Årskavalkade

En liten gjennomgang av noen av årets bøker som har satt spor etter seg - på en eller annen måte.

via http://libraryland.tumblr.com/

Årets overraskelse: Jurassic Park – Michael Crichton. Spennende, spennende, spennende.
”Jeg har ikke hatt noe særlig forhold til Jurassic Park. Litt for ung til at jeg dro på kino da den ble en publikumsuksess i 1993, og litt for pysete til at jeg turte å se den da de tøffeste på barneskolen skrøt av at de hadde sett den en del år senere. (…) Men da jeg satte meg på bussen for en 8 timers lang reise tilbake til Oslo, var det eneste som var igjen av lesestoff min venninnes utgave av Jurassic Park. (…)Jeg ble altså grepet av historien ved de første kapitlene og interessen holdt seg gjennom hele boka.”

Årets nerdete: Faresonen - Richard Preston. Thriller/grøss fra virkeligheten.
”Faresonen forteller den sanne historien om oppdagelsen av to av verdens farligste virus. Med en dødelighet på mellom 50 og 90%, uten noen effektiv behandling er det nok å skjelve i buksene av.”

Årets ”har du vært i min dagbok?”: Roskilde – Linn Strømsborg. Sommer og sol, sukk!
”Dersom du har vært på festival og ligget i telt, så kjenner du deg igjen i denne boka."

Årets skuffelse: La meg synge deg stille sanger – Linda Olsson. Kjempegode kritikker over alt, men jeg ble rett og slett litt skuffet.
”I begynnelsen av boka satt jeg mest og irriterte meg over det som virker som et påtvunget poetisk språk fra Olssons side. Det bedret seg imidlertid utover i boka – mulig at jeg bare ble vant til det.”

Årets nostalgiske: Brødrene Løvehjerte, Ronja Røverdatter og Mio, min Mio av Astrid Lindgren.
”Bøkene var like fantastiske som da jeg var 6 år gammel – nesten bedre. Og minst like skumle. At Lindgren aldri har fått nobelprisen i litteratur er noe jeg ikke skjønner.”

Årets ”det var noe nytt”: Du er et dyr, Viskovitsj – Alessandro Boffa. Møt Viskovitsj, en snegl, møkkbille, gris, rotte, fisk, svamp og skorpion. (For å nevne noe).
”Forfatteren, Alessandro Boffa, har uttalt at ”dette er ikke en bok som handler om meningen med tilværelsen.” Slik jeg oppfatter det er det heller en bok som viser hvordan tilværelsen gir mening.”

Årets fineste: Styrtet Engel - Per Olov Enquist
”Det gikk fort, det gikk lett, og det var fantastisk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si.”

Årets fineste tittel: Den veven av hendelser vi kaller verden – Simon Stranger. Det er en fin tittel, men boka var ganske god den også. Litt rar, men fin. Men den huskes som bedre enn det jeg har anmeldt den som. Mulig det har noe å gjøre med at jeg leste den mens jeg lå og svettet i skyggen i en park på Love&Peace-festivalen i Borlänge, og rett og slett hadde det ganske fint.
”Stranger er flink til å formidle de gode historiene – han kommer opp med spennende sammenhenger, og interessante innfallsvinker i historiene."

Årets ”hvorfor har jeg ikke lest denne før”: The book of illusions – Paul Auster
”Jeg har hørt mye bra om Paul Auster – virker som om de fleste er rimelig ivrige lesere han hans bøker. Og nå er jeg en av dem!”

Årets "dette topper alt annet": Kindelen min selvsagt. Hvis du har en, så vet du hva jeg mener!

 

(HJELP - jeg får ikke til å legge inn bilder i bloggposten. Noen som har noen råd å gi? Oppdatert: jeg gikk tilbake til det gamle redigeringprogrammet. Noen som får til å legge inn bilder ved den oppdaterte versjonen?)

Julaften nr. 2

Oppdatering:
Nå er den tygd, sovet på og fordøyd, og jeg må si meg tilfreds med filmen.

Tre grunner til at jeg er fornøyd:
• Jeg skvatt så jeg hoppet i stolen
• Jeg gråt så jeg måtte tørke litt tårer
• Jeg levde meg helt inn i filmen og glemte tiden

Tre småpirk:
• For lite Susan, yndlingskarakter (men det visste jeg jo fra før av). Disney har faktisk puttet inn litt flere scener med Susen enn det som faktisk er i boka, så skal egnetlig ikke klage.
• Litt overload på kristenanalogien (men det visste jeg jo også fra før av) - det tok likevel litt mye fokus når jeg først var bevisst på det.
• Det skjer VELDIG mye på det som føles som veldig kort tid. Synes likevel de har vært flinke til å fikse og trikse litt med historien så det ikke blir alt for mye - men kjente likevel at det hadde vært godt med noen pustepauser underveis.

Så alt i alt: perfekt romjulsfilm!¨

God solsnu!

I går var det solsnu, eller vintersolverv om du vil. Det var den lengste natta og den korteste dagen. Fra og med i dag, blir dagene stadig lengre og lysere. Og er ikke det noe å feire, så vet ikke jeg. Dette diktet av Rolf Jacobsen synes jeg passer veldig fint.

Bare tynne nåler

Det er så tynt, lyset.
Og det er så lite av det.Mørket
er stort.
Det er bare tynne nåler, lyset
I en endeløs natt.
Og det har så lange veier å gå
Gjennom så ødslige rom.
Så la oss være varsomme med det.
Verne om det.
Så det kommer igjen i morgen.
Får vi tro.

Og er du ferdig med julegavehandel, julevask og bare sitter å tvinner tommeltotter fram til juleaften, så kan du sjekke ut Google Ngram Viewer. Det er et program Google Labs har laget som viser deg hvor ofte de ordene du søker på har opptrådt i en haug med bøker og tekster i en viss tidsperiode. Gøy!

Kjærleik og Distrikts-Noreg

• Kjærleikens ferjereiser av Edvard Hoem

Vi befinner oss på kysten av nordvestlandet. Det er tidlig på 70-tallet, loven om selvbestemt abort er ennå ikke virkelighet, bygdenorge trues av industriutbygging og Klassekampen selges ved dørene. Mellom det lille tettstedet Ramvik, og øya Eikøy går ferja fram og tilbake.

I løpet av tre dager utfoldes livene og vanskelighetene til flere personer som lever i lokalsamfunnet. De har hver sine problemer å stri med, men felles for dem alle er følelsen av avmakt, og vanskeligheter for å gjøre noe med sin egen situasjon. Marianne er blitt gravid. Hans, som er far til barnet, kan ikke stoles på for hjelp, og det er ikke mange leger i Ramvik som er villige til å utføre aborter. Karl Magnus Skogman er ensom, og savner tiden da han drev øyas lokale postkontor. Han prøver å følge med i de politiske sakene i kommunen og lokalmiljøet, men byråkratiet i Storkorset er ugjennomtrengelig for ”vanlige folk”. Mariannes mor, Anne-Marja, sliter med nervene, noe som ikke blir bedre av at datteren flytter hjemmefra. Hun føler seg usynlig og overflødig blant sine egne. Olver, mannen til Anne-Marja, har innsett at industrieventyret som han ventet på da han bosatte seg på Eikøy, ikke kommer til å komme. Alt han noen gang kommer til å gjøre er å traske i gangene på Storkorset og bytte en ødelagt pære i ny og ne. Øyas lærerinne, Henriette, har innsett at drømmene hun hadde som yngre ikke kommer av seg selv. Men med mann og barn på Eikøy er det vanskelig å gjøre noe med det. Konstante beskyldninger fra mannen om utroskap gjør ikke annet enn å fyre opp under den utrivselen og mistilpassningen hun allerede føler. Mette, Mariannes venninne, er kommunist og selger Klassekampen. Hun er alltid tilstede for å hjelpe andre, men sliter med å finne ut hva hun selv vil.

Da romanen ble utgitt, i 1974, fikk den gode kritikker. I Dagbladet skrev Harald Backe-Wiig ”Med sine 25 år er Hoem allerede en erfaren forfatter med fruktbare forsøk bak seg innenfor alle genre. «Kjærleikens ferjereiser» er ikke et forsøk, men en moden og dyktig roman som bør skaffe Hoem innpass hos det store publikum.” (Les hele anmeldelsen fra 1974 her).

Jeg likte også det jeg leste. Baksideteksten var ikke akkurat det som frista mest. ”På tettstaden Ramvik møter vi nokre menneske som på kvar sin måte opplever samanhengen mellom individ og samfunn, og korleis systemet set grensene i eit firkanta byråkrati. Boka fortel om mennskelege problem i eit Distrikts-Noreg som har gått gjennom store omveltningar.” Distrikst-Norge og byråkrati er kanskje noen av de gråeste ordene som finnes. Men dette er ikke grått og kjedelig i det hele tatt. Hoem skriver slik at jeg blir revet med i skjebnene og livene til personene i Ramvik. Han skildrer personer, liv, problemer og ikke minst en tidsepoke i Distrikts-Norge med klinkende klarhet.

Hoem har som sagt et godt grep om leseren. Dette kommer nok som en stor del av skivemåten hans, og hvordan han aktivt bruker seg selv i fortellingen. De første sidene beskriver forfatteren seg selv mens han modellerer og dikter opp stedet der det hele foregår – Ramvik. ”Han legg til ti nye sjømil uryddig hav på det landet, og ei samling forblåsne fjordbygder innanfor.(…) Fører opp nokre ekstra strekningar på rutenettet til Møre og Romsdal Fylkesbåtar, og ein landkommune ingen har høyrt om før: Ramvik.”

I løpet av fortellingen dukker stadig ”han som skriv” opp i små avsnitt. Leseren er dermed hele tiden bevisst på gapet mellom tekst og virkelighet. Likevel skurrer det litt – for forfatteren selv blir en fiksjonskarakter med det samme han settes på papiret, så hvem er det da som egentlig skriver boka? Etter hvert som fortellingen skrider fram kommer ”han som skriv” nærmere og nærmere det han skriver om. Men det er ikke før i siste tredjedel av boka at han selv dukker opp som en aktiv karakter.
”slik inne i den halvmørke kaféen sit ein mann og skriv og lagar til setningar i ei notisbok. (…) Dei sit i bilen inn mot Modle, Hans spør:
- Kva sat du og noterte etter, det såg merkeleg ut.
- Eg skriv på ei bok.
- Jaså ja, kva handlar den om?
- Det er ikkje lett å svare på. Om folk kanskje.
- Kva slags folk?
- Det kan eg ikkje svare på før boka er ferdig.”

Ved å bruke visse trekk ved metafiksjon får Hoem fram en tydelig avstand mellom leseren og fortellingen. Som leser ser jeg forskjell på ”han som skriv” og historien som utspiller seg. I det ”han som skriv” blir dratt inn i sin egen fortelling hviskes dette skillet ut, og jeg drar den oppdiktete fortellingen inn i min og forfatterens virkelighet. Nå ”VET jeg” hvordan det var å bo på en liten øy, i et lite lokalsamfunn i begynnelsen av 70-årene. Er det det man kan kalle et eksempel på at less (reality) is more (reality)…? Jeg tror jeg må si meg enig med Rune Sørland, som i Bergens Tidende kalte boka ”noko bortimot ein romanteknisk genistrek.” Det er så jeg nesten kunne ønske at jeg gikk på videregående igjen, og kunne bruke tid på et nytt særemne. (Uansett hvor nerdete det måtte høres ut…)