SEPTEMBERLESING

• Marquis de Sade - Justine (3) / 27.8.09-5.10.08
• J.D. Salinger - The Catcher in the Rye (4+) / 22.9.08-1.10.08
• Mattis Øybø - Ingen er alene (6) / 22.9.08-26.9.08
• Axel Jensen - Line (5) / 15.9.08-21.9.08
• Orhan Pamuk - Mitt navn er Karmosin (4) / 1.9.08-18.9.08

Justine: Denne boken regnes som en av forfatterens minst vulgære. Det kommer likevel godt fram hvorfor Marquis de Sade er direkte knyttet til ordet ”sadisme”. Et langt, kraftig eksempel av omvendt poetisk rettferdighet åpenbarer seg gjennom historien om stakkars Justine. Sin tro på Gud og dyden er det eneste hun har i livet. Alle forsøk på godhet og nestekjærlighet blir imidlertid møtt med brutale overgrep, både i form av seksuelle krenkelser og fysiske avstraffelser. de Sade klarer likevel å gjøre fortellingen til noe mer enn bare motbydelig og frastøtende gjennom sin evne til å vise skjebnens ironi på sarkastisk vis. Anbefales bare for sterke mager.

The Catcher in the Rye: Lesesirkelen jeg er med i leste denne samtidig med Line, for å sammenligne de to. Begge bøkene handler om unge folk som faller litt utenfor de standar A4-rammene. Hvor mye utenfor de er blir jo da diskusjonen. Er Holden sinnssyk, eller bare en original? Boka har blitt obligatorisk lesing på de fleste ungdomsskolene i både USA og England, og er en klassiker. Verdt å lese.

Ingen er alene: Handler i utgangspunktet om Nicholas som får hjelp av psykologen Harald etter å ha brukt de siste årene av livet sitt til å vente på verdens undergang, som skulle komme søndag 24. august 2003, i sekten Menneskesønnen. Inn i historien flettes så mange andre fortellinger. Ekteskapsproblemene mellom Harald og kona Helene fordi de ikke kan få barn veves inn i at en jente fra barneskoleklassen til Hele forsvinner. Nicholas som har levd i en ”skapt” verden av blind tro blir satt opp mot farens berømte filmer, som fanger ”virkeligheten”. Samtidig som det foregår en jakt på Josef Bergs siste film, som får folk til å se Gud og verden til å gå under, prøve Nicholas å finne mening i et nytt liv uten tro på Gud, og få sin egen verden til å gå rundt. Man kan finne mange motsetninger i denne boka hvis man begynner å lete litt. Samtidig bindes det hele så fint sammen at det er en fryd å lese.

Line: ”Boken er fra begynnelse til slutt preget av banalitet, åndløshet, intellektuell umodenhet og hjelpeløst og hektisk kjekkaseri. Kom bare ikke og snakk om «ungdommen av i dag» og «problemer» og «tilpasningsvanskeligheter» og alt dette slagordsludderet. Har boken kunsterisk verdi, er den diktning? Ikke på en eneste side.” sa Carl Fredrik Engelstad i Morgenbladet da boken ble gitt ut i 1959… og gjør da bare boken enda mer interessant å lese. =) Det handler om ungdom i Oslo, 1950-åra, ikke å passe inn, miste selvkontroll og viten om hvem man er. Axel Jensen har blitt framstilt som en enmanns beatbevegelse i Norge. Og man kan virkelig føle rytmen i setningene hans, både i Holmenkollen, Theaterkaféen, Hankø og slarvete hoteller. Verd å lese!

Mitt navn er Karmosin: Handlingen er lagt til Istanbul, Tyrkia, 1591. Spennende er det å måtte sette seg inn i en annen kultur og et annet samfunn for å forstå en del av de valg og handlinger som blir gjort utover i romanen. Historien drives framover i jakten på en morder, og i hvert kapittel forandrer jeg-fortelleren seg. Vi får høre historien fra forskjellige perspektiver, bl.a. en hund, en morder, et lik og døden selv. Dette er både originalt og smart, og gjør rett og slett boken mer spennende. Men det blir mange personer, mye prat om kunst og filosofi og mange referanser og poenger som går langt over min kunnskap om Tyrkia anno 1591.