Favorittbøker fra A til Å: B

Jeg jobber meg bakover på Anettes boktema. Og her er bokstaven B. Jeg har valgt Brødrene Løvehjerte fordi dette er en av de fineste bøkene jeg vet om.  Den var blant de bøkene jeg leste om og om igjen da jeg var liten, og for et år siden bestemte jeg meg for å lese den på nytt. Den var like bra som jeg husket. Det er en barnebok - men jeg kjente spenningen i brystet likevel, og gråt som da jeg var 6 både da Jonathan døde, og på slutten av boka. Et av yndlingssitatene mine fra boken er noe Jonathan sier til Kavring, lillebroren sin. ”Hadde ikke du vært sånn hyggelig og stygg liten bleikfis med skjeve bein, så var du jo ikke min Kavring, den som jeg er så glad i.” Det er en fantastisk bok - den var det da jeg var 6 år, og den er det nå over 15 år senere. 

• Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren

God påske!

Det er påske! Og jeg liker påsken godt. Påsken er skillet mellom vintersko og småsko - mellom vinter og vår. For mange er denne tiden er av de viktigste religiøse høytidenen i løpet av året. Det er det ikke for meg, men jeg tenkte likevel at jeg skulle dele en liten lignelse - ikke fra Bibelen direkte, men fra Enquists Kaptein Nemos bibliotek.

"Jeg kom på lignelsen fra Johannesbrevet i Det nye testamentet, et av de stedene Sven Hedman og jeg fant den natten i Bibelen.
Lignelsen er denne. Det er Jesus som forteller lignelsen om eselet og den tomme hunningkrukken.
Eselet Tussi, forteller Jesus disiplene, skulle fylle år, og for å glede eselet kom eselets to venner, Nasse Nøff og Ole Brumm, de kom på å gi hver sin fødselsdagspresang til Tussi, som var ganske fåmælt og tankefull og ote sukket tungt. Derfor kjøpte grisen Nasse Nøff en ballong, og Ole Brumm kjøpte en krukke honning til sin gode venn. På veien til Tussi ble imidlertid Ole Brumm sulten, og smakte på honningen, som var meget god; og før han var kommet frem, var honningkrukken tom. Nasse Nøff løp ivrig ved hans side med ballongen i armene, men snublet plutselig og falt, så ballongen sprakk og bare ble til en fille.
Da de kom fram, hadde de bare en tom honningkrukke og en sprukken ballongbit.
Da de overrakte presangen, fortalte de to vennene skamfullt til eselet Tussi hva som hadde hendt. Tussi betraktet en stund presangen med sitt vanlige, sørgmodige blikk, og de to vennene visste ikke sine arme råd av sorg og skam. Med da tok eselet ballongfillen og la den i krukken. Og så tok Tussi, etter en tids ettertenksomhet, ballongresten på ny, ut av krukken. Og så la eselet restene oppi igjen. Dette, sa eselet Tussi så med glede til sine venner, er en meget praktisk krukke å ha saker og ting i. Og denne ballongfillen er en ting å ha i denne praktiske krukken.
Og de forstod plutselig at det som de hadde trodd var ingenting, nå var noe, og de ble meget glade.
Det var lignelsen om elset og honningkrukken. Man får seg en smell, men ingenting er ubotelig. Man beholder det som gjorde vondt, og så er det mer verdt enn lykken.
Slik var det med Bibelen. Man kunne finne, om man bare lette. Og da hjelper det en over det som er vanskelig. Alltid er man jo en tom krukke, eller fillete ballong, hvilket kan være meget verdifullt, fortalte Jesus sine disipler."  

Favorittbøker fra A til Å: C

Jeg jobber meg bakover fra D, og har kommet til C. Det var ikke så mange bøker på listen min som begynte direkte på C, så jeg jukset bittelitt. Men det blir nok sånn framover også. Dersom jeg skulle regnet alle bøkene som begynner med "the" under bokstaven T hadde det blitt veldig mange der, og velig få på de andre bokstavene. Så denne gangen er det altså den etterhvert temmelig populære boken:

• the curious incident of the dog in the night-time av Mark Haddon

Det er faktisk litt morsomt at den har blitt så populær, for da jeg kjøpte den hadde jeg aldri hørt om den. Det var helt tilfeldig at jeg plukket den fram fra en hylle, den stod ikke spesielt utstilt, og jeg faltpladask for coveret. Og her er innlegget jeg skrev om den en gang i tiden:
Dette er den fineste boka jeg har. Jeg elsker coveret på den (hunden som ligger død, opp ned, og er klippet ut og det svarte fra siden bak synes gjennom!), og tittelen er jo nok til å gjøre enhver bokelsker mo i knærne. Så det var helt tilfeldig at jeg kom over denne boka i butikken. Bokas forteller er en autistisk gutt på 15 år. Den er nydelig skrevet og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg forstår autisme bedre enn jeg gjorde før. De fleste handlinger Christopher gjør er ”logiske” utifra den tankerekken vi blir presentert i boka. Et enkelt plott, men verdt å lese bare for gleden av at man forstår verden og menneskene i den litt bedre etterpå.

Favorittbøker fra A til Å: D

Som mange sikkert allerede vet har Anette satt igang et boktema med favorittbøker fra A til Å. Jeg kaster meg med på ukens bokstav: D. Så kommer kanskje A-C en gang de neste ukene. Det var vanskelig å velge kun én bok. Jeg velger Dagenes skum av Boris Vian fordi det er en bok som gjorde et veldig inntrykk på meg da jeg leste den. Her er innlegget jeg postet for to år siden:

• Dagenes skum av Boris Vian 

Dagenes skum: Boken forteller historien om Colin, som lengter etter kjærlighet. Så møter han sin Chloé og de gifter seg. Alt er fint helt til Chloé blir syk og Colin må ut og søke arbeid for å kunne betale for medisiner. Samtidig er Colins venn, Chich, på vei utover stupet på grunn av sin fasinasjon av filosofen Jean-Sol Partre.

Det er en enkel og alminnelig historie som vi har hørt før, helt til du begynner å lese. Boris Vians univers er surrealistisk. Her kommer det fisker ut fra kaldtvannskranen, kunstløpere verper egg midt i en piruett og skyene lukter kandissukker og hvitkløver. Chloé og Colin har det mest fantastiske bryllupet og er lykkelige. Men Chloé får en vannlilje på lungen, og den gjør henne syk. De prøver å drive den ut med blomster, men den er for sterk og ødelegger og tærer på alt og alle. Samtidig med at Chloé svinner hen, eldes både kokken Nicholas og hus-musen. Veggene i leiligheten deres trekker seg sammen og solene skinner mindre og mindre.

Nesten alt i boken er skrevet på en totalt uventende måte. Det er blomster og rosa skyer og to soler som skinner – og det er vakkert, vakkert, vakkert. Men under alt det fantastiske får jeg følelsen av å skimte konturer fra den virkelige verden – så finnes vannliljen egentlig på lungen til Chloé, og fisket Nickolas virkelig ålen ut av kaldtvannskranen? Er dette slik virkeligheten ser ut bare i hodene på hovedpersonene? Eller er det slik fortelleren forestiller seg den tragiske historien for å klare å leve med det? Ikke vet jeg.

Boris Vian bruker språket på en ny måte – setter uventede elementer sammen og får nye virkninger ut av det. Hvis du synes det høres merkelig ut med en mus som tar selvmord, så kommer du til å få et nytt syn på det etter denne boken. I tillegg er noen av setningene hans så fine at jeg stoppet helt opp, og måtte lese dem om igjen. ”Ytterdøren gled igjen bak ham med en lyd som et kyss på en naken skulder.” Jeg kunne høre det for meg, klinkende klart.