Årskavalkade

En liten gjennomgang av noen av årets bøker som har satt spor etter seg - på en eller annen måte.

via http://libraryland.tumblr.com/

Årets overraskelse: Jurassic Park – Michael Crichton. Spennende, spennende, spennende.
”Jeg har ikke hatt noe særlig forhold til Jurassic Park. Litt for ung til at jeg dro på kino da den ble en publikumsuksess i 1993, og litt for pysete til at jeg turte å se den da de tøffeste på barneskolen skrøt av at de hadde sett den en del år senere. (…) Men da jeg satte meg på bussen for en 8 timers lang reise tilbake til Oslo, var det eneste som var igjen av lesestoff min venninnes utgave av Jurassic Park. (…)Jeg ble altså grepet av historien ved de første kapitlene og interessen holdt seg gjennom hele boka.”

Årets nerdete: Faresonen - Richard Preston. Thriller/grøss fra virkeligheten.
”Faresonen forteller den sanne historien om oppdagelsen av to av verdens farligste virus. Med en dødelighet på mellom 50 og 90%, uten noen effektiv behandling er det nok å skjelve i buksene av.”

Årets ”har du vært i min dagbok?”: Roskilde – Linn Strømsborg. Sommer og sol, sukk!
”Dersom du har vært på festival og ligget i telt, så kjenner du deg igjen i denne boka."

Årets skuffelse: La meg synge deg stille sanger – Linda Olsson. Kjempegode kritikker over alt, men jeg ble rett og slett litt skuffet.
”I begynnelsen av boka satt jeg mest og irriterte meg over det som virker som et påtvunget poetisk språk fra Olssons side. Det bedret seg imidlertid utover i boka – mulig at jeg bare ble vant til det.”

Årets nostalgiske: Brødrene Løvehjerte, Ronja Røverdatter og Mio, min Mio av Astrid Lindgren.
”Bøkene var like fantastiske som da jeg var 6 år gammel – nesten bedre. Og minst like skumle. At Lindgren aldri har fått nobelprisen i litteratur er noe jeg ikke skjønner.”

Årets ”det var noe nytt”: Du er et dyr, Viskovitsj – Alessandro Boffa. Møt Viskovitsj, en snegl, møkkbille, gris, rotte, fisk, svamp og skorpion. (For å nevne noe).
”Forfatteren, Alessandro Boffa, har uttalt at ”dette er ikke en bok som handler om meningen med tilværelsen.” Slik jeg oppfatter det er det heller en bok som viser hvordan tilværelsen gir mening.”

Årets fineste: Styrtet Engel - Per Olov Enquist
”Det gikk fort, det gikk lett, og det var fantastisk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si.”

Årets fineste tittel: Den veven av hendelser vi kaller verden – Simon Stranger. Det er en fin tittel, men boka var ganske god den også. Litt rar, men fin. Men den huskes som bedre enn det jeg har anmeldt den som. Mulig det har noe å gjøre med at jeg leste den mens jeg lå og svettet i skyggen i en park på Love&Peace-festivalen i Borlänge, og rett og slett hadde det ganske fint.
”Stranger er flink til å formidle de gode historiene – han kommer opp med spennende sammenhenger, og interessante innfallsvinker i historiene."

Årets ”hvorfor har jeg ikke lest denne før”: The book of illusions – Paul Auster
”Jeg har hørt mye bra om Paul Auster – virker som om de fleste er rimelig ivrige lesere han hans bøker. Og nå er jeg en av dem!”

Årets "dette topper alt annet": Kindelen min selvsagt. Hvis du har en, så vet du hva jeg mener!

 

(HJELP - jeg får ikke til å legge inn bilder i bloggposten. Noen som har noen råd å gi? Oppdatert: jeg gikk tilbake til det gamle redigeringprogrammet. Noen som får til å legge inn bilder ved den oppdaterte versjonen?)

Julaften nr. 2

Oppdatering:
Nå er den tygd, sovet på og fordøyd, og jeg må si meg tilfreds med filmen.

Tre grunner til at jeg er fornøyd:
• Jeg skvatt så jeg hoppet i stolen
• Jeg gråt så jeg måtte tørke litt tårer
• Jeg levde meg helt inn i filmen og glemte tiden

Tre småpirk:
• For lite Susan, yndlingskarakter (men det visste jeg jo fra før av). Disney har faktisk puttet inn litt flere scener med Susen enn det som faktisk er i boka, så skal egnetlig ikke klage.
• Litt overload på kristenanalogien (men det visste jeg jo også fra før av) - det tok likevel litt mye fokus når jeg først var bevisst på det.
• Det skjer VELDIG mye på det som føles som veldig kort tid. Synes likevel de har vært flinke til å fikse og trikse litt med historien så det ikke blir alt for mye - men kjente likevel at det hadde vært godt med noen pustepauser underveis.

Så alt i alt: perfekt romjulsfilm!¨

God solsnu!

I går var det solsnu, eller vintersolverv om du vil. Det var den lengste natta og den korteste dagen. Fra og med i dag, blir dagene stadig lengre og lysere. Og er ikke det noe å feire, så vet ikke jeg. Dette diktet av Rolf Jacobsen synes jeg passer veldig fint.

Bare tynne nåler

Det er så tynt, lyset.
Og det er så lite av det.Mørket
er stort.
Det er bare tynne nåler, lyset
I en endeløs natt.
Og det har så lange veier å gå
Gjennom så ødslige rom.
Så la oss være varsomme med det.
Verne om det.
Så det kommer igjen i morgen.
Får vi tro.

Og er du ferdig med julegavehandel, julevask og bare sitter å tvinner tommeltotter fram til juleaften, så kan du sjekke ut Google Ngram Viewer. Det er et program Google Labs har laget som viser deg hvor ofte de ordene du søker på har opptrådt i en haug med bøker og tekster i en viss tidsperiode. Gøy!

Kjærleik og Distrikts-Noreg

• Kjærleikens ferjereiser av Edvard Hoem

Vi befinner oss på kysten av nordvestlandet. Det er tidlig på 70-tallet, loven om selvbestemt abort er ennå ikke virkelighet, bygdenorge trues av industriutbygging og Klassekampen selges ved dørene. Mellom det lille tettstedet Ramvik, og øya Eikøy går ferja fram og tilbake.

I løpet av tre dager utfoldes livene og vanskelighetene til flere personer som lever i lokalsamfunnet. De har hver sine problemer å stri med, men felles for dem alle er følelsen av avmakt, og vanskeligheter for å gjøre noe med sin egen situasjon. Marianne er blitt gravid. Hans, som er far til barnet, kan ikke stoles på for hjelp, og det er ikke mange leger i Ramvik som er villige til å utføre aborter. Karl Magnus Skogman er ensom, og savner tiden da han drev øyas lokale postkontor. Han prøver å følge med i de politiske sakene i kommunen og lokalmiljøet, men byråkratiet i Storkorset er ugjennomtrengelig for ”vanlige folk”. Mariannes mor, Anne-Marja, sliter med nervene, noe som ikke blir bedre av at datteren flytter hjemmefra. Hun føler seg usynlig og overflødig blant sine egne. Olver, mannen til Anne-Marja, har innsett at industrieventyret som han ventet på da han bosatte seg på Eikøy, ikke kommer til å komme. Alt han noen gang kommer til å gjøre er å traske i gangene på Storkorset og bytte en ødelagt pære i ny og ne. Øyas lærerinne, Henriette, har innsett at drømmene hun hadde som yngre ikke kommer av seg selv. Men med mann og barn på Eikøy er det vanskelig å gjøre noe med det. Konstante beskyldninger fra mannen om utroskap gjør ikke annet enn å fyre opp under den utrivselen og mistilpassningen hun allerede føler. Mette, Mariannes venninne, er kommunist og selger Klassekampen. Hun er alltid tilstede for å hjelpe andre, men sliter med å finne ut hva hun selv vil.

Da romanen ble utgitt, i 1974, fikk den gode kritikker. I Dagbladet skrev Harald Backe-Wiig ”Med sine 25 år er Hoem allerede en erfaren forfatter med fruktbare forsøk bak seg innenfor alle genre. «Kjærleikens ferjereiser» er ikke et forsøk, men en moden og dyktig roman som bør skaffe Hoem innpass hos det store publikum.” (Les hele anmeldelsen fra 1974 her).

Jeg likte også det jeg leste. Baksideteksten var ikke akkurat det som frista mest. ”På tettstaden Ramvik møter vi nokre menneske som på kvar sin måte opplever samanhengen mellom individ og samfunn, og korleis systemet set grensene i eit firkanta byråkrati. Boka fortel om mennskelege problem i eit Distrikts-Noreg som har gått gjennom store omveltningar.” Distrikst-Norge og byråkrati er kanskje noen av de gråeste ordene som finnes. Men dette er ikke grått og kjedelig i det hele tatt. Hoem skriver slik at jeg blir revet med i skjebnene og livene til personene i Ramvik. Han skildrer personer, liv, problemer og ikke minst en tidsepoke i Distrikts-Norge med klinkende klarhet.

Hoem har som sagt et godt grep om leseren. Dette kommer nok som en stor del av skivemåten hans, og hvordan han aktivt bruker seg selv i fortellingen. De første sidene beskriver forfatteren seg selv mens han modellerer og dikter opp stedet der det hele foregår – Ramvik. ”Han legg til ti nye sjømil uryddig hav på det landet, og ei samling forblåsne fjordbygder innanfor.(…) Fører opp nokre ekstra strekningar på rutenettet til Møre og Romsdal Fylkesbåtar, og ein landkommune ingen har høyrt om før: Ramvik.”

I løpet av fortellingen dukker stadig ”han som skriv” opp i små avsnitt. Leseren er dermed hele tiden bevisst på gapet mellom tekst og virkelighet. Likevel skurrer det litt – for forfatteren selv blir en fiksjonskarakter med det samme han settes på papiret, så hvem er det da som egentlig skriver boka? Etter hvert som fortellingen skrider fram kommer ”han som skriv” nærmere og nærmere det han skriver om. Men det er ikke før i siste tredjedel av boka at han selv dukker opp som en aktiv karakter.
”slik inne i den halvmørke kaféen sit ein mann og skriv og lagar til setningar i ei notisbok. (…) Dei sit i bilen inn mot Modle, Hans spør:
- Kva sat du og noterte etter, det såg merkeleg ut.
- Eg skriv på ei bok.
- Jaså ja, kva handlar den om?
- Det er ikkje lett å svare på. Om folk kanskje.
- Kva slags folk?
- Det kan eg ikkje svare på før boka er ferdig.”

Ved å bruke visse trekk ved metafiksjon får Hoem fram en tydelig avstand mellom leseren og fortellingen. Som leser ser jeg forskjell på ”han som skriv” og historien som utspiller seg. I det ”han som skriv” blir dratt inn i sin egen fortelling hviskes dette skillet ut, og jeg drar den oppdiktete fortellingen inn i min og forfatterens virkelighet. Nå ”VET jeg” hvordan det var å bo på en liten øy, i et lite lokalsamfunn i begynnelsen av 70-årene. Er det det man kan kalle et eksempel på at less (reality) is more (reality)…? Jeg tror jeg må si meg enig med Rune Sørland, som i Bergens Tidende kalte boka ”noko bortimot ein romanteknisk genistrek.” Det er så jeg nesten kunne ønske at jeg gikk på videregående igjen, og kunne bruke tid på et nytt særemne. (Uansett hvor nerdete det måtte høres ut…)

Det er innsiden som teller

Denne fant jeg hos Tehme Melck på aroundbooks


Denne viste forelseseren vår i introduksjonstimen til Øre-Nese-Hals-kurset...


Hvis du er klar for å ta den et skritt videre så er neste steg...

Lesehåp for 2011

Inspirert av en haug med andre bloggere skriver jeg min egen liste med nyttårsforsetter for neste leseår. Jeg er ikke særlig glad i ordet nyttårsforsetter, da erfaring tilsier at de aldri gjennomføres. Lager derfor en liten liste over lesehåp for nesteår.

1) Lese mer på ikke-bokmål. Etter å ha tatt en kjapp oppsummering av året som har gått ser jeg at det meste som leses er på bokmål. Noe av det oversatt fra språk jeg ikke kan i det hele tatt (fransk, tysk, italiensk), men mye av det kunne jeg nok ha lest på orginalen (svensk, engelsk). Dessuten har det vært flaut lite nynorsk i år.
2) Lese flere kvinnelige forfattere. Usj, jeg liker egentlig ikke dette punktet. Jeg velger jo ikke bok ut fra forfatteren, men innholdet. Men kanskje, bare kanskje, er det sånn at jeg uten å vite det velger bort kvinnelige forfattere fordi jeg har en fordom om at de skriver kjedelig og klissete. Så – kompromiss – de gangene jeg ikke klarer å bestemme meg for å lese bok A eller B, og jeg har like lyst til å lese begge, så velger jeg den med kvinnelig forfatter.
3) Lese noveller. Jeg er ekstremt dårlig på dette. Kommer meg nesten aldri gjennom en hel novellesamling. Så i løpet av året skal jeg lese HELE Bikubesong av Frode Grytten (JA, det er flaut, men jeg har lest flere av novellene (og likt dem), klarer bare ikke å få lest alt sammen, det er en eller annen sperre der).
4) Lese Sveve over vatna av Ragnar Hovland. Denne har jeg visst skrevet opp hele tre ganger på ”Vil/skal lese”-listen min, så er kanskje på tide å få gjort det.
5) Lese Harry Potter-bøkene på nytt. Dette har jeg tenkt på lenge, og særlig før jeg var å så filmen nå i november. Men fikk selvsagt ikke tid. Lurer på om jeg skal spare det til eksamensperioden, og bruke det som belønning til meg selv (1 time eksamenslesing =1/2 time koselesing).
6) Kommentere på andres blogginnlegg. Jeg er ganske god til det til tider, synes jeg selv, men det skader ikke å huske litt ekstra på det. Å få kommentarer er jo noe av det koseligste med det å blogge.
7) Ha flere lesestunder. I travle perioder blir lystlesing bortprioritert. Til nød blir det noen sider på sengekanten (hvis jeg ikke er for trøtt), eller på bussen (hvis jeg ikke er for trøtt). Selv om føler at jeg ikke har tid til å lese, så betyr ikke det at jeg aldri har pauser og stunder der jeg ikke gjør skolearbeid/trener/jobber/etc. Det betyr bare at jeg bruker pausene på så mye annet tull – f.eks TV, pc. Så jeg skal bli flinkere til å bruke tiden min på å lese – sette meg ned i en god stol, kanskje en kopp te, og kose meg med en bok uten å gjøre alt mulig annet samtidig.
8) Finne nye blogger. Jeg er litt dårlig på å finne blogger jeg ikke har på lista. Det er jo så mange fine og spennende blogger der ute. Så jeg skal bli flinkere til å finne nye blogger, og kanskje ta bort fra lista de som er døde, eller i svært langdrøyde dvaler.

Lister er gøy, og vil du bli inspirert så sjekk disse nyttårsforsettlistene: Bokorm, Julies bokbabbel, Migrating Coconuts og Sukkerrør.

The chances of anything coming from Mars are a million to one, but still, they come...

• The War of the Worlds av H. G. Wells

”No one would have believed in the last years of the nineteenth century that this world was being watched keenly and closely by intelligence greater than man’s and yet as mortal as his own (…)Yet across the gulf of space, minds that are to our minds as ours are to those of the beasts that perish, intellects vast and cool and unsympathetic, regarded this earth with envious eyes, and slowly and surely drew their plans against us”


For å komme i skikkelig stemning til lesestunden...

En meteor faller ned nær Woking, Surrey, sørvest for London. Lokale entusiaster og vitenskapsmenn nærmer seg, og finner ut at det ikke er en meteor, men en slags metallsylinder. Den anslås å ha sammenheng med flere eksplosjoner observert på Mars kvelden før.

”He was full of speculation that night about the condition of Mars, and scoffed at the vulgar idea of its having inhabitants who were signaling us. (…) He pointed out to me how unlikely it was that organic evolution had taken the same direction in the adjacent planets. ‘The chances against anything manlike on Mars are a million to one,’ he said.”

Men hvor små sjansene enn syntes å være, så er det faktisk en Marsboer i sylinderen. (Det var omtrent her jeg ventet på at Torchwood skulle komme løpende). Det er snart klart at jorda og hele menneskeheten er under angrep. Og for en liten stund er ikke lenger menneskene herrer over jorda, men kun som små maur å regne. Det blir en kamp for "survival of the fittest”.

The War of the Worlds ble skrevet av Wells i 1897, mindre enn 50 år etter at Darwin publiserte Om artenes opprinnelse og lanserte evolusjonsteorien sin. Wells var dessuten en av Huxleys (også kjent som Darwins bulldog) studenter, og er tydelig influert av dette.

PS: Da en adapsjon av War of the Worlds ble sendt på en Amerikansk radiostasjon i 1938 var innspillingen så realistisk at mange lyttere faktisk trodde at jorden ble invadert av marsboere. Les mer om det på Wikipedia.

Mens vi venter

Jeg er svak for tradisjoner. Særlig jule- og adventstradisjoner. Problemet er bare at det nesten hvert år oppstår diskusjoner i familien om hva som er tradisjon og ikke. Typisk utarter det seg slik at vi barna i familien er veldig enige om at vi alltid har gjort ditt eller datt, og at dette er en tradisjon i vår familie. Mamma nekter sterkt for det og hevder at ditt eller datt bare var noe vi gjorde i fjor, og dermed ikke kan kalles en tradisjon. Det er nesten blitt en tradisjon… sammen med kranglingen om glitter vs. ikke glitter på juletreet.

Uansett – da jeg var yngre hadde en jeg en egen tradisjon i desember. Hvert år leste jeg de samme ”jule”-bøkene for å komme i riktig julestemning. Det var noe spesielt med å ligge og smuglese etter leggetid i desember. For det første trengte jeg ikke styre med lommelykter og små lys som ikke kunne bli oppdaget utenifra – for jeg hadde jo en adventsstake i vinduet. ”Mamma, det er så koselig å sovne med de lysene på, så kan dere bare slokke dem når dere går og legger dere” – bingo, så har du tre timer ekstra lesetid uten fare for å bli oppdaget =)

Bøkene varierte nok litt fra år til år, men de jeg kan huske som jeg tilslutt regnet som ”fast inventar” på lista var

• O jul med din glede av Anka Borch (fra Damms barnebokbibliotek)
• Nøtteknekkeren av E.T. A. Hoffmann
• Nissen på Haugen av Ove Røsbak
• Barnas jul, fra Barnas beste-serien

O jul med din glede er en bok fra Damms barnebokbibliotek fra 1957. Jeg husker små glimt fra fortellingen, men ikke hele sammenhengen. Kanskje på tide med en gjenlesning med julestemning og nostalgi.

Alle kjenner vel Nøtteknekkeren i en eller annen form – mest kjent er den vel fra Tsjajkovskijs ballett. Jeg hadde en stor praktbok med hele fortellingen. Den var ganske stor, relativt mye tekst og kjempefine bilder. Bildene var valig detaljerte og jeg pleide å studere dem nøye – brukte ca. like lang tid på bildet som på hver side med tekst =)

Nissen på Haugen er en kjempesøt fortelling om Gubbe Grå som bor på gården Haugen. Han er en fjøsnisse av det gamle gode slaget, som gjør både streker og gode gjerninger. Selv om ikke bonden på gårde, Anders, tror på ham, er han så heldig å ha Anna, mora til Anders, for hun tror på Gubbe Grå og setter ut grøt hvert eneste år.

Jeg hadde alle eksemplarene i Barnas beste-serien, og hver desember var det Barnas Jul som ble lest. Mulig at jeg snek meg til å lese litt i den i november også, men aldri ellers i året. Boken inneholder masse småfortellinger og utdrag fra kjente og ukjente barnefortellinger og eventyr. De jeg husker aller best er Kjetta på Dovre (på grunn av et kjempeslummelt bilde av den store Kjetta, som jeg fortsatt husker) og Bygda som glømte at det var jul.

Så hvis du trenger noen tips til hvordan få skikkelig julestemning så kan jeg trygt anbefale alle disse!