Årets fineste?

• Guden for små ting av Arundhati Roy

Da jeg var liten hadde jeg noen bøker med kjempefine bilder i. Det var sånne bilder som man kunne sitte å studere lenge, lenge - fordi de inneholdt så mye farge og detaljer at man kunne synke langt inn i det. Sånn er språket til Arundhati Roy i Guden for små ting. Det som i utgansgpunktet er en ikke så alt for lang bok på 276 sider har tatt meg over to uker å lese. For jeg vil ha med meg hver eneste setning. Ingen side er skumlest eller bare øye-lest (sånn når hodet ikke helt er med, og det bare er øynene som leser...)

Til tross for at vi foreløpig bare har kommet til midten av januar, ser jeg ikke bort fra at dette muligens kommer til å bli min fineste leseropplevelse i 2011. Arundhati Roy skriver morsomt, sart, uendelig vakkert og uendelig trist. I tillegg har hun sin helt egne stil - her finnes ikke en eneste klisje, men bøttevis av originale og treffende metaforer. På bokens vaskeseddel står er sitat fra anmeldelsen i The New Yorker. John Updike skriver "En ambisiøs roman må oppfinne sitt eget språk, det gjør denne..." Jeg er så enig.

Historien kretser om de toeggede tvillingene Rahel og Estah. De kommer fra en relativt velstående familie i Ayemenem, delstaten Kerala i India. I huset bor flere generasjoner. Mammachi, bestemor, som startet en pickelsfabrikk, ble banket av mannen sin, og forguder sin sønn. Chako, onkel, utdannet fra Oxford, skilt, med en datter i England, og familiens selvutnevnte overhode. Baby Kochamma, grandtante, evig bitter pga. tapt kjærlighet, og glad i en hver anledning til å få andre i trøbbel. Og Ammu, moren, skilt fra sin voldelige ektemann, og litt av en skamplett på familiens rulleblad.

Bokklubbens beskrivelse av boka sier at den "handler om kjærlighetens og livets vilkår i det indiske klasse- og kastesystemet, som setter ubrytelige og ubønnhørlige grenser mellom mennesker." Og den gjør det også. Men etter min mening kommer dette i bakgrunnen. Hovedtematikken i boken gjenspeiler seg i tittelen - Guden for små ting. Det er de små tingene, barnas verden og deres evne til å oppleve og reflektere over små hendelser, små opplevelser som står fram i boken. Og hvordan enkelthendelser, noen få timer eller en dag kan endre et menneskeliv, og sette standaren for mange år framover. Som det sies i boka "Kanskje er det sant at ting kan forandre seg på en dag. At noen få timer kan berøre utfallet til hele livsløp."


"Og så meldte det seg noen spørsmål som krevde svar, i hodene på visse toeggede tvillingmedlemmer av publikum i Abhilash Filmteater, dvs:
a) Skalv kaptein von Plapretrapp med benet? Gjorde han det?
Det gjorde han ikke.
b) Blåste kaptein von Plapretrapp spyttbobler? Gjorde han det?
Det gjorde han så absolutt ikke.
c) Buldret han?
Det gjorde han ikke.
Å, kaptein von Trapp, kaptein von Trapp, kunne du elsket denne lille fyren med appelsinen i den illeluktende kinosalen?
Han har nettopp holdt tissen til appelsinbrus-sitronbrus-mannen i hånden, men kunne du elsket ham likevel?
Og tvillingsøsteren hans? Bikket opp med fontenen sin i en hårstrikk med kuler i? Kunne du elsket henne også?
Kaptein von Trapp hadde også noen spørsmål.
a) Er de rene, hvite barn?
Nei. (Men det er Sophie Mol.)
b) Blåser de spyttbobler?
Ja. (Men ikke Sophie Mol.)
c) Skjelver de med benet? Som kontorister?
Ja. (Men ikke Sophie Mol.)
d) Har de, en eller begge, noen gang holdt tissen til en fremmed?
N... Nja. (Men ikke Sophie Mol.)
"Da beklager jeg," sa kaptein von Plapretrapp. "Det er utelukket. Jeg kan ikke elske dem. Jeg kan ikke være Babaen deres. Absolutt ikke."
Kaptein von Plapretrapp kunne ikke."