Austen mysteries!

Av og til kan virkeligheten være minst like spennende som fantasi:

VG har i dag en sak med overskriften:

Krimforfatter: - Jane Austen kan ha blitt myrdet

- Jeg tror ikke man kan utelukke drap. Etter å ha gjort et dypdykk i hennes familiebakgrunn har jeg forstått at det var mye som utspant seg som aldri har blitt avslørt. Det kan ha vært motiver for mord, sier Lindsay Ashford, en britisk krimforfatter. 

Ashford viser til et brev Jane Austen skrev noen måneder før hun døde, der det står skrevet: «Jeg har fått litt friskere utseende, og det har jo vært ille, sort, hvitt og enhver feil farge». 

Arsenikkforgiftning gir disse symptomene, i følge en artikkel i Tidsskriftet for legeforeningen: "Gjentatt eksponering for lave doser uorganisk arsen, for eksempel inntak av drikkevann med høyt innhold av arsen, kan føre til kronisk arsenforgiftning. Hyperkeratose i håndflater og fotsåler, pigmentforandringer i hud, konjunktivitt, trakeitt og polynevropati er vanlig (7). Brun pigmentering kan ses rundt øyelokk og brystvorter samt i lysker og aksiller, mens pigmenteringen i nakke og tinning gjerne er flekkevis og dråpeliknende (4). Pasientene beskriver gjerne uspesifikke symptomer som generell muskelsvakhet, redusert energi og appetittløshet. Hårtap, heshet, vekttap, variabel grad av demens og perifere polynevropatier er vanlig. Perifer vaskulær skade kan forårsake akrocyanose og Raynaulds fenomen, eventuelt utvikling av endarteritis obliterans og gangren i tær og føtter, kalt svartfotsyken (1, 3, 9). Ved langvarig eksponering for uorganisk arsen vil det være økt risiko for utvikling av kreft i lunger, hud (Bowens sykdom, plateepitelkarsinom, keratoakantom og basalcelleepiteliom), urinblære og nyrer (1, 26)."

Det var jo ikke så veldig spesifikt - men det er gøy å spekulere og lage små mysterier for seg selv (kanskje det blir krimbok av det)! =D 

Da mennene dro

• Ammonite av Nicola Griffith

Planeten Jeep er tidligere kolonisert av mennesker - og nå gjenfunnet. The Company er svært interessert, store områder med ubrukte ressurser, uendelige muligheter og stor profitt. Det er bare et problem - på Jeep finnes det et virus, svært dødelig som sådann - faktisk 100% dødelighet blant menn. Koloniene av mennesker på planeten - etterkommere av de første menneskene som landet på planeten for mange hundre år siden, består nå utelukkende av kvinner. En naturlig konsekvens av viruset.

Antropologen Marghe Taishan blir sendt ned til Jeep, for å studere befolkningen, og teste ut en ny vaksine mot viruset. Det er mange spørsmål hun vil ha svar på - hvordan reproduserer kvinnene? hvor kommer viruset fra? hvem stammer befolkningen fra? og stemmer ryktet om at personell som forlater Jeep aldri blir sett igjen? 

Det er mange spørsmål Griffith legger opp til som det ikke gis tilfredsstillende svar på. Først og fremst brukes "det mystiske viruset" som forklaringsmodell på veldig mange spørsmål. Dersom du vil ha realistiske, vitenskapelige forklaringer - ala Michael Crichton - blir du skuffet. Det problematiseres dessuten svært lite over at det ikke finnes et eneste eksemplar av hannkjønn på hele planeten - deres rolle i samfunnet diskuteres ikke i det hele tatt, og personellet som kommer utenfra tilpasser seg de rent kvinnelige samfunnene uten problemer. Ser de ikke menn rundt seg, vil de heller ikke tenke på dem - i det hele tatt!  Denne enkle avskrivelsen av menn irriterer meg likevel mer nå i ettertid, enn mens jeg leste boka. 

Samtidig kan det være nettopp derfor det fungerte så godt. Griffith presenterer hele sin verden "so matter of fact" at man bare henger med på lasset. Hun er ikke hele tiden inne i teksten og påpeker at "shit - du, her er det bare kvinner - tenk så rart". Personene som presenteres representerer mange ulike mennesketyper - de blodtørstige, de fornuftige, de omsorgsfulle, de eventyrlystne, de psykisk utabile, osv.-  romanen inneholder hele spekteret, og understreker at personene er "mennesker" og ikke kun "kvinner". 

Hovedpoenget med romanen er ikke å utforske hvilke samfunnsmessige og biologiske konsekvenser det ville hatt dersom alle menn plutselig sa takk for seg. Romanen handler om personlig utvikling, mellommenneskelige forhold, tilpasningsdyktighet, og fundamentale endringer i livet.  

Dessuten er den kjempespennende - anbefales!

Vårt litterære genom

Cute and deadly

• Santa Olivia av Jacqueline Carey 

Jane Eyre møter Million Dollar Baby møter Billy Elliot møter The Golden Compass møter Twilight.

Jeg leste en anmeldelse av denne boken og følte med en gang kribling i fingrene. I det siste har jeg hatt problemer med å starte på bøker, komme inn i dem, og bli dratt med. Jeg var på utkikk etter en katalysator for å få lesegleden tilbake – og jeg fant det.

Jeg har ikke lyst til å skive noe om bokas handling – den grep meg fra første side og holder lenge etter siste – så jeg vil ikke ødelegge det for noen.

Dette er en lettlest bok, med spenning og romantikk, for «unge voksne», og scorer dermed høyt på underholdningsverdien. Det var likevel en del ting jeg bet merke i, som gjorde at den ble konsumert på få timer.

• Boken begynner lenge før hovedpersonen, Loup, begynner. Uten å gå for mye i detaljer og dvele, uten å være for overfladisk og rask tar bokens aller første del for seg livet til Loups foreldre. Det gir et godt bakgrunnsteppe for å virkelig forstå hovedpersonen, og komme under «huden» på henne.
• Boken er troverdig. De «fantastiske» elementene fungerer fordi de får forklaringer jeg tror på, og som ligger tett opptil vår egen virkelighet – det handler om GMOs, pandemier, stengte grenser, militærbaser – det hele med herlig hinting til superhelter, varulver og magi.
• Fantastiske kommentarer og dialogvekslinger. Jeg lo høyt mange ganger – og koste meg over de kjappe og vittige replikkene.
• Boken har en Kick-ass-kvinnelig hovedkarakter!  

Det er flere ting ved historien og karakterene i den som kan sees på som noe klisjeaktiv. Du har den bekymrede og snille storebroren, de smårampete barnehjemsbarna, den røffe, gamle treneren som ikke lever for annet enn boksing, osv osv. De nye elementene Jaqueline Carey legger til i historien, de uventede venningene og (jeg nevner det igjen) det faktum at hovedpersonen er kiss-ass-Loup ("Though I’ve gotta tell you, the whole cute and deadly thing gets me, too.") gjør at det ikke blir kjedelig eller føles klisjefylt. 

Jeg gleder meg vilt til neste bok som slippes i USA i november en gang.