Før huset ditt ble ditt hus

• Anleggsprosa av Tina Åmodt

Vet du hva pilkeline, forskalingskassetter, jernkorger, vegghester, stag, og tobb er? Ikke jeg heller. Men det gjør Tina Åmodt, for hun har skrevet bok om det. Om byggeplassen og byggeprosessen, og hvordan huset du bor i har blitt akkurat det huset.

Gjennom 75 korte tekster følger leseren to betongarbeidere, eller forskalingssnekker som det heter (jøss, alt man ikke vet). De bærer og plasserer og fester og hamrer og støper og jeg vet ikke hva. For jeg vet virkelig ikke hva det er de driver med - men det er utrolig spennende å lese om likevel.

Jeg leste en anmeldelse av boken på Virrvarrs roteloft for en ganske langt stund tilbake. Hun skriver blant annet at "Anleggsprosa handler ikke om gjenkjennelse for meg, men om virkelighetsutvidelse." Og det kan jeg være enig i, for dette er ting jeg aldri ville ha vært borti, utenfor disse tekstene (og sannsynligvis aldri vil heller).

Forskalingssnekker lånt fra BT.no

Som leser får jeg innblikk i prosesser jeg ikke ante fantes, og oppdager nye sider ved det å være bygningsarbeider som jeg ikke kunne tenkt meg til på egenhånd. Har du tenkt på at når en arbeider har jobbet med et hus, kanskje i flere måndeder, så plutselig, fra en dag til den neste har ikke vedkommende tilgang til det lenger? Det du har lagt ned mange timer svetting og hardt arbeid i er utenfor din rekkevidde, og de som nå har tilgang til det vet kanskje ikke en gang hva du har gjort. Merkelig...

"Salinger av planker er spikret opp og satt ved hvert av de fire hjørnene. Vi kan ane hvor huset begynner og hvor det tar slutt. Med selvlysende pilkeliner vikler vi ut vegger fra saling til saling. Under linen legger vi plankebord. Hvor blir det rom, hvor blir det vegg. Tilfeldigheter finnes ikke. (...) Fantasien er den eneste begrensningen. Begrensningen er at når huset er ferdig, får vi aldri mer komme inn i det." (Fra teksten Hjørnepunkter)

Her finner du NRKs intervju med Tina Åmodt. 

52 noveller: 1. uke

• Bavian av Naja Marie Aidt: Bulbjerg, Myggestikk

Jeg har lest Bulbjerg, som er den første novellen i samlingen, og Myggestikk som er den siste. Til tross for ulik handling og persongalleri er tematikken i bunn og grunn den samme. Idyllen som forsvinner. De små irritasjonene som vokser seg store og uhåndterbare, og overskygger alt annet.  

Novellesamlingen ble utgitt i 2006, men ikke oversatt til Norsk før i 2008. Den har blitt rost opp og ned i mente av anmeldere, og i 2008 mottok Aidt Nordisk Råds Litteraturpris for samlingen.

Bulbjerg: Et ungt par er ute på sykkeltur med sin seks år gamle sønn. Det er sommer og de befinner seg i nærheten av Bulbjerg på Jylland. Men alt er ikke som det skal. De sykler i ring, og finner ikke veien. Etterhvert blir de mer og mer slitne og irriterte. 

Så krasjer de med syklene, og gutten faller og slår hodet mot en stein. Han er bevisstløs og har et kutt i leppa. Fortvilet og sliten får det mannen til å fortelle at han har en affære - med sin kones søster. Det som kunne lignet på sommeridyll er for lengst forsvunnet, og Jylland blir et ganske uhyggelig sted å være.

Myggestikk: Det er påskeferie og godt vær. Gresset klippes ved sommerhuset, det settes brøddeiger, lages god mat og drikkes og spises sammen med gode venner. Så kjenner han et myggestikk. En liten irritasjon i idyllen. Liten nok til å kunne være en del av og gjøre harmonien enda mer komplett. Irritasjonen vokser, og snart har myggestikket utviklet seg til en byll - en klump på setemuskulaturen.   

"Charlotte så på ham og sa noe, men øynene hennes var forvandlet til mørke huler, hun lignet et skjellett, tenkte han og stanset for å pisse." Men en setning endrer Aidt hele stemningen i teksten. Etter dette er idyllen brutt.

Problemet fortsetter å vokse, og tilslutt må han legges inn på sykehuset. Byllene skjæres bort, men han får infeksjon - resistente bakterier. Inn og ut av sykehus, mens han vipper fram og tilbake mellom liv og død.

PS: Begge disse novellene har en mannlig jeg-person, til tross for at forfatteren er en kvinne. Dette gjør på ingen måte novellene noe svakere slik jeg ser det - det er fortsatt troverdige karaktere. Men det var litt forvirrende da jeg leste den første novellen. Jeg forventet meg at det skulle være en dame, og prøvde å få det til å passe hele veien, helt til jeg skjønte hvordan det lå an.

52 noveller

Bai, på Boklesebloggen min, har bestemt seg for å lese 52 noveller på 52 uker. Som den ekstremt dårlige novelleleseren jeg er kaster jeg med meg, med et foreløpig åpent sinn.

Det fine med noveller, som det har blitt poengtert på flere av bloggene, er at de hver for seg ikke tar så lang tid å lese. Så får du ikke lest en novelle den ene uka, så tar du det fort igjen ved å lese to den neste.
Eller - finner du ut at du gjerne skulle vært med på novellelesingen litt utpå nyåret så er det bare å slenge seg på - du rekker nok å ta igjen oss andre =)

Han møter henne

• Karin og Kareem av Mattis Øybø

Karin er snart ferdig med mastergrad i fransk litteratur på Blindern. Hun jobber som værdame på TVNorge, og har den siste måneden fått slibrige sms og telefonopprigninger fra kåte menn som har sett sexvideoen ekskjæresten hennes lekket ut på nettet. Hun er lei av all medfølelsen og blikkene som omringer henne.
Kareem er filmstudent fra Frankrike. Familien kommer opprinnelig fra Irak, men han har vokst opp i Oslo og bor i London. En internasjonal mann, og ”født på den internasjonale terminalen i Damaskus”, som han pleier å si.

Karin er på Film-fra-sør-festivalen i Oslo. Den åpner med debutfilmen til Kareem, Huset, – ”den første filmen fra det nye Irak”. Filmen hylles for å være kritisk til okkupasjonen og krigen i Irak, og Bush. Kareem begynner å tvile på om han er så fornøyd med de strålende mottakelsene filmen har fått. I følge han selv viser ikke filmen et tydelig politisk budskap, men heller en tvetydighet, individer, og deres frykt og forvirring. Hater han Bush så mye som kritikerne ser ut å anta? Og hva betyr det at filmen kanskje er laget med penger fra amerikanerne selv? Karin og Kareem treffes, og det går som det må gå, som i en film der ”han møter henne”.

Dette er Øybøs tredje roman. Han har tidligere skrevet Ingen er alene, og Alle ting skinner. Begge to har vært noen av de fineste leseropplevelsene jeg har hatt i løpet av de siste årene. Øybø skriver på en helt spesiell måte, og det er tydelig også i hans siste bok. På mange måter minner han meg om Paul Auster, som jo er svært så bejublet på mange bokblogger. Begge skriver på en slik måte at det er helt uanstrengende å lese, man rives rett og slett med fra side til side. Og mens jeg leser Øybø sitter jeg hele tiden med en følelse av at alt er så klinkende klart. Det er akkurat nok detaljert til å få et klart og tydelig bilde, som om jeg ser på en film i HD-kvalitet, eller ser i et helt nypusset speil.

I forhold til Øybøs to andre romaner synes jeg Karin og Kareem er den svakeste. Historien i seg selv blir litt kjedelig, og i om med at handlingen kun foregår over ett døgn blir det litt kort. Absolutt verdt å lese, men jeg vil anbefale Alle ting skinner og Ingen er alene over denne.