenkte på hvordan hun var havnet her, i dette rommet? Hvordan trer man ut av sitt eget liv? Det kan ikke ha vært slik at hun ville dette. … Nei, det er ikke slik at man våkner om natten og vil noe annet.” Selv om forfatteren påstår at det ikke er slik, virker det som om flere av hendelsene i boka har oppstått på nettopp en slik måte – at man våkner om natten og vil noe annet – ikke vil våkne opp til det samme livet som alltid neste morgen.

Jeg kjenner at jeg er litt forvirret av denne boken – det er vanskelig å skrive noe vettugt om den uten å lese på nytt og grundigere. Men alt i alt er den godt skrevet, god flyt i språket, og definitivt en overraskende slutt.

Populærmusikk fra Vittula: Matti og Niila vokser opp på Fittemyra – og her står læstadianismen (en tro som kan beskrives som å gå i en livslang motbakke) i sterk kontrast til all volden og alkoholen ellers i det lille samfunnet. Og stor ståhei blir det når guttene starter rockeband. Niemi forteller både om guttenes oppvekst og om samfunnet for øvrig. Vi får innblikk i begravelser, bryllup og bursdager. Det er slektsfeider, drikkekonkurranser og badstubading. I tillegg lever historien godt på overdrivelsene av de ulike hendelsene. Blant annet kommer de to små femårige guttene seg helt til Frankfurt ved tilfeldig å haike og reise med fremmede personer. Dessuten blir Mattis stengt inne i fyrkjelen i skolens kjeller i over et halvår.

Og det er utrolig morsomt – små kommentarer og setninger får meg til å le høyt for meg selv. Så til tross for mye vold, ille forhold og jævelskap vil jeg påstå at Populærmusikk fra Vittula er en feel-good-bok – du får i alle fall trimmet magemusklene en god del!