Vårt litterære genom

Cute and deadly

• Santa Olivia av Jacqueline Carey 

Jane Eyre møter Million Dollar Baby møter Billy Elliot møter The Golden Compass møter Twilight.

Jeg leste en anmeldelse av denne boken og følte med en gang kribling i fingrene. I det siste har jeg hatt problemer med å starte på bøker, komme inn i dem, og bli dratt med. Jeg var på utkikk etter en katalysator for å få lesegleden tilbake – og jeg fant det.

Jeg har ikke lyst til å skive noe om bokas handling – den grep meg fra første side og holder lenge etter siste – så jeg vil ikke ødelegge det for noen.

Dette er en lettlest bok, med spenning og romantikk, for «unge voksne», og scorer dermed høyt på underholdningsverdien. Det var likevel en del ting jeg bet merke i, som gjorde at den ble konsumert på få timer.

• Boken begynner lenge før hovedpersonen, Loup, begynner. Uten å gå for mye i detaljer og dvele, uten å være for overfladisk og rask tar bokens aller første del for seg livet til Loups foreldre. Det gir et godt bakgrunnsteppe for å virkelig forstå hovedpersonen, og komme under «huden» på henne.
• Boken er troverdig. De «fantastiske» elementene fungerer fordi de får forklaringer jeg tror på, og som ligger tett opptil vår egen virkelighet – det handler om GMOs, pandemier, stengte grenser, militærbaser – det hele med herlig hinting til superhelter, varulver og magi.
• Fantastiske kommentarer og dialogvekslinger. Jeg lo høyt mange ganger – og koste meg over de kjappe og vittige replikkene.
• Boken har en Kick-ass-kvinnelig hovedkarakter!  

Det er flere ting ved historien og karakterene i den som kan sees på som noe klisjeaktiv. Du har den bekymrede og snille storebroren, de smårampete barnehjemsbarna, den røffe, gamle treneren som ikke lever for annet enn boksing, osv osv. De nye elementene Jaqueline Carey legger til i historien, de uventede venningene og (jeg nevner det igjen) det faktum at hovedpersonen er kiss-ass-Loup ("Though I’ve gotta tell you, the whole cute and deadly thing gets me, too.") gjør at det ikke blir kjedelig eller føles klisjefylt. 

Jeg gleder meg vilt til neste bok som slippes i USA i november en gang. 

   

Do you dream of androids?

• Do androids dream of electric sheep? av Philip K. Dick

I en, allerede forbigått, post-apokalyptisk framtid - 1992 - jobber Rick Deckard som dusørjeger. Hans jobb for politiet i San Francisco, går ut på å finne og drepe ("pensjonere") androider, menneskelignende roboter.
Etter "World War Terminus" er jorda full av radioaktivt støv, som stenger for sola og stjernene, og gjør folk syke og elendige. Heldigvis har de "mood organs", en maskin som kan stilles inn på den sinnstemningen du vil ha, eller trenger, for anledningen.

Det er to hovedreligioner som dominerer blant menneskene på jorda. Mercerism - som utøves ved hjelp av såkalte Empathy Boxes. Disse boksene kobler brukernes bevissthet opp  mot hverandre, slik at de alle kan føle på lidelsene til Wilbur Mercer, en mann på vei opp et endeløst fjell, mens steiner kastes ned på ham. På TV vises 23 timer daglig av Buster Friendly, som representerer den andre religiøse troen, bygget på å undergrave Mercerism. Til tross sin enorme popularitet viser det seg at hverken Mercer eller Buster Friendly faktisk er ekte mennesker.

De fleste menneskene har allerede emigrert til nye kolonier på Mars, i håp om at menneskerasen ikke skal dø ut. Emigrantene mottar hver sin "Andy", som personlig tjener. Etterhvert som utviklingen av disse robotene går framover, blir de smartere og mer lik mennesker i både utseende og oppførsel. Fordi mange av dem rømmer til jorda, for å leve selvstendige og fri liv, trengs dusørjegere som Deckard. Den eneste måten Deckard kan avsløre en andy på er å teste dens empatiske evner - androider har nemlig ikke de samme empatiske evene som mennesker - og særlig manglende blir disse når det kommer til dyr.

Deckard har en elektrisk sau. Det er viktig både for statusens skyld, og for å vise frem sine empatiske evner. Mange dyrearter har allerede dødd ut. Det største et menneske kan eie er et levende dyr, men de er veldig dyre. Heldigvis finnes det veldig gode elektriske kopier.

Bokas handling spinner rundt Deckard, i det han får i oppdrag å pensjonere seks nye androider av typen Nexus 6. Den helt nye typen roboter er nesten helt umulig å skille fra mennesker.
Deckard begynner etterhvert å tvile på jobben han gjør.

Mye kan sies om tematikken som tas opp i boken. Men da blir dette innlegget mye lenger enn jeg har tid til. Det handler om virkelighet, om moral, etikk og om hva som gjør mennesker til mennesker.

Boken har gitt opphav til filmen Blade Runner. Filmen bruker mange av de samme elementene, og tar opp en del av de samme tingene som det boka gjør.

Les mer om filmen og boka bak hos gjengen i Bokmerker.

For mange prosjekter

• Dinosaurens fjær av Sissel-Jo Gazan

Boken ble oversatt og utgitt på norsk i 2008. Jeg har holdt på å kjøpe den flere ganger siden da, men har ikke gjort det før den plutselig ble flylektyre på vei hjem for noen uker siden. På vaskeseddelen presenteres den som en "vitenskapelig roman, en kjærlighetshistorie og et psykologisk drama". Jeg så for meg en spenningsroman ala. Michael Crichtons bøker, satt i nordiske universitetsforhold. Det lovte godt. 

Bokens hovedperson er Anna. Hun har skrevet en hovedoppgave om fuglenes opprinnelse. Debatten om slektskapet mellom fugler og dinosaurer har gått i flere år, og Annas oppgave skal knekke hovedmotstanderen i dinosaurdebatten, den irriterende, påståelige professor Clive Freeman, en gang for alle. Fra vaskeseddlen: "Anna er sint. På moren, livet, biologiavhandlingen og ikke minst veilederen ved Biologisk Institutt, som har vært vanskelig gjennom et helt år."  Så blir veilederen, professor Helland, funnet død på kontoret sitt, med avbitt tunge og et blodig eksemplar av Annas oppgave i fanget. Anna blir enda sintere. Hvordan våger han å dø rett før hun skal ta eksamen? Annas frustrasjon med veilederen er vel kjent på instituttet, og dette blir også kjent for politiet. 

Fra Aftenpostens anmeldelse: "Gazan fører leseren - på begripelig og fascinerende vis - inn i denne høyst spesialiserte debatten, etter hvert utvikler den seg ikke minst til å handle om vitenskapsteoretiske problemstillinger, om redelighet. Vi føres inn i en akademisk verden der kampen om prestisje, innflytelse og om de skrantne bevilgningene kan ta luven fra vitenskapelighet." 

Det var mitt håp, og min forventning, at boka skulle gå inn i de vitenskapelige temaene, den akademiske verden og debatten, og bruke dette som hovedelement i utvikling av handlingen. Det synes jeg ikke den klarte. Disse elementene ble brukt som bakteppe og miljøet rundt handlingen, men ikke, når det kom til stykket, som et direkte element i den. 

Det vi får istedet, og som holder boken oppe, er gode skildringer av flere av personenes liv. Gazan skildrer barndom og ungdom, og gir forklaringmodeller for det livet som føres som voksne. Det er Annas liv som alenemor, politimannen Søren som gikk fra kona si fordi han ikke vil ha barn, og den påståelige professor Freemans tvetydlige kjærlighet til den yngre vennen Jack. 

Delene som tar for seg disse bakgrunnshistoriene er, etter min mening, bokens sterkeste deler. Hadde Gazan holdt seg til dette, og bygget resten av romanen på det kunne det blitt riktig så bra. Men det gjør hun ikke, for de er bare bakgrunnstoff(?), og hun må tilbake til hovedhistorien, og drapene på biologisk institutt. De blir dermed hengende litt i løse lufta - jeg føler at historiene ikke er avsluttet, og at mange løse tråder kunne blitt spunnet videre. 

Godt mulig at mine forventninger hadde liten rot i virkeligheten. Kanskje litt dårlig gjort å sammenligne med Crichton, og ikke rart at jeg ble skuffet. Jeg kunne likevel ha blitt med på at det er "En roman om fedre og mødre og barn, og om de hemmelighetene som forpester liver." (vaskeseddelen). Hadde dette bare blitt gjennomgående gjennomført. Jeg føler at Gazan prøver seg på to prosjekter samtidig, og dermed mislykkes litt i begge. 

På bokens forside siteres Dagbladet, "overveldende god... overraskende og imponerende.", og Aftenposten, "intelligent, dramatisk og fascinerende". Det er godt vi forskjellige...