52 noveller: 4. uke

Aleksander Melli, fra nrk.no

• Tilfeldighetsmorderen av Aleksander Melli

Aleksander Melli er en norsk-italiensk forfatter. Han har gitt ut både diktsamlinger, novellesamlinger og flere ungdomsbøker. Den mest kjente er kanskje Barneregjeringen fra 2008. Novellen Tilfeldighetsmorderen er fra en novellesamling med samme navn, utgitt i 1993.

Denne novellen fikk grep om meg fra første avsnitt.
"Landsbyen Spaccaforno, plassert i et bakkelandskap i Sicilias sørligste provinsd, var høsten nittito vertskap for fem voldsomme dødsfall. I løpet av en halvtimes galskap fikk man fem lik; en ulykkesfugl, to mord, ett selvmord. Dessuten et dyremord, noe bare denne forteller finner vesentlig."

Det er en tekst med et fangstnett på samme måte som en god krimbok. Likevel er det ikke en "krimnovelle" (er det noe som heter det?), i den forstand at det er en fortettet og minimert krimhistorie. Vi jakter ikke på en morder - vi får vite hvem det er allerede i andre avsnitt. Spenningen ligger først og fremst i hvorfor, og deretter hvem som dør. Og det hele slutter med en uventet tanke.

Til tross for en ytterst tragisk historie blir den ikke fremstilt svart og grå. Melli holder en lett tone gjennom hele teksten, og lar seg ikke friste til å gå dypere inn i det groteske og grusomme. Ved å holde teksten såpass positiv og lett får han frem noe av tilfeldigheten over hendelsene. For tilskuerne er dagen som en hvilken som helst annen - bare spritet opp med noen spennende hendelser. Det hele var tilfeldighetens spill, og det forandret alt for de som var direkte innvolvert.

Jeg har bare en ting å si, "wow - for en bra novelle". Dette er nok en av de beste novellene jeg har lest noen gang (nå har jeg ikke lest så forferdelig mange, så ikke sikkert det sier så mye). Det er skikkelig skuffende at Melli ikke har skrevet noen voksenromaner. Kanskje jeg må sjekke ut flere av novellene hans. Anbefales!

Love Story - trekantdrama

• So long Marianne - Ei kjærleikshistorie av Kari Hesthamar

I fjor en gang leste jeg Kari Hesthamars biografiske roman om Marianne Ihlen. Til den historien hører både Axel Jensen, Leonard Cohen, greske øyer, vin, mat og kunstnermiljøet som blomstret på Hydra på 50- og 60-tallet. Jeg fikk aldri skrevet en anmeldelse av boka. Jeg leste nemlig Cohens Yndlingsleken omtrent samtidig, og tenkte å lese Epp av Axel Jensen før jeg skrev noe om alle tre. Jeg leste aldri ferdig Epp, og dermed ble det heller ingen anmeldelse av de to andre.

Boken bygger på en radiodukementar laget av Hesthamar i 2005. Den kan du høre her, hos NRK.

Her er Bokklubbens omtale av boka:

"22 år gamal rømte Marianne Ihlen til den greske øya Hydra saman med forfattaren Axel Jensen. Etter ei tid forlet Axel henne og den nyfødde sonen deira for ei anna kvinne. Ein av desse grå dagane er Marianne i den vesle kolonialen på øya og handlar. Då kjem ein mann bort til henne og spør om ho kan tenke seg å sitte med han på terrassen utanfor. Han presenterer seg som Leonard Cohen. Dette vert starten på ei kjærleikshistorie som varer det meste av 1960-talet, og som tek dei til Oslo, Montreal og New York og attende til Hydra. I denne boka fortel Marianne si eiga historie for første gong. Den er eit medrivande tidsbilete frå eit annleis norsk liv på 1960-talet. Illustrert med private foto, brev og tidlegare upubliserte dikt av Leonard Cohen."

Marianne Ihlen og Leonard Cohen på Hydra

Liker du Leonard Cohens musikk, greske øyer, og alternative kunstnermiljøer anbefales boken. Dessuten også for deg som liker å drømme deg bort i spennende kjærlighetsforhold. Det at historien ikke handler om glitrende vampyrer og overbeskyttende varulver, men faktisk er helt sann, gjør det bare enda bedre.

52 noveller: 3. uke

Merethe Lindstrøm, fra dagbladet.no

Borte, men savnet av Merethe Lindstrøm: Litt lykke

"Jeg er kommet "hjem". Det er moren min som insisterer på at jeg skal kalle det "hjem", men egentlig har jeg aldri bodd her. Moren min har giftet seg på nytt, med en mann jeg ikke kjenner noe særlig. Han virker hyggelig, men holder seg mest i bakgrunnen, som om han er redd for å bli blandet inn i noe ubehagelig. Det forstår jeg godt."

Slik begynner Lindstrøms novelle Litt lykke. Utover i novellen brettes hovedpersonens forhold til moren ut. Et forhold som opprettholdes av de obligatoriske julekortene og bursdagshilsningene. For første gang på lenge har hun kommet på besøk - til et hjem hun ikke kjenner seg igjen i, med små søsken hun ikke kjenner og en stefar hun ikke har noe forhold til.

Stemningen i novellen er dempet. Det er ingen roping eller skriking, ingen smelling og skjelling, men det ligger et trykkende nag under teksten. Det virker som om det er blitt svelget noen store kameler hos både mor og datter. Mot slutten av teksten øyner man et lite glimt av håp om at forholdene skal bli litt bedre - det er likevel tydelig at det er en lang vei å gå.

Jeg likte novellen sånn passe godt. Den er ikke dårlig skrevet, men den satt seg ikke fast i hodet, og var ganske fort glemt. Jeg tror novellen hadde hatt godt av å strippes ned litt. Noen setninger føltes som om de ikke hadde noe egnetlig mening, bare til fyll. Kanskje jeg ikke har lest godt nok, ikke sett godt nok på teksten, og ikke analysert nok. Men jeg tror jeg hadde likt den bedre dersom teksten hadde vært litt mer konsis og konkret.

52 noveller: 2. uke

• Bikubesong av Frode Grytten: Kamerat Måne

Året er 1969, og fire kamerater fra Odda bygger en månerakett. De vil være først på månen. Selv om oppdraget skal være topphemmelig lekker det ut, som det alltid gjør. Og Gagarin vil være med. Han tvinger seg med, og plutselig er ikke de fire kameraten astronauter lenger. Nå er de kosmonauter og raketten heter ikke lenger Apollo, men Luna - faren til Gagarin er nemmelig kommunist. I månedene før ferden gjennomgår de harde treningsprogram, omstendige medisinske undersøkelser, driller på rutiner og kommandoer og gjennomfører flere treningsturer.
På den store dagen går likevel ikke alt som planlagt. Gagarin tar med seg storebroren sin til utskytningen - Galne Finn, og insisterer på at han tar den ene av de to plassene i fartøyet. For Finn blir det hele litt for mye og i det han skal trå ut på månens overflate, som det første mennesket noen sinne, tar han av seg månehjelmen og løper mot kanten av taket på Rådhuset. Etter mye panikk og hyling klarer Betty, fra kinoen, og den fineste dama i hele Odda, å roe ned Finn og får han med seg ned fra taket.

Grytten skriver godt - selvsagt, han er rost opp i skyene... Han har en måte å leve seg inn i verden til de personene han skriver om som er spesiell. De fire kameratene som bygger månerakett reiser faktisk til månen - i heisen i Rådhuset. Det er god balanse mellom beskrivelsen av den barnlige innlevelsen i måneferden og de små dryppene av realitet. Og skiftet i dette kommer brått i det Finn løper mot kanten av taket. Leken er over, og det er alvor.

"Eg veit kva eg skal tenke på når stjerneskota kjem susande over den mørke hausthimmelen.

Det er å få vite kva Betty sa til Finn den sommarkvelden for mange år sidan, kva ho sa som gjorde at han blei ståande og kom ned igjen frå plattforma.

Eg skulle ha visst kva det er som får eit menneske til å endre seg slik på eit par minutt, og eg skulle ønske at Betty kunne komme frå den sommaren 69 og stå her ved sida av meg og kviskre dei same orda i øyret mitt, at ho kunne seie det same til meg som ho sa til Finn.

Det ønsker eg meg, her eg står og ventar på stjerneskota, røyker og kjenner at det er like før eg sjølv fell, at det er like før eg fell tvers gjennom mitt eige univers."

Årets fineste?

• Guden for små ting av Arundhati Roy

Da jeg var liten hadde jeg noen bøker med kjempefine bilder i. Det var sånne bilder som man kunne sitte å studere lenge, lenge - fordi de inneholdt så mye farge og detaljer at man kunne synke langt inn i det. Sånn er språket til Arundhati Roy i Guden for små ting. Det som i utgansgpunktet er en ikke så alt for lang bok på 276 sider har tatt meg over to uker å lese. For jeg vil ha med meg hver eneste setning. Ingen side er skumlest eller bare øye-lest (sånn når hodet ikke helt er med, og det bare er øynene som leser...)

Til tross for at vi foreløpig bare har kommet til midten av januar, ser jeg ikke bort fra at dette muligens kommer til å bli min fineste leseropplevelse i 2011. Arundhati Roy skriver morsomt, sart, uendelig vakkert og uendelig trist. I tillegg har hun sin helt egne stil - her finnes ikke en eneste klisje, men bøttevis av originale og treffende metaforer. På bokens vaskeseddel står er sitat fra anmeldelsen i The New Yorker. John Updike skriver "En ambisiøs roman må oppfinne sitt eget språk, det gjør denne..." Jeg er så enig.

Historien kretser om de toeggede tvillingene Rahel og Estah. De kommer fra en relativt velstående familie i Ayemenem, delstaten Kerala i India. I huset bor flere generasjoner. Mammachi, bestemor, som startet en pickelsfabrikk, ble banket av mannen sin, og forguder sin sønn. Chako, onkel, utdannet fra Oxford, skilt, med en datter i England, og familiens selvutnevnte overhode. Baby Kochamma, grandtante, evig bitter pga. tapt kjærlighet, og glad i en hver anledning til å få andre i trøbbel. Og Ammu, moren, skilt fra sin voldelige ektemann, og litt av en skamplett på familiens rulleblad.

Bokklubbens beskrivelse av boka sier at den "handler om kjærlighetens og livets vilkår i det indiske klasse- og kastesystemet, som setter ubrytelige og ubønnhørlige grenser mellom mennesker." Og den gjør det også. Men etter min mening kommer dette i bakgrunnen. Hovedtematikken i boken gjenspeiler seg i tittelen - Guden for små ting. Det er de små tingene, barnas verden og deres evne til å oppleve og reflektere over små hendelser, små opplevelser som står fram i boken. Og hvordan enkelthendelser, noen få timer eller en dag kan endre et menneskeliv, og sette standaren for mange år framover. Som det sies i boka "Kanskje er det sant at ting kan forandre seg på en dag. At noen få timer kan berøre utfallet til hele livsløp."


"Og så meldte det seg noen spørsmål som krevde svar, i hodene på visse toeggede tvillingmedlemmer av publikum i Abhilash Filmteater, dvs:
a) Skalv kaptein von Plapretrapp med benet? Gjorde han det?
Det gjorde han ikke.
b) Blåste kaptein von Plapretrapp spyttbobler? Gjorde han det?
Det gjorde han så absolutt ikke.
c) Buldret han?
Det gjorde han ikke.
Å, kaptein von Trapp, kaptein von Trapp, kunne du elsket denne lille fyren med appelsinen i den illeluktende kinosalen?
Han har nettopp holdt tissen til appelsinbrus-sitronbrus-mannen i hånden, men kunne du elsket ham likevel?
Og tvillingsøsteren hans? Bikket opp med fontenen sin i en hårstrikk med kuler i? Kunne du elsket henne også?
Kaptein von Trapp hadde også noen spørsmål.
a) Er de rene, hvite barn?
Nei. (Men det er Sophie Mol.)
b) Blåser de spyttbobler?
Ja. (Men ikke Sophie Mol.)
c) Skjelver de med benet? Som kontorister?
Ja. (Men ikke Sophie Mol.)
d) Har de, en eller begge, noen gang holdt tissen til en fremmed?
N... Nja. (Men ikke Sophie Mol.)
"Da beklager jeg," sa kaptein von Plapretrapp. "Det er utelukket. Jeg kan ikke elske dem. Jeg kan ikke være Babaen deres. Absolutt ikke."
Kaptein von Plapretrapp kunne ikke."

De papirløse - Maria Amelie

"Mennesket kan være så bra det bare vil, det, og likevel ikke bli anerkjent."

I går var jeg på støttemarkeringen for Maria Amelie, som så mange andre rundt om i landet. Janke kom med en appell på Østlandssendingen, og oppfordrer bokbloggere til å blogge om boka Ulovlig Norsk. Etter markeringen tok jeg en tur på biblioteket. Tenkte jeg kunne finne noen novellesamlinger til årets utfordring. Helt tilfeldig plukket jeg ut og bladde gjennom noen bøker, og fant denne lille teksten: 

• Fra Flyktningesamtaler – om Passets Betydning av Bertolt Brecht

Det passet så bra at jeg må sitere noen avsnitt.


”Ziffel: Dette ølet er ikke noe øl – men det jevner seg ut ved at sigarene ikke er noen sigarer. Passet, derimot, det må være et ordentlig pass for at de skal slippe inn i ladet.

Kalle: Passet er menneskets edleste del, og det blir heller ikke til like lett som et menneske gjør. Mennesker kan bli til overalt – på lettsindigste måte, og uten noen virkelig grunn. Det går ikke med passet, men derfor blir det også anerkjent når det er i orden. Mennesket kan være så bra det bare vil, det, og likevel ikke bli anerkjent.

Ziffel: Mennesket er egentlig bare en mekanisk bærer av et pass. Man stikker passet i brystlommen på det, akkurat som man deponerer en aksjeportefølje i en safe. Safen har ikke noen verdi i seg selv, men den inneholder verdigjenstander.

Kalle: Og likevel kan man påstå at mennesket på sett og vis er nødvendig for passet. Passet er hovedsaken, det er klart, men uten det mennesket som hører til, ville passet ikke være mulig, eller i hvert fall ikke komplett.”

Knirk skriver omtale av boka til Maria Amelie her.
Les mer på Amnesty sine nettsider her, og signer oppropet.
Ta også en titt på siden til kampanjen Ingen mennesker er ulovlige

Fra engleskole til dommedag

•  Jern av Torgrim Eggen

Jern har tre hovedpersoner. Ina, sosialantropolog og doktorgradsstipendiat på temaet nyreligiøse bevegelser. Ove, blandingsnarkoman og på rømmen fra den litauiske mafiaen som er ute etter å knuse kneskålene hans. Og Gro, som blogger under navnet Yasmina, etter at datteren ble drept i en tragisk bilulykke.

Alle tre havner på Folkvang, en nedlagt folkehøyskole i Østfold, der PESPIC (Perennial Spirituality Center) holder til. Det bugner av økologisk mat, new-agespiritualitet, kanspirasjonstenkning, hasj-røyking og gudinnedyrkelse. Her kan alle tro på hva de vil, og kritisk tenkning holdes høyt i hevd.

Gruppens/sektens leder er den karismatisk Biv Boeser. Han drar etter hvert medlemmene lenger og lenger inn i sine dommedagsprofetier, under et dekke av åpen informasjon, kritisk tenkning og tydelige tegn.

Boken er skrevet med bruk av blogginnlegg, e-poster, utdrag fra en refusert dokumentarroman, dagboknotater og flere lengre foredrag. Det gjør det hele mer virkelighetsnært - for sjekker du litt rundt om på nettet så finner du garantert flere blogginnlegg som kan ligne svært på Yasminas, du finner masser av youtube-videoer av karismatiske ledere med ulike konspirasjonsteorier og dommedagsprofetier som kan minne om Biv Boesers og du finner mange nettsider med nyreligiøst budskap. Boken kunne vært direkte copy-paste.

Childhood's end av Arthur Clarke var en av
bøkene Eggen brukte som inspirasjon

Det er likevel noen ting jeg ikke var så begeistret for. Før det første ble karakteren Gro litt lite troverdig. At hun tøyer sin intimgrense og utleverer seg så til de grader på nettet, samtidig som språket hennes er håpløst fullt av feil og smileys =) er troverdig nok. Men Gro viser seg å ha intellektuell kapasitet som ikke helt står i stil til språket sitt, og det blir tydelig at det er Eggens egne setninger skinner gjennom en i utgangspunktet mye dummere Gro. Vel, åpenbart er det jo Eggens setninger, men jeg føler at han ikke har klart å senke seg ned på det intellektuelle nivået som står i stil til språket han bruker. (Og ja, her skinner mine egne fordommer svært tydelig gjennom).

Inas åpenbare seksuelle flørting med veilederen sin blir litt i meste laget for min del. Nå har ikke jeg noe særlig erfaring med å flørte med veiledere over e-post, men det ble påtatt og lite troverdig.
Boken refererer fra fire av Biv Boesers foredrag. Disse ble noe langdrøyde. Å lese side opp og side ned med beviser og argumenter for at Obama er antikrist, at jødene styrer verden via the New World Order og at verden går under i nærmeste framtid, sannsynligvis i 2012, blir litt kjedelig i lengden. Det er som å lese artikler fra Nyhetsspeilet. Gøy en liten stund, så drepende kjedelig (og hvis du forsetter enda litt til, blir det litt skremmende).

Knut Hoem i Bok i P2 sier at "I forhold til i tidligere romaner, hvor Eggen har skutt hardt og rammende mot alt fra sosialdemokratiske karrierejegere til designkåte norsk middelklasse, virker valget av en dommedagssekt som et lite presserende tema for meg. Men her er det mulig jeg tar feil. For alt jeg vet kan dommedagssekter bli det store i 2010. Eller i alle fall senest i 2012."

Jeg er litt uenig med Hoem. Slik jeg leser Eggens roman er det ikke nødvendigvis selve dommedagsprofetien som er det mest pressende temaet. Men heller alle new-age og alternativ bevegelsens merkverdige påfunn. Og er det noe som mange mennesker er opptatt av i dagens samfunn, så er det nettopp nyreligiøsitet og ionisert rensevann.
Slik som Folkvang fremstår på begynnelsen av boka, som et sted der sunt kosthold, meningssøking og kunnskap står i sentrum, er lett gjenkjennelig bare man går i selvrealiseringsseksjonen i bokhandelen, skrur på kanalen FEM på TV eller besøker bloggen til Trine Grung.

Eggen klarer på en morsom måte å vise hvor lett det være å bli dratt med inn i noe du i utgangspunktet ville sagt nei, ellers takk, til. Hvordan det kan være vanskelig å sortere klinten fra hveten når det kommer til påstander og vitenskapelige fakta - og konklusjonene man kan komme til når ting settes sammen på den "riktige" måten.

Les det interessante intervjuet med Torgrim Eggen på Fri Tanke, der han blant annet forteller om hvordan han har jobbet for å konstruere dommedagssekten.

Før huset ditt ble ditt hus

• Anleggsprosa av Tina Åmodt

Vet du hva pilkeline, forskalingskassetter, jernkorger, vegghester, stag, og tobb er? Ikke jeg heller. Men det gjør Tina Åmodt, for hun har skrevet bok om det. Om byggeplassen og byggeprosessen, og hvordan huset du bor i har blitt akkurat det huset.

Gjennom 75 korte tekster følger leseren to betongarbeidere, eller forskalingssnekker som det heter (jøss, alt man ikke vet). De bærer og plasserer og fester og hamrer og støper og jeg vet ikke hva. For jeg vet virkelig ikke hva det er de driver med - men det er utrolig spennende å lese om likevel.

Jeg leste en anmeldelse av boken på Virrvarrs roteloft for en ganske langt stund tilbake. Hun skriver blant annet at "Anleggsprosa handler ikke om gjenkjennelse for meg, men om virkelighetsutvidelse." Og det kan jeg være enig i, for dette er ting jeg aldri ville ha vært borti, utenfor disse tekstene (og sannsynligvis aldri vil heller).

Forskalingssnekker lånt fra BT.no

Som leser får jeg innblikk i prosesser jeg ikke ante fantes, og oppdager nye sider ved det å være bygningsarbeider som jeg ikke kunne tenkt meg til på egenhånd. Har du tenkt på at når en arbeider har jobbet med et hus, kanskje i flere måndeder, så plutselig, fra en dag til den neste har ikke vedkommende tilgang til det lenger? Det du har lagt ned mange timer svetting og hardt arbeid i er utenfor din rekkevidde, og de som nå har tilgang til det vet kanskje ikke en gang hva du har gjort. Merkelig...

"Salinger av planker er spikret opp og satt ved hvert av de fire hjørnene. Vi kan ane hvor huset begynner og hvor det tar slutt. Med selvlysende pilkeliner vikler vi ut vegger fra saling til saling. Under linen legger vi plankebord. Hvor blir det rom, hvor blir det vegg. Tilfeldigheter finnes ikke. (...) Fantasien er den eneste begrensningen. Begrensningen er at når huset er ferdig, får vi aldri mer komme inn i det." (Fra teksten Hjørnepunkter)

Her finner du NRKs intervju med Tina Åmodt. 

52 noveller: 1. uke

• Bavian av Naja Marie Aidt: Bulbjerg, Myggestikk

Jeg har lest Bulbjerg, som er den første novellen i samlingen, og Myggestikk som er den siste. Til tross for ulik handling og persongalleri er tematikken i bunn og grunn den samme. Idyllen som forsvinner. De små irritasjonene som vokser seg store og uhåndterbare, og overskygger alt annet.  

Novellesamlingen ble utgitt i 2006, men ikke oversatt til Norsk før i 2008. Den har blitt rost opp og ned i mente av anmeldere, og i 2008 mottok Aidt Nordisk Råds Litteraturpris for samlingen.

Bulbjerg: Et ungt par er ute på sykkeltur med sin seks år gamle sønn. Det er sommer og de befinner seg i nærheten av Bulbjerg på Jylland. Men alt er ikke som det skal. De sykler i ring, og finner ikke veien. Etterhvert blir de mer og mer slitne og irriterte. 

Så krasjer de med syklene, og gutten faller og slår hodet mot en stein. Han er bevisstløs og har et kutt i leppa. Fortvilet og sliten får det mannen til å fortelle at han har en affære - med sin kones søster. Det som kunne lignet på sommeridyll er for lengst forsvunnet, og Jylland blir et ganske uhyggelig sted å være.

Myggestikk: Det er påskeferie og godt vær. Gresset klippes ved sommerhuset, det settes brøddeiger, lages god mat og drikkes og spises sammen med gode venner. Så kjenner han et myggestikk. En liten irritasjon i idyllen. Liten nok til å kunne være en del av og gjøre harmonien enda mer komplett. Irritasjonen vokser, og snart har myggestikket utviklet seg til en byll - en klump på setemuskulaturen.   

"Charlotte så på ham og sa noe, men øynene hennes var forvandlet til mørke huler, hun lignet et skjellett, tenkte han og stanset for å pisse." Men en setning endrer Aidt hele stemningen i teksten. Etter dette er idyllen brutt.

Problemet fortsetter å vokse, og tilslutt må han legges inn på sykehuset. Byllene skjæres bort, men han får infeksjon - resistente bakterier. Inn og ut av sykehus, mens han vipper fram og tilbake mellom liv og død.

PS: Begge disse novellene har en mannlig jeg-person, til tross for at forfatteren er en kvinne. Dette gjør på ingen måte novellene noe svakere slik jeg ser det - det er fortsatt troverdige karaktere. Men det var litt forvirrende da jeg leste den første novellen. Jeg forventet meg at det skulle være en dame, og prøvde å få det til å passe hele veien, helt til jeg skjønte hvordan det lå an.

52 noveller

Bai, på Boklesebloggen min, har bestemt seg for å lese 52 noveller på 52 uker. Som den ekstremt dårlige novelleleseren jeg er kaster jeg med meg, med et foreløpig åpent sinn.

Det fine med noveller, som det har blitt poengtert på flere av bloggene, er at de hver for seg ikke tar så lang tid å lese. Så får du ikke lest en novelle den ene uka, så tar du det fort igjen ved å lese to den neste.
Eller - finner du ut at du gjerne skulle vært med på novellelesingen litt utpå nyåret så er det bare å slenge seg på - du rekker nok å ta igjen oss andre =)

Han møter henne

• Karin og Kareem av Mattis Øybø

Karin er snart ferdig med mastergrad i fransk litteratur på Blindern. Hun jobber som værdame på TVNorge, og har den siste måneden fått slibrige sms og telefonopprigninger fra kåte menn som har sett sexvideoen ekskjæresten hennes lekket ut på nettet. Hun er lei av all medfølelsen og blikkene som omringer henne.
Kareem er filmstudent fra Frankrike. Familien kommer opprinnelig fra Irak, men han har vokst opp i Oslo og bor i London. En internasjonal mann, og ”født på den internasjonale terminalen i Damaskus”, som han pleier å si.

Karin er på Film-fra-sør-festivalen i Oslo. Den åpner med debutfilmen til Kareem, Huset, – ”den første filmen fra det nye Irak”. Filmen hylles for å være kritisk til okkupasjonen og krigen i Irak, og Bush. Kareem begynner å tvile på om han er så fornøyd med de strålende mottakelsene filmen har fått. I følge han selv viser ikke filmen et tydelig politisk budskap, men heller en tvetydighet, individer, og deres frykt og forvirring. Hater han Bush så mye som kritikerne ser ut å anta? Og hva betyr det at filmen kanskje er laget med penger fra amerikanerne selv? Karin og Kareem treffes, og det går som det må gå, som i en film der ”han møter henne”.

Dette er Øybøs tredje roman. Han har tidligere skrevet Ingen er alene, og Alle ting skinner. Begge to har vært noen av de fineste leseropplevelsene jeg har hatt i løpet av de siste årene. Øybø skriver på en helt spesiell måte, og det er tydelig også i hans siste bok. På mange måter minner han meg om Paul Auster, som jo er svært så bejublet på mange bokblogger. Begge skriver på en slik måte at det er helt uanstrengende å lese, man rives rett og slett med fra side til side. Og mens jeg leser Øybø sitter jeg hele tiden med en følelse av at alt er så klinkende klart. Det er akkurat nok detaljert til å få et klart og tydelig bilde, som om jeg ser på en film i HD-kvalitet, eller ser i et helt nypusset speil.

I forhold til Øybøs to andre romaner synes jeg Karin og Kareem er den svakeste. Historien i seg selv blir litt kjedelig, og i om med at handlingen kun foregår over ett døgn blir det litt kort. Absolutt verdt å lese, men jeg vil anbefale Alle ting skinner og Ingen er alene over denne.