Jeg har lest Bulbjerg, som er den første novellen i samlingen, og Myggestikk som er den siste. Til tross for ulik handling og persongalleri er tematikken i bunn og grunn den samme. Idyllen som forsvinner. De små irritasjonene som vokser seg store og uhåndterbare, og overskygger alt annet. Novellesamlingen ble utgitt i 2006, men ikke oversatt til Norsk før i 2008. Den har blitt rost opp og ned i mente av anmeldere, og i 2008 mottok Aidt Nordisk Råds Litteraturpris for samlingen.
Bulbjerg: Et ungt par er ute på sykkeltur med sin seks år gamle sønn. Det er sommer og de befinner seg i nærheten av Bulbjerg på Jylland. Men alt er ikke som det skal. De sykler i ring, og finner ikke veien. Etterhvert blir de mer og mer slitne og irriterte.
Så krasjer de med syklene, og gutten faller og slår hodet mot en stein. Han er bevisstløs og har et kutt i leppa. Fortvilet og sliten får det mannen til å fortelle at han har en affære - med sin kones søster. Det som kunne lignet på sommeridyll er for lengst forsvunnet, og Jylland blir et ganske uhyggelig sted å være.
Myggestikk: Det er påskeferie og godt vær. Gresset klippes ved sommerhuset, det settes brøddeiger, lages god mat og drikkes og spises sammen med gode venner. Så kjenner han et myggestikk. En liten irritasjon i idyllen. Liten nok til å kunne være en del av og gjøre harmonien enda mer komplett. Irritasjonen vokser, og snart har myggestikket utviklet seg til en byll - en klump på setemuskulaturen.
"Charlotte så på ham og sa noe, men øynene hennes var forvandlet til mørke huler, hun lignet et skjellett, tenkte han og stanset for å pisse." Men en setning endrer Aidt hele stemningen i teksten. Etter dette er idyllen brutt.
Problemet fortsetter å vokse, og tilslutt må han legges inn på sykehuset. Byllene skjæres bort, men han får infeksjon - resistente bakterier. Inn og ut av sykehus, mens han vipper fram og tilbake mellom liv og død.
PS: Begge disse novellene har en mannlig jeg-person, til tross for at forfatteren er en kvinne. Dette gjør på ingen måte novellene noe svakere slik jeg ser det - det er fortsatt troverdige karaktere. Men det var litt forvirrende da jeg leste den første novellen. Jeg forventet meg at det skulle være en dame, og prøvde å få det til å passe hele veien, helt til jeg skjønte hvordan det lå an.
3 kommentarer:
Eg har lese nokre av desse novellene, men ikkje alle. Den eg hugser best er den som heiter "Hun gråter ikke".
Er det ikkje litt rart korleis vi forventer at hovudpersonen skal ha same kjønn som forfattaren? Eg har også latt meg forvirre av det, eit par gonger.
Jeg leser sjeldent noveller, som sagt. Og ett av problemene jeg støtte på nå var: hvilken novelle kal jeg lese? Jeg har jo hele samlingen, men kan ikke begynne forfra og lese gjennom hele (det er prøvd før, og jeg faller av lenge før halvveis).
Og merkelig det med forfatter - men bare bra å bli litt mer klar over det. For det er vel ikke egentlig noen automatikk i det, selv om de fleste nok skriver fra det utgangspunktet de selv har...
Dette var nok min favirittsamling av noveller jeg leste i fjor. Synes Aidt hadde en så fin balanse mellom det idylliske og det ekle.
Min favoritt var "Store træers grønne mørke" (Jeg lånte den på biblioteket og leste den på dansk, bare for å oppdage da jeg var ferdig at jeg allerede hadde den i bokhylla mi i norsk oversettelse...)
Legg inn en kommentar