- Jeg tror ikke man kan utelukke drap. Etter å ha gjort et dypdykk i hennes familiebakgrunn har jeg forstått at det var mye som utspant seg som aldri har blitt avslørt. Det kan ha vært motiver for mord, sier Lindsay Ashford, en britisk krimforfatter.
Ashford viser til et brev Jane Austen skrev noen måneder før hun døde, der det står skrevet: «Jeg har fått litt friskere utseende, og det har jo vært ille, sort, hvitt og enhver feil farge».
Arsenikkforgiftning gir disse symptomene, i følge en artikkel i Tidsskriftet for legeforeningen: "Gjentatt eksponering for lave doser uorganisk arsen, for eksempel inntak av drikkevann med høyt innhold av arsen, kan føre til kronisk arsenforgiftning. Hyperkeratose i håndflater og fotsåler, pigmentforandringer i hud, konjunktivitt, trakeitt og polynevropati er vanlig (7). Brun pigmentering kan ses rundt øyelokk og brystvorter samt i lysker og aksiller, mens pigmenteringen i nakke og tinning gjerne er flekkevis og dråpeliknende (4). Pasientene beskriver gjerne uspesifikke symptomer som generell muskelsvakhet, redusert energi og appetittløshet. Hårtap, heshet, vekttap, variabel grad av demens og perifere polynevropatier er vanlig. Perifer vaskulær skade kan forårsake akrocyanose og Raynaulds fenomen, eventuelt utvikling av endarteritis obliterans og gangren i tær og føtter, kalt svartfotsyken (1, 3, 9). Ved langvarig eksponering for uorganisk arsen vil det være økt risiko for utvikling av kreft i lunger, hud (Bowens sykdom, plateepitelkarsinom, keratoakantom og basalcelleepiteliom), urinblære og nyrer (1, 26)."
Det var jo ikke så veldig spesifikt - men det er gøy å spekulere og lage små mysterier for seg selv (kanskje det blir krimbok av det)! =D
Planeten Jeep er tidligere kolonisert av mennesker - og nå gjenfunnet. The Company er svært interessert, store områder med ubrukte ressurser, uendelige muligheter og stor profitt. Det er bare et problem - på Jeep finnes det et virus, svært dødelig som sådann - faktisk 100% dødelighet blant menn. Koloniene av mennesker på planeten - etterkommere av de første menneskene som landet på planeten for mange hundre år siden, består nå utelukkende av kvinner. En naturlig konsekvens av viruset.
Antropologen Marghe Taishan blir sendt ned til Jeep, for å studere befolkningen, og teste ut en ny vaksine mot viruset. Det er mange spørsmål hun vil ha svar på - hvordan reproduserer kvinnene? hvor kommer viruset fra? hvem stammer befolkningen fra? og stemmer ryktet om at personell som forlater Jeep aldri blir sett igjen? Det er mange spørsmål Griffith legger opp til som det ikke gis tilfredsstillende svar på. Først og fremst brukes "det mystiske viruset" som forklaringsmodell på veldig mange spørsmål. Dersom du vil ha realistiske, vitenskapelige forklaringer - ala Michael Crichton - blir du skuffet. Det problematiseres dessuten svært lite over at det ikke finnes et eneste eksemplar av hannkjønn på hele planeten - deres rolle i samfunnet diskuteres ikke i det hele tatt, og personellet som kommer utenfra tilpasser seg de rent kvinnelige samfunnene uten problemer. Ser de ikke menn rundt seg, vil de heller ikke tenke på dem - i det hele tatt! Denne enkle avskrivelsen av menn irriterer meg likevel mer nå i ettertid, enn mens jeg leste boka. Samtidig kan det være nettopp derfor det fungerte så godt. Griffith presenterer hele sin verden "so matter of fact" at man bare henger med på lasset. Hun er ikke hele tiden inne i teksten og påpeker at "shit - du, her er det bare kvinner - tenk så rart". Personene som presenteres representerer mange ulike mennesketyper - de blodtørstige, de fornuftige, de omsorgsfulle, de eventyrlystne, de psykisk utabile, osv.- romanen inneholder hele spekteret, og understreker at personene er "mennesker" og ikke kun "kvinner". Hovedpoenget med romanen er ikke å utforske hvilke samfunnsmessige og biologiske konsekvenser det ville hatt dersom alle menn plutselig sa takk for seg. Romanen handler om personlig utvikling, mellommenneskelige forhold, tilpasningsdyktighet, og fundamentale endringer i livet. Dessuten er den kjempespennende - anbefales!
Jane Eyre møter Million Dollar Baby
møter Billy Elliot møter The Golden Compass møter Twilight.
Jeg leste en anmeldelse av denne boken
og følte med en gang kribling i fingrene. I det siste har jeg hatt
problemer med å starte på bøker, komme inn i dem, og bli dratt
med. Jeg var på utkikk etter en katalysator for å få lesegleden
tilbake – og jeg fant det.
Jeg har ikke lyst til å skive noe om
bokas handling – den grep meg fra første side og holder lenge
etter siste – så jeg vil ikke ødelegge det for noen.
Dette er en lettlest bok, med spenning
og romantikk, for «unge voksne», og scorer dermed høyt på
underholdningsverdien. Det var likevel en del ting jeg bet merke i,
som gjorde at den ble konsumert på få timer.
Boken begynner lenge før
hovedpersonen, Loup, begynner. Uten å gå for mye i detaljer og
dvele, uten å være for overfladisk og rask tar bokens aller første
del for seg livet til Loups foreldre. Det gir et godt bakgrunnsteppe
for å virkelig forstå hovedpersonen, og komme under «huden» på
henne.
Boken er troverdig. De
«fantastiske» elementene fungerer fordi de får forklaringer jeg
tror på, og som ligger tett opptil vår egen virkelighet – det
handler om GMOs, pandemier, stengte grenser, militærbaser – det
hele med herlig hinting til superhelter, varulver og magi.
Fantastiske kommentarer og
dialogvekslinger. Jeg lo høyt mange ganger – og koste meg over de
kjappe og vittige replikkene.
Boken har en Kick-ass-kvinnelig
hovedkarakter!
Det er flere ting ved historien og karakterene i den som kan sees på som noe klisjeaktiv. Du har den bekymrede og snille storebroren, de smårampete barnehjemsbarna, den røffe, gamle treneren som ikke lever for annet enn boksing, osv osv. De nye elementene Jaqueline Carey legger til i historien, de uventede venningene og (jeg nevner det igjen) det faktum at hovedpersonen er kiss-ass-Loup ("Though I’ve gotta tell you, the whole cute and deadly thing gets me, too.") gjør at det ikke blir kjedelig eller føles klisjefylt.
Jeg gleder meg vilt til neste bok som slippes i USA i november en gang.
Do androids dream of electric sheep? av Philip K. Dick
I en, allerede forbigått, post-apokalyptisk framtid - 1992 - jobber Rick Deckard som dusørjeger. Hans jobb for politiet i San Francisco, går ut på å finne og drepe ("pensjonere") androider, menneskelignende roboter.
Etter "World War Terminus" er jorda full av radioaktivt støv, som stenger for sola og stjernene, og gjør folk syke og elendige. Heldigvis har de "mood organs", en maskin som kan stilles inn på den sinnstemningen du vil ha, eller trenger, for anledningen.
Det er to hovedreligioner som dominerer blant menneskene på jorda. Mercerism - som utøves ved hjelp av såkalte Empathy Boxes. Disse boksene kobler brukernes bevissthet opp mot hverandre, slik at de alle kan føle på lidelsene til Wilbur Mercer, en mann på vei opp et endeløst fjell, mens steiner kastes ned på ham. På TV vises 23 timer daglig av Buster Friendly, som representerer den andre religiøse troen, bygget på å undergrave Mercerism. Til tross sin enorme popularitet viser det seg at hverken Mercer eller Buster Friendly faktisk er ekte mennesker.
De fleste menneskene har allerede emigrert til nye kolonier på Mars, i håp om at menneskerasen ikke skal dø ut. Emigrantene mottar hver sin "Andy", som personlig tjener. Etterhvert som utviklingen av disse robotene går framover, blir de smartere og mer lik mennesker i både utseende og oppførsel. Fordi mange av dem rømmer til jorda, for å leve selvstendige og fri liv, trengs dusørjegere som Deckard. Den eneste måten Deckard kan avsløre en andy på er å teste dens empatiske evner - androider har nemlig ikke de samme empatiske evene som mennesker - og særlig manglende blir disse når det kommer til dyr.
Deckard har en elektrisk sau. Det er viktig både for statusens skyld, og for å vise frem sine empatiske evner. Mange dyrearter har allerede dødd ut. Det største et menneske kan eie er et levende dyr, men de er veldig dyre. Heldigvis finnes det veldig gode elektriske kopier.
Bokas handling spinner rundt Deckard, i det han får i oppdrag å pensjonere seks nye androider av typen Nexus 6. Den helt nye typen roboter er nesten helt umulig å skille fra mennesker.
Deckard begynner etterhvert å tvile på jobben han gjør.
Mye kan sies om tematikken som tas opp i boken. Men da blir dette innlegget mye lenger enn jeg har tid til. Det handler om virkelighet, om moral, etikk og om hva som gjør mennesker til mennesker.
Boken har gitt opphav til filmen Blade Runner. Filmen bruker mange av de samme elementene, og tar opp en del av de samme tingene som det boka gjør.
Les mer om filmen og boka bak hos gjengen i Bokmerker.
Boken ble oversatt og utgitt på norsk i 2008. Jeg har holdt på å kjøpe den flere ganger siden da, men har ikke gjort det før den plutselig ble flylektyre på vei hjem for noen uker siden. På vaskeseddelen presenteres den som en "vitenskapelig roman, en kjærlighetshistorie og et psykologisk drama". Jeg så for meg en spenningsroman ala. Michael Crichtons bøker, satt i nordiske universitetsforhold. Det lovte godt.
Bokens hovedperson er Anna. Hun har skrevet en hovedoppgave om fuglenes opprinnelse. Debatten om slektskapet mellom fugler og dinosaurer har gått i flere år, og Annas oppgave skal knekke hovedmotstanderen i dinosaurdebatten, den irriterende, påståelige professor Clive Freeman, en gang for alle. Fra vaskeseddlen: "Anna er sint. På moren, livet, biologiavhandlingen og ikke minst veilederen ved Biologisk Institutt, som har vært vanskelig gjennom et helt år." Så blir veilederen, professor Helland, funnet død på kontoret sitt, med avbitt tunge og et blodig eksemplar av Annas oppgave i fanget. Anna blir enda sintere. Hvordan våger han å dø rett før hun skal ta eksamen? Annas frustrasjon med veilederen er vel kjent på instituttet, og dette blir også kjent for politiet.
Fra Aftenpostens anmeldelse: "Gazan fører leseren - på begripelig og fascinerende vis - inn i denne høyst spesialiserte debatten, etter hvert utvikler den seg ikke minst til å handle om vitenskapsteoretiske problemstillinger, om redelighet. Vi føres inn i en akademisk verden der kampen om prestisje, innflytelse og om de skrantne bevilgningene kan ta luven fra vitenskapelighet."
Det var mitt håp, og min forventning, at boka skulle gå inn i de vitenskapelige temaene, den akademiske verden og debatten, og bruke dette som hovedelement i utvikling av handlingen. Det synes jeg ikke den klarte. Disse elementene ble brukt som bakteppe og miljøet rundt handlingen, men ikke, når det kom til stykket, som et direkte element i den.
Det vi får istedet, og som holder boken oppe, er gode skildringer av flere av personenes liv. Gazan skildrer barndom og ungdom, og gir forklaringmodeller for det livet som føres som voksne. Det er Annas liv som alenemor, politimannen Søren som gikk fra kona si fordi han ikke vil ha barn, og den påståelige professor Freemans tvetydlige kjærlighet til den yngre vennen Jack.
Delene som tar for seg disse bakgrunnshistoriene er, etter min mening, bokens sterkeste deler. Hadde Gazan holdt seg til dette, og bygget resten av romanen på det kunne det blitt riktig så bra. Men det gjør hun ikke, for de er bare bakgrunnstoff(?), og hun må tilbake til hovedhistorien, og drapene på biologisk institutt. De blir dermed hengende litt i løse lufta - jeg føler at historiene ikke er avsluttet, og at mange løse tråder kunne blitt spunnet videre.
Godt mulig at mine forventninger hadde liten rot i virkeligheten. Kanskje litt dårlig gjort å sammenligne med Crichton, og ikke rart at jeg ble skuffet. Jeg kunne likevel ha blitt med på at det er "En roman om fedre og mødre og barn, og om de hemmelighetene som forpester liver." (vaskeseddelen). Hadde dette bare blitt gjennomgående gjennomført. Jeg føler at Gazan prøver seg på to prosjekter samtidig, og dermed mislykkes litt i begge.
På bokens forside siteres Dagbladet, "overveldende god... overraskende og imponerende.", og Aftenposten, "intelligent, dramatisk og fascinerende". Det er godt vi forskjellige...
En mann blir plutselig blind. I bilen sin, mens han venter på grønt lys, blir alt helt hvitt - "lik et lys som blir tent". Øyelegen han oppsøker finner ingenting galt, og skjønner ikke hvor blindheten kommer fra. Kan det være et tilfelle av psykisk blindhet?
Men mannen i bilen er bare den første som blir blind. Snart dukker det opp flere tilfeller av mennesker som plutselig har fått "en tykk, melkeaktig hvitfarge lagt over øynene". Og før kvelden er omme er øyelegen selv blitt en av dem.
Myndighetene skjønner raskt at det dreier seg om en epidemi, og internerer de rammede i et nedlagt asyl i utkanten av byen. De blinde samles på en side, og de "antatt rammede" på den andre. Utenfor murene står bevæpned militære vakt - klar til å skyte alt som beveger seg utenfor den grensen de selv definerer.
I takt med at større og større deler av populasjonen får "hvitesyken" kollapser flere deler av samfunnets institusjoner, orden og struktur. I møte med en verden der ingen kan se, der ingen har mulighet til å hjelpe hverandre, der vannforsyninger, strøm og matproduksjon forvitrer forsvinner menneskenes verdighet og moral.
I alt dette kaoset er det bare én som ser - én som har mulighet til å fortelle om forfallet og grusomhetene. Det er legens kone. Når mannen blir hentet for å interneres i leiren later hun som om hun er blind, og følger med. Det blir redningen for den lille gruppen av de første blinde: øyelegen, den første blinde, kona til den første blinde, gamlingen med den svarte lappen, den skjeløyde gutten og piken med solbrillene.
José Saramago, 1922 - 2010
Dette er den andre boken av Saramago jeg leser. Den første var Jesusevangeliet, der jeg slet litt med språkbruken hans. Denne gangen var jeg derimot forberedt på den karakteristiske skrivestilen med lange setninger, kreativ bruk av tegnsetting, og ingen synlig forskjell på dialog og beskrivelser. Det kler også historien godt - man glir mellom førsteperson og tredjeperson, mellom beskrivelser og dialog, miljøskildringer og følelser. Det er som å bruke alle sansene på en gang - eller som å være blind?
"Du snakker som om du også var blind, sa piken med solbrillene, På en måte er jeg det, jeg er blind for deres blindhet, kanskje jeg ville se bedre hvis vi var flere som så, (...) Slutten nærmer seg, råttenskapen griper om seg, sykdommene finner dørene åpne, vannet tar slutt, maten er blitt gift, det ville vært mitt første vitnesbyrd, sa legens kone, Og det andre, spurte piken med solbrillene, At vi må åpne øynene, (...) Det ligger en stor sannhet i det at den mest ynkverdige blinde er han som ikke ønsker å se, (...) Å gå ved siden av de døde og ikke se dem, er noe menneskeslekten alltid har gjort, sa legens kone."
Hva blindheten kommer av får vi aldri vite, men legens kone gir oss sin tolkning i løpet av de siste sidene av boka. "Vil du vite hva jeg tror, Gjerne, Jeg tror ikke at vi ble blinde, jeg tror at vi er blinde, Blinde som ser, Blinde som ser uten å se." Så hva er det vi ikke ser? I lys av Saramagos mangeårige engasjement i politiske spørsmål, medlem av det potugisiske kommunistpariet og kritiker av det stadige økende skillet mellom fattig og rik, begynner allergorien å blir tydeligere. I følge The Guardian, foreslo Saramago selv at historiens parabel kunne oppsummeres med følgense spørsmål "Is a world in which the richest 300 people own as much as the poorest 40% combined a great achievement?"
Samtidig tenker jeg at historien også kan leses i en annen retning - for å vise oss hvor avhengig vi mennesker er av hverandre, hvor mye som skal til for at samfunnet vårt skal opprettholdes, og hvor skjørt disse båndene som holder oss sammen er.
Mens jeg leste boka tenkte jeg flere ganger på at dette kunne blitt en bra film. Til tross for at historien handler om blindhet, og de fleste av karakterene er blinde, skriver Saramago veldig billedlig. De scenene han maner fram for mine øyne er veldig tydelige og klare.
Og så fant jeg plutselig ut at det har blitt gjort. I 2008 kom filmen Blindness ut, med Julianne Moore som legens kone, og Mark Ruffalo som øyelegen. Jeg har ikke sett den, så kan ikke si noe om hvorvidt de lyktes, men traileren ser i det minste lovende ut. Kanskje noen andre har sett den?
Gudfaren - Vito Corleone - Don Corleone, eller bare the Don (kjært barn har mange navn) er øverste leder i familien Corleones mafiaimperie. Han har bygd opp sitt imperie ved å drive olivenolje-import, og etterhvert blitt landets største. Ikke bare takket være ærlig, redelig og hardt arbeid. Som en av New Yorks største mafiafamilier har Corleonene makt til å kontrollere både sine økonomiske og politiske interesser.
Don Corleone har fire barn - sønnene Sonny, Fredo, Michael og datteren Connie. I tillegg har han en "adoptert" sønn, Tom Hagen, og gudsønnen, sangeren og filmstjernen, Johnny Fontane.
I det Don Corleone blir skutt, men ikke drept, på grunn av avslag på å innvolvere seg i narkotikahandel, er det den eldste sønnen, Sonny, som tar over ledelsen av familien. Han er godt hjulpet av familiens "consigliere" - rådgiver, Tom Hagen. Michael har aldri vært interessert i familiens business, og prøvd å distansere seg fra sin families gesjeft så mye som mulig - blant annet ved å verve seg til militæret og finne seg en amerikansk kjæreste. Når familien kommer i krise blir han likevel nødt til å innvolvere seg - og gjør det til de grader, og langt utover "point of no return".
Historien handler i stor grad om Michael Corleone, og hans vei fra å holde seg på utsiden av familien, til å ta over for sin far, og bli den nye Don Corleone. Det er mye menneskelig utvikling og ulike valg som belyses og fremstilles gjennom boken. I tillegg får vi stadig servert subhistorier, som er minst like gode og interessante som hovedhistorien.
Jeg har ikke sett filmen - rangert blant de beste filmene gjennom tidene - men skjønner at boken har potensialet til å være bra film. I tillegg til en god historie - som er spennende, men ikke "mindblowing", er det virkelig gode karakterer - ikke minst er de troverdige, med både dybde og utvikling, selv hos bikarakterene.
Jeg oppdaget at jeg ikke har skrevet noe om Bjørneboe på denne bloggen. Det til tross for at han var en av mine yndlingsforfattere i lang tid, og at jeg har lest mye av ham. Da passer det å velge en Bjørneboe som favorittbok på F
Før hanen galer av Jens Bjørneboe
Boken bygger på dokumentasjon om de vitenskapelige eksprimentene som ble gjort på mennesker i konsentrasjonsleirer under krigen. Det er lenge siden jeg har lest boken, så jeg kan ikke si noe særlig om språket eller oppbyggning av boken. Jeg har likevel valgt den fordi jeg fortsatt husker hvordan jeg følte meg mens jeg satt å leste - for dette er en av de bøkene jeg virkelig har kjent inn til margen.
Jeg håper på en snarlig gjenlesning, slik at det kan kommer en fyldigere omtale.
Det er en bok du fysisk merker at du leser - anbefales!
Det er vanskelig å velge én favorittbok på en bestemt bokstav. Jeg merker at bøkene jeg nylig har lest, og husker best, kommer best ut. Derfor føler jeg at jeg ikke er helt rettferdig mot de bøkene som ble lest for 2-3 år siden.
De som nesten ble valgt denne gangen var
- Egalias døtre av Gerd Brantenberg (denne boken gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg leste den, men det er temmelig lenge siden nå, så vanskelig å vite om det fremdeles holder stand).
- Eragon av Christopher Paolini (ukomplisert og lettfattelig fantasy, som er fantastisk til sommerlesing på alt for varme dager. Men akkurat nå er været grått ute, og jeg trenger noe med litt mer substans).
Dermed falt valget på - ikke en roman denne gangen, men dramatikk:
Eit draumspel av August Strindberg.
Min omatale av stykket, og oppsetningen på Hålogaland teater finner du her: Min största smärtas barn
Bildene under kommer fra en oppsetning av Ingmar Bergmann i 1970. Bildene er tatt av Beata Bergström, og er fra denne siden.
Her er to utdrag fra teksten:
"Mannen: (Til kona) Lykka mi er så utan grenser at eg kunne døy... Kona: Kvifor døy? Mannen: Samstundes veks eit frø til ulykka midt i lykka: den et seg sjølv som flammen... den kan ikkje brenne evig, men må slokne, og denne førekjensle av slutten gjer ende på lykka når den er på det høgaste. Kona: La oss døy saman, nettopp no! Mannen: Døy? Ja vel! For eg fryktar lykka! Den svikefulle!"
"Dottera: (...) Det har eg drøymt. Diktaren: Det har eg dikta ein gong! Dottera: Da veit du kva dikt er... Diktaren: Da veit eg kva draum er... Kva er dikt? Dottera: Ikkje røyndom, men meir enn røyndom... Ikkje draum, men vakne draumar... Diktaren: Og menneskebarna trur at vi diktarar berre leikar... hittar på og finn opp!"
Denne boken jeg plukket opp under Mamut-salget i universitets-bokhandelen her i Tromsø. Den kostet bare 59 kr, var innbundet, skrevet av en færøysk forfatter jeg aldri har hørt om, og handler om livet i Torshavn. Det hørtes sånn passe eksotisk ut - så jeg tok den med meg.
Nielsen forteller om oppvekst i Torshavn på 60-,70- og 80-tallet, gjennom skildring av livene til seks gutter. Alle guttene er fra årskullet 1952, og de går i samme klasse på den katolske privatskolen, Sankt Frans' skole, i Tórshavn. Opp gjennom ti-årene blir det færre og færre igjen av dem, og på midten av 90-tallet sitter den siste av kameratene, Kári, og skriver minneord over sine fem døde kameratene.
Fra å sitte i skolegården og bytte glansbilder, er veien til den harde, vanskelige virkeligheten kort for de seks guttene. Da Djalli blir uskyldig mistenkt for å ha klippet i stykker den vakre bildebibelen, og hardt straffa for det, er den lille resten av uskyld, og ufarlig lek med glansbilder, revet bort.
I mellom historiene om guttene, får vi også rik utbrodering av miljø, slekt, naboer og andre Tórshavningers liv og virke, alt knyttet til de skjebnene guttene får.
Boken er delt inn i fem deler - der hver av guttene har sin del, bortsett fra Ingimar og Kári som har en del sammen. Historien blir ikke oppstykket, for alle de seks guttenes historier flettes til en viss grad inn i hverandre og hører sammen. Nielsen unngår likevel å repetere seg selv, og de ulike delene er lange nok til at man virkelig kommer inn i hver og én av de unike historiene og enkeltskjebnene.
Fra bokkilden: "I ein rikt fasettert mosaikk skildrar forfattaren fem klassekameratar frå den katolske privatskolen i Tórshavn og skjebnane deires opp gjennom 1960-, 70- og 80-åra. Dei er glansbildesamlarane som altfor tidleg blir drivne ut av den blanke, reinslege og raudkinna uskyldsverda som dei samlar på og inn i ei verd av løgn, hykleri, forråding og vold. Dei dør alle i ung alder. Men før dei dør, får vi i forfattaren sitt karakteristiske ramsalte og poetiske språk fortalt historiene deires om kjærleik, lykke, forteiing, svik - og "ein sjukdom som det ikkje er lov å dø av i Færøyane". "
Det er en god bok, som skildrer en interessant periode og et spennende miljø. Færøyene er så langt borte og annerledes at det blir eksotisk, likevel såpass nærme og tilknyttet Norge og resten av Skandinavia at man kan ta del i historien med det man vet om Norge i samme periode.
Jóanes Nielsen er en spennende forfatter, som har vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris fire ganger. Han skriver på færøysk, og Glansbildesamlarane er utgitt av forfatteren selv.
Boken er som sagt godt skrevet, men det som jeg nok synes er finest med hele boken fant jeg ikke før en stund etter at jeg hadde lest den ut. Det er nemlig omslaget. Her er forsiden av boka:
Og her er innsiden av omslaget:
På utsiden ser man bare konturer og skygger av det som skjuler seg på andre siden. Og ser man nøyere etter så finner man kanskje noe så uskyldig og rent som glansbilder av engler.
Anettes boktema går ut på å finne din favorittbok på de de ulike bokstavene i alfabetet. Jeg henger, som vanlig i slike utfordringer, en del etter, men her kommer hvertfall bokstaven A.
Jeg har ikke lest så mange bøker på A ser jeg - men denne boken er uansett et godt valg.
H.P. Lovecraft (1890-1937) var en amerikansk forfatter, innenfor sjangrene horror, fantasy og science fiction. Han brukte selv uttrykket "kosmisk horror" om sitt arbeid, noe som innebar ideen om at universet er fundamentalt fremmed, og dermed også umulig å forstå for mennesker. De som skulle være så (u)heldige å forstå noe likevel, ender opp som gale. Det ligger altså ikke i vår natur å forstå det universet vi omgir oss med.
Dette pesimistiske og kyniske verdensbildet danner grunnlag for de fleste av Lovecrafts mest kjente arbeid. Og disse har vært brukt til inspirasjon og har påvirket flere generasjoner av forfattere - særlig innen science fiction og horror. Stephen King, Neil Gaiman Jorge Luis Borges, Michel Houellebecq og Joyce Carol Oates er blant dem som har skrevet om ham eller blitt inspirert av ham.
Lovecrafts inpirasjoner kom fra flere hold - blant annet hans egne mareritt, studier av biologisk, astronomisk og geologisk vitenskap, samt skrekkfortelligene fra Poe. Den salige blandingen gir en unik atmosfære av skrekk i bunn, med kjølig vitenskapelig fakta på toppen, og jakten etter denne kunnskapen driver handligen framover.
Mens han levde hadde Lovecraft helt minimal suksess med sine historier. Livet hans er heller ikke en særlig suksessfull historie - på noen som helst områder. Hans far døde av langtkommet syfilis da sønnen var 8 år gammel, og Lovecraft vokste opp sammen med sin mor, to tanter og morfaren. Da han var tre år kunne han resitere lange dikt, og i seksårsalderen skrev han dem selv. Likevel var skolegangen hans heller mangefull, han var ofte syk, og plagdes med mareritt. Da morfaren døde ble den økonomiske situasjonen brått endret for familien, og de måtte flytte til et mye mindre hus. Den 14 år gamle gutten tok dette så tungt at han vurderte selvmord. Lovecraft giftet seg med Sonia Green i 1924, og de flyttet til New York. Etterhvert skulle Lovecraft komme til å hate denne byen. I en historie han skrev i 1925, He, står det blant annet "My coming to New York had been a mistake; for whereas I had looked for poignant wonder and inspiration (...)I had found instead only a sense of horror and oppression which threatened to master, paralyse, and annihilate me." Etterhvert flyttet han tilbake til sine tanter i Providence. I 1937 døde han av kreft - fattig, og ikke særlig berømt.
Fra forlagets (Tiden) omtale: Når Viktor Kunzelmann dør foran staffeliet sitt 83 år gammel, rulles en utrolig historie opp for hans sønn, Joakim. Historien har sine røtter i mellomkrigstidens Tyskland, utspiller seg under andre verdenskrig og løper videre inn i 1940- og 60-tallets Sverige. Den fremgangsrike og berømte malerikonservatoren, kunstsamleren, enkemannen og tobarnsfaren Viktor Kunzelmann viser seg å ha levd et ufattelig dobbeltliv. Hans tilværelse er tuftet på en løgn.
Sønnen (Joakim) lever på begynnelsen av det nye årtusenet en annen type dobbeltliv, i en hektisk virvel av penger og sex, og på god vei til å knekkes av selvforakt. Gjeld og trøbbel vokser ham over ørene. Han har mislyktes som skribent og med ekteskapet sitt, og den fornedrende ferden fører ham fra luksusrestauranter og dokusåperedaksjoner til pornofilmmiljøer og lysskye forretningsavtaler av ulike slag. Alt mens han forsøker å forstå hvem faren hans egentlig var.
Denne boken appelerte åpenbart til meg - i og med at jeg faktisk har kjøpt den to ganger. Noe jeg ikke oppdaget før begge plutselig stod i hylla mi.
Jeg liker stilen Vallgren skriver med. Han slenger rundt seg med kulturelle, litterære, medisinske, historiske, økonomiske, politiske, og sikkert en hel del andre -iske begreper - som om han har stålpeiling på hver minste detalje rundt hvert pensum som er å oppgrave på universitetet. Ikke sikkert alt stemmer like godt - men skitt au, det virker troverdig. (Og tror man det er ekte, er det så godt som ekte, ifølge Viktor Kunzelmann).
Boken drives framover av sin egen fortelling, helt til de siste kapittlene. Her går det litt tregere. Aftenpostens anmelder skriver at "Måten romanen blir avsluttet på, tyder likevel på at forfatteren brått er gått grundig lei", og det er et inntrykk jeg også satt igjen med. Dermed ble slutten litt merkelig. Plutselig lever Joakim i en rosenrød virkelighet, men barn og kone og lykke - det stemmer dårlig med den selvutslettende oppførselen han har vist gjennom resten av boka. Men som Moshonista skriver i sin omtale av boken - kanskje dette bare er nok en forfalskning? Er det Joakims fantasi vi får servert? Eller slik han prøver å fremstå for omverdenen?
Samtidig reagerte jeg ørlite på at Vallgren bruker de samme frasene sine flere ganger - som om han er så fornøyd med en formulering at han må bruke den flere ganger - f.eks "olfaktoriske ekko" som jeg merket meg to ganger - sannsynligvis fordi jeg syntes det var en fin formulering første gang jeg leste den. Andre gang tenkte jeg - ah, allerde oppbrukt! Muligens dette er med vilje - f.eks for å skape sammenhenger mellom Kunzenmann den eldres og Kunzelmann den yngres fortellinger?
Har man tid kan man også fordype seg i og skrive om alle undertemaene Vallgren er borti - fra bokens bakside: "dypt underholdende og samfunnssatirisk roman om ekthet og falskhet, genialitet og selvbedrag, lovbrudd og opportunisme. Og ikke minste handler den om historiens makt over enkeltskjebner".
Rent bortsett fra de små pirkene jeg har merket meg syntes jeg det var en knall bok - boblende med fortellergelde og fantasi. Anbefales!
Det har visst gått en stund - men nå er eksamen unnagjort og det er lov å lese skjønnlitteratur igjen!
Dette er kanskje gamle nyheter, men som sagt har jeg ikke fulgt med på så mye som skjer utenfor lesesalen de siste månedene. Oppdaget hvertfall plutselig denne morsomme siden her: Better Book Titles
Jeg jobber meg bakover på Anettes boktema. Og her er bokstaven B. Jeg har valgt Brødrene Løvehjerte fordi dette er en av de fineste bøkene jeg vet om. Den var blant de bøkene jeg leste om og om igjen da jeg var liten, og for et år siden bestemte jeg meg for å lese den på nytt. Den var like bra som jeg husket. Det er en barnebok - men jeg kjente spenningen i brystet likevel, og gråt som da jeg var 6 både da Jonathan døde, og på slutten av boka. Et av yndlingssitatene mine fra boken er noe Jonathan sier til Kavring, lillebroren sin. ”Hadde ikke du vært sånn hyggelig og stygg liten bleikfis med skjeve bein, så var du jo ikke min Kavring, den som jeg er så glad i.” Det er en fantastisk bok - den var det da jeg var 6 år, og den er det nå over 15 år senere.
Det er påske! Og jeg liker påsken godt. Påsken er skillet mellom vintersko og småsko - mellom vinter og vår. For mange er denne tiden er av de viktigste religiøse høytidenen i løpet av året. Det er det ikke for meg, men jeg tenkte likevel at jeg skulle dele en liten lignelse - ikke fra Bibelen direkte, men fra Enquists Kaptein Nemos bibliotek.
"Jeg kom på lignelsen fra Johannesbrevet i Det nye testamentet, et av de stedene Sven Hedman og jeg fant den natten i Bibelen. Lignelsen er denne. Det er Jesus som forteller lignelsen om eselet og den tomme hunningkrukken. Eselet Tussi, forteller Jesus disiplene, skulle fylle år, og for å glede eselet kom eselets to venner, Nasse Nøff og Ole Brumm, de kom på å gi hver sin fødselsdagspresang til Tussi, som var ganske fåmælt og tankefull og ote sukket tungt. Derfor kjøpte grisen Nasse Nøff en ballong, og Ole Brumm kjøpte en krukke honning til sin gode venn. På veien til Tussi ble imidlertid Ole Brumm sulten, og smakte på honningen, som var meget god; og før han var kommet frem, var honningkrukken tom. Nasse Nøff løp ivrig ved hans side med ballongen i armene, men snublet plutselig og falt, så ballongen sprakk og bare ble til en fille. Da de kom fram, hadde de bare en tom honningkrukke og en sprukken ballongbit. Da de overrakte presangen, fortalte de to vennene skamfullt til eselet Tussi hva som hadde hendt. Tussi betraktet en stund presangen med sitt vanlige, sørgmodige blikk, og de to vennene visste ikke sine arme råd av sorg og skam. Med da tok eselet ballongfillen og la den i krukken. Og så tok Tussi, etter en tids ettertenksomhet, ballongresten på ny, ut av krukken. Og så la eselet restene oppi igjen. Dette, sa eselet Tussi så med glede til sine venner, er en meget praktisk krukke å ha saker og ting i. Og denne ballongfillen er en ting å ha i denne praktiske krukken. Og de forstod plutselig at det som de hadde trodd var ingenting, nå var noe, og de ble meget glade. Det var lignelsen om elset og honningkrukken. Man får seg en smell, men ingenting er ubotelig. Man beholder det som gjorde vondt, og så er det mer verdt enn lykken. Slik var det med Bibelen. Man kunne finne, om man bare lette. Og da hjelper det en over det som er vanskelig. Alltid er man jo en tom krukke, eller fillete ballong, hvilket kan være meget verdifullt, fortalte Jesus sine disipler."
Jeg jobber meg bakover fra D, og har kommet til C. Det var ikke så mange bøker på listen min som begynte direkte på C, så jeg jukset bittelitt. Men det blir nok sånn framover også. Dersom jeg skulle regnet alle bøkene som begynner med "the" under bokstaven T hadde det blitt veldig mange der, og velig få på de andre bokstavene. Så denne gangen er det altså den etterhvert temmelig populære boken:
the curious incident of the dog in the night-time av Mark Haddon
Det er faktisk litt morsomt at den har blitt så populær, for da jeg kjøpte den hadde jeg aldri hørt om den. Det var helt tilfeldig at jeg plukket den fram fra en hylle, den stod ikke spesielt utstilt, og jeg faltpladask for coveret. Og her er innlegget jeg skrev om den en gang i tiden: Dette er den fineste boka jeg har. Jeg elsker coveret på den (hunden som ligger død, opp ned, og er klippet ut og det svarte fra siden bak synes gjennom!), og tittelen er jo nok til å gjøre enhver bokelsker mo i knærne. Så det var helt tilfeldig at jeg kom over denne boka i butikken. Bokas forteller er en autistisk gutt på 15 år. Den er nydelig skrevet og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg forstår autisme bedre enn jeg gjorde før. De fleste handlinger Christopher gjør er ”logiske” utifra den tankerekken vi blir presentert i boka. Et enkelt plott, men verdt å lese bare for gleden av at man forstår verden og menneskene i den litt bedre etterpå.
Som mange sikkert allerede vet har Anette satt igang et boktema med favorittbøker fra A til Å. Jeg kaster meg med på ukens bokstav: D. Så kommer kanskje A-C en gang de neste ukene. Det var vanskelig å velge kun én bok. Jeg velger Dagenes skum av Boris Vian fordi det er en bok som gjorde et veldig inntrykk på meg da jeg leste den. Her er innlegget jeg postet for to år siden:
Dagenes skum av Boris Vian
Dagenes skum: Boken forteller historien om Colin, som lengter etter kjærlighet. Så møter han sin Chloé og de gifter seg. Alt er fint helt til Chloé blir syk og Colin må ut og søke arbeid for å kunne betale for medisiner. Samtidig er Colins venn, Chich, på vei utover stupet på grunn av sin fasinasjon av filosofen Jean-Sol Partre.
Det er en enkel og alminnelig historie som vi har hørt før, helt til du begynner å lese. Boris Vians univers er surrealistisk. Her kommer det fisker ut fra kaldtvannskranen, kunstløpere verper egg midt i en piruett og skyene lukter kandissukker og hvitkløver. Chloé og Colin har det mest fantastiske bryllupet og er lykkelige. Men Chloé får en vannlilje på lungen, og den gjør henne syk. De prøver å drive den ut med blomster, men den er for sterk og ødelegger og tærer på alt og alle. Samtidig med at Chloé svinner hen, eldes både kokken Nicholas og hus-musen. Veggene i leiligheten deres trekker seg sammen og solene skinner mindre og mindre.
Nesten alt i boken er skrevet på en totalt uventende måte. Det er blomster og rosa skyer og to soler som skinner – og det er vakkert, vakkert, vakkert. Men under alt det fantastiske får jeg følelsen av å skimte konturer fra den virkelige verden – så finnes vannliljen egentlig på lungen til Chloé, og fisket Nickolas virkelig ålen ut av kaldtvannskranen? Er dette slik virkeligheten ser ut bare i hodene på hovedpersonene? Eller er det slik fortelleren forestiller seg den tragiske historien for å klare å leve med det? Ikke vet jeg.
Boris Vian bruker språket på en ny måte – setter uventede elementer sammen og får nye virkninger ut av det. Hvis du synes det høres merkelig ut med en mus som tar selvmord, så kommer du til å få et nytt syn på det etter denne boken. I tillegg er noen av setningene hans så fine at jeg stoppet helt opp, og måtte lese dem om igjen. ”Ytterdøren gled igjen bak ham med en lyd som et kyss på en naken skulder.” Jeg kunne høre det for meg, klinkende klart.
I likhet med Jurassic Park, av samme forfatter, tar også denne boken opp utfordringer i forhold til raskt voksende felt innenfor vitenskap og teknologi. Denne gangen er det nanoteknologi, genmodifisering og kunstig intelligens som danner bakgrunn for dramaet.
Hovedpersonen i historien er Jack Forman, arbeidsledig softwareprogrammerer, som er sparket fra sin jobb i et datafirma for å ha avslørt en intern skandale. Jack blir dermed pappa på heltid, og med tre unger er det slitsomt nok. Hans kone, Julia, jobber i et firma som driver med nanoroboter, Xymos. I takt med at Jack har blitt mer hjemme, har hun fått lengre og lengre dager på jobb. De få gangene Julia er hjemme oppfører hun seg merkelig, og Jack mistenker at hun er utro. Historien starter i det Jacks ett-årige datter, Amanda, blir syk med et frykelig utslett som sprer seg i løpet av minutter. På mystisk vis forsvinner det i dét Amanda, etter flere timer på legevakten, blir sendt inn i en MR-maskin. Jack får en telefon fra sin tidligere arbeidsgiver, med et tilbud om en jobb som konsulent for firmaet, på et oppdrag de har for firmaet Julia jobber for. Jack takker ja til tilbudet, interessert i å finne ut av sin kones mistenksomme oppførsel. Jack drar ut til Xymos forskningslaboratorie, ute i Nevadaørkenen. Firmaet jobber, på oppdrag fra militæret, med å lage en nanorobotsverm som tilsammen danner et kamera, ideelt for spionering, i det det er umulig å skyte ned og nesten umulig å se. Det kommer fort fram at noe har gått riv ruskende galt, og at en sverm har blitt sluppet løs i ørkenen. Den er umulig å kontrollere, og i de siste dagene har det blitt observert flere og flere døde dyr rundt i området. Det viser seg at svermen faktisk kan reprodusere og utvikle seg på egenhånd. Spenningen stiger når det viser seg at i evolusjonsprosessen er svermen predatoren, og menneskene byttedyret.
Michael Crichtons bok er en relativt lettlest spenningsroman, bygget på vitenskap og forkning. Leseren får med andre ord både i pose og sekk. Historien griper én fra første side, spenningen bygges opp som i de aller beste spenningsromanene, vitenskap og forskning på høyt nivå danner romanes grunnlag og leseren blir sittende igjen med ny kunnskap, ny innsikt og nye tanker.
Jeg lengter etter våren. Det er ikke mye jeg ber om - bare litt sol, og noen striper med tørr asfalt. Jeg har vært håpefull flere ganger den siste uka. Men nei, etter noen timer/minutter med sol kommer det alltid mer snø eller regn. Det ser altså ut som det kan bli en stund til ennå. Jeg fant et dikt av Henry Van Dyke (ikke hørt om han? nei, ikke jeg heller - les mer her), og han og jeg er visst litt på bølgelengde når det gjelder denne våren. "The snow-drops came so long ago, /It seemed that Spring was near! /But then returned the snow /With biting winds, and all the earth grew sere"
Første vers fra diktet Late Spring passet bra til de siste dagers småfrustrasjoner. (Hele diktet finner du her)
lånt fra skiforeningen.no
Late Spring by Henry Van Dyke
Ah, who will tell me, in these leaden days, Why the sweet Spring delays, And where she hides, -- the dear desire Of every heart that longs For bloom, and fragrance, and the ruby fire Of maple-buds along the misty hills, And that immortal call which fills The waiting wood with songs? The snow-drops came so long ago, It seemed that Spring was near! But then returned the snow With biting winds, and all the earth grew sere, And sullen clouds drooped low To veil the sadness of a hope deferred: Then rain, rain, rain, incessant rain Beat on the window-pane, Through which I watched the solitary bird That braved the tempest, buffeted and tossed, With rumpled feathers, down the wind again. Oh, were the seeds all lost When winter laid the wild flowers in their tomb? I searched their haunts in vain For blue hepaticas, and trilliums white, And trailing arbutus, the Spring's delight, Starring the withered leaves with rosy bloom. The woods were bare: and every night the frost To all my longings spoke a silent nay, And told me Spring was far and far away. Even the robins were too cold to sing, Except a broken and discouraged note, -- Only the tuneful sparrow, on whose throat Music has put her triple finger-print, Lifted his head and sang my heart a hint, -- "Wait, wait, wait! oh, wait a while for Spring!"
Jeg liker science fiction, og jeg liker Margaret Atwood (i det minste innbiller jeg meg det). Så Oryx and Crake burde ha vært midt i blinken.
Fra Bokklubben: "Snømann er fortelleren i denne fremtidsromanen. Han er en av få overlevende etter en miljøkatastrofe som har etterlatt en jord full av vrakgods og avfall og lumske rovdyr som er avlet fram i laboratoriene. Han er omgitt av crakerne, genspleisede menneskelignende vesener, som han har reddet fra utryddelseskatastrofen. Hver dag blir en kamp for mannen som opprinnelig het Jimmy, som ble fanget inn av den maktglade og geniale Crake, og som elsket Oryx."
Likevel kapitulerte jeg omtrent halvveis gjennom. Jeg ble ikke grepet av historien - det var ikke så mye å bli grepet av. Jeg hadde følelsen av at det skjedde utrolig lite over veldig mange sider. Det er kanskje litt lite å ta seg til i en postapokalyptisk verden, og særlig når du er det eneste overlevende mennesket, men jeg hadde forventet meg noe som drev historien framover.
Romanen veksler mellom å følge Snowman etter katastrofen, og Jimmy, den han var før omtrent hele verdens befolkning tilsynelatende ble utryddet. Gjennom Snowmans tilbakeblikk får man etterhvert et slags bilde av hva som kan ha skjedd - men det blir for oppstykket og delt til at jeg blir engasjert i handlingen.
Jeg skulle gjerne ha lest resten av boka. Mens jeg sitter her og prøver å si noe om den går det jo opp for meg at jeg vil lese den ferdig. Jeg er tross alt litt interessert i å finne ut hva som skjer videre, og ikke minst hva som har skjedd. Hadde jeg tatt opp denne boka i sommerferien, med uendelig av tid til å lese, hadde jeg nok vært fort ferdig med den. Når jeg kun har 20 min på sengekanten før jeg legger meg fungerer det tydeligvis ikke å ha en historie som går så langsomt fremover. I travle tider må jeg ha en bok som engasjerer så mye at jeg ignorerer trøttheten om kvelden, bruker tiden på bussen til å lese istedet for å duppe av, og pausene på lesesalen til å lese skjønnlitteratur, ikke sove eller hente kaffe.
Jeg tror faktisk at jeg skal gi denne boka en ny sjanse om ikke så alt for lenge. Foreløpig konklusjon får blir at det hele skyldes feil timing - så får det heller tas opp til revurdering på et senere tidspunkt. Altså, tilbake på skal-lese-listen!
Har du fått med deg de fantastisk kule Postertext-plakatene? Jeg har siklet på dem i flere måneder nå - i påvente av at de skal shippe til flere land enn Canada, USA og England.
Plakatene viser en kjent scene fra en bok, og deler av, eller hele teksten brukes til å fremstille scenen.
På nettsiden deres kan du se alle de ulike plakatene som selges. Her finner du blant annet The Great Gatsby, The Metamorphosis, Jane Eyre, Crime and Punishment og Alice's adventures in wonderland. Og de jobber stadig med nye. Dessuten har de en blogg, med mye spennende stoff.
Foreløpig er jeg veldig begeistret for The War of the Worlds-plakaten, og skulle mer enn gjerne hatt den på veggen:
Balzac og den lille kinesiske syersken av Dai Sijie
Fra baksideteksten: «To kinesiske bygutter i tenårende sendes under kulturrevolusjonen til en landsens avkrok for å omskoleres av fattige bønder. I bagasjen har de blant annet en fiolin, en ukjent gjenstand i deres nye omgivelser og derfor mistenkelig.
Som alle unge menn i distriktet forelsker de seg i en vakker syerske. Og da de kommer over en koffert med forbudte bøker, av vestlige forfattere som Balzac, begynner de å lese høyt for henne. Resultatet er høyst utilsiktet.»
Jeg liker romaner som omhandler annen litteratur, jeg liker i alle fall ideen. Så denne vaskeseddelen var nok til å få meg interessert. Dessverre gikk det nedover derfra. En elendig oversettelse, med merkelige formuleringer, dårlig tegnsetting (eller mangel på sådan) og irriterende skrivefeil gjorde sitt til at førsteinntrykket ikke var helt godt.
Historien i seg selv er ganske fin. Og den ble filmatisert allerede i 2002, to år etter utgivelsen. Jeg tror at det kan fungere bra på film, og traileren ser veldig bra ut, med fantastiske naturomgivelser.
Dessverre følte jeg ikke at jeg som leser kom nærme nok til å få ordentlig kjennskap til hverken miljøet eller personene. Jeg føler aldri at jeg kommer ordentlig under huden på hverken jeg-fortelleren, eller vennen hans, Luo. I beste fall står jeg og observerer fra 15-20 meters avstand. Det virker som forfatteren prøver å gape over for mye. Ved å la jeg-personen fortelle en historie som handler mest om Luo og den lille syersken, men som likevel også handler om han selv (boken er i store trekk selvbiografisk), blir resultatet blir at jeg ikke forstår meg på noen av dem.
Boken har fått mye ros og gode kritikker. Noe av rosen går på forfatterens bruk av detaljer. Jeg kan ikke si at jeg bet meg merke i en «fantastisk sans for detaljer» (som Bjørn Tore Brøske skriver i Bergensavisen) mens jeg leste. Det jeg heller la merke til var hvordan forfatteren tar opp ting, enkelte detaljer eller hendelser, som så bare blir liggende. Jeg irriterer meg grønn over hentydninger og frampek som ikke fører noe sted.
Det er merkelig hvordan man kan oppleve den samme boken så ulikt. Anne Cathrine Straume, konkluderer vel omtrent 180 grader motsatt av det jeg gjør i Kulturnytt på P2. «Skulle en bok egne seg for å bli filmet, så må det vel være denne. Eksotisk, romantisk, dramatisk, men også realistisk, (...) Og den er så visuelt fortalt at bildene strømmer på, fargerike, luktbare. (...)At Sijie egentlig er utdannet filmregissør, kunne jeg vel nesten gjettet meg til. Så får vi bare håpe filmen blir like fascinerende som boken - som forøvrig er glimrende oversatt fra fransk av Bente Christensen.»
