Da mennene dro

• Ammonite av Nicola Griffith

Planeten Jeep er tidligere kolonisert av mennesker - og nå gjenfunnet. The Company er svært interessert, store områder med ubrukte ressurser, uendelige muligheter og stor profitt. Det er bare et problem - på Jeep finnes det et virus, svært dødelig som sådann - faktisk 100% dødelighet blant menn. Koloniene av mennesker på planeten - etterkommere av de første menneskene som landet på planeten for mange hundre år siden, består nå utelukkende av kvinner. En naturlig konsekvens av viruset.

Antropologen Marghe Taishan blir sendt ned til Jeep, for å studere befolkningen, og teste ut en ny vaksine mot viruset. Det er mange spørsmål hun vil ha svar på - hvordan reproduserer kvinnene? hvor kommer viruset fra? hvem stammer befolkningen fra? og stemmer ryktet om at personell som forlater Jeep aldri blir sett igjen? 

Det er mange spørsmål Griffith legger opp til som det ikke gis tilfredsstillende svar på. Først og fremst brukes "det mystiske viruset" som forklaringsmodell på veldig mange spørsmål. Dersom du vil ha realistiske, vitenskapelige forklaringer - ala Michael Crichton - blir du skuffet. Det problematiseres dessuten svært lite over at det ikke finnes et eneste eksemplar av hannkjønn på hele planeten - deres rolle i samfunnet diskuteres ikke i det hele tatt, og personellet som kommer utenfra tilpasser seg de rent kvinnelige samfunnene uten problemer. Ser de ikke menn rundt seg, vil de heller ikke tenke på dem - i det hele tatt!  Denne enkle avskrivelsen av menn irriterer meg likevel mer nå i ettertid, enn mens jeg leste boka. 

Samtidig kan det være nettopp derfor det fungerte så godt. Griffith presenterer hele sin verden "so matter of fact" at man bare henger med på lasset. Hun er ikke hele tiden inne i teksten og påpeker at "shit - du, her er det bare kvinner - tenk så rart". Personene som presenteres representerer mange ulike mennesketyper - de blodtørstige, de fornuftige, de omsorgsfulle, de eventyrlystne, de psykisk utabile, osv.-  romanen inneholder hele spekteret, og understreker at personene er "mennesker" og ikke kun "kvinner". 

Hovedpoenget med romanen er ikke å utforske hvilke samfunnsmessige og biologiske konsekvenser det ville hatt dersom alle menn plutselig sa takk for seg. Romanen handler om personlig utvikling, mellommenneskelige forhold, tilpasningsdyktighet, og fundamentale endringer i livet.  

Dessuten er den kjempespennende - anbefales!

Vårt litterære genom

Cute and deadly

• Santa Olivia av Jacqueline Carey 

Jane Eyre møter Million Dollar Baby møter Billy Elliot møter The Golden Compass møter Twilight.

Jeg leste en anmeldelse av denne boken og følte med en gang kribling i fingrene. I det siste har jeg hatt problemer med å starte på bøker, komme inn i dem, og bli dratt med. Jeg var på utkikk etter en katalysator for å få lesegleden tilbake – og jeg fant det.

Jeg har ikke lyst til å skive noe om bokas handling – den grep meg fra første side og holder lenge etter siste – så jeg vil ikke ødelegge det for noen.

Dette er en lettlest bok, med spenning og romantikk, for «unge voksne», og scorer dermed høyt på underholdningsverdien. Det var likevel en del ting jeg bet merke i, som gjorde at den ble konsumert på få timer.

• Boken begynner lenge før hovedpersonen, Loup, begynner. Uten å gå for mye i detaljer og dvele, uten å være for overfladisk og rask tar bokens aller første del for seg livet til Loups foreldre. Det gir et godt bakgrunnsteppe for å virkelig forstå hovedpersonen, og komme under «huden» på henne.
• Boken er troverdig. De «fantastiske» elementene fungerer fordi de får forklaringer jeg tror på, og som ligger tett opptil vår egen virkelighet – det handler om GMOs, pandemier, stengte grenser, militærbaser – det hele med herlig hinting til superhelter, varulver og magi.
• Fantastiske kommentarer og dialogvekslinger. Jeg lo høyt mange ganger – og koste meg over de kjappe og vittige replikkene.
• Boken har en Kick-ass-kvinnelig hovedkarakter!  

Det er flere ting ved historien og karakterene i den som kan sees på som noe klisjeaktiv. Du har den bekymrede og snille storebroren, de smårampete barnehjemsbarna, den røffe, gamle treneren som ikke lever for annet enn boksing, osv osv. De nye elementene Jaqueline Carey legger til i historien, de uventede venningene og (jeg nevner det igjen) det faktum at hovedpersonen er kiss-ass-Loup ("Though I’ve gotta tell you, the whole cute and deadly thing gets me, too.") gjør at det ikke blir kjedelig eller føles klisjefylt. 

Jeg gleder meg vilt til neste bok som slippes i USA i november en gang. 

   

Do you dream of androids?

• Do androids dream of electric sheep? av Philip K. Dick

I en, allerede forbigått, post-apokalyptisk framtid - 1992 - jobber Rick Deckard som dusørjeger. Hans jobb for politiet i San Francisco, går ut på å finne og drepe ("pensjonere") androider, menneskelignende roboter.
Etter "World War Terminus" er jorda full av radioaktivt støv, som stenger for sola og stjernene, og gjør folk syke og elendige. Heldigvis har de "mood organs", en maskin som kan stilles inn på den sinnstemningen du vil ha, eller trenger, for anledningen.

Det er to hovedreligioner som dominerer blant menneskene på jorda. Mercerism - som utøves ved hjelp av såkalte Empathy Boxes. Disse boksene kobler brukernes bevissthet opp  mot hverandre, slik at de alle kan føle på lidelsene til Wilbur Mercer, en mann på vei opp et endeløst fjell, mens steiner kastes ned på ham. På TV vises 23 timer daglig av Buster Friendly, som representerer den andre religiøse troen, bygget på å undergrave Mercerism. Til tross sin enorme popularitet viser det seg at hverken Mercer eller Buster Friendly faktisk er ekte mennesker.

De fleste menneskene har allerede emigrert til nye kolonier på Mars, i håp om at menneskerasen ikke skal dø ut. Emigrantene mottar hver sin "Andy", som personlig tjener. Etterhvert som utviklingen av disse robotene går framover, blir de smartere og mer lik mennesker i både utseende og oppførsel. Fordi mange av dem rømmer til jorda, for å leve selvstendige og fri liv, trengs dusørjegere som Deckard. Den eneste måten Deckard kan avsløre en andy på er å teste dens empatiske evner - androider har nemlig ikke de samme empatiske evene som mennesker - og særlig manglende blir disse når det kommer til dyr.

Deckard har en elektrisk sau. Det er viktig både for statusens skyld, og for å vise frem sine empatiske evner. Mange dyrearter har allerede dødd ut. Det største et menneske kan eie er et levende dyr, men de er veldig dyre. Heldigvis finnes det veldig gode elektriske kopier.

Bokas handling spinner rundt Deckard, i det han får i oppdrag å pensjonere seks nye androider av typen Nexus 6. Den helt nye typen roboter er nesten helt umulig å skille fra mennesker.
Deckard begynner etterhvert å tvile på jobben han gjør.

Mye kan sies om tematikken som tas opp i boken. Men da blir dette innlegget mye lenger enn jeg har tid til. Det handler om virkelighet, om moral, etikk og om hva som gjør mennesker til mennesker.

Boken har gitt opphav til filmen Blade Runner. Filmen bruker mange av de samme elementene, og tar opp en del av de samme tingene som det boka gjør.

Les mer om filmen og boka bak hos gjengen i Bokmerker.