 |
| Merethe Lindstrøm, fra dagbladet.no |
"Jeg er kommet "hjem". Det er moren min som insisterer på at jeg skal kalle det "hjem", men egentlig har jeg aldri bodd her. Moren min har giftet seg på nytt, med en mann jeg ikke kjenner noe særlig. Han virker hyggelig, men holder seg mest i bakgrunnen, som om han er redd for å bli blandet inn i noe ubehagelig. Det forstår jeg godt."
Slik begynner Lindstrøms novelle Litt lykke. Utover i novellen brettes hovedpersonens forhold til moren ut. Et forhold som opprettholdes av de obligatoriske julekortene og bursdagshilsningene. For første gang på lenge har hun kommet på besøk - til et hjem hun ikke kjenner seg igjen i, med små søsken hun ikke kjenner og en stefar hun ikke har noe forhold til.
Stemningen i novellen er dempet. Det er ingen roping eller skriking, ingen smelling og skjelling, men det ligger et trykkende nag under teksten. Det virker som om det er blitt svelget noen store kameler hos både mor og datter. Mot slutten av teksten øyner man et lite glimt av håp om at forholdene skal bli litt bedre - det er likevel tydelig at det er en lang vei å gå.
Jeg likte novellen sånn passe godt. Den er ikke dårlig skrevet, men den satt seg ikke fast i hodet, og var ganske fort glemt. Jeg tror novellen hadde hatt godt av å strippes ned litt. Noen setninger føltes som om de ikke hadde noe egnetlig mening, bare til fyll. Kanskje jeg ikke har lest godt nok, ikke sett godt nok på teksten, og ikke analysert nok. Men jeg tror jeg hadde likt den bedre dersom teksten hadde vært litt mer konsis og konkret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar